Debatt

Aktiv politikk for ulikhet

Problemet med regjeringen er ikke først og fremst at den er passiv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Aldri har verden bekjempet fattigdom så effektivt som i de siste tre tiårene. Mellom 1982 og 2012 arbeidet 600 millioner mennesker seg ut av fattigdom bare i Kina. Mange av målene verdens ledere satte seg i 2000, som å halvere ekstrem fattigdom innen 2015, ble nådd. Politikk nytter, innsats nytter.

Samtidig er det et slående trekk i vår tid at mens forskjellene mellom land er redusert, så har forskjellene innad i nesten alle land økt, i flere land dramatisk. De aller rikeste er blitt voldsomt mye rikere, oftest med en villet politikk med store skattekutt til de aller rikeste. Samtidig har ledigheten bitt seg fast på et høyt nivå i mange land. En stor del av jobbene som har kommet til, har ikke gitt fast arbeid eller sikker inntekt. Siden midten av 1990-tallet er bare halvparten av alle nye jobber i OECD-området vanlige, faste jobber – en utvikling som i seg selv bidrar til voksende ulikhet.

Norge har lenge vært et unntak. Vi startet vår moderne historie med et samfunn av ganske likestilte og selvstendige bønder og arbeidsfolk. Vår velferdsstat er bygget på en idé om å utvikle samfunnet samtidig som vi utjevner forskjeller og holder fast ved ambisjonen om like muligheter til alle.

Slikt ordner seg ikke selv. Det er en historisk lærdom at det trengs en aktiv og viljesterk politikk for å sikre at ulikhetene i et så globalisert samfunn som vårt, ikke får vokse. Det virker sterke krefter på vårt samfunn, som må møtes med motkrefter, med politikk.

Resultatet har i internasjonal målestokk vært oppsiktsvekkende vellykket. Vi har utviklet et samfunn med små forskjeller, høy yrkesdeltakelse og lav ledighet. Samtidig har det vært mulig å lykkes både med karriere og fremgang. Harald Eia holder i disse dager et sterkt foredrag under overskriften «Hvor i verden er det lettest å bli rik?». Svaret hans er Norge og de andre skandinaviske landene.

Hvorfor? Eia viser til forskning som trekker fram tilgang på universelle velferdstjenester, fremfor alt gratis utdanning av høy kvalitet, og en kultur for innovasjon og produktivitet. Vi har et samfunn hvor det er bra for alle at noen lykkes og tjener gode penger, fordi vi har et skattesystem hvor de med sterkest skuldre også bærer den tyngste børa. Igjen; like muligheter krever aktiv politikk.

Lenge har folk på høyresiden argumentert for at ulikhet er bra fordi det motiverer til innsats. Sosialdemokrater har like lenge vært uenige. Forskningen er også entydig. I sin siste rapport om ulikhet konkluderer OECD uten forbehold med at økende ulikhet skader langsiktig økonomisk vekst. OECD anslår at økende ulikhet alene reduserte den økonomiske veksten i et gjennomsnittlig OECD-land mellom 1990 og 2010 med nesten 5 prosent. De peker spesielt på at den kraftige økningen i antall ansatte på deltid eller midlertidige kontrakter har bidratt sterkt til økende ulikhet og lavere vekst.

Nå vokser ledigheten i Norge. Det skyldes i stor grad fallende oljepris og omstillinger i olje- og gassektoren. 135.000 ledige er et rekordhøyt antall ledige i Norge i nyere tid.

Vi må bruke sterkere virkemidler for å gi de ledige tilbud om kompetanse. Slik kan vi korte ned veien tilbake til ny jobb. Vi må ha en langt mer aktiv næringspolitikk for å støtte opp om næringer med muligheter, mange av dem knyttet til våre naturressurser, som for eksempel innen energi, marine og maritime næringer eller våre teknologiske fortrinn innen helsesektoren.

Nå vokser samtidig ulikhetene. Det skjer i startfasen i det små, men det er som med to båter som går fra kai med ulik kurs. Avstanden vokser stadig mer. På dette feltet burde regjeringen virkelig frykte «svenske tilstander». Under åtte år med borgerlig styre i Sverige økte ulikhetene raskere enn i nesten noe annet land i OECD. Kvaliteten i skolen falt dramatisk, blant annet som følge av omfattende privatisering.

Problemet med Høyre og Fremskrittspartiets politikk er ikke først og fremst at den er passiv i kampen for å bekjempe økte forskjeller. Problemet er at den aktivt forsterker dem. Arbeids- og skattepolitikken som øker forskjellene føyer seg inn i et større bilde der små og store beslutninger trekker i samme retning, som kutt i pendlerfradraget, ny skatt på sluttvederlag, økt karantenetid for dagpenger fra 8 til 12 uker, svekket lønnsgarantiordningen og fjerning av feriepengene for arbeidsledige – for å nevne noe.

Vi ser igjen at «alt henger sammen med alt», i denne sammenheng voksende ledighet og økende ulikhet. Vi trenger vilje og evne til å bekjempe både ledighet og ulikhet. Det blir hovedsaker for Arbeiderpartiet fram mot valget i 2017. Det valget blir derfor et retningsvalg. Det som står på spill er hvordan vi forvalter en av de fineste kvalitetene i det norske samfunnet; små forskjeller og stor evne til omstilling og innovasjon.

Mer fra: Debatt