Underskriverne av dette brev har i lengre tid næret uro og bekymring over utlendingsmyndighetenes behandling av asylsaker, skriver flere av Norges fremste fagjurister og mange andre i et åpent brev til statsministeren og justisministeren.

Sentrale begreper som rettssikkerhet og medmenneskelighet synes å værere skjøvet i bakgrunnen som vurderingskriterier. Sakene blir avgjort i asylsøkernes disfavør i langt større utstrekning enn det som lar seg forene med målsettingen bak lovgivningen om flyktninger. Vi har derfor funnet det nedvendig å gjøre denne henvendelsen til Regjeringen, ved statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo, som politisk ansvarlige for virksomheten i Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE).

Det store flertallet av asylsøkere er ikke lykkejegere, men flyktninger. Det dreier seg om mennesker som har forlatt alt i håp om et liv i trygghet et annet sted enn det tidligere hjemlandet. Når de først har kommet hit, har de rettskrav på opphold dersom de tilfredsstiller vilkårene i utlendingsloven og flyktningkonvensjonen. Her er det ikke rom for skjønn fra forvaltningens side. De vurderingene som skal gjøres, er av rent rettslig art. Og flyktningene har krav på å bli lyttet til, og på å bli tatt på alvor. De bar krav på å bli møtt med forståelse, verdighet og medmenneskelig respekt.

Slik er ikke hele virkeligheten. Det finnes atskillige eksempler på at flyktninger som uten tvil tilfredsstiller lovens vilkår for asyl, blir avvist uten annen begrunnelse enn at man ikke tror på historiene deres, selv om historiene i seg selv fremstår som troverdige. Likeledes finnes det en rekke tilfeller hvor forvaltningen riktig nok har gitt uttrykk for at man i utgangspunktet aksepterer historien, men har funnet tynne og saklig utilfredsstillende grunner for å konkludere med at nye overgrep ikke vil finne sted ved en retur. Relevant bakgrunnsinformasjon i disse tilfellene blir feiltolket og oversett. Føringer i lovforarbeider blir ikke fulgt. Internasjonale avtaler som Norge har undertegnet og er bundet av, som FN’s barnekonvensjon og flyktningkonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, blir ikke tillagt den vekt de etter Stortingets vedvarende flertallsbeslutninger skal ha. Det er tilstrekkelig å vise til den lange rekken av feilbehandlete saker som er dokumentert i Rune Berglund Steens bok «Svartebok over norsk asylpolitikk» som ble utgitt høsten 2012. Det er for så vidt symptomatisk at denne viktige boken, som burde være en vekker for UDI og UNE og for overordnet politisk ledelse, ikke har ført til en grunnleggende debatt om og evaluering av forholdene i utlendingsforvaltningen, men i stedet er blitt tiet i hjel. Det kan også vises til Margreth Olins film «De andre», som går på norske kinoer i disse dager.

Ingen må glemme at disse sakene og avgjørelsene dreier seg om menneskeskjebner. Risikoen for umenneskelig behandling – kanskje tortur og død – ved retur til det tidligere hjemlandet forplikter til en redelig og grundig gjennomført saksbehandling. Dette kravet kan det ikke gås på akkord med, men eksemplene på at det ikke blir etterlevd, er for mange.

Mange asylsøkere er sterkt traumatiserte allerede når de kommer hit. År i ørkesløshet på nedslitte og dårlige asylmottak, sammen med uakseptabelt lang saksbehandlingstid av asylsøknadene medfører ytterligere traumer. Ureturnerbare flyktninger med endelig avslag blir gående som ikke-personer. Forespørsler om midlertidig arbeidstillatelse og andre henvendelser til myndighetene blir knapt besvart. Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen blir ikke etterlevd.

Bestemmelsen om opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn synes praktisert i henhold til et eget uformelt regelverk i strid med lovgivers intensjoner. Utgangspunktet later til å være at vilkårene for opphold ikke er tilfredsstilt og at det er opp til vedkommende asylsaker å dokumentere det motsatte, i stedet for at hver enkelt søknad blir undergitt en grundig og individuell behandling, tuftet på rettssikkerhet og medmenneskelighet.

Strengt tatt er det ikke nødvendig med endringer av lov eller forskrift for å bringe praksis i samsvar med loven og de hensyn som er nevnt. Lovens uttrykk: «sterke menneskelige hensyn» gir vide tolkningsrammer. Det er påfallende at utlendingsmyndighetene ofte velger den tolking som slår ut i flyktningens disfavør. Mye kan gjøres ved hjelp av endringer i regelverket, men først og fremst mener vi at det er holdningsendringer som er nødvendige.

Ydmykhet overfor oppgaven og vilje til selvkritikk og til å innrømme feil når disse begås, er krav som må stå sentralt. Å ta slike grunnleggende holdninger inn i organisasjonene, er først og fremst et ledelsesansvar. En rekke enkeltsaker og utsagn i media – først og fremst i de senere år – etterlater imidlertid begrunnet tvil om hvor godt disse holdningene er innarbeidet.

Viljen til å lytte til signaler utenfra og til å innse at feil kan gjøres og også blir gjort, er vanskelig å få øye på. Og vi er ikke i tvil om at det her dreier seg om grunnleggende holdninger hos ledelsen som har forplantet seg nedover, og som er en av årsakene til at situasjonen er bekymringsfull. Samtidig blir anvendelsen av asylregelverket, som er et saksfelt som i hovedsak er styrt av rettslige rammer, åpenbart overstyrt av politiske signaler av ulik art, med de uheldige konsekvenser dette har medført.

UNE’s uavhengighet som klageinstans innebærer også et særlig ansvar, først og fremst for ledelsen.

Når de forholdene som er påpekt, blir sett i sammenheng med en grunnleggende mangel på åpenhet i utlendingsforvaltningen og på overordnet kontroll med virksomheten, er situasjonen ytterligere bekymringsfull. Bare et tatall saker ender i domstolene. Kostnadssiden utelukker en effektiv domstolskontroll. Det er et sterkt behov for et flyktningeombud eller en liknende kontrollordning.

NOU 2010:12 betonte behovet for omlegging av klageorganet, og spesielt betydningen av økt personlig fremmøte. Både Sverige, Finland og Danmark har i dag modeller som gir høyere rettssikkerhetsstandarder. Det er behov for at Norge omsider følger etter med en oppgradering av rettssikkerhetsstandardene. Det grunnleggende behovet for holdningsendringer må allikevel tas tak i på annet vis. Høyesteretts sprikende plenumsdommer av 21. desember 2012 bidrar ikke til avklaring her. Konsekvensene av det syn flertallet i Høyesterett inntar er vidtrekkende og fatale; et stort antall medmennesker – ikke minst flere hundre barn som er oppvokst og ofte født i Norge – er nå fratatt alt håp og blir kastet ut av vårt rike land. Å møte fremtiden med tanken på dette er spesielt smertelig.

Vi kan ikke Ienger rose oss av å være et foregangsland når det gjelder en human flyktningpolitikk, verken for barn eller voksne. Hvis vi skal gjenerobre denne posisjonen er det nødvendig med:

• Grunnleggende endringer i holdninger og praksis hos utlendingsmyndighetene
• En radikal forbedring av saksbehandlingsrutinene hos utlendingsmyndighetene
• Innføring av en overordnet kontrollordning med utlendingsforvaltningens virksomhet
• En radikal forbedring av saksbehandlingstiden i asyl-og flyktningsaker
• En radikal forbedring av livsvilkårene for mennesker som bor i asylmottak

Vi anser det som nødvendig at det na blir tatt tak i dette fra statsministerens og justisministerens side. Behovet blir ikke mindre av at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter na er nedgradert fra A-status til B-status i FN-systemet. Vi minner om at det i den anledning er blitt understreket at flyktninger og asylsøkere er blant de svakere stilte grupper i Norge i dag, uten tilfredsstillende menneskerettighetsvern.

Dersom de nødvendige holdningsendringer ikke kan oppnås på annet vis, anser vi det som påkrevet at regelverket blir endret slik at det blir tydeliggjort hvilken sentral plass rettssikkerhet og medmenneskelighet skal ha som vurderingskriterier i asyl- og flyktningsakene, og slik at vi i ethvert fall for fremtiden vii være sikret at praksis i alle disse sakene er i samsvar med lovgivers intensjoner og Norges intemasjonale forpliktelser.

Kirsten Fjellanger
fysioterapeut og MHA

Nils Erik Lie
pensjonert førstelagmann

Liste over underskrivere følger.

Kristian Andenæs, professor, dr. juris
Cecilia M. Bailliet, professor, dr. juris
Bestemødre for Fred
Erling Borgen, filmskaper, forfatter
Jannik Bonnevie, skuespiller
Mai-Bente Bonnevie, billedkunstner
Ingebjørn Brekke, professor em., dr. med.
Niels Fredrik Dahl, forfatter
Erik Dammann, forfatter
Hjerdis Danbolt, lektor og kunsthandverker
Gunvår Danbolt, professor em.
Bent Endresen, advokat
Kjersti Ericsson, professor i kriminologi
Ståle Eskeland, professor, dr. juris
Karl Eldar Evang, psykoanalytiker, pressetalsmann
Foreningen av 12. januar
Bjønnulv Evenrud, redaktør «Folk er folk»
Ole Kristian Fauchald, professor, dr. juris
Kjetil Flatin, professor em.
Karl Gervin, seniorprest
Mads Gilbert, overlege
Geir Gulliksen, forlagsredakter, forfatter
Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap
Marit Halvorsen, professor, dr. juris
Jorunn Hareide, professor em., dr. philos.
Fredrik S. Heffermehl, jurist, forfatter
Anne Helium, professor, dr. juris
Ragnhild Hennum, professor, dr. philos.
Bjarte Hjelmeland, skuespiller og forfatter
Arild Humlen, advokat
Cecilie Heigard, professor i kriminologi
Agnete Haaland, skuespiller og regissør
Espen Klouman Heiner, skuespiller
Jahn Otto Johansen, forfatter
Tor Berger Jorgensen, biskop
Anine Kierulf, universitetsstipendiat
Knut Kjeldstadli, professor, dr. philos.
Per Oskar Kjolaas, biskop
Per Kleiva, billedkunstner
Elsa Kvamme, filmskaper
Julia Kohler-Olsen, førsteamanuensis ph.d.
Sonja Lid, forfatter
Geir Lippestad, advokat
Sverre Lodgaard, seniorforsker
Ketil Lund, pensjonert høyesterettsdommer
Else Leona McClimans, advokat
Merete Havre Meidell, universitets-stipendiat
Jon Michelet, forfatter
Ingeborg Midttomme, biskop
Jonas W. Myhre, advokat
Elizabeth Norberg-Schulz, operasanger og professor
Kari Helene Partapuoli, Ieder Antirasistisk senter
Per Petterson, forfatter
Knut Rognlien, advokat
Erik Røsæg, professor dr. juris
Inger Sitter, billedkunstner
Rune Slagstad, professor, dr. philos.
Ragnhild Sollund, professor dr. polit.
Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvrlig Antirasistisk Senter
Thorvald Steen, forfatter
Vibeke Blaker Strand, førsteamanuensis ph.d.
Jørn Øyrehagen Sunde, professor, dr.juris
Anita Krohn Traaseth, adm. direktør og blogger («tinteguri»)
Linn Ullmann, forfatter
Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi
Marco Demian Vitanza, forfatter, dramatiker
Jan Erik Vold, forfatter
Kjell Wernøe, artistmanager og kulturformidler
Jon Wessel-Aas, advokat
Stein Ørnhøi, politiker
Wenche Øyen, billedkunstner
Berit Ås, professor em., Kvinne-universitetet i Norden
Henriette Sinding Aasen, professor, dr.juris