Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Anders Heger
Innlegg: 58
Kommentarer:

Engasjert, liksom. Not.

- 12427 visninger Innlegg

Jeg ler. Selvfølgelig ler jeg. Men er jeg virkelig den eneste som føler at latteren rundt Harald og Bårds tøysefakkeltog om «Uønsket atferd for egen omsorg» ikke er latter av det befriende, uforpliktende slaget?

Og ja da: Ethvert forsøk på å problematisere humor, på å stille den til ansvar, kan møtes med replikken om at man er en treig surpomp. Jeg vet det. Men ting kan jo være både dumme og tankevekkende og verd å diskutere selv om de kanskje er morsomme? Man kan utmerket godt skjønne spøken og likevel ha lyst til å spørre om den egentlig er noe å le av.

For eksempel: Umiddelbart før reportasjen om fakkeltoget, hadde «Storbynatt» et innslag, eller en samtale, om en Nav-direktørs TV-opptreden i Brennpunkt-programmet om kvikksølvforgiftning. Som vi husker, var dette et av norsk fjernsynshistories pinligste, og nok også viktigste øyeblikk. Vi så et menneske med masse skjult makt bli naglet til sofaen, vi så det bli tydelig at hun ikke hadde et eneste argument, bare sin posisjon og sitt diffuse regelverk å sette inn mot de insisterende spørsmål, og antakelig (forhåpentlig) ble norsk trygdepolitikk endret der og da.

Dette er bra humorstoff. Men fordi programmer av Storbynatts type har som uttalt politikk å ikke nærme seg det vesentlige eller samfunnsendrende, det skal bare være gøyalt, så snakket man ikke om makt eller Navs absurde motvilje overfor åpenhet. Artighetene gikk i stedet rett på direktøren, på måten hun stotret på, hvordan hun flakket med blikket, det var reinspikka og uforfalsket mobbing. Men mobbeofferet var altså et menneske NRK allerede hadde utpekt som dramaets skurk, slik at angrepet var hundre prosent trygt og ufarlig. Storbynatt løftet altså ikke diskusjonen om overgrepene mot kvikksølvofrene opp til satire, de trakk den ned til lytehumor, og man fikk inntrykk av at om Nav-sjefen bare hadde hatt bedre TV-skolering, hvis hun behersket tidas magiske oppgave, å snakke på TV, ville det ikke vært grunn til å ta henne så hardt.

Typisk nok linket Bård og Harald selv dette direkte til tulledemonstrasjonen. Og igjen: Ja, prosjektet er morsomt. Reklamefilmene er glitrende parodier på det PR-utpønskede føleriet i samvittighetsindustrien. Men er det virkelig aldeles teit å spørre om Harald Eias replikk «Vi har flere tilhengere enn det Aung San Suu Kyi har i Norge» (om støttegruppa «Kvinner som sliter med uønsket atferd ved egen omsorg» på Facebook) sier mer enn bare at dette er nok en humormessig suksess for duoen Eia/Tufte Johansen? Typisk nok er Eia selv så å si den eneste som har antydet at det ikke er bare morsomt at det er lett å samle folk til en tøysedemonstrasjon til støtte til en tøysesykdom anført av en tøyseengasjert fyr, mens det er vanskelig å få dem til å engasjere seg på alvor. Hvis dette var en invitasjon til kanskje å se ting i perspektiv på den måten humor kan (men jeg tror ærlig talt ikke det var det), så har ingen giddet å så mye som forsøke å følge opp invitasjonen.

Hvis det er så at noen tusen nordmenn stiller i et demonstrasjonstog fordi to kjendiser har bedt dem om det, de roper slagord, de velter og ødelegger en bil(!) og alle insisterer på at dette ikke har noen som helst hensikt – er det ikke noen som dummer seg ut her? Rett og slett fordi det demonstreres at ironien er tatt så langt at det eneste den kan ironisere over er seg selv? De tusener som gjør seg selv til frivillige gratisstatister for et PR-stunt som er egenerklært meningsløst, er med andre ord sin egen parodi, noe annet kan de ikke være parodier på. I så fall ville det jo smakt av alvor, og det skal vi ikke ha noe av. Da kunne man jo like gjerne spurt seg om det ikke hadde vært hakket mer stilig om Burmas frigjøringsdronning var mer av en folkehelt enn Bård Tufte Johansens «Gunnar Veistad» i Helsedirektoratet. Eller om det som parodieres er ekte engasjement. Og – Gud fri og bevare oss – da blir det hele bare tråkig moralisme.

Aller tydeligst ble det da to representanter fra det ekte Helsedirektoratet snublet ut etter overtid og ramlet rett inn i bilvelting, politisk dukketeater og pseudo-samfunnsengasjement. «Dette er jo bare moro», sa de – og demonstrerte på den måten at de hadde skjønt nøyaktig hva som kreves av liksommakten overfor liksomengasjementet: En vilje til å vise at man ikke er et hengehue, hvilket er det absolutt verste noe menneske kan anklages for.

Og det var jo gøy, med demonstrasjonen. Det var noen som dummet seg kraftig ut der. Men hvem? Humoristene selv går jo alltid skuddfri, bare de er dyktige nok (og disse er i eliteserien, det vet vi jo). Helsedirektoratet var det heller ikke. Men noen var det, under bilvelting og slagordroping for ingenting, som demonstrerte at engasjement er latterlig.

Publissert i Dagsavisen lørdag 20. november.

Morten Sickel
Innlegg:
Kommentarer: 1

God gammel mobbeteknikk

Kommentar #1

Mye av det disse gutta driver med er velutviklet god gammel mobbeteknikk. Først driver man bajas med noe alle synes er gøy, når man da har fått bajasryktet og tilhengerskare kan man gå løs på noen som ikke synes det er gøy, og når den personen eller grupperingen tar til motmele, tar man på seg et forurettet ansiktsuttrykk og sier at... "Øøøh, har du ikke sans for humor, eller?" til fliring og nikking fra tilhørerskaren.

Frode Klettum
Innlegg: 8
Kommentarer: 638

Storbynatt – Bård og Harald i kjempeform

Kommentar #2

Det er helt i orden å gi uttrykk for at du ikke liker Bård og Haralds humor, men problemet ditt, Anders Heger, er at du lar dette påvirke din uhildede vurderingsevne av om programmet har tråkket over visse etiske grenser.

NAV direktøren for ytelser, Hilde Olsen, gikk rett i baret i Brennpunkt-programmet. Hun trodde nok hun kunne komme unna med bare å fortelle om de generelle retningslinjer og lovbestemmelser som gjelder for tildeling av yrkesskadeerstatning. En dreven politiker hadde klart dette elegant ved å svare i ord og vendinger alle kan være enige om uten å svare på spørsmålene. Olsen ble slått helt ut og fikk jernteppe. Min vurdering av hennes kvalifikasjoner som direktør etter programmet Brennpunkt er ikke svekket, ei heller etter Storbynatts innslag. Bård og Harald ga flere ganger klart uttrykk for at hun var trengt opp i et hjørne, og at dette derfor var en helt spesiell situasjon. Dette er derfor ikke et tilfelle av mobbing, slik du sier, men heller en sterk parodi og erting av ikke ondsinnet natur.

Du ønsker heller at programlederne skulle ha laget en satire om ”overgrepene”mot tannlegeassistentene. At det er skjedd overgrep i kvikksølvsaken, er nytt for meg. Nordsjødykkerne har kjempet en årelang kamp i rettsapparatet for å få erstatning for dykkerskadene fra 70-tallet. De har ikke nådd fram, og da er det ikke begått et overgrep etter loven. 180 unge mennesker etter meningokokkvaksinen kjempet i åresvis for å få erstatning for sine ME-sykdommer, bare en eneste har fått medhold i retten. I dag kan vi vente oss en rekke rettssaker om stråleskader, men det er nok heller tvilsomt om de når fram. Hvis tannlegeassistentene mener de har krav på yrkesskadeerstatning, bør de reise sak for domstolen. Jeg er enig med deg i at det synes som det er en årsakssammenheng mellom kvikksølvoppvarmingen og senere sykdom, men dette er komplisert juss, både med hensyn til foreldelsesfrister, adekvans og påregnelighet.

