Høyre vil kutte drastisk i norsk bistand.

Det nærmer seg D-dagen; 9. september. Alle tropper klargjøres. Kodede meldinger sendes. En slik melding kommer fra Høyres utviklingspolitiske general, Peter Gitmark: Fiendens «puddelholdning» skal bort; «de rødgrønne stryker det sittende regimet i Etiopia etter hårene». Høyre vil derfor etter valgseier den 9. september kutte drastisk i norsk bistand til landet. Slik bygges det nye Norge. Slik nedbygges det gamle Etiopia. Men er virkeligheten så enkel, Gitmark?

Hva fører til utvikling for flest mulig i Etiopia? Hvordan kan Etiopia og Afrika ta meransvar for å tilpasse seg klimaendringer? Hvordan kan Etiopia bidra til regional stabilitet? Hvordan kan Norge innrette et strategisk samarbeid med et utviklingsland som kan være en veiviser også for andre? Får vi det ikke til i Etiopia, må først og fremst fattige etiopiere selv betale prisen, men også vi i det internasjonale samfunnet.

Etiopia er i dag Afrikas nest største land etter folketall (88 millioner), har 84 ulike språk og minst 8 større distinkte folkegrupper, samt flere religioner. I en årrekke var landet synonymt med en dødens forgård gjennom hungerkatastrofer. Sulten førte til keiser Haile Selassies fall i 1974. Og med ham verdens eldste føydalsamfunn. Et beinhardt marxistisk regime tok over. Det falt i 1991, felt av en geriljabevegelse sprunget ut av Tigray-provinsen og fra Eritrea. Dette førte til at Eritrea ble en selvstendig stat. Det var mye snakk om Nelson Mandelas sviktende helse da jeg var i Etiopia. «Men han er ikke Afrikas største politiker. Han har ikke fått til ’utvikling’, slik som vi har her i Etiopia», var omkvedet jeg hørte. «Og hva er et land uten utvikling?» ble jeg spurt. «Jo, kaos og vold, slik som i Sør-Afrika. Det motsatte av det som skjer her i Etiopia».

Jeg ble vitne til en fornyet debatt i etiopiske medier. Spørsmål om godt styresett var det som gikk igjen. Ting fungerer ikke godt nok, vi kan ikke leve på gårsdagens bedrifter, og vi må ikke bli maktarrogante. Statsminister Meles Zenawis plutselige og uventede død for noen måneder siden kan være med på å gi en økt demokratisk åpning. Valget i 2015 blir viktig.

Det var under klimaforhandlingene i Durban i desember 2011 at Norge og de konservative i Storbritannia inngikk en samarbeidsavtale med regjeringen i Etiopia om fornyet innsats til skogbruk, energi- og landbruksprosjekter. Dette var for å vise at et afrikansk land er villig til å ta på seg en lederrolle for å få til en overgang til en grønn økonomi innen 2030. Det innebærer en nødvendig industrialisering, men skal skje uten å øke klimagassutslippene. Som vertsland for Den afrikanske union, kan Etiopia bli et eksempel til etterfølgelse for andre. Og det var imponerende byggeaktivitet jeg ble vitne til, og storstilte utviklingsplaner.

Men regjeringspartiet er ennå for lite villig til å la kritiske stemmer komme til. De er skeptiske til at opposisjonen egentlig tenker på å sikre seg all makt selv, og å splitte landet. Jeg tror de tar feil. Etter å ha truffet opposisjonspolitikere i hovedstaden, føler jeg meg rimelig sikker på at de genuint ønsker seg en åpnere og mer inkluderende politisk debatt. Men hvordan sikres et bedre styresett i Addis Abeba? Ved å kutte i overføringene til regimet? Nei, sier de opposisjonspolitikerne jeg snakket med. Det vil bare gjøre situasjonen for den jevne etiopier vanskeligere, hevder de. Det er den kritiske dialogen som er viktigst.

Når jeg senere kjører gjennom det steinbelagte, tørre landskapet i nord i timevis, og plutselig ser frukttrær stå ranke og struttende mellom tomater, salat og løk, lurer jeg på om det er varmen som spiller meg et puss.

«Før var jeg avhengig av matvarehjelp i tørketida, opptil åtte måneder i året», forteller firebarnsmoren Fitsumbran Gidey meg. «Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg selger salat, frukt og andre grønnsaker på markedet i byen. Jeg sender alle barna mine på skolen. Og enda har jeg penger igjen».

Terrasserings- og jordbruksprosjektene i Tigray-provinsen begynner å bli legendariske. Hundretusener av mennesker er brakt ut av direkte fattigdom. Noen av prosjektfolkene snakker om den nye etiopiske middelklassen som vokser fram. Bondemiddelklassen.

Gjennom år med prosjektarbeid har organisasjonen REST, støttet av Utviklingsfondet, investert i å bygge opp bønders kompetanse. Trær plantes i elveleienes øvre deler. Likeledes avsettes større områder som beitefrie områder, hvor det også er forbudt å hogge trær. Langsomt, men sikