Debatt

Aleneforeldre burde bo på gata!

Det er umulig å få flere soverom på én normal inntekt i dagens marked.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Klokken er kvart på ni og jeg står på begge bena ned en islagt bakke i retning en stappfull Ring 3 i Oslo. Farten øker og jeg burde bli redd, men jeg hjelper heller til med armene og får det til å gå enda fortere. Jeg er på vei til bussen og har ingen tid å miste.

Følelsen av å løpe fra en flokk hyener med panikk, kan beskrive opplevelsen av en vanlig morgen. 74 minutter til å kle seg, kle barna, finne frem det Jeg burde ha funnet frem i går, men ikke orket. 74 minutter til å tenne et lys og HA GOD TID mens man spiser sammen. Matpakker, ryggsekker, luer. - Nei ikke den lua, forresten – Jeg vil IKKE ha den lua, sa jeg. Sko – seks stykker – alle må lokaliseres og tas på. Gå ut – heeeelt ut – med bager, vogn og laptop, for så å spurte. Ned til T-banen i motstrøm, med toåringen i front mot folkemassene kjeftende på de som stormer imot med nesa ned i perrongen.

Mor, vogn og tween i rytmisk trav gjennom tunellen, opp og ut igjen på andre siden. Det repeteres daglig. For like sikkert som at nøkkelen har gjemt seg, en bleie må byttes under parkdressen, eller at et par briller er glemt ved sengen, er det at den røde bussen mot Hauketo ikke venter. Aldri. Den er nådeløs. To sekunder for sent er for sent. Et halvt minutts fikling med skolissene, og det er kjørt. En frekk og arrogant buss, med all makt. Det eneste som hjelper er å adlyde – ikke hisse seg opp om man skulle feile – bare svelge kamelen fort som svint og fortsette å løpe i riktig retning.

Litt sånn er det med banker også, og det er vel egentlig grunnen til all denne ufrivillige morgentrimmen. De bare må ha 15% egenkapital. De må det. Sånn er det. Parallellen til å forsøke å låne mors bil er påfallende:

- Mamma kan jeg låne bilen?

- Nei.

- Men jeg har jo lappen!

- Nei.

- Jeg skal kjøre pent.

- Nei.

- Du ligger jo her og sover på sofaen, jo!

- Nei, sier jeg!

- Jeg er tilbake før du trenger den.

- Nei.

- Væææær sååå snill!

- Nei.

- Men hvorfor!?

- Fordi. Nei.

Jeg tjener bra. Jeg har jobbet lenge. Faktisk har jeg jobbet så lenge på samme sted at det begynner å bli flaut. Jeg betaler masse hver eneste måned for både hus og hverdag – dog leiligheten er leid og er bitteliten. Den ligger også alt for langt fra skolen – derfor er vi ydmyke
slaver av den røde bussen mot Hauketo. Da jeg flyttet hit var det rett og slett ikke noe annet å finne. Oslos kapasitet er sprengt. Bortsett fra en treroms til 16 000 i måneden uten strøm, var dette eneste mulighet. Jeg vurderte det en liten stund – mat eller eget soverom... Men jeg
er så glad i barna mine at jeg gikk for mat, og fikk med en handy sovesofa fra Ikea på kjøpet. Men nå er jeg lei. Jeg gidder ikke løpe mer og vil nærmere skole og barnehage. Men det lar seg bare ikke gjøre.

Jeg ringer banken igjen.

- Hei, kan jeg få lån til en temmelig liten og slitt kåk i barnas skolekrets?

- Ja.

- Kult, hva må jeg gjøre da?

- Du må være gift med en som tjener veldig bra, ha gjeldsfrie foreldre med en enebolig du kan pantsette og en full sparekonto.

- Okay, det har jeg ikke, men jeg tjener bra.

- Da får du ikke.

- Men regnestykket mitt sier at jeg klarer det.

- Nei.

- Faktisk vil mine månedlige kostnader gå ned om jeg får lån.

- Nei.

- Men leiligheten jeg skal kjøpe er jo sikkerhet for hele summen! Har du sett de sjuke prisene her i byen eller – det bare øker!

- Nei.

- Men jeg kan jo håndtere dette.

- Nei.

- Er det er virkelig for mye å be om to soverom for tre mennesker med gangavstand til skolen?

- Ja.

- Vææær såååå snill.

- Nei.

Jeg sjekket hva jeg kunne fått i lån om jeg hadde hatt disse magiske 15% i arvekista, bare for å torturere psyken min litt. Jeg klikket forventningsfullt inn min lønn og mitt personnummer på lånekalkulatoren. Det gikk veldig fort å få svar. 1 100 000 kr. Videre sjekket jeg hva jeg kunne få for det i denne byen. Ett enslig resultat kom opp på finn.no:

“Én stk oppvarmet garasjeplass i et parkeringshus på Frogner.” Hæ? ... En parkeringsplass? En bitteliten parkeringsplass for en million kroner!? Jeg fikk lyst til å ta med meg sprinkelseng og sovesofa og flytte inn bare på trass. Men jeg hadde jo fremdeles ikke egenkapitalen, så det ble med tanken.

Dermed ringte jeg kommunen isteden. De har jo også en bank.

- Hei, kan jeg få lån til en temmelig liten og slitt kåk i barnas skolekrets?

- Høyst sannsynlig ikke.

- Hva må til for å få det da?

- Du må være skilt for tredje gang, ha fem unger med tre forskjellige uansvarlige menn og ha en jobb som betaler maksimalt minstelønn.

- Okay, men det har jeg ikke, jeg tjener ganske bra. 
- Da får du ikke.
- Men regnestykket mitt sier at jeg klarer det.
- Nei.
- Men i banken sier de at jeg ikke har nok penger til å låne, kan jeg ikke få lån her?
- Nei.
- Jeg kan jo håndtere dette.
- Nei.
- Er det er virkelig for mye å be om to soverom for tre mennesker med gangavstand til skolen?

- Ja.

- Vææær såååå snill.

- Nei.

Jeg er bare en magnet. Jobben er kjøleskapet. Og i min trasé mellom stoppeklokkene finnes det rett og slett ikke tid til å legge turen innom Eidsvoll for å desentralisere. Dette har både bankene og de med skikkelig feite lommebøker forstått – og dermed må jeg løpe. Løpe og betale dyrt.

Heldigvis er jeg ikke alene. Det er godt å vite. Stadig dukker det opp annonser på Finn og Facebook med aleneforeldre som søker sted og bo. "Jeg har 13000 kr i måneden og tre barn – kan jeg pliiiis få bo i kjelleren din...?" skriver de og legger ved sine søteste bilder av tenåringer som for lengst har blitt så brakkesjuke at mor vurderer Nav´ing og emigrasjon til Finnskogen.

For det er umulig å få flere soverom på én normal inntekt i dagens marked. Og når Norges sparegris og springbrett heter "kjøp og salg av egen bolig" er det mange som faller utenfor.

15% egenkapital er lista som er lagt. Den er vanskelig å komme over, og helt umulig å snike seg under når alle sparepengene finansierer utleiers neste tur til Maldivene. Det er like brutalt som skoleklokken. Den bare ringer. For sent er for sent. Standarden er satt – halv ni er halv ni. Samme om det er to minutter eller tyve; klokka er slagen og målstreken er visket ut, du har tapt. Det er ikke vits i å diskutere engang.

Heldigvis er barnehagen er litt rausere. Der har de god tid. Faktisk så god tid at jeg har fantasert om en kaffeautomat i gangen. En liten pitstop på turen for oss foreldre som løper etter bussen. For turen er jo ikke over. Langt ifra. 

For ett minutt siden sprang jeg videre. Jeg hadde i nytelsesøyeblikket jeg fikk av å sitte i ro på en 15 cm høy benk – glemt å se på klokken. Og visst pokker hadde den rast fra meg. Og nå – nå sklir jeg etter. På to stive ben i en islagt bakke retning Ring 3 i Norges hovedstad. Jeg har enda fire kilometer og en halv time igjen med henholdsvis fremmedmanns-kosing på bussen, kø, løping og trikking i vente før jeg er fremme på jobb. Der skal jeg forsøke å skvise ut det beste jeg har å by på før jeg hiver meg inn i den samme løypa hjem igjen. – Det går alltids et tog, sier folk med kvadratmeteren og arvesølvet i behold. – Samma det vel, sier nå jeg, når det er Hauketobussen man er avhengig av.

Mer fra: Debatt