Dette skal ikke handle om Bergen, eller litteraturhuset deres. Det skal handle om en spesiell gruppe mennesker. Men det var debatten i Vestlandets hovedstad som minnet meg på dem.

Oslofolk skal være ytterst forsiktige med å late som om de forstår bergensere. Det lærte jeg for mange år siden på Wesselstuen av Georg Johannesen, og det man lærte av ham sitter lenge i. Derfor skal jeg nøye meg med å registrere at det foregår en meningsutveksling i byen bak fjellene. Utgangspunktet er at de etter lang tids forarbeid har fått lagt det økonomiske grunnlaget for et eget litteraturhus. Så langt lutter gode nyheter altså.

Eller ikke. Et annet sted, kanskje, men ikke i Bergen.

Hva er det som er så spesielt med Bergen? Det er forfatteren Tomas Espedal som spør, og han svarer selv, så langt plassen tillater og beskjedenheten rekker: Bergen har blant mye annet «det beste instituttet for litteraturvitenskap i landet», her finner vi «den største formidleren av litteratur i Norge», i tillegg er «biblioteket i Bergen uten sammenligning det beste i landet», byen arrangerer «den beste og viktigste poesifestivalen i Skandinavia», og mellom linjene leser vi at de også tvilløst har de beste forfatterne i Norge. Karakteristikkene svarer pent til våre forestillinger om bergenserens selvbilde. De kan meget vel være sanne.
Og på toppen av det hele: «Det som er spesielt i Bergen er at vi alle samarbeider». Det vil si: Ikke om et litteraturhus, da. Huset er tenkt drevet av en innflytter, og det er såvidt vi kan forstå lagt helt galt an, ifølge Espedal. For fisefint, antakeligvis. Eller kanskje for u-bergensk.

Jeg skal la bergenserne ha krangelen om litteraturhuset sitt for seg selv. Men på ett punkt i Espedals artikkel ble jeg sittende og tenke. Han etterlyser en opplesningsscene og en restaurant tilpasset kunstneres lommebok: «Slik er det verken i Oslo eller Berlin. I begge husene er bokhandelen for dårlig, restauranten for dyr, klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene.»
Der kom det. Kulturmenneskene.

Å, som jeg vet hvem Espedal sikter til. Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse «som vil menge seg med kunstnerne». De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler, de fyller salen under opplesninger, men de blir ikke lenge, i høyden tar de et glass vin, til nød to – av respektabel kvalitet – før de går hjem.
De skal tidlig opp, nemlig. De jobber. I det offentlige som regel, ofte som lektorer eller i helsevesenet.

Dette er slett ikke de fattige kunstnerne eller studentene Espedal ønsker å se på en litteraturkafé. De har kanskje vært det en gang, men det var før de fikk ordnet arbeidstid, familie, labrador og designmøblement. Nå kommer de på besøk i den litterære sfære, lytter, stiller noen spørsmål, ber muligens om en signatur i en bok, og går igjen. De er ikke særlig avantgardistiske. De er ikke fortrolige med forlaget Gasspedal, men de roser seg gjerne av å være åpne for mye, de sikter bortenfor krimmen, men ikke alt for langt bort. Sånn omtrent til Tomas Espedal.

Det er ikke første gang jeg har sett disse «kulturmenneskene», med sine vevede sjal, sine fargerike smykker, sine rødvinsglass og sin ivrige fascinasjon for kunst som fritidsaktivitet (mellom arbeidstidens slutt og fornuftig leggetid) bli omtalt i nedsettende vendinger fra det kulturliv de selv beundrer. Og det enda det er de som er kulturlivets egentlige helter. Disse kvinner fra 40 og oppover. Det er de som leser bøker her i landet. De som holder teatrene i gang, som vedlikeholder de klassiske dyder, de har lært seg fransk på kveldskurs, de har tilegnet seg Baudelaire (i alle fall ett eller to dikt) på originalspråket, de har lest «Prestens tale ved graven» høyt for sine barn – og grått – de leser kronikkene i avisene, de er medlem av en boklubb og de hører på «Sånn er livet».
Neida – de er ingen kulturens spydspiss: De er dens skaft.

Uten slike som dem ville eliten sittet der, alene i sin opphøyde ensomhet, de ville vært en underskog uten overskog – det vil si: Et brakkland. Man finner dem i respektfull, beundrende nærhet til skribenter og kunstnere verden over, de er samme type mennesker i New York, Berlin og Kuala Lumpur, de går gjennom århundrene som de evige, aldri synlige og aldri takkede «kulturmennesker», det er de som skal takke. Og de gjør det. Likevel var det de som skapte et leseklima der Wergeland, Ibsen og Hamsun kunne vokse – de er litteraturens middelklasse uten hvilken kunsten ville blitt hjemløs. Og hele veien har det sittet genier og sett lett hånlig bort på dem fordi de vil menge seg med det ekte og ubesudlede kunstneriske.
Jada, det er sant: Det er disse – ikke de fattige poeter – som fyller litteraturhuset i Oslo (og hundrevis av andre byer) kveld etter kveld.
Og jeg beundrer dem enormt for det.

Publisert i Dagsavisen lørdag 5. mars.