Du antar at norsk trygdepolitikk vil bli endret etter det vi har sett i Brennpunkt. Tannlegeassistentene får selvsagt sine rettigheter til hel eller delvis uføretrygd oppfylt gjennom folketrygdloven. Derimot blir det langt vanskeligere å få medhold i krav mot arbeidsgiveren etter skadeserstatningsloven § 2-1: ”Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.” Det blir kunnskapen arbeidsgiveren hadde den gangen skaden skjedde som legges til grunn for uaktsomhetskravet, ikke dagens kunnskap. Politikerne kan selvsagt danne et særskilt fond for utbetaling av erstatning i forbindelse med denne typen skader, men jeg tviler på at det er noe politisk vilje til det i en tid hvor man prøver å skjære ned på trygdeutgiftene.

Til slutt vil jeg gi honør til programlederne i Storbynatt for mye fin og underholdende humor.

Frode Klettum
Innlegg: 8
Kommentarer: 638

Presisering av min kommentar over

Kommentar #3

Jeg har ikke lest lagmannsrettsdommen i kvikksølvsaken, men antar at det både har vært fremmet krav om yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 13-4: ”visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade” og erstatning etter skadeserstatningsloven mot arbeidsgiver etter § 2-1 (se kommentar over).

Denne kvikksølvsaken har versert for Rikstrygdeverket i 20 år. Tannlegeassistent Tordis Klausen tapte saken i Telemark herredsrett hvoretter lagmannsretten sluttet seg til dette resultat. Saken har vært vist på tv i Brennpunkt-dokumentarene ”kvikksølvbarna” og "kvikksølvjentene" i 2005. I 2007 fant en ekspertgruppe sammenheng mellom kvikksølvdampen og sykdommene, jf Brennpunkt ”hemmeligholder kvikksølv-dokumenter” i 2007. Jeg vet ikke om dette siste Brennpunkt-programmet i forrige uke egentlig bringer noe vesentlig nye opplysninger inn i saken som gir NAV grunn til å se på saken på nytt.

Men jeg er enig med deg Heger i at tannlegeassistentene burde få yrkesskadeerstatning, men det gjør vel neppe særlig inntrykk på NAV eller domstolene. Men at det er begått noe overgrep mot "ofrene", har du ikke noe grunnlag for å si nå.

Beklager at jeg forhastet meg med forrige kommentar og dermed ikke fikk flettet opplysningene her inn i den.

Maria Haugland Fredriksen
Innlegg:
Kommentarer: 2

Mye morsomt men også mobbing

Kommentar #4

Storbynatt, Ut i vår hage osv. Eia og Tufte Johansen har bidratt med mye moro til det norske folk, meg også. Og de kan virkelig være morsomme. Men de klarer dessverre ikke alltid helt å motstå fristelsen til å pirke borti såre følelser. De går gjerne på, nettopp for å pirke borti det som forarger, for i deres øyne er dette svært morsomt. Da tenker jeg særlig på når de hermer etter dialekter. Det har ikke vært så mye fokus på dette i Storbynatt, det virker som om de styrer litt unna det. Kan hende har de fått for mange reaksjoner på nettopp dette.

For ved å ape etter dialekter som de gjør, så legitimerer de for alle seere at det er helt i orden å ape etter dialekter. Det er greit liksom, helt og holdent stuerent. Så på norske arbeidsplasser og sogar i andre medier, så er det i dag bare morsomt å ape etter en person, dersom han eller hun ikke snakker østlandsk. Men det er ikke morsomt for alle. Jeg har selv fått merke dette. På jobben har vi et par som synes dette er helt fantastisk morsomt, og de har Harald og Bård i ryggen, de har hele NRK i ryggen, når de aper etter dialekten til kollegaer. Og kanskje er det morsomt et par ganger, en person tåler en liten stund å "bli tråkket på", men så er det nok.

