Jeg ler. Selvfølgelig ler jeg. Men er jeg virkelig den eneste som føler at latteren rundt Harald og Bårds tøysefakkeltog om «Uønsket atferd for egen omsorg» ikke er latter av det befriende, uforpliktende slaget?
Og ja da: Ethvert forsøk på å problematisere humor, på å stille den til ansvar, kan møtes med replikken om at man er en treig surpomp. Jeg vet det. Men ting kan jo være både dumme og tankevekkende og verd å diskutere selv om de kanskje er morsomme? Man kan utmerket godt skjønne spøken og likevel ha lyst til å spørre om den egentlig er noe å le av.
For eksempel: Umiddelbart før reportasjen om fakkeltoget, hadde «Storbynatt» et innslag, eller en samtale, om en Nav-direktørs TV-opptreden i Brennpunkt-programmet om kvikksølvforgiftning. Som vi husker, var dette et av norsk fjernsynshistories pinligste, og nok også viktigste øyeblikk. Vi så et menneske med masse skjult makt bli naglet til sofaen, vi så det bli tydelig at hun ikke hadde et eneste argument, bare sin posisjon og sitt diffuse regelverk å sette inn mot de insisterende spørsmål, og antakelig (forhåpentlig) ble norsk trygdepolitikk endret der og da.
Dette er bra humorstoff. Men fordi programmer av Storbynatts type har som uttalt politikk å ikke nærme seg det vesentlige eller samfunnsendrende, det skal bare være gøyalt, så snakket man ikke om makt eller Navs absurde motvilje overfor åpenhet. Artighetene gikk i stedet rett på direktøren, på måten hun stotret på, hvordan hun flakket med blikket, det var reinspikka og uforfalsket mobbing. Men mobbeofferet var altså et menneske NRK allerede hadde utpekt som dramaets skurk, slik at angrepet var hundre prosent trygt og ufarlig. Storbynatt løftet altså ikke diskusjonen om overgrepene mot kvikksølvofrene opp til satire, de trakk den ned til lytehumor, og man fikk inntrykk av at om Nav-sjefen bare hadde hatt bedre TV-skolering, hvis hun behersket tidas magiske oppgave, å snakke på TV, ville det ikke vært grunn til å ta henne så hardt.
Typisk nok linket Bård og Harald selv dette direkte til tulledemonstrasjonen. Og igjen: Ja, prosjektet er morsomt. Reklamefilmene er glitrende parodier på det PR-utpønskede føleriet i samvittighetsindustrien. Men er det virkelig aldeles teit å spørre om Harald Eias replikk «Vi har flere tilhengere enn det Aung San Suu Kyi har i Norge» (om støttegruppa «Kvinner som sliter med uønsket atferd ved egen omsorg» på Facebook) sier mer enn bare at dette er nok en humormessig suksess for duoen Eia/Tufte Johansen? Typisk nok er Eia selv så å si den eneste som har antydet at det ikke er bare morsomt at det er lett å samle folk til en tøysedemonstrasjon til støtte til en tøysesykdom anført av en tøyseengasjert fyr, mens det er vanskelig å få dem til å engasjere seg på alvor. Hvis dette var en invitasjon til kanskje å se ting i perspektiv på den måten humor kan (men jeg tror ærlig talt ikke det var det), så har ingen giddet å så mye som forsøke å følge opp invitasjonen.
Hvis det er så at noen tusen nordmenn stiller i et demonstrasjonstog fordi to kjendiser har bedt dem om det, de roper slagord, de velter og ødelegger en bil(!) og alle insisterer på at dette ikke har noen som helst hensikt – er det ikke noen som dummer seg ut her? Rett og slett fordi det demonstreres at ironien er tatt så langt at det eneste den kan ironisere over er seg selv? De tusener som gjør seg selv til frivillige gratisstatister for et PR-stunt som er egenerklært meningsløst, er med andre ord sin egen parodi, noe annet kan de ikke være parodier på. I så fall ville det jo smakt av alvor, og det skal vi ikke ha noe av. Da kunne man jo like gjerne spurt seg om det ikke hadde vært hakket mer stilig om Burmas frigjøringsdronning var mer av en folkehelt enn Bård Tufte Johansens «Gunnar Veistad» i Helsedirektoratet. Eller om det som parodieres er ekte engasjement. Og – Gud fri og bevare oss – da blir det hele bare tråkig moralisme.
Aller tydeligst ble det da to representanter fra det ekte Helsedirektoratet snublet ut etter overtid og ramlet rett inn i bilvelting, politisk dukketeater og pseudo-samfunnsengasjement. «Dette er jo bare moro», sa de – og demonstrerte på den måten at de hadde skjønt nøyaktig hva som kreves av liksommakten overfor liksomengasjementet: En vilje til å vise at man ikke er et hengehue, hvilket er det absolutt verste noe menneske kan anklages for.
Og det var jo gøy, med demonstrasjonen. Det var noen som dummet seg kraftig ut der. Men hvem? Humoristene selv går jo alltid skuddfri, bare de er dyktige nok (og disse er i eliteserien, det vet vi jo). Helsedirektoratet var det heller ikke. Men noen var det, under bilvelting og slagordroping for ingenting, som demonstrerte at engasjement er latterlig.
Publissert i Dagsavisen lørdag 20. november.