Artikkelforfatter er tillitsvalgt for solistene ved Den Norske Opera og Ballett
Hvorfor insisterer sangsolistene ved Den Norske Opera og Ballett på å beholde faste ansettelser på lik linje med alle andre i arbeidslivet?
Det er en stor verdi for alle som har en jobb å kunne ha trygghet for at den jobben varer hele karrieren frem til pensjonsalder. Den verdien er så viktig at det faktisk er vedtatt i lovs form, og gjelder alle arbeidstakere med normale ansettelsesforhold i Norge. Fast stilling er altså hovedregelen og midlertidige ansettelser er unntaket i norsk arbeidsliv. Hvorfor skal ikke dette godet som for alle amndre er en selvfølge også gjelde vår yrkesgruppe? Hvorfor skal ikke en sanger som har mellom 5 og 10 års akademisk og praktisk utdanning bak seg kunne oppnå å få et boliglån for eksempel? Hva skiller oss fra for eks orkestermusikere?, eller lærere og elektrikere for den del? Egentlig ingenting.
Les også: Derfor vil ikke operasjefen ha faste ansettelser
Det er viktig i kampen for lønns og arbeidsvilkår for den ansatte at man har stillingsvern slik at man ikke risikerer å miste jobben hvis man kjemper for rettigheter og lønn. Jevnbyrdighet er helt avgjørende. Ved midlertidig ansettelse forsvinner den jevnbyrdigheten fullstendig og maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir helt forrykket og uforholdsmessig. Arbeidstaker har liten eller ingen innflytelse over egen arbeidshverdag og står maktesløs når lønns og tariffspørsmål skal drøftes. Det blir umulig å rekruttere tillitsvalgtapparat fordi maktforholdet er helt ujevnt og mulighetene for å nå frem i forhandlinger med ledelsen er minimale. Mulighetene for represalier mot arbeidstakergruppen, den enkelte midlertidig ansatte og tillitsvalgte fra ledelsen er uendelige. Muligheten til å kamuflere overgrep mot ansatte er enorm. Et nærliggende eksempel er følgende: Man blir ikke tilbudt ny toårs kontrakt fordi man utgjør et problem for ledelsen. Det kan være nok at man har protestert på urettferdig behandling av en kollega for eksempel. Ledelsen trenger ikke å begrunne at utløpt kontrakt ikke fornyes eller kan risikofritt bruke vikarierende argumentasjon.
Kunstnerkortet misbrukes allerede hyppig i vår bransje.Bare hør på vår Administrerende direktør. Med frislipp av korttidskontrakter vil kunstnerkortet vinne alle hender som deles ut. Man
påberoper seg kunstneriske grunner, og siden operasjefen i vårt tilfelle har eneveldig makt når det kommer til å ta kunstneriske avgjørelser er det umulig å avdekke den egentlige grunnen til at sangeren ikke får forlenget sin kontrakt. Dette gir operasjefen i vårt tilfelle en enorm og helt uforholdsmessig makt over ansatt.
Et annet viktig poeng er at man mister motet til å stå opp for faget og kunstarten sin. I konflikt med for eksempel regissører som sitter med enorm makt over sangeres karrierer
blir det meget krevende å stå opp for sangkunsten og musikken. Man er tvunget til å kompromisse på kvalitet for å tekkes regissører som har et helt annet fagfelt. Det er ingen
hemmelighet at det er regissørene som er premissleverandører på så og si alt i vår bransje. Ofte forstår de ikke, eller interesserer seg ikke for sangkunsten eller musikken for den del.
Dette kan medføre en uthuling og forringelse av faget vårt. Trygge sangere med trygge jobber er gode sangere og modige kunstnere.
For at ledelsen skal se det formålstjenlig å utvikle og røkte nye talenter er faste livslange stillinger viktig. Når man har stillinger man må fylle, lønner det seg aktivt å ta del i utviklingen av unge talenter for til enhver tid å ha noen å rekruttere. Da kan man ikke lene seg tilbake å bare vente på at andre skal gjøre jobben for så å høste moden frukt. Å gi talentene mulighet til rett rolle til rett tid er utrolig viktig for å utvikle morgendagens operastjerner. Rett rolle til rett tid er det bare opera institusjonene som har mulighet til å tilby i tilstrekkelig grad. Utdanningsinstitusjonenene har ikke den samme muligheten. Det er vel ikke noe yrke hvor adekvat jobberfaring er viktigere enn i sangeryrket. Rett jobberfaring kan utgjøre forskjellen på en stor karriere eller en mislykket karriere. Her må Norges eneste helårsopera spille en rolle i en liten perifer kulturnasjon som Norge. Faste livslange stillinger er her et viktig incitament og en viktig motor i utviklingen av nye talenter. Mentorfunksjonen en erfaren fast ansatt sanger kan ha overfor nykommeren er også helt uvurdelig.
Når man er ansatt på fast livslang kontrakt er det viktig for operaledelsen å utvikle og ta vare på den ansatte slik at vedkommende forblir en verdifull ressurs for operaen hele vedkommendes karriere. Det vil være særdeles kontraproduktiv for operaledelsen å misbruke, felianvende og overforbruke den ansatte. Det er dårlig ressursutnyttelse å ende opp med utslitte sangere lenge før vedkommende kommer til pensjonsalderen. Dette gir ledelsen et sterkt incitament til å ta vare på og utvikle den ansatte til sitt eget og den ansattes beste. Det som er best for sangeren er best for operaen. Ved åremål forsvinner dette incitamentet fullstendig og det kan faktisk lønne seg å misbruke sangeren for alt vedkommende er verdt for en kort periode og så si takk og farvel. Bruk og kast går fra å være ulønnsomt til å bli lønnsomt. Fra vi begynner å ta sangtimer som barn og unge og gjennom hele utdanningsløpet får vi høre at det er ekstremt viktig å ikke synge for store roller for tidlig. Blir man da møtt med bruk og kast adferd fra arbeidsgiver straks man begynner som yrkesaktiv vil man kunne ødelegge sin karriere meget fort. Det man møtes med når man trer inn i arbeidslivet, er overordnede som vil ha yngst mulige sangere til å gjøre størst mulige roller i et størst mulig antall på kortest mulig tid. Slik er det langt på vei allerede i andre land, særlig i Tyskland. Talentene forsvinner ofte like fort som de dukker opp. Med 80 mill innbyggere og mellom 50 og 100 operahus har de råd til det. De kan forbruke unge sangtalenter fordi det uansett finnes nye som banker på døren. De forbruker i tillegg grovt andre lands sangtalenter, særlig østeuropeiske, men også norske. Dette finnes det mange eksempler på. Norge er et lite land med få talenter og bare en Opera. Her ville bruk og kast kulturen bli fatal. Hvordan får vi da talentene til å satse alt på en karriere som operasangere hvis de etter 10 års utdanning må finne på noe annet allerede før de når 40 år.
Denne ukulturen rammer særlig kvinner ekstremt hardt. Det ledelsen vil bunner egentlig i to ting, kvinnediskriminering og aldersdiskriminering. De bruker bare det høyverdige uangripelige argumentet: "kunstneriske grunner"
Den Norske Opera og ballett risikerer å ende opp som et grått gjennomsnittlig tysk B-hus uten nasjonal forankring og stolthet? Hva skal vi da med en milliard-bauta som operabygningen har blitt. Hvis man bare tenker bedriftsøkonomi kunne man jo tatt skrittet helt ut og bare hatt gjestespill. Da kunne man holdt oss med en liten administrasjon og avviklet alle øvrige jobber på operahuset. Så kunne man kjøpt inn ferdige fantastiske forestillinger fra utlandet med rubb og rake. Man kunne spart enorme summer og allikevel gitt operapublikummet gode produksjoner i et stort antall til en vesentlig lavere pris. Man kunne høstet moden frukt importert fra utlandet. Da kunne man også lagt ned Musikkhøgskolen og Kunsthøgskolen og spart ytterligere enorme summer. Det er i sin ytterste konsekvens dette de argumenterer for i sin iver etter å spare.
Operaledelsen vil ikke at dette skrives, men like fullt er det dette det står om. Deres kamp mot det faste solistensemblet er den første spikeren i kista for den relativt unge norske operatradisjonen. Vi kunne faktisk fint vært 25 fast ansatte. Nå har vi med 15 kuttet helt til beinet og har ikke mer å gå på. Nå krever de at vi kutter av oss hele beinet. Snart kan vi like gjerne kutte av oss hodet. Vi må sette foten ned nå før den er borte.