Hva er økonomisk vekst? Hva er utvikling? Tidligere statsråd Erik Solheim går friskt ut i Aftenposten den 18. mai: Høyresiden hele tiden har hatt rett, økonomisk vekst i seg selv skaper utvikling og vi kan takke Kina for at Afrika nå utvikler seg.

Men er verden så enkel? Da hadde det neppe vært noe problem å få til utvikling.  Det er en myte at ikke norsk bistand (og venstresiden?) har investert i kapitalkrevende industriprosjekt oppgjennom historien, både på fiskerisektoren, i infrastrukturbygging og noe i foredlingsindustri. Disse lykkes kanskje ikke alltid, på grunn av unødig byråkrati og markedsforhold. Men våre store investeringer i helse og utdanning, som også fører til vekst i BNP, har i tillegg gitt en friskere og mer kompetent befolkning som kan delta i produktiv sektor.

Når det regner på presten vil det automatisk dryppe på klokkeren. Internasjonalt omtales dette som ’trickle down effect’, altså at noen må bli svært rike først og så skal resten følge etter. Det må til sier Solheim. Denne melodien er likevel heller ikke ukjent i mange afrikanske land; som alltid har hatt noen svært rike (politikere) som har skummet fløten uten at det har dryppet nevneverdig på andre. Men vi lever i en ny tid nå, i den forstand at sosiale media og mer politisk deltagelse fører til at folk er mindre villige til å svelge urettferdige ordninger hele tiden; det kreves endringer. Mange afrikanske land er også mye åpnere for sosialt entreprenørskap enn før, med mindre statlig og unødig byråkrati. Det er av det gode, og er en kanskje like mye en medvirkende årsak til den oppblomstringen vi ser i økonomien nå. Mobiltelefoni er del av dette, mange mikrokredittordninger likeså. Større grad av uavhengig organisering innen arbeidslivet, blant bønder osv, er også del av denne trenden.

Kina? De spiller selvsagt en viktig rolle med sine massive investeringer, både i landbruk, infrastruktur, mineralsektoren og generelt på eksport/import-markedet. Summen av det hele? Det er for tidlig å si. For små afrikanske bedrifter er dette et tveegget sverd, i og med oversvømmelse av billigere kinesiske tekstiler på markedet og andre produkter. Det kan bety billigere og mer varer på markedet for den jevne forbruker, men dette kan føre til flere uten inntekt og lavere skatteinngang. Kina importerer egen arbeidskraft også, noe som ikke bare er udelt positivt. Investeringer i landbrukssektoren har ofte et stort islag av landran, med fordrivelse av lokale bønder. Det skaper i så fall også negative trender i økonomien.

Rene investeringer for økt næringsutvikling er viktig, men bistand har et bredere nedslagsfelt. Derfor er det ikke fruktbart å sette det ene opp mot det andre. Men jeg støtter Solheim 100 % når han foreslår å sette av 1 % av oljefondet til investeringer i fornybar energi i Afrika. I dag forhindrer regelverket dette. Dette klinger mye bedre enn investeringer i Europeiske handelsgater. Mer enn økonomisk vekst i seg selv, er det innretningen på veksten som avgjør om det er av et gode eller ikke.

Ingenting er så stort som 17. mai, når du er liten. Bortsett fra jul og bursdagen din. Men dagen før dagen kastes lille Nathan på 7 år ut av Norge. Til et flott land, bevares; Etiopia. Problemet er bare at han aldri har vært der før

 Demokrati- og menneskerettighetssituasjonen i Etiopia har utviklet seg negativt etter valget i 2005. Dette omtales i en rekke rapporter fra blant andre Human Rights Watch, som beskriver misbruk av bistandsmidler, overgrep mot opposisjonelle, og nå senest, konsekvenser av landran, blant annet i Gambella.

Samtidig har det funnet sted en positiv økonomisk utvikling i Etiopia de siste årene. Det er noe alle gleder seg over, ikke minst de mange organisasjonene som har jobbet i landet gjennom mange år, enten direkte eller gjennom partnere.

Norge – en god menneskerettightesforsvarer

Både organisasjonene og deres partnere nyter også godt av at Norge på det generelle plan jobber godt og målrettet for å fremme menneskerettighetene internasjonalt. Den norske FN-delegasjonen, for eksempel, har klart å få gjennomslag for en resolusjon om retten til å demonstrere, og gjør seg også bemerket ved blant annet å kjempe forlesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter. Dessuten fører Norge mye diplomati i det stille.

I det siste kan det likevel virke som om realpolitiske interesser begynner å bli vel fremtredende i vår utenriks- og utviklingspolitikk. Demokrati og åpenhet er gode katalysatorer for fred, økonomisk vekst og internasjonalt samarbeid.

Vi spør oss derfor om det i et land som Etiopia vil være vanskelig å oppnå demokrati og frihet når et land som Norge nå øker den statlige bistanden og overføringene inn i en statskasse som styres av en eneveldig hånd, uten å være tydelig i kritikken av grove brudd på grunnleggende rettigheter.

Journalisten Nicholas Kristoff skrev utførlig om dette i New York Times 28. januar:

“Yet since 2005, when an initial crackdown left 200 protesters dead and 30,000 detained, Meles has steadily tightened his grip. A Human Rights Watch report this month noted that the government is forcibly removing tens of thousands of people from their rural homes to artificial villages where they risk starvation. Those who resist endure arrests, beatings or worse.”

