ANNONSE
kronikk0711

DE GYLNE 90-ÅRENE: De fem jentene i Spice Girls var en stor eksportartikkel for Storbritannia. De solgte over 80 millioner album før de la opp i 2001. Bildet er fra gjenforeningsturneen i 2007. FOTO: RICHARD LAM/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

07-11-2016

All kultur er ikke næring, men mye mer kan bli kulturnæring

Yngre kunstnere med kresne ambisjoner og digital spisskompetanse er statsrådens beste ambassadører i jakten på ny næring.

Når kulturminister Linda Hofstad Helleland drar veksler på Storbritannia som eksempel på hvordan et land løftet de kulturelle næringene inn i en ny liga, må politikerne være mye tydeligere på hva som er kultur og hva som er næring. Yngre kunstnere med kresne ambisjoner og digital spisskompetanse som ikke frykter markedet, er statsrådens beste ambassadører i jakten på ny næring.

Storbritannia har alltid vært en stormakt i det globale kulturmarkedet, men slutten av nittitallet var like fullt en glansperiode. Det sydet og kokte, drevet fram av typiske popkulturelle næringer som musikk, både med kommersielle band og grupper som Spice Girls, britpop med dokumentaraktuelle Oasis i front, eller elektronika med artister som Prodigy og Fat Boy Slim. Alle dominerte de hver sine nisjer. Parallelt brøt britiske samtidskunstnere, som Damien Hirst, ny mark. Ett av de meste kjente verkene hans er «Mother and Child Divided» (1993), hvor en ku og en kalv er delt i to og lagt på formalin og så innrammet i glass. Kunstverket finnes i den permanente utstillingen til Astrup Fearnley Museet i Oslo.

Kanskje ikke uventet ønsket britene å kartlegge disse næringenes økonomiske betydning. Flere utredinger konkluderte med at dette var en betydelig del av økonomien, både når det gjaldt sysselsetting og verdiskaping. Dessuten var bransjen tiltrekkende og relevant for mange unge talenter. Det var derfor ikke overraskende at de fanget offentlige myndigheters og politikeres interesse. At kulturminister Linda Hofstad Helleland nå ser til hvordan Storbritannia i sin tid gikk inn i disse næringene, er følgelig ikke så rart.

Et par tiår senere er det like fullt stor usikkerhet knyttet til hvordan disse næringene fungerer, hvilke næringer og yrker som skal inkluderes i kartlegginger og analyser, og, ikke minst, hvordan ulike aktører kan bidra til å stimulere vekst i og utvikling av disse næringene. Dette ser vi tydelig i debatten som har oppstått i kjølvannet av regjeringens forslag til statsbudsjett, der man foreslår å skille ut den delen av Kulturrådet som ser spesielt på næringsutvikling samt at Innovasjon Norge skal ha en tydeligere rolle på feltet.

Kompleksitet

Kulturnæringene består av en svært heterogen gruppe virksomheter som fremstiller svært forskjellige kulturelle utrykk. I et næringsperspektiv er innholdet og måten innholdet kommuniseres på grunnlaget for produktets kulturelle og økonomiske verdi. Samtidig ser vi at verdikjedene for de ulike bransjene i kulturnæringen varierer i kompleksitet, noe som har sammenheng med de enkelte kulturelle utrykkenes egenart.

Innenfor «næringsgruppen» utøvende og skapende kunstnerisk virksomhet vil aktørene ofte ha ett ben i kulturfeltet og ett ben i kulturnæringene, dvs. deres skapende og utøvende virksomhet er dels finansiert over offentlige budsjetter og dels finansiert gjennom salg i et kommersielt marked. Dette gjelder også i stor grad museene og deler av musikk- og filmbransjen. I andre bransjer er det kun private aktører (f.eks. annonse og reklame, arkitektur).

For disse næringene vil man ofte at offentlig støtte og andre virkemidler skal fungere som markedskorrektiv. Noen eksempler på slik støtte er pressestøtten til aviser, produksjonsstøtte til filmindustrien og støtte til museer og teatre for å opprettholde et kulturtilbud i hele landet. Norsk næringspolitikk og virkemiddelbruk har tradisjonelt etterstrebet næringsnøytralitet, noe som innebærer at virkemidlene bare i begrenset grad styres i en retning som gir enkelte næringsgrupper fortrinn. Det kan således tenkes at virkemidler som har som mål å stimulere utviklingen av kulturnæringene, av denne grunn ikke fanger opp spesifikke egenskaper ved kreative kulturelle prosesser og de mangfoldige nettverk og relasjoner kulturnæringsforetak inngår i.

Evig dilemma

Når kulturelle og kreative næringer nå for alvor er kommet på offensiven både gjennom forslag til neste års statsbudsjett og Innovasjon Norges satsing på næringene, er det viktig å understreke at selvfølgelig ikke all kultur nå skal bli «kommersiell» og tjene andre hensikter – og herrer – enn seg selv. Samtidig er det åpenbart at langt flere aktører har et næringspotensiale – som ikke nødvendigvis hverken går på akkord med kunstnerisk integritet eller kvalitet.

I rapporten «De gode hjelperne – nasjonale virkemidler for utvikling av kulturelle næringer 2015» (Kunnskapsverket 2016), har Kunnskapsverket en gjennomgang av eksisterende virkemidler. Der er en av konklusjonene at mye tyder på at iboende spenninger i de kulturelle næringene, med ulike logikker som drivere for kultur og næring, er en av de sentrale utfordringene for virkemiddelapparatet. Sammenhengen mellom kunstnerisk kvalitet og kommersiell suksess vil trolig være en evigvarende diskusjon i de kulturelle næringene.

Bedriftsøkonomisk lønnsomhet og et høyt kvalitativt, kulturfaglig innhold er ikke alltid forenlig. Ofte ser vi at begrunnelsen for virkemiddelapparatets involvering i kulturelle næringer er uklar – det er både kulturpolitiske og næringsmessige argumenter som benyttes, som ofte glir over i hverandre. Dette kan skape uklare signaler og retningslinjer, både hos de som mottar støtte (næringen) og de som forvalter regelverk og politiske beslutninger. Vår anbefaling er derfor at man hele tiden forsøker å være tydelig på hva som er retningslinjer og målsetning.

Samtidig ser vi stadig oftere at yngre kunstnere, gjerne med høy digital kompetanse, har et mye mer avslappet og profesjonelt forhold til markedet. Det er like mye en spennende utfordring som en vulgær trussel. Mer krevende og kvalitetsbevisste forbrukere kan også bidra til at et økende antall kunstnere meget vel kan trives godt i spenningsfeltet mellom et kommersielt marked og kunstnerisk kvalitet.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!