Dessverre er det ikke nok for tilhengerne av Harald og Bård. Man sier fra, ber dem om å slutte, men de bare ler, og sier at de må jo få lov til å holde på med sin egen humor. Man kan jo ikke hindre mennesker i å ha det gøy! Sier de, og man tenker at noe har skjedd med empatien, de vet de pirker borti, de vet de sårer, tråkker på en persons selvfølelse og identitet, men det er jo så morsomt! Og samtidig legitimert av Norsk Rikskringkasting, så det kan jo ikke være noe galt i det. Og alle rundt humrer og ler, for dette er erklært humor. Man må da tåle en spøk! Det er bare det at den spøken er ikke så morsom lenger, når man skal tåle den over år. Og det ender med at man bli usynlig, og ikke våger å si noe lenger. (Det siste var litt overdrevet, men nært beslektet med virkeligheten). Så takk Harald Eia og Bård Tufte Johansen, for at dere legitimerer mobbing, både på skoler og arbeidsplasser er mobbing et økende problem.

Med så stor appell som dere har, så har dere mulighet til å rette det opp igjen, for ja, jeg tror dere bærer en del av skylden for at mange nordmenn ikke tar like mye hensyn til hverandres følelser lenger. Det er ganske alvorlig. Og dette er ikke morsomt. Offerhumor er feigt. Hvor lenge synes Brønnøysunds avis at stuntet deres er morsomt? Og med store deler av det norske folk som seere, så kan dere strekke strikken, for det er lett å falle for fristelsen til virkelig å pirke borti, ikke sant? Og klarer man å provosere så noen bli sinte, såret, og virkelig sier fra, så kan dere kanskje gi dere, og beklage med et lite flir og litt plirete øyne. Den følelsen dere da har, bør dere ikke gjøre dere avhengige av. For det er mobbefølelsen.

Dette innlegget ble litt "temperert". Harald og Bård kan virkelig være morsomme. Jeg har ledd mange ganger, av / med (?) dem, med dem, for det meste. De er konstituerende, de har stor appell, med det følger det mye ansvar. Gi empatien tilbake til humorfolket, ikke ta den ytterlige fra dem. Studer humor, ikke bli grunne, studer virkelig god humor, dere som har folket med dere. NRK bør tenke mer enn seertall, de som hadde dannelse som ideal da de var alene om å kringkaste.

Frode Klettum
Innlegg: 8
Kommentarer: 638

Såre følelser og hårsåre mennesker

Kommentar #5

Harald Eia og Bård Tufte Johansen bidrar til å legitimere bruken av dialekter i Norge, ikke til å dra dem ned i søla. Aldri før har NRK latt så mange intervjuobjekter og reportere få bruke sine egne dialekter i programmene. Vi lever heldigvis i en annen tid enn den gangen Inger Lise Rypdal måtte legge totendialekten sin på hylla da hun kom til Oslo på 70-tallet. Disse to moro-gutta har en forkjærlighet for sørlandsdialekten, men også nordlandsdialekten. Personlig synes jeg det er vakkert å høre Thor Hushovds grimstad-dialekt og nordlandsdialekten. Dialektene skaper farge i språket vårt.

Da Kjell Inge Røkke i fjor etterapet næringsminister Sylvia Brustads dialekt med: ”je er forbanna”, så forsøkte han å latterliggjøre og nedgradere henne som om hun var en bygdetulling. Derimot tror jeg ikke Røkke forsøkte å fortelle Brustad på en indirekte måte at hun burde legge om til østlandsdialekt. Jeg tviler på at dine to kolleger misliker at du snakker dialekt. Hvis de er misfornøyde med måten du for eksempel utfører arbeidet på, kan det ikke utelukkes at deres måte å vise misnøyen på kan gi seg utslag gjennom etterlikning, som i Røkkes tilfelle. Hvis hermingen deres fører til å budskapet ditt blir torpedert, bør du ta dette opp med dem eller overordnet, for da stikker problemet dypere enn bare til dialekten din. Men når Harald og Bård parodierer dialekter, retter den seg ikke mot deg personlig og din integritet, men mot en stor anonym masse. Derfor bør tålegrensen ligge høyere for hva som kan aksepteres gjennom deres underholdningsprogrammer.

Du mener Brønnøysund avis er mobbet. Da har du ikke forstått poenget. Det finnes 224 aviser det betales for i Norge; de aller fleste er lokalaviser. Store deler av nyhetsbildet i bygdeavisene knytter seg til de lokale begivenhetene. Terskelen for hva som anses som viktig stoff sammenlignet med riksaviser, må selvsagt senkes betraktelig. Fant man et førstesideoppslag i Aftenposten av noen bremsespor og en trailer som ikke kom rundt en sving, ville man virkelig begynt å lure på om alt sto bare bra til med journalistene.