Andre rapporter omtaler også ulike problematiske sider ved det etiopiske regimet og forhold som påvirker landets utviklingspolitikk, blant annet UNDP, som antyder at over 8 milliarder dollar er forsvunnet ut av landet de siste årene. Det finnes verre eksempler enn Etiopia, men situasjonen er problematisk både fra et demokratisk og utviklingspolitisk ståsted. (http://www.financialtaskforce.org/2011/05/12/undp-commissioned-report-from-global-financial-integrity-%E2%80%9Cillicit-financial-flows-from-the-least-developed-countries-1990-2008%E2%80%9D-now-available/)

Regimet slår ned på organisasjoner

For to år siden kom en ny lov om sivilsamfunnsorganisasjoner, som ga klare begrensninger for hvilke områder organisasjonene kan arbeide på. Rettighetsbaserte aktiviteter ble forbudt, også alt som har preg av påvirkningsarbeid. Selv arbeid mot omskjæring er i ferd med å bli definert som rettinghetsbasert arbeid, og er dermed ikke lenger tillatt.

I oktober 2011 ble skruen strammet ytterligere til. Da ble det presentert nye retningslinjer, blant annet om at ingen prosjekt kan ha en administrasjonsandel på over 30 prosent. Det høres besnærende ut, inntil en ser hva som defineres som administrasjon. Kort sagt, alt som ikke er direkte tjenesteyting til grasrota, er administrasjon.

Arrangering av workshops (f.eks om klimakonsekvenser), opplæring av lokal administrasjon (som ofte er uhyggelig svak), innkjøp av kjøretøy, produksjon av opplæringsmateriell, alle personellkostnader, er eksempler på hva som defineres som administrasjon. Det sier seg selv at organisasjoner med små fond ikke klarer å tilfredsstille slike krav, og vi risikerer å miste viktige aktører i det etiopiske samfunn.

Nettopp fordi Norge har et tett bånd til landet, vil det derfor være en fordel å fortelle statsminister Meles at sivilsamfunnsaktører ikke er en del av en opposisjon, men arbeider med samme mål som regjeringen, nemlig å skape et bedre liv for Etiopias befolkning.

FN kritisk til returavtalen

En annen foruroligende utvikling er den etter hvert meget omtalte og debatterte returavtalen mellom Etiopia og Norge. Denne brukes allerede i det etiopiske regimets propaganda. I et nyhetsbrev sendt ut av det etiopiske utenriksdepartementet 3. februar skrytes det uhemmet av avtalen, samtidig som regimet angriper deltakere i den demokratiske debatten om avtalen i Norge. Dette samtidig med at FNs spesialrapporteur for migranters rettigheter, Francois Crépeau har stilt en rekke kritiske spørsmål til Norge om Etiopia-returen i et brev datert 23. mars. Han sier blant annet at Norge er det eneste landet i Europa som foretar asylretur til etiopia. Norge må avgi svar innen 20. mai, dvs bare noen få dager etter at Nathan blir sendt ut.

Ved å inngå en returavtale med Etiopia om tvangsreturer av mennesker, har Norge klart å stille oss i en posisjon hvor vi risikerer sikkerheten for mange av de som skal tvangsreturneres. Denne saken blir også aktivt brukt til å legitimere overveielser gjort av det etiopiske regimet.

Det finnes ingen snarveier til utvikling, og selv om Etiopia har valgt en autoritær styreform og har stor suksess på en del områder, er det ingen garanti for fremtiden. Hardhendt maktpolitikk har en tendens til å slå negativt tilbake. Men Etiopia er et av Afrikas viktigste og største land. At utviklingen går i riktig retning der tjener hele kontinentet. Organisasjoner som driver langsiktig bistand har derfor en nøkkelrolle, i og med at de når ut til de fattigste og til sivilsamfunnsaktører. Det er mer tvilsomt om en oppgradert stat-til-stat bistand er veien å gå akkurat nå. Utviklingsminister Heikki Holmås har nettopp vært i landet, og det blir interessant å høre hans konklusjoner.

I mellomtiden går Nathan sin tristeste 17. mai i møte, selv om det kanskje også kan føles som et spennende eventyr å komme til et land han aldri har vært i. Men kanskje forsynet, i form av nestekjærlighet og sunn fornuft, skjærer gjennom i siste liten. Så kan Nathan dra til Etiopia som interessert turist, siden. Når han selv vil det. Til glede både for seg selv, Norge og Etiopia. Det er lov å håpe.

Er bonden utryddningstruet? Har bønder over landegrensene noen felles interesser. Jeg lærte nettopp at småbønder har sin egen internasjonale kampdag. Det lover bra.

Er bonden utrydningstruet? Forleden dag fikk jeg en e-mail fra La Via Campesina, den internasjonale småbondeorganisasjonen, som har millioner av medlemmer i mange land. De opplyste at den 17. april var den internasjonale kampdagen for småbønder. Jeg innrømmer gjerne at jeg aldri hadde hørt om dagen.

Men nå når jeg har blitt mer opplyst, forekommer det meg å være en særdeles relevant kampdag. Den ble for øvrig startet for å mines massakren av 19 småbønder som kjempet for land og rettferdighet I Brasil I 1996.

Men bønder; er ikke det gårsdagens melodi? Er ikke de bare noen gammeldagse, samfunnssnyltende vesen som har rottet seg sammen i fordyrende Tiner og andre laug? Leser du tabloidpressen kan i alle fall et slikt inntrykk feste seg.

Sannheten er at bonden er i første linje når det gjelder matproduksjon og nasjonal selvforsyningsgrad. Klimaet endrer seg, det spekuleres mer i matproduksjon og matprodukter på børsene, og matprisene internasjonalt svinger på en måte som gjør livet vanskelig for en stakkars fattig laup.

Her hjemme bikket vi nettopp 5 millioner innbyggere og det betyr økt behov for mat innenlands. Spørsmålet er om dette skal baseres på importert fôr, for eksempel soyamel fra Brasil. Slik reglene er i dag inkluderes importert fôr når vi beregner selvforsyningsgraden vår. Med andre ord: jo mer vi importerer, jo mer selvforsynte er vi.

Antall bruk i Norge går ned. Bruken av utmarksbeite har visstnok avtatt. Mye av det økologiske element i vår produksjon ligger nettopp i bruken av utmarka vår. Men skal vi få til det bør vi bli flere bønder her til lands, ikke færre. Det vil være grønn motkonjunkturpolitikk.

Men flere bønder og mer utmark betyr også at bonden må tåle et utvidet vaktmesterperspektiv; ikke bare er han/hun ivaretakere av kulturarv, kulturlandskap, genetisk variasjon innenfor husdyrraser og plantesorter, men de er med i et samspill med resten av floraen og faunaen vår. Inkludert rovdyra. Og det betyr også mer barskogvern. Det betyr tap av dyr. Og en bonde som spiller på lag med naturen. Det er ingen vei utenom.

Og også den norske bonden må ta i et tak og engasjere seg i kampen for å utrydde sult som fenomen. Matproduksjon ute og hjemme består av en kombinasjon av tre faktorer: jord, arbeidskraft og kapital (i form av gjødsel, såfrø, maskiner osv). Dagens globale modell for matproduksjon pøser på med kapital, tar for seg av jord og bruker lite arbeidskraft.

Miljøomkostningene kalkuleres ikke inn i produktene. I utviklingsland er arbeidskraft en overskuddsvare. Skulle tallet på bønder i India, nå i underkant av 60 prosent av de yrkesaktive, bli redusert til USAs nivå, ville nye 59 prosent av befolkningen bli arbeidsledige. Verken India eller verden har arbeid å tilby dem. God matjord er en knapphetsressurs verdt å ta vare på. Tilstrekkelig arbeidskraft, nøktern kapitalbruk og respekt for jorda må til. Og mindre høyindustrialisert kjøtt. Og minst mulig sløsing. Banalt. Kjedelig politisk korrekt. Men sånn er det.

I juni møtes verdens ledere og mange tusen fra det globale sivilsamfunnet, pluss mange representanter fra bondeorganisasjoner til miljøtoppmøte for å diskutere bærekraftig utvikling og grønn økonomi. I en grønnere verden vil matprodusentene våre ha en nøkkelrolle. Ikke minst vil mange millioner familiedrevne bruk være del av en matsikker fremtid. Derfor er en kampdag for småbønder noe å merke av i kalenderen sin, både ute og hjemme.

Hva er en litteraturanmeldelse? En saklig gjennomgang av hva du får og hva du ikke får i boken foran deg? Eller et kåserende innlegg, som mest peker tilbake på anmelders foretreffelighet?

Da jeg leste Trond Berg Eriksens anmeldelse av Jørgen Lorentzens bok Fra farsskapets historie i Norge  1850 – 2012 i Aftenposten den 15. april, satt jeg igjen med nettopp slike spørsmål. Inntrykket som fester seg etter å ha lest anmeldelsen flere ganger er: Dette handler mest om Berg Eriksens egen fortreffelighet, mer enn om en faktisk anmeldelse av sakprosa.

Dette er ikke i seg selv nødvendigvis en viktig sak i det offentlige rom. På den annen side: Vi er en nasjon av bokelskere. Vi sluker sakprosa. Vi har gode støtteordninger. Vi debatterer mye og levende både i papiravisene og på nett. Vi og forfatterne fortjener derfor å bli tatt på alvor. Det ligger mye arbeid og tankekraft bak en sakprosabok.

Farskapet i Norge

En bok om farskap i Norge er potensielt svært interessant, fordi synet på farsskap sier noe om det samfunnet vi vil være del av. Trond Berg Eriksens anmeldelse ”Alt hva fedrene har gurglet” er en lite subtil slakt, men uten at vi egentlig vet så mye mer om hva boken tar opp.

Berg Eriksen er opptatt av at stoffet er hentet vel så mye fra USA som fra Norge. Som legmann er min første tanke at det ikke er så rart. Det er mye stoff i den angelsaksiske verden på temaet, ikke minst på det teoretiske plan. De akademiske og historiske rammene hentes fra over havet, men tilpasset gjerne oss, mye fordi urbanisering og industrialisering kom senere hit til lands.

Berg Eriksen er ellers raskt ute med en referanse han berømmer forfatteren for å ha brukt, men nevner i samme åndedrag en annen forfatter som ikke er brukt. Og mener det er alvorlig. Ok. Av de mange hundre referansene som nok er benyttet, blir dette fort koketteri for leseren. Eriksen peker videre på at det er lite om biologi i boken, a la Eia. Det er nyttig informasjon. Men Eriksen påpeker også en hel serie med temaer boken ikke tar opp. Spørsmålet som melder seg blir da: Hvor essensielle er disse sidene i forhold til hovedtema? For Berg Eriksen er dette alvorlige mangler, ettersom Lorentzen gjør følgende: ”I stedet pludrer han i vei om småbarnsforeldre som gurgler av reproduktiv salighet mens de leker på stuegulvet med avkommet”.

Det er isolert sett en strålende morsom setning, godt gjennomtenkt og komponert. Som kåseri, eller i et essay; fortreffelig. I en saklig anmeldelse; i beste fall flåsete, men egentlig som et velrettet dødsstøt.

Farskap; fravær eller nærvær

En får derfor nesten en mistanke om at Berg Eriksen egentlig vil det moderne, norske politiske farskapsprosjektet til livs, gitt at han også raljerer over Audun Lysbakkens Frihet, likhet , farskap (2012), og hvor konklusjonen er at både Lysbakken og Lorentzen ”…nærmer seg pornografi, det vil si blodløs ønsketenkning om det uoppnåelige”.

Som bakgrunn for denne påstanden viser Berg Eriksen til rapporten Likestilling og lisvkvalitet (2007) som fastslår at 40 % av norske menn mellom 25 og 34 år som har barn, aldri bor sammen med dem. 

Skilsmisser og havarerte samboerskap er del av virkeligheten, og at rettspraksis i forhold til omsorgsavtaler i etterkant ofte er laget slik at de favoriserer mødre, er ikke nødvendigvis dødsstøtet for det politiske farskapsprosjektet. 

At ca 90 % av dagens fedre tar minst 12 ukers pappaperm, som et resultat av politiske vedtak, er fortsatt “verdensrekord”. Før pappapermloven i 1993, tok bare 3 % fedre permisjon. At en del av disse fedrene siden så blir skilt, også fra barna sine, fratar dem likevel ikke den gode tiden de hadde som fedre i en tidligfase i barnas liv.

Kanskje nettopp derfor er bøker om farskap i et historisk lys viktige. Fars- og morsskap er i moderne samfunn konstruerte roller. Om sakprosa kan vise oss at modernisering, kommersialisering og industrialisering har ført fedre bort fra et mer aktivt fedreskap til mer av en tjenestyter, i alle fall til inntil nylig, er det nyttig kunnskap.

Kanskje slike bøker til og med kan si oss noe om tendenser i tiden som skaper asosiale individ som Anders Bering Breivik. Men for å vite om det er tilfellet må jeg som leser ha tiltro til at anmeldelsen gir meg tilstrekkelig saklig opplysning om hva boken tar opp. Så får anmelderens uomtvistelige fortreffelighet komme i annen rekke. Dette er også et linjevalg for Aftenposten generelt. Men det er også noe alle avisers anmeldere bør reflektere over.

Mens de rødgrønne politikerne krangler om hvorvidt 
klimakuttene skal skje i Norge eller i utlandet, øker de norske 
klimautslippene for hver dag som går. Tida er i ferd med å renne ut.

Innlegget er skrevet sammen med Andrew Preston, ForUM for Utvikling og Miljø, Markus Nilsen Rotevatn, Changemaker, Arild Hermstad, Framtiden i våre hender, Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp, Lars Haltbrekken, Norges Naturvernforbund, Tove R. Wang, Redd Barna og Julia Dahr, Spire.

Den rødgrønne regjeringen har lenge varslet at det skal komme en stortingsmelding om norsk klimapolitikk, som skal beskrive tiltakene som må gjøres for å nå de målene partiene på Stortinget, unntatt Frp, ble enige om med Klimaforliket i 2008. Klimameldingen vil bli et svært viktig redskap for Norges innsats for å redusere utslipp av klimagasser i årene som kommer. Målene for reduksjon ligger fast, og viktigst av alt; at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030. Dette målet har også Norge meldt inn som langsiktig mål til Kyoto-protokollen. Som representanter for norske miljø- og utviklingsorganisasjoner er vi imidlertid svært bekymret når så lite er blitt gjort hittil. I stedet for å reduseres, har nemlig Norges utslipp skutt i været de senere årene.

I den senere tid har det kommet fram at krefter i den rødgrønne regjeringen ønsker å gå tilbake på løftene fra Klimaforliket. Finansdepartementet har sagt at de ønsker å kjøpe mer kvoter og utslippsreduksjoner i andre land, i stedet for å ta utslippskutt i vårt eget land. Norge har gitt betydelige bidrag til å skape klimakrisen, og har et høyt utslipp per innbygger. Samtidig har vi klart oss godt gjennom finanskrisen, og har nærmest full sysselsetting. Vi mener derfor at Norge har et spesielt ansvar for, og mulighet til, å kutte betydelig i innenlandske utslipp.

Alle partiene i regjeringen er enige i at global oppvarming er en av de viktigste utfordringene som verden nå må håndtere. Da er det viktig at Norge går foran og viser vei, og faktisk bruker de tiltakene som er beskrevet i regjeringens egen rapport Klimakur 2020 for å få våre utslipp ned. Klimaforliket er et absolutt minimum, men i realiteten må vi kutte enda mer for å kunne nå målet om klimanøytralitet innen 2030. I tillegg må vi bidra økonomisk for å hjelpe utviklingsland til å oppnå økonomisk vekst gjennom utbygging av fornybar energi og reduksjon av utslipp fra avskoging.

Klimaforliket sier at om lag 2/3 av reduksjonen fra det forventede nivået i 2020 skal gjennomføres gjennom nasjonale tiltak. Det innebærer at norske innenlandsutslipp skal kuttes med 15-17 millioner tonn CO innen 2020 i forhold til hva de hadde vært dersom vi ikke hadde gjort noe, og finanskrisen ikke hadde eksistert. Dersom opptak i norsk skog regnes med, innebærer Klimaforliket kun 12-16 prosent kutt i norske klimagassutslipp i forhold til 1990, og dersom vi holder skog utenfor, er dette tallet 6-10 prosent. Dette er overhodet ikke godt nok.

FNs Klimapanel sier at dersom verden skal begrense global temperaturstigning til maks 2° C, må de industrialiserte landene innen 2020 kutte sine utslipp med 25-40 prosent i forhold til 1990. I tillegg må utviklingsland redusere vekst i sine utslipp. På klimatoppmøtet i Durban ble det i fjor vedtatt å forhandle fram en ny klimaavtale som skal tre i kraft innen 2020. Foreløpig ser det dessverre ut til at mange av verdens stater ikke tar sitt ansvar på alvor, men prioriterer kortsiktige økonomiske og politiske hensyn, noe som vil lede til større global oppvarming, og mye større kostnader på lengre sikt. I en slik situasjon kan ikke Norge lene seg tilbake og betale seg ut av knipa.

Regjeringen sa allerede i 2009 at Norge var villig til å kutte 40 prosent under 1990-nivå innen 2020 dersom det kunne bidra til et sterkt og omfattende klimaregime. Skal Norge holde sine løfter, og øke målsettingen til 40 prosent, må vi starte nå med å kutte utslippene på hjemmebane.

Vi oppfordrer den nye miljøvernministeren Bård Vegar Solhjell om å se til at regjeringen legger fram en ambisiøs klimamelding, som setter som mål at Norge skal redusere nasjonale utslipp av klimagasser med minst 40 prosent i forhold til 1990 innen 2020. Det blir ikke lett, men det skylder vi våre barnebarn.

Gjerningsmannen fra 22/7 skal snart møte for domstolen, i Norges største rettsak siden landsvikoppgjøret. Er han tilregnelig? Er han bare ond? Eller bare syk? Hva er ondskap?

For filosofen Aristoteles er det å leve noe du må lære deg å bli god til, gjennom konstant øvelse. Med andre ord: skal du ”skru den som Beckham”, må du trene, skal du bli et dydig menneske må du reflektere og deretter øve deg gjennom handling. De onde i et slikt perspektiv må i så fall være de som utviser store mangler i det å leve et korrekt liv.

De fleste av oss er ”dysfunksjonelle” på et eller annet plan; vi fikser ikke livet, helt. Vi går derfor på smeller. Vi roter oss bort, i perioder. Men vi korrigerer, eller får hjelp av familie, kjæreste, venner, kolleger eller det profesjonelle hjelpeapparatet til å komme oss videre. Vi har bare moderate tilpasningsvansker. Men noen ytterst få kan potensielt være som gjerningsmannen fra 22/7.

Misunnelsen er en av de følelsene som er beslektet med ondskap. De misunnelige blir påført smerte av andres suksess og glede, mest fordi det kontrasteres til deres egen ufullfylte eksistens. Dette gjelder også mht inntekt og rikdom; det er størrelsen på naboens hus, lønn osv som driver frem konkurranse, men også følelsen av ikke å være lykkelig, å være missfornøyd. Ondskap i bred forstand er derfor et felles menneskelig problem, noe som er med oss daglig, noe vi har et intimt forhold til. Filosofiinteresserte feiret i fjor den britiske filosofen David Humes 300 års fødselsdag. Han hevdet at vi får glede av andres glede, men også noe smerte, og selv om vi føler smerten ved andres smerte, så gir det oss også noe glede. Det er bare et faktum, sier Hume, ikke noe diabolsk perversitet.

Ondskap som opprør mot seg selv

Men selv om det skulle være sant at vi er født naturlig selvsentrerte og egoistiske, er det langt derfra til det folk flest omtaler som ondskap. Ondskap i ytterste forstand vil vise at det som eksisterer ikke har noen egentlig mening. Ondskapen får derved egen mening. Den brukes mot de som utgjør en trussel mot den ondes egen identitet. Slik gjerningsmannen fra den 22/7 slo til mot Arbeiderparti-staten, sin egen far og sin egen oppvekst. Dypest sett sin egen identitet. Den onde har det vondt, og når vi har smerte forsøker vi som regel å gjøre noe med det. Noen ytterst få går til det ekstreme for å bli kvitt smerten. Dette er det ondes rasjonalitet. Ondskap forsøker å komme til en forløsning basert på en tragisk indre mangel. I et slikt perspektiv er ikke primitiv ondskap helt uten personlige motiver.

I følge Arthur Schopenhauer er onde handlinger motivert av behovet for å få avlastning fra indre opprør fra viljen, og dette kan bare skje ved å overføre det indre opprøret på andre. I psykoanalytiske termer blir dette da en form for projeksjon; Freud kaller det dødsdrift. De onde kan derfor knapt kalles gale.

Hanna Arendt skrev i sin bok Eichman i Jersusalem. En rapport om ondskapens banalitet at ”alle kunne se at denne mannen ikke var noe monster, men det var vanskelig ikke å tro at han var en klovn”. Men når klovneriet går til de ytterligheter å benekte all verdi, så blir det monstrøst. Det blir en menneskelig farse uten mening. Behring Breivik og hans ”kostymeball”, falske ordner og striper er som en mini naziparade; hans iscenesettelse er spektakulært på et vis, men i vesen hul og tom. Og mangler emosjonelle lag. Det blir en parodi på det reelle livet.

ABBs paranoide univers, bygget omkring begrep som den rene kultur og invasjonen utenfra har paralleller til handlende ekstremisters retorikk, som førte til dødsleire som skulle løse renhetsproblemet til den tyske nasjon og den ariske rase. Nazismens grunntrekk blir derfor dens obskøne glede av å utrydde den andre som den eneste metoden for å vise at du fortsatt eksisterer. Andre imaginære renhetsideer finnes i ulike avskygninger hos Al Qaeda og andre fanatikere.

Gruppedynamikken sløver den kritiske sans

Systemiske utryddelser er ikke forbeholdt nazismen, og historiens raskeste folkemord fant sted i Rwanda så sent som i 1994. Når jeg selv intervjuet både ofre og gjerningsmenn i Kigali senere er det slik at de fleste i dag knapt kan forstå at de lot seg forlede på denne måten. Men individets plastiske psykologi er enda mer sårbart i gruppedynamikken, med symbolske og retoriske grep som sløver ned den kritiske sans. Som den franske forfatteren Régis Debray sier i sin siste bok (Du bon usage des catastrophes, Gallimard, 2011), så viser historien oss at enhver politisk retorikk som underbygger gruppe- eller etnisitetsdimensjonen bidrar til potensiell ondskap. Det er nemlig når vi ikke gjensidig identifiserer hverandre som like, som å være fra samme gruppe, at massemyrderier blir mulige.

Noen av de rundt oss som lider av ”indre demoner” kan kanskje beskrives som sjelelig døde, fordi deres empatinivå nærmest er fraværende. Det tragiske er at de ser ut til å finne glede i å være vitne til ødeleggelse og død fordi det bekrefter deres egen asketiske forakt for den menneskelige eksistens. De fleste som har fulgt med på noen av de nettinnleggene som har versert de siste årene, og noen av de som har kommet frem etter massakren på Utøya, vil kunne nikke gjenkjennende til en slik diagnose.

Folk som dømmes for onde forbrytelser vil ikke nødvendigvis ”frelses”, fordi det i så fall tar fra dem deres verdensbilde. Det bildet må i så fall dekonstrueres og bygges opp på ny. Noen gjenoppstår fra fengselsoppholdet som religiøst frelste eller tar avstand fra religionen sin. Andre tar sitt eget liv. Hva som vil skje med gjerningsmannen fra Utøya gjenstår å se.

I følge nevnte Aristoteles og hans tilhengere er det slik at det mer vi lykkes i å realisere iboende muligheter, jo mer oppfyller vi vårt potensial. Og derfor blir alt som lever på et vis hellig. Ondskapen kommer ikke utenfra, men innefra, som en mangel. Ondskap blir derfor som filosofen Augustine sier, en åndelig sløvhet. Det er denne slumrede kvaliteten, for å bruke et slikt uttrykk, vi fascineres slik av innen krim- og spenningslitteraturen, den klassiske fortellingen er Faust som gir sjelen sin i pant til Mefisto. I dag vokser våre barn opp med Tom Venster, som hater sin far og tar avstand fra alt han kommer fra, og som hevner seg på systemet, ved å søke evig liv gjennom å dele opp sjelen sin i ulike bestanddeler, og bli til fyrst Voldemort. Innblikket i de indre demoner som fører til ytre ondskap er med andre ord del av dagens klassiske barneoppdragelse.

”Uansvarlig” ondskap

Ondskap har ergo sine røtter i det vanlige, i oss selv, og ikke i noe utenomjordisk størrelse. De fleste av oss er gode borgere, som streber etter å forbli det. Personlig ondskap kan ha forferdelige konsekvenser, som vi har fått bevist på en grusom måte også her i Norge. Såkalt ”uansvarlig ondskap”, som det å spekulere i folks pensjonssparing, eller økonomisk kriminalitet a la Enron, eller å rette hærens våpen mot egen befolkning, slik President al-Assad gjør i Syria, eller å lyve seg til en blodig krig som krevde titusener av liv, slik Bush gjorde i Irak, er mer vanlige utslag av ondskap, men hvor de ansvarlige ofte slipper unna, gjemt i institusjonelle forordninger.

Å leve med ondskap forblir del av den menneskelige erfaring. Å leve et dydig liv, i betydningen et så etisk korrekt liv som mulig, er derfor en verdig utfordring for oss alle. Både som individer, som kollektiv og som flerkulturelt samfunn. Det er derfor politikk og en respektfull politisk debatt er så viktig.

Det er trist å se Erik Solheim bli ofret som en Isak på partiets alter.

Å gå ned i spagat, over tid, gjør vondt. Å være politiker av internasjonal kvalitet fra et lite parti er ikke lett, når steinrøysa ner’i bakken krever sine ofre. Det er trist å se Erik Solheim bli ofret som en Isak på partiets alter. Men det gir også nye muligheter.

Det er politikkens karakter at interne partipolitiske overlegninger nå feier Norges mest profilerte utviklingsminister noensinne, av banen. For Erik Solheim var en strålende utviklingsminister. Og en strålende klimaambassadør - internasjonalt. Ikke nasjonalt. Sannheten er at det ble for krevende med fusjoneringen av miljø- og utviklingsministerpostene. Solheim vil først og fremst bli husket for sitt enorme internasjonale engasjement. I utviklingssammenheng er det viktigst. For verdens befolkning er det avgjørende. Takk for at du satte saken foran partiet.

Men at Solheim ikke kunne fortsette som miljøvernminister har for mange vært klart lenge. Det prosjektet var allerede dømt til å mislykkes. Og Solheim fortjener stor ros: som en av få politikere torde han å peke mot seg selv å si: «Jeg har ingen kule nye klær - jeg er naken». Ja, han gikk enda lenger; han innrømmet at han nesten var politisk evnukk som miljøvernminister. Solheims ærlige hjertesukk må nå få konsekvenser for hele det politiske miljøet; det er i alles interesse at vår nye miljøminister får mer reell makt.

Det var i fjor høst at Solheim innrømmet at det er lite han kan gjøre med norske klimautslipp. «Det ligger få verktøy hos meg», sa han til Klassekampen den 13. oktober. Som den lille gutten i H.C. Andersens fortelling, uttalte han det mange visste, men ikke sa høyt: De viktigste virkemidlene i miljøpolitikken ligger under Finans-, Olje- og energi-, Kunnskaps og Samferdselsdepartementet. Og derfor brukes de ikke. Det mangler overordnet og samordnet makt bak kravene. Det interessante her er ikke nødvendigvis disse fakta, men heller at vi har med en ærlig politiker å gjøre: Når så vi sist en topp-politiker som innrømmer «svakhet» og som tør å fronte det åpent?

Forvaltningen av naturmiljøet vårt er blitt en så krevende oppgave at det er begynt å snike seg inn et ubehagelig spørsmål: Klarer demokratiet å mestre miljøoppgavene? Eller bidrar pulveriseringen av ansvar til andre departementer til at borgerne gir blaffen? Ja, kanskje det til og med brer seg en politikerforakt og en følelse av at «politikerne setter framtida vår på spill».

Da Stortinget i 1970 vedtok ny naturvernlov, ble det framhevet at de økologiske perspektivene nå skulle likestilles med de økonomiske. I tråd med denne målsettingen ble betegnelsen «økopolitikk» introdusert. Globalt har et slikt uttrykk på mange måter festnet seg, og det er ikke uvanlig lenger å bruke begrep som økosystem og økosystemtjenester. Men samtidig opplever vi at flere miljøproblem synes uoverstigelige og nesten umulige å løse, slik som klimautfordringen. Den gryende økologiske debatten fra rundt 1970 dreier seg nå mer om måten vi organiserer samfunnet vårt på og personlig etikk.

Stortinget har forpliktet staten til å påta seg et hovedansvar for miljøforvaltningen. Det tydeligste uttrykk for statens medansvar finner vi i Grunnlovens § 110 b: «Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle defineres ud fra en langsiktig og alsidig Betragtning, der ivaretager deres Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningene af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder giver nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger».

I Ecuador har de gått et skritt lenger, der landets nasjonalforsamling nylig gjennomførte en grunnlovsendring, hvor Moder Jord fikk egen beskyttelse, og hvor enkeltpersoner kan saksøke staten for overgrep mot naturen. Kanskje noe å tenke på når vi snart går inn i en feiring av vår egen grunnlov, i 2014? I det minste må vi forvente at Stortinget nå følger opp WWFs forslag om en egen klimalov i Norge. Da ville også den nye miljøvernministeren ha noen reelle maktmidler­.

Paradokset er at Time Magazine for et par år siden kåret Erik Solheim til en av klodens miljøhelter, i spesialutgaven «Heroes of the Environment». Han mottok FNs miljøpris, en pris ingen nordmann før ham har fått. Begge kåringene kom på basis av den norske integrasjon av miljø og utvikling, og for den norske regnskogsatsingen. Solheim vil derfor gå over i historiebøkene som en som fikk til noe på den internasjonale arenaen, og det skal vi være stolte over. Norge hadde en globalpolitiker det ble lagt merke til.

Det vil ta mange år før Heikki Holmås kan fylle Erik Solheims sko på den internasjonale arenaen. Men det er ingen som betviler hans engasjement. Og vi er mange som gjerne vil hviske ham gode råd i øret. Vi står overfor store utfordringer, ikke minst når det gjelder å sikre nok og riktig mat for en voksende global befolkning. Og får Holmås med seg Solheim som internasjonal klimaambassadør vil noe av Norges internasjonale momentum kunne opprettholdes.

Men vanskeligst blir det på hjemmebane. Den bebudede klimameldingen er Bård Vegar Solhjells store svenneprøve. Feiler han der er SV ferdig som parti og kan gi stafettpinnen videre til Miljøpartiet de Grønne.

Vårt enorme forbruk, vårt globale fotavtrykk, Statoils internasjonale engasjement i tjæresand og vår stadige lønnsvekst er ting både Solhjell og Holmås ikke kommer unna som problemstillinger. Dette klarte, eller ønsket ikke, Solheim å ta tak i. Spagaten ble for vond. Solhjell har i en egen kronikk ønsket seg et mer debatterende storting og har lansert Lagtingssalen som en arena for et Stortingets idé- og kunnskapssenter. Kanskje vi kan starte der? «Gi mannen en stav», ropte reporteren om Oddvar Brå. «Gi miljøvernministeren makt og sterkere virkemidler», roper vi.

Heikki Holmås: Vær tøff, marker deg og din nye post med det samme; frem Brasils ekspresident Lula som ny Verdensbankpresident! Du kan rekke det om du skynder deg litt.

Noen ganger dukker det opp sjeldne sjanser til endring. De må gripes. Det ble for litt siden klart at jobben som leder for Verdensbanken blir ledig. Hva betyr det? Jo, nå kan vi endelig få slutt på den udemokratiske tradisjonen hvor USA utpeker Verdensbankens leder. Dette kan være Heikki Holmås' første mulighet til å markere seg ute i verden som en endringsvillig utviklingsminister.

Den nåværende Presidenten i Verdensbanken, amerikaneren Robert Zoellick, ønsker ikke en ny periode når hans nåværende mandat går ut i 30. juni.Tradisjonelt velges en ny leder av Verdensbankens styre, som er dominert av Verdenbankens kapitaleiere, altså de rike landene. Slik har det vært siden1944. Og igjen er det amerikanske navn som florerer på ryktebørsen: Hillary Clinton skal være aktuell, og det kan jo være fristende for den amerikanske utenriksministeren å se seg om etter noe annet i tilfelle hun blir arbeidsløs etter det amerikanske presidentvalget i november.

Dette er selvsagt udemokratisk. Og denne følelsen av urettferdighet gjennomsyrer nå de folkelige Occupy -protestene som går verden over. En ny leder for Verdensbanken må velges av de landene som har mest med Verdensbanken å gjøre, nemlig utviklingslandene.

Den nye lederen i Verdensbanken må ha særskilt gode kunnskaper om hvordan man oppnår utvikling. Med det som utgangspunkt, finnes det en særdeles god kandidat der ute: Luiz Inácio “Lula” da Silva, som gikk av som president i Brasil i 2010. Ingen er uten lyte, og ikke alt Lula har gjort på miljøsiden hjemlandet har vært like bra. Men Verdensbankens viktigste jobb er å redusere fattigdom i verden, og det finnes neppe noen enkeltperson i verden i dag som fortjener mer ære for å ha redusert fattigdom enn den tidligere skopusseren, fagforeningsaktivisten og presidenten. Som president i Brasil sørget han både for stabil økonomisk vekst, og omfattende sosiale programmer som får æren for å ha løftet 20 millioner brasilianere ut av fattigdom. Han er også en internasjonal diplomat av rang, og har bidratt til å gi de fremvoksende BRIC-landene en stemme i viktige internasjonale organer.

Erfaring fra utviklingsland eller utviklingsproblematikk har dessverre i liten grad vært et kriterium for valg av Verdensbank-presidenter. Derimot har samtlige tidligere presidenter hatt bakgrunn fra amerikansk politikk og/eller banknæring.

Hvem ønsker Norge å støtte i en ny rekrutteringsprosess? Standardsvaret fra norske statsråder på dette området er at Norge ønsker en bred og åpen prosess og at vi prinsipielt gjerne skulle sett en kandidat fra et utviklingsland. Vel og bra, men det har ikke gitt resultater. Ergo utviklingsminister Heikki Holmås: Lansér Lula som kandidat, og gjør det nå. Ikke vent til Verdensbankens styre har fått anledning til å gjennomføre sin vanlige, lukkede prosess. Bruk derimot enhver anledning på internasjonale konferanser og møter til å samle støtte. Om 100-120 land samler seg bak en kandidat, blir det i hvert fall litt vanskelig for Verdensbankens styre å påstå at Hillary Clinton er den best kvalifiserte kandidaten.

Skrevet i samarbeid med Christoffer Ringnes Klyve

Ola Borten Moe ser ingen etiske problem med Statoils engasjement i kanadisk tjæresand. Men nå har flere stortingspolitikere nettopp vært på en skoleringstur over Atlanterhavet for å for å lære mer. Hva sier de nå? Fikk de med seg sjamanens sang?

Hører du sjamanens sang

vuggende med historiens gang

hviskende mot hjerterota vår?

Det er sameksistensens klang som slår.

Planeten Pandoras avatarer

via kunsten jordboerne forklarer

at vi forbryter oss mot den egentlige pakt

der vi som Abraham over Isak står med kniven klar til egenslakt

presset mot stupet av noe utenfor oss selv;

mamon, konsum og gjeld.

Det svarte gull

gjør oss blind og full

av begjær

etter kongens nye klær

gi oss mer, mer, mer av alt

i grådighetens svette og BNP formes menneskets gestalt

fra dypeste hav, til høyeste nut

den siste olje skal opp og ut

hva er vel en indianer fra eller til;

jeg lever kun når jeg kjenner markedskreftens pirrende spill.

Vann fra Athabaska-elven tar jeg fritt

dette er mitt, mitt, mitt

la gå at fisken og den noble vilde av kreften hjemsøkes

og at klimagasser i atmosfæren også økes

men det står om din og dine barns pensjon

og kanskje en og annen direktørs opsjon

som sier: Slutt og sipp og syt

ta heller et glass champagne til og nyt

at du tilhører verdens overklasse!

Dypøkologer og andre svermere; hvor lenge skal vi på dem drasse?

Sjamanens sang har nesten fordugget

bukket under, mens vi skogen hugget

men; hør, noe forsøker å trenge inn i din sjel

for også du er stilltiende del

de hvisker til deg, bror: ”Gi din pust til denne sang”!

Noe er blant jordens søstre på gang

og vi er ei avatarer fra Pandora,

nei, vi er fortsatt tenkende vesener her på jorda

vi nekter tvangsforing av eventyr mer

skjellene faller langsomt fra øyne og vi ser

at vi er ansvarlige for alt som skjer

Snøhvit olje, stadig vekst og andre myter

skaper åndenød og planetære lyter.

Åpne deg, ta imot sjamanens toner som ringer i vann,

la det runge utover: Nei til tjæresand!