Saken med lengeværende asylbarn har lenge vært en hodepine for regjeringen, en sterk bekymring for asylbevegelsen, organisasjoner, støttegrupper og en del politiske miljøer. Ikke minst er det en ødeleggende affære for barna selv.

Vi har lenge diskutert årsakene til den oppståtte situasjonen. Skylden har blitt tildelt både foreldre, forvaltningen, regimer i land som disse barna kommer fra, og andre.

Vi snakker om behovet for en forskriftendring slik at det er klarere for forvaltingen hvorledes barnesaker skal avgjøres. Regjeringen mener det ikke er grunnlag for en slik endring. Vi mener begrepet "sterk tilknytning til riket" skal defineres bedre slik at man får frem forståelsen tydeligere, og at hensynet til barnas beste skal vektlegges mer enn innvandringsregulerende hensyn. Regjeringen ser heller ikke behov for det. Vi mener regelverket må være i tråd med barnekonvensjonen og anbefalinger fra FN. Regjeringen vil beholde dagens praksis.

"Dette er kjernen i konflikten". Debatten er berettiget og viktig for å sikre en "streng, rettferdig og rettssikker" asylpolitikk som ivaretar menneskene som har behov for beskyttelse, samtidig som man forhindrer misbruk av asylinstituttet.

Tiltak som foreslås er å forkorte saksbehandlingstider, begrense ankemuligheter og effektivisere asylgangen slik at søkernes liv ikke blir satt på vent over mange år. Dette for å forhindre at søkerne knytter sterke bånd til Norge ved eventuelt avslag. Tiltakene vil være med på å hindre at vi havner i den samme situasjonen som vi er i nå, der mange barn vokser opp i Norge, og etter kanskje mer enn 10 år må forlate alt de kjenner på grunn av  "foreldrenes uansvarlighet", manglende og feilslåtte prosesser i forvaltning og regelverk, eller uansvarlighet blant politisk ledelse.  Fremtidige tiltak vil være avklarende og riktig for fremtidige saker.

De ca 600 lengeværende barna hører likevel ikke til denne fremtiden. De tilhører fortiden og er ofre for de feilene som voksene har begått. Et stort flertall av disse barna har over mange år levd under uhyrlige og unormale forhold med angst, fortvilelse, sorg og mangler. De kjenner godt smertene og den "rare" usikkerheten i kropp og sjel. Uten kanskje selv å forstå hva det er. De ser at de ikke er som andre barn og at de blir tilsidesatt uten å vite hvorfor. Når de legger seg på kvelden, frykter mange at noen vil banke på døra midt på natta og rive dem fra alt de kjenner. Med andre ord straffes disse barna for feil vi voksene har gjort, og da er det berettiget å spørre hvor lenge straffen skal være. 10 år? 15år?

Det vil fortsatt være debatt om asylpolitikken i mange år fremover. Men vi må ikke ta skjebnene til disse barna, som hører til våre feil i fortiden, med i fremtiden.La oss gi disse barna ro i sjelen og stoppe deres straff. La oss sette en strek nå, og gi dem amnesti!

Deretter kan vi lære av våre feil og hindre at det skjer i fremtiden.

Stortingetsmeldingen «Barn på flukt» er en av meldingene som har blitt utsatt flere ganger. Årsaken til dette kan blant annet spores til uenigheter mellom de rød-grønne partiene i regjeringen.

Siste gang ble den utsatt til forsommeren 2012, og det ser ut for at den omsider vil legges frem snart. 

De siste par årene har stadig flere innsett den inhumane asylpolitikken som regjeringen gjennomfører under det merkelige slagordet: «streng men rettferdig». Nesten daglig har det blitt rapportert i media om enkeltsaker, med beskrivelsen ”hjerteløs” og ”meningsløs”. Dette førte frem til noe som kan betraktes som «bevegelse» med særlig fokus på situasjonen til asylbarn og papirløse. Organisasjonene presset hardt på for generelle rettigheter for asylsøkere, og det ble dannet mange støttegrupper til støtte for enkeltsakene. Kirken og mange fagfolk tok klare standpunkt og mange lokalpolitikere fra de rød-grønne partiene, så vel som opposisjonen, begynte høylytt å kritisere regjeringens asylpolitikk, særlig behandlingen av barna.

Kravet fra alle var mer eller mindre det samme, nemlig å vektlegge barnas rettigheter mer enn innvandringsregulerende hensyn. Kravet har forankning i stortinget fra 2007, men har ikke blitt fulgt opp av regjeringen i henhold til stortingets intensjon. 

Statsministeren, justisministeren og statssekretæren i Justisdepartementet har hele tiden forsvart dagens praksis og antydet at innvandringsregulerende hensyn må gå foran barnas rettigheter og behov. For å underbygge påstanden har de lagt hele ansvaret for den elendige situasjonen som barna lever under på deres foreldre. Dette er i seg selv imot barnekonvensjonen som gir staten ansvar for å ivareta barnas rettigheter.

Det er fortsatt mye som er uklart i forhold til meldingen. Derfor er det tidlig å si noe mer om innholdet. Men ut ifra det som har fremkommet på forhånd kan man fastslå at vedtaket fra 2007 ikke er fulgt opp. Det gis ingen lovendringen eller instrukser til utlendingsforvaltningen. I stedet legges ansvaret for dagens praksis på UNE.

Innrømmelsen om at stortingsvedtaket fra 2007 ikke har blitt fulgt opp er selvfølgelig et viktig punkt. I ren tekst betyr det mange barn har blitt utsendt fra Norge, og mange barn har levd i stor usikkerhet gjennom disse årene under elendige forhold. Dette har gått ut over deres muligheter til å få en normal oppvekst. Enkelte har fått varige arr i sjelen.

For dette bør statsministeren på vegne av regjeringen be barna om unnskylding. 

På NRK-nyhetene søndag kveld tok endelig Utlendingsdirektoratet (UDI) bladet fra munnen og kritiserte de rødgrønnes innvandrings- og asylpolitikk.

Direktør Ida Børresen sa blant annet at UDI har foreslått en oppmykning av dagens praksis på fire felter, herunder at hensynet til barnets beste skal veies tyngre i utvisningssaker. Justisdepartementet har avslått to av forslagene, og har ikke besvart de to andre.

Blant begrunnelsene fra UDIs side er blant annet to dommer, en fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), og en fra norsk Høyesterett som viser at Norges utvisningspraksis er i strid med menneskerettighetene.

At regjeringens praksis her strider mot menneskerettighetene er en velkjent sak. Det har vært påpekt av flere organisasjoner og andre fagfolk. Likevel, når selv UDI ber om oppmykning og mener utlendingsforvaltningen må få større rom for skjønn i saker spesielt som gjelder barn, er dette mer enn et nyhetsoppslag. Det fortjener å bli satt i fokus.

Justisdepartementet har lenge forsikret om at alle saker blir individuelt behandlet, behandlingen er rettferdig, og at skjønnsrom skal tas på alvor når det gjelder menneskelige hensyn i enkeltsakene. Derfor er det veldig vanskelig å oppfatte Børresens uttalelse på noen annen måte enn at UDI ikke har de nødvendige verktøy i kassa for å bruke skjønn der det er behov for å bruke skjønn. Det er den strenge politikken fra regjeringen som hindrer dem.

Overfor de som står og forsvarer denne politikken, bør det reises spørsmål om i hvilken grad innvandringspolitiske hensyn skal overskygge de enkelte menneskenes skjebne og deres fremtid, spesielt når det er barn som er involvert. Tatt i betraktning den pågående debatten overrasker det ikke mange av oss at departementet ikke ser ut for å implementere dommen fra menneskerettighetsdomstolen. Men det burde være overraskende! Og det gir grunn til å tenke – hvem er statssekretæren enig med?

Altså ikke norske organisasjoner, det statlige fagorganet, norsk høyesterett, flere trossamfunn, flere politiske partier, flere bystyrevedtak og heller ikke politikere fra egne partier. Dette fører utvilsomt til et alvorlig troverdighetsspørsmål for regjeringen.

Med UDIs utspill ser det ut for at regjeringens siste «mur» nå faller. Det gjenstår veldig lite grunnlag for å påstå at enkeltskjebnene og skjønnsvurderingene blir ivaretatt av UDI. Hvem skal regjeringen skjule seg bak, når de ikke lenger kan skylde på byråkratene?

Det vil nå være ryddig av regjeringen å gå ut offentlig å erklære hvilke råd de følger, og hvilket grunnlag de støtter seg på. Det er en viktig verdi i et demokrati å kunne lytte. Lytte til råd fra kompetente og seriøse aktører. Det er også mulig å lytte til andre europeiske land som har praksis for å gi amnestier og som i mindre grad enn Norge rammer familier gjennom utvisning.

Statssekretær Pål Lønseth (AP) har med stolthet og glede annonsert den nye avtalen som er inngått med etiopiske myndigheter.

Han påpekte at Norge er det første landet som har fått en slik avtale og at de ca. 400 etopiske papirløse nå kan returneres.

At norske myndigheter arbeider aktivt med å få på plass returavtaler med andre land er vel og bra, og må ses i sammenheng med det totale bildet i asylpolitikken. Norge kan ikke innvilge opphold til alle og enhver som søker om det.

Men Norge har forpliktet seg til å overholde menneskerettighetene. Da må staten også se på det totale bildet når en slik avtale inngås. Hvem skriver vi avtale med? Hva slags konsekvenser får en slik avtale for de som sendes tilbake? Vil eventuelle farer for forfølgelse, tortur, fengsling og eventuelt tap av menneskeliv vurderes korrekt?

Etiopia er et ganske lukket land, med regioner som er utilgjengelige, og som vanskeliggjør innhenting av nøyaktig informasjon om menneskerettighetssituasjonen. Årsaken ligger i at det strenge regimet kontrollerer strengt tilgang til medier nasjonalt og internasjonalt. Samtidig er tilstedeværelsen av menneskerettighetsorganisasjoner i stor grad fraværende. Men allikevel har omverden klart å dokumentere systematiske brudd på individenes rettigheter og friheter.  

Utlendingsforvaltningen i Norge bruker bl.a sin egen enhet Landinfo for å innhente informasjon om landene. I den informasjonen ligger beskrevet menneskerettighetssituasjonen. I flere publikasjoner dokumenteres systematisk brudd på menneskerettighetene, overgrep, forfølgelse og tortur. 

Paradoksalt nok har den norske ambassaden i Etiopia sendt mange bekymringsmeldinger til Utenriksdepartementet her i Norge, nettopp på grunn av økning på brudd på menneskerettigheter. Norge forsøkte i oktober 2011 å ta dette opp med myndighetene i Etiopia men ble avvist. Etiopias mangeårige statsleder gjør det på sin side helt klart at Norge ikke har rett til å blande seg inn i landets indre anliggender. Det gir også grunn til å stille seg spørsmål om hvorfor Norge for eksempel ga 196 millioner i bistand til landet i 2010!

 

"Den norske ambassaden i Addis Abeba uttrykker bekymring over menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. Gjennom de siste månedene har ambassaden sendt flere bekymringsmeldinger hjem til Utenriksdepartementet om arrestasjoner av opposisjonelle. Blant de arresterte er, ifølge Human Rights Watch, mer enn 200 personer fra den etniske gruppen oromo. BBC melder at 35 mennesker ble arrestert i april anklaget for kuppforsøk. To svenske journalister ble arrestert i juli. I august ble to medlemmer av to ulike opposisjonspartier arrestert etter å ha møtt representanter for Amnesty International, deretter ytterligere et opposisjonsmedlem. Det siste året har et stort antall lokale journalister blitt arrestert."

 

Nå har altså norske myndigheter med «stor glede» fått til en returavtale med dette totalitære regimet som har sitt folk i håndjern. Og staten vil med stolthet sende de ca. 400 asylsøkerne, heriblant mange barn som er født i Norge, tilbake til dette landet som gjennomfører omfattende overgrep.

Hvor er stoltheten i dette? Og hva er så gledelig med det? Avtalen bør heller få oss til å tenke på hvem er det vi går i sengs med. Vi må tenke på hva som skal skje med mange av de asylsøkere som blir utlevert til dette diktaturet. Men dessverre virker det som om staten og statssekretær Pål Lønseth ikke tenker på annet enn å redusere antallet utlendinger her. For tross alt; hva som skjer med disse menneskene etter utlevering er ikke verken statens eller Lønseths «ansvar»! 

Det er grunn for at ingen andre land har slik avtale om retur til Etiopia. Mange land vil ikke lukke øynene for menneskerettighetene og føler ansvar for hva som kan skje med de som blir sendt tilbake, mens andre land kanskje ikke råd til en slik avtale?

Siden Norge ikke er blant den første gruppen av land lenge, bør vi da spørre hvor mye penger staten måtte ut med for å få på plass denne avtalen?

 

I "Dagsnytt atten" 21.desember gikk statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth (AP), langt i å forsvare sult som middel for å presse asylsøkere ut av landet.

Statssekretærens uttalelser er å betrakte som offisielt politikk fra regjeringen. En politikk som uten tvil bør reise debatt om vårt grunnleggende menneskesyn. En debatt som bør få oss til å stoppe opp og sette oss i tenkeboksen - ikke om politikken men om verdiene samfunnet vårt er bygd på.

Disse verdiene som har sin forankring i religiøse livssyn, mennskerettigheter, sosialistiske, sosialdemokratiske og borgerlige verdier, ja alle grunnleggende prinsipper som gir oss identitet som en fri og demokratisk stat. Verdier som over tid har gitt oss "rett" til å gå i krig i land som Afghanistan og Libya for å hindre diktatorer i å terrorisere eget folk.

Men så tyr vår regjering til en politikk som minner oss sterk om nettopp metoder som totalitære regimer bruker i sine fengsler for å knekke individer.

Dette er en trist dag.

Denne debatten må ikke handle om asylpolitikken eller "politikk" generelt, heller. Det blir for smålig. Det må handle om det nettopp det er, nemlig bruk av fysisk/mental tortur for å oppnå mål.

Jeg er klar over min sterke ordbruk. Men en spade skal kalles for spade når den er det.

Feilslått asylpolitikk over mange år har bidratt til den oppståtte situasjonen på asylfeltet. Asylsøkerne bærer en del av skylden for egen situasjon, og staten bærer også en stor del av skylden. Vi må ha et asylinstitutt som er vernet mot misbruk og som gir reell beskyttelse for de som har et beskyttelsesbehov. Lang saksbehandlingstid, manglende returavtaler med andre land og ineffektivt returprogram er noen av bidragsyterne til den uoversiktlige situasjonen. Dette er berettigede spørsmål, og ingen påstår at vi bør ta imot alle og enhver som kommer til Norge og søker asyl. Du og jeg kan være totalt uenig om politikken. Du og jeg kan være total motstander eller tilhenger av å ha et asylinstitutt. Du og jeg kan tilhøre høyre eller venstre i politikken. Og politikken slåss vi om fordi det gir retning for fremtiden som du og jeg er opptatt av.

Men det er din og min plikt å slå ring rundt våre medmennesker når de lider. Det er din og min plikt å si ifra til vår regjering at når "sult" blir brukt som middel for tvinge ut folk, ja da grensa er nådd. Vi aksepterer ikke fysisk og mental avstraffelse og tilnærmet tortur i Norge.

Det er på tide å slå ring rundt våre verdier som har gjort oss til en stolt nasjon.

”Statsborgerskap i julegave” var tittelen da nyheten om innvilgelse av norsk statsborgerskap til lengeværende barn ble kjent.

Audun Lysbakken og Heikki Holmås fra SV var de første som gikk offentlig ut med nyheten, en nyhet som nesten umiddelbart utløste store glede og like stort forvirring.

Målgruppen for endringen druknet – den var i all hast innpakket i tekniske og faglige ord uten klar tekst. Mange trodde at endringen gjaldt asylsøker barn, statsløse og de såkalte ulovlige innvandrerne. Det første døgnet stod ikke telefonene hos de som jobber på feltet, og i sosiale medier var det stor aktivitet med gratulasjoner og glede, samtidig som et spørsmål stadig gjentok seg: "hvem gjelder dette for?"

La oss begynne med å svare på dette spørsmålet først.

I klartekst gjelder endringen barn som har hatt lovlig opphold og som har oppfylt kravene for å få innvilget norsk statsborgerskap som individer, men som ikke har fått statsborgerskap på grunn av tvil rundt foreldrenes identitet da de søkte asyl. Det er nemlig slik at det ikke kan være tvil om en søkers identitet for å få statsborgerskap. Og siden disse barna er knyttet til foreldre med "tvilsomt" eller ikke dokumentert identitet, fikk heller ikke barna sitt norske statsborgerskap og norske pass selv om en del til og med er født i Norge. Så med andre ord berører ikke endringen asylbarn eller papirløse og ei heller statsløse.

All ære til SV som har klart å få med regjeringen med denne endringen som letter situasjonen til mange barn som berøres av denne endringen. Og tusen takk for innsatsen.

Når den berettigede anerkjennelsen er gitt, må vi få lov å se på betydningen av endringen. Endringen er med på å gi disse barna norsk identitet. Det gir følelse av tilhørighet til det norske samfunnet og øker evnen til deltakelse hvor de kan føle at de er inkludert og ikke lenge sitter på sidelinjen. Dette er svært viktig for integreringen både på kort og lang sikt. Det andre aspektet er den praktiske betydningen. Hva innebærer dette i hverdagen?

Dessverre har endringen ikke stor praktisk betydning. Riktignok kan en 16 åring nå være med klassetur/fotballturnering når anledningen byr seg. Men hvor mange som får nytte av dette er det ikke godt å si. Riktig nok kan en 10-åring ta passet sitt til banken og åpne sparekonto, men hvor stor betydning har dette egentlig når foreldre ikke kan åpne brukskonto i banken for hverdagsbruk?

Manglende praktisk betydning overskygger ikke betydningen av endringen i sin helhet. Men det viser at endringen er halvhjertet og mangler en helhetlig løsning som gir trygghet og forutsigbarhet for familiene som disse barna er en del av.

Dersom SV hadde fått til at minst en av foreldre (for eksempel mor) også kunne få sitt norske pass, ville det vært et dramatisk vendepunkt for hele familien som barna ville ha hatt mere utbytte av.
Det er forståelig at det å få til en helhetlig løsning for SV som sitter i koalisjonsregjering med andre partier, som kan kanskje være "motstander" av endringen, ikke er enkelt. Men helhetlige løsninger er nøkkelord for dagens utfordringer når det gjelder asyl- og integreringspolitikken.

Mange mennesker lider og er belastet i dag på grunn av feilslått asyl- og integreringspolitikk gjennom mange år. Vi må innse at systemet bærer en stor del av ansvaret for de oppståtte situasjonene. Derfor må man være med å rydde opp i disse, ikke av prinsipielle årsaker, men av hensyn til enkelte menneskers skjebne, mennesker med ansikt - store og små.

Med håp i hjertet følger vi tradisjonen med å sette frem grøt til nissen på julaften, og forventer at julenissene Audun Lysbakken og Heikki Holmås & co snart kommer med enda flere julegaver.

 

 

Hege Storhaugs uttalelser har gjennom tiden provosert mange. Det som engang begynte med fokus på samfunnsmessige problemstillinger, endte på rekordtid med uttalelser som kan defineres som uspiselige, usaklige, grunnløse og støtende.

Storhaug har etter hvert blitt en karakter som man enten hater eller elsker. Hun har blitt kalt rasist og drittsekk og samtidig "nasjones nye mor i den moderne tid". Hver gang jeg leser noe hun har skrevet eller hører på ting hun sier, undrer jeg hva slags person hun er. Er hun rasist? Hva er hennes intensjoner? Ofte er det vanskelig å bli klok på henne. Bakrunnen for denne grenseløse undringen ligger i temaene hun tar opp. Hun tar jo bare opp problemstillinger som eksisterer og som vi alle er opptatt av. Vi alle er mot tvangsekteskap for eksempel. Men når Storhaug sier noe om denne problematikken, blir svært mange provosert. Jeg måtte gjennom en selvransakelse for å finne ut hvorfor jeg selv blir provosert av henne. Jeg satte meg ned og leste på nytt en hel masse hun har skrevet og sagt. Jeg kom frem til en konklusjon som overrasket meg enormt. Hege Storhaug er ikke rasist. Jeg tar meg ikke nær av det hun sier fordi det er en rasistisk holdning i det hun sier. Jeg blir provosert fordi hun ikke har analytiske evner. Fordi hun ikke ser ting i sammenheng og ikke evner å ta med alle aspekter i problemstillingene. Hun er rett og slett svært simpel, men skjuler seg bak "akademiske", faglige ord og begreper. Da blir det vanskelig å se hvor simpel hun er ved første øyekast. Enkelte tragiske hendelser berører oss alle fra tid til annen. Vi bruker disse hendelsene som eksempler i debatter for å illustrere hovedproblemer. For Storhaug er disse enkeltstående tilfeller hovedsakene. Og hennes "løsninger" er forbundet med straff og forakt for ikke bare de personene som hun mener har gjort galt, men en stor gruppe mennesker som den personen tilhører. Da er det forståelig at hun oppsummerte debatten 8.12.2011 i Dagbladet slik: "Debattnivået kan oppsummeres med et skilt som henger i entreen min: «The more I get to know some people, the more I like dogs.»