Mike Arnesen
Innlegg:
Kommentarer: 1

Kommentar #6

de er moromme, men ble ikke akkurat imponert over de siste innslagene jeg har sett fra de..kanskje blir det bedre..

__

overnattingrena

Maria Haugland Fredriksen
Innlegg:
Kommentarer: 2

Hårsår, javel, ok.

Kommentar #7

Så er man kanskje for hårsår da. Det er ikke bare å bestemme seg for ikke å være det. Når noen trykker på et punkt som de vet er blitt sårt (som aldri var sårt før), og man sier fra, nok er nok, og de fortsetter å trykke, så blir man endog mer sårbar. Og det er rart at det er så akseptert. Og det er her jeg tror Eia og Johansen kommer inn. Bare en meningsmåling vil kunne avdekke om det er en tendens, om det er flere enn meg som har opplevd dette.

Det skal sies, at etter at jeg begynte å overse disse to kollegaene, som om de var luft, (utrolig at man må bli slik), så har de faktisk stoppet. Jeg er uvant med det (fram til for to-tre år siden), at noen bruker dialekter som hersketeknikk. Jeg tror det er hva det var. Rise above, sa psykologen, og det gjorde jeg.

Og Brønnøysund avis, den reflekterer kan hende et trygt og rolig samfunn, hvor det ikke er så mye kriminalitet å melde. Og godt er jo det :) (Hvis nå ikke Storbynatt motiverer noen til gi avisen nyheter den kanskje ikke vil ha.. Neida, litt vel pessimistisk den der.)

Uansett, Bibelens budskap om nestekjærlighet, toleranse og godhet, har opp gjennom tidene organisert harmoniske samfunn. Vi skal ikke kimse av det heller! Og kanske skal vi være på vakt dersom vi ser at slike verdier utfordres med skyhøye seertall. Kunne kanskje vært en større debatt på det.-

Anne-Margrethe Albertsen
Innlegg:
Kommentarer: 1

Norsk humor i fremtiden?

Kommentar #8

Det metodiske valget som ligger i å presentere sørlandsdialekt eller nord-norsk med en nasal, nesten mongolid klang oppfattes nok som mobbing av mange. Jeg synes at du uttrykker deg unyansert angående det, Klettum. Det er forhåpentligvis liten sammenheng mellom Tufte- Johansen og Eias dialektbruk i humorprogram og dialektbruk i andre mediale sammenhenger.

Jeg tror at man som "dialektal minoritet" ofte kan bli utsatt for hersketeknikker i dagliglivet, og her kan kanskje humorsjargongen i landet vårt være med på å fyre på bålet. Jeg tenker at man får håndtere det slik som man håndterer andre hersketeknikker, ved å sette ord på det og sette grenser. (Jfr. Fredriksen når hun sier at humoren legitimerer herming)

Hvis det er slik som Heger sier, at Storbynatt ønsker å lage humor som ikke skal være samfunnskritikk, så er de jo helt på bærtur. Et eksempel på god samfunnskritikk er jo presentasjonen av agurk-nyheter. Det er fantastisk, fordi det belyser Norge som det kan være! Men det er også det eneste som jeg synes er morsomt i programmet.

Videre er det ikke samsvar mellom det de sier at de skal gjøre og det de gjør. Jeg er glad for at du bringer dette på banen, Heger, for det blir problematisk hvis de "bare skal lage et program som er morsomt", og deretter bruker betente saker som virkemiddel. Når de får reaksjoner (både positive og negative) tar de ikke ansvar for reaksjonene, og det kan ansees som både naivt og pubertalt. Er det ikke slik at all formidling forplikter?

De får ta metodiske valg og stå ved dem. Hvis de vil lage interne tulle-show om sine egne personligheter, så får de holde seg til det. Hvis de vil gjøre samfunnsanalyse på en humoristisk måte får de også gjøre det, men da må de være klare til å ta debatten som følger, og det uten tulledialekt.

Humor ER makt.

Del dette innlegget: