Ved morgengry 23. september suste syriske og russiske jagerfly over øst-Aleppo med nye dødsdommer over byens beleirede befolkning. Etter noen dager med relativ ro, ble de neste døgnene verre enn noensinne. Kaoset gjør det vanskelig å holde oversikt over dødstallene, men mellom 50–70 mennesker skal ha mistet livet bare denne ene morgenen.
Dødstallene er ikke bare vanskelige å bekrefte, de er vanskelige å fatte også. Da FN sluttet å telle i 2014, hadde krigen krevd livet av minst 300.000, mens en nyere rapport fra Syrian Center for Policy Research fra februar 2016 estimerer at tallet er så høyt som 470.000. Uansett gjør det Syria til den dødeligste konflikten siden slutten på den kalde krigen. Forskning fra blant annet PRIO viser at det siden Sovjetunionens fall har vært en nedadgående trend i antall konflikter i verden. Statistikken forteller om en verden som er blitt fredeligere, hvor færre mennesker dør som følge av krig. Helt til Syria kom, og ødela alt.
Stedsnavn, som før var kjent for sin arkitektur, matkunst, og lange, stolte historie, er redusert til åsted. Aleppo, som før krigen var Syrias største by, og i århundrer har vært et viktig knutepunkt for handel og næringsliv, er nå ett av de verste stedene man kan befinne seg på denne kloden. Med russisk og iransk hjelp har Assads styrker omringet hele det opprørskontrollerte øst-Aleppo. De omtrent 250.000 menneskene som befinner seg der har ingen steder å flykte. Den nådeløse beleiringen av byer og nabolag, den sakte utsultingen av store og små, er blitt en av regimets grusomme spesialiteter. En annen er tønnebombene, fylt til randen med eksplosiver, metallskrap, spiker og betong, for ekstra tyngde, som slippes ned over sivilbefolkningen for å skape mest mulig død og fordervelse.
Det som pleide å være fritt, er fritt vilt. Det som pleide å være trygt, er livsfarlig. Folk tør ikke oppsøke sykehus og klinikker, som er blitt til regimets dødsfeller. Sykehus bombes med overlegg, og nødhjelpen hindres daglig i å nå de trengende. Forrige ukes bombing av en nødhjelpskonvoi med mat, medisiner og tepper til 78.000 beleirede mennesker, føyer seg inn i rekken av grelle eksempler på Assad-regimets forakt for krigens regler. Over 90 prosent av dødsfallene i Syria er det Assad-regimet som er ansvarlige for. Likevel er det altså kampen mot IS som prioriteres. Paradoksalt nok er det også lettere, fra et folkerettslig standpunkt, å gå til «krig mot IS», enn mot Assad. Som filosofen Lars Christie har påpekt, er det med andre ord gode grunner til å diskutere hvorvidt folkeretten faktisk beskytter sivile i dette tilfellet.
Bombingen av nødhjelpsleveransen var det endelige bruddet på våpenhvilen som angivelig skulle stabilisere situasjonen. Men med null mekanismer til å overholde avtalen, og betydelig skepsis mot både evnen og, i Russlands tilfelle, viljen, til å kontrollere sine respektive parter på bakken, kunne avtalen aldri lykkes i å stanse krigen. Og siden regimet nå er på offensiven i Aleppo, hva skal de med en våpenhvile? Da velger de heller å ødelegge enda mer.
Problemet med sabotører (spoilers) i fredsforhandlinger ble først beskrevet i faglitteraturen av amerikaneren Stephen John Stedman i 1997. Stedman skrev om fredsforhandlinger, men sabotører er et relevant begrep lenge før man har et forhandlingsbord i sikte. I Syria er det mange aktører som ser seg bedre tjent på mer krig og konflikt, enn på fred og forsoning. Ingen aner hvordan Syria etter krigen kommer til å se ut, hvor grensene vil gå, hvem som vil ende med å ha makt, og felles for de krigende partene synes frykten for at framtida vil gi dem mindre makt og innflytelse, og motstanderen mer. Da blir det viktigste ikke å vinne, men å ødelegge motstanderen mest mulig. Og jo flere som finner et interessefellesskap i å sabotere, jo mer langvarig blir krigen.
Denne giftige dynamikken har vist seg flere ganger allerede. Hver gang en av partene har sett ut til å tape terreng, har eksterne aktører ilt til med nye ressurser. Forskningen viser at konflikters varighet avhenger av antall aktører som er innblandet i konflikten, aktørenes relative styrke, nivået av innblanding fra eksterne aktører og hvorvidt områdets grenser er porøse eller ei. Denne sjekklista er dårlig nytt for Syria. For selv om alle parter blør, så er det fortsatt flerfoldige aktører som fortsatt har mange å ofre. Trygt sitter høye mørke menn i Moskva, Teheran, Damaskus, Ankara og Riyadh, mens de sender våpen, penger og nye soldater til slagmarken.
Krigen i Syria har nå vart like lenge som Annen verdenskrig, og det er altså ingen tegn på at det vil stoppe. I Europa har vi nybygde gjerder og et justert regelverk, så kanskje kommer ikke krigens konsekvenser like nært innpå livet vårt som i fjor, da noen av flyktningene plutselig sto på dørstokken vår også. Nok en vinter venter. Alle lyder pakkes inn i vatt. Alarmen fra Aleppo lyder langt der bak, i det fjerne.