Påsken 2016 går inn i historien. Det svært lenge siden så mange mennesker ikke har en jobb å gå til etter ferien.
Når vi andre kom tilbake på jobb etter påskeferien, fortsetter deres liv akkurat som før. Uten jobb har du aldri ferie. Ikke fritid. Du får ikke bidra. Du har ikke noe godt svar på det evige norske spørsmålet: Hva driver du med?
Under dagens Høyre-Frp-regjering har vi høyere arbeidsledighet enn vi har hatt på 20 år. Det er svært alvorlig i seg selv. I tillegg har vi mange hundre tusen mennesker som står utenfor arbeidslivet på ulike helserelaterte trygdeordninger, men som kan og vil jobbe.
Det er tungt for dem det gjelder. Folk som ikke jobber får dårligere liv og dårligere helse. En rekke studier viser at arbeid gir mening og har verdi utover inntekten. I en undersøkelse fra Manpower svarer sju av ti at jobben er en viktig del av livet som har formet dem som person. Halvparten mener det ville være vanskelig å ha et meningsfylt liv uten å ha en jobb å gå til. Det er også sløsing med fellesskapets ressurser når vi ikke tar i bruk krefter og talent som ønsker å bidra.
I et nytt notat har tankesmien Agenda sett på hvem det er som står utenfor arbeidslivet i Norge, og utviklingen innenfor denne gruppa. Det vi fant gir grunn til bekymring.
Allerede før oljekrisen traff Vestlandet med full kraft, ved utgangen av 2014, sto 687.000 personer helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Enten som følge av arbeidsledighet eller nedsatt helse. En del av disse er syke og skal ikke jobbe, i hvert fall ikke full tid. Tallet inkluderer også kortidssykmeldte. Men foruroligende mange av disse har liten tilknytning til arbeidslivet.
Den største gruppa er eldre som fortsatt ikke har nådd pensjonsalder. Dette er likevel ikke den største bekymringen. Mange av disse har hatt harde jobber i mange tiår og er fysisk ute av stand til å jobbe fullt. Bedre arbeidsvilkår kan forebygge dette på sikt, og vi ser allerede at andelen eldre som ikke deltar i arbeidslivet faktisk blir mindre. I tillegg har pensjonsreformen ført til at flere jobber lenger. Her er vi på rett vei.
Blant de yngste, derimot, øker ledigheten. 71.000 personer mellom 15 og 29 år er ikke i arbeid eller utdanning. Tre fjerdedeler av disse har droppet ut av videregående. Denne gruppa øker. Dersom mange av dem fortsetter slik, blir kostnadene store både for den enkelte og samfunnet. Selvsagt finnes det noen ganske få veldig alvorlige tilfeller, som aldri kan jobbe. Men 71.000 er et høyt tall i et lite land. En ung person som aldri kommer i jobb koster 10 millioner bare i inntektssikring gjennom livet. Da har vi ikke regnet med tapte skatteinntekter.
Den siste store gruppa som står utenfor, er folk som ikke er født i Norge. Det gjelder både de som har kommet som flyktninger, og de som har kommet for å jobbe. Det er store forskjeller mellom folk fra ulike land. Men i snitt sliter flyktninger med å få jobb, mens arbeidsinnvandrere sliter med å få nye jobber hvis de mister den de har.
Vi vet at denne gruppa kommer til å vokse i årene som kommer. Og vi vet at veldig mange av dem vil jobbe. Dobbelt så mange av innvandrerne som ikke har arbeid ønsker å jobbe, sammenliknet med nordmenn i samme situasjon. Da må vi sørge for at de får muligheten til det.
I går arrangerte Agenda et åpent møte, der innvandrere som har lykkes, snakket om hva som skal til. To viktige stikkord er kompetanse og språkopplæring. Et tredje er å få ned ventetiden på asylmottak før livet begynner.
Språkproblemer gjelder ikke bare de som kommer som flyktninger. Arbeidsinnvandrere fra EU har etter fem år rett til varig opphold i Norge. Dette er en stor gruppe, som verken har rett eller plikt til norskopplæring, selv om vi vet at de har vanskelig for å komme i jobb igjen hvis de mister den jobben de har. Vi må sørge for at langt flere får tilfredsstillende norskkunnskaper, helst i kombinasjon med arbeidstrening. Her bør arbeidsgiverne også bidra. Videre må vi sikre at alle som ikke har videregående skole, får mulighet til å få den kompetansen, selv om det tar tid og koster penger.
Det pågår nå en diskusjon om hvorvidt vi er i en krise eller ikke. Regjeringen, som sitter med ansvaret, nekter hardnakket å ta ordet i sin munn. Akkurat hva man kaller situasjonen er ikke avgjørende. Det som betyr noe er hva vi faktisk gjør. Fordelen med å kalle noe en krise er at det rettferdiggjør sterke tiltak. De trengs nå. Det er all grunn til å handle raskt.
Til tross for dagens utfordringer har vi fortsatt de økonomiske musklene til å investere det som trengs. Det koster nå, men vil spare oss for store utgifter på sikt. Heldigvis vet vi ganske mye om hva som virker. Vi må sørge for at det lønner seg å jobbe, i enda større grad enn i dag. Det betyr for eksempel å kutte kontantstøtten og skatteklasse 2, som gir skattelette til dem som har en ektefelle som ikke jobber. Men det betyr også at vi må sørge for anstendige lønninger, også for de lavtlønte. Skal vi kutte i skattene, bør vi prioritere de laveste inntektene. Vi bør dessuten se på muligheten for å kombinere arbeid og trygd i langt større grad, og på flere forskjellige måter, enn i dag.
Det er en stor utfordring for vårt velferdssamfunn at så mange står utenfor arbeidslivet. Påsken 2017 bør mange flere kunne ta seg påskeferie. Da vi må gjøre det som trengs nå.