All makt til den akademinske elite i denne sal

På vei til Folkevalgtdagen i Oslo Rådhus for noen uker siden gikk jeg innom den gamle trebygningen som nå står foran Stortinget. Kunstverket til Marianne Heske «House of Commons» gjorde inntrykk på meg. Begge bygningene er oppført for 150 år siden, men der ender også likheten. Stortinget i bakgrunnen symboliserer makt og elite, mens den lille trebygningen foran viser avmakt og få ressurser. For meg oppleves kunstverket som kritikk av samfunnet vårt. Et samfunn der forskjellene øker. Et samfunn der den økonomiske og den akademiske eliten har tatt makten.

På Folkevalgtdagen var samtlige bystyre- og bydelspolitikere i Oslo invitert. Her fikk vi høre erfaringer fra profilerte oslopolitikere fra samtlige partier. Tidligere ordfører Fabian Stang var opptatt av den lave valgdeltagelsen. Han mente det var viktig å være i kontakt med folk, også utenom valgkampen, og han presiserte at enklere språk, å unngå fremmedord og begrep som distanserer folk fra politikken, vil øke valgdeltagelsen. Dette var jeg helt enig med ham i, men så sa han noe som gjorde meg forbanna: «Vi må gjøre alt vi kan for å øke valgdeltagelsen i Oslo, selv om de som ikke stemmer er en gjeng med bortskjemte folk».

Bortskjemte folk?
Det er mange grunner til at folk ikke stemmer, men mye tyder på at økende mistillit til politikerne og det politiske systemet er en av hovedgrunnene. Det er langt høyere valgdeltakelse blant de med høyere utdanning enn de uten utdanning, unge holder seg i hovedsak hjemme, det samme gjør lavtlønna, fattige, innvandrere, uføre, syke og arbeidsledige. Mener virkelig Fabian Stang at denne gruppen er bortskjemte folk? Tror virkelig sentrale politikere at folk ikke stemmer fordi de har det for godt eller er for late?

Jeg tror, i motsetning til Fabian Stang, at folk på Slemdal er mer bortskjemte enn folk på Stovner. Folk på Slemdal er blant de rikeste i landet. Her lever en elite som har helt andre forutsetninger for å lykkes enn oss andre. Mange har arvet sin rikdom, andre har fått støtte hjemmefra gjennom oppvekst og studietid. Mange har fått hjelp av foreldre til å komme inn på boligmarkedet, noen har kontakter inn i næringslivet som har sikret jobberfaring og gode attester. På Slemdal har over 60 prosent høyere utdanning. Bruttoinntekten ligger på godt over 800 000 kroner.

Noen har sikkert klart å bli rike på egenhånd, men et stort flertall er rike fordi de ble født inn i akkurat sin familie. På Stovner derimot, er forutsetningene for å lykkes en helt annen. Lavest på lønnsoversikten i Oslo ligger de som bor på baksiden av Stovner senter. Skatteyterne her tjener under 150 000 kroner i snitt. På Stovner har kun 37 prosent fullført grunnskolen, bare 23 prosent har høyere utdanning.

I årets kommunevalg stemte 80 prosent på Slemdal, på Stovner stemte 47 prosent.

Sofapartiet
Ved kommunevalget i 1963 stemte hele 81 prosent. Den gangen hadde man et Storting der de færreste var akademikere. Samtidig som utdanningsnivået blant våre folkevalgte har gått oppover, har valgdeltakelsen bare gått nedover. I år valgte mer enn 40 prosent å holde seg hjemme. «Sofapartiet» er landets største parti, men helt uten representasjon. Akademikere er helt klart overrepresenterte på Stortinget, et stort demokratisk problem. Kun ett parti er flinkere til å løfte frem kandidater uten akademisk bakgrunn. Blant partiene på Stortinget markerer Frp, med 54 prosent, seg som det partiet med færrest akademikere. Ap er vesentlig bedre utdannet enn Frp med 76 prosent. Høyre sin andel er 95 prosent, mens 100 prosent av representantene fra KrF, Sp, SV og V har høyere utdanning. Men ingen av partiene er i nærheten av å gjenspeile befolkningen. Både SV (73 prosent menn) og FrP (76 prosent menn) utmerket seg ved å ha en lav kvinneandel i det nåværende Stortinget, men uansett er Frp det mest folkelige partiet når det kommer til sosial bakgrunn. Dessverre er det også det partiet på Stortinget som gjør mest for å øke de sosiale forskjellene.

LES OGSÅ:- Stortinget fylles opp av broilere

Et nytt folkeparti for demokrati

Vi trenger et nytt politisk folkeparti på Stortinget. Et parti som kjemper for de arbeidsledige, de enslige, for eneforsørgerne, de ufaglærte, de uføre, de trygda, de på sosialen og de som faller utenfor. Vi trenger et parti som representerer butikkarbeidere, servitører, hotellarbeidere og servicenæringen. Vi trenger stortingsrepresentanter som er mer opptatt av rettighetene til renholdere, bønder og midlertidig ansatte enn til meglere, økonomer og industriarbeidere. Vi trenger et parti som kjemper for håndlangerne, assistentene, vikarene, og pleierne; som kjemper for de lavtlønnede yrkene, de som er grunnmuren i landet vårt. De som bærer søpla, maler stua, flytter møblene eller frakter deg til jobb eller hjem fra fest. Vi trenger et parti som kjemper for kulturen og for alle kulturarbeiderne. Vi trenger et parti som kjemper for frivilligheten, som gjør landet vårt til et bedre sted for alle, helt gratis. Vi trenger et parti for sliterne, for de som tar de tyngste løfta, for de som ødelegger kroppene sine for at du skal ha det rent på jobb eller for at du ikke må være hjemme med eldre foreldre eller yngre barn.

LES OGSÅ: Oslo Vest deles mellom «Utdanningseliten og pengeeliten»

Et parti som vil fengsle kriminelle rikfolk – ikke syke rusavhengige
Vi trenger et parti som har sofavelgerne som velgergruppe. Et parti som jobber for rettighetene til rusavhengige, kronisk syke, de med funksjonshemminger og de med psykisk lidelser. Vi trenger et parti som tar et oppgjør med NAV og den mistilliten folk som ber om hjelp her i landet møter. Vi trenger et parti som kjemper for innvandrernes rettigheter og for en inkluderende politikk som bygger på toleranse og respekt. Vi trenger et parti som er mer opptatt av økonomien til de som leier – ikke til de som eier. Et parti som faktisk fjerner fattigdom og som klarer å gjenskape gleden ved å arbeide. Vi trenger et parti som kjemper for ekte likestilling og en verden helt uten rasisme, sexisme og forskjellsbehandling. Et parti som virkelig kjemper for en verden med rettferdig fordeling for alle. En verden der vi bruker mindre på våpen og mer på å bekjempe urett, fattigdom, miljøproblemer og klimaendringer. Vi trenger et parti som åpent fører en politikk som noen kommer til å tape på, men hvor de aller fleste av oss vinner. En politikk som bekjemper økonomisk kriminalitet, korrupsjon, svindel og skatteparadiser. En politikk som fengsler kriminelle rikfolk – ikke syke rusavhengige.

Vi er nå på vei til å avvikle vårt folkestyre til fordel for et teknokrati, hvor makten ligger hos byråkratiet, styrt av en akademisk og økonomisk elite. Nå trenger vi et parti som kjemper for folkestyre og ekte demokrati. Vi trenger et parti som utnytter mulighetene med moderne teknologi til å utvikle et mer direkte demokrati. Vi trenger et parti som fyller Stortinget med de 70 prosentene av befolkningen som ikke har høyere utdanning. Norge trenger et «House of Commons» – ikke et Storting for eliten.

LES OGSÅ: Vanlige folk som gjør ekstraordinære ting

Denne kronikken har også blitt publisert på Radikal Portal: http://radikalportal.no/2015/11/04/all-makt-til-den-akademiske-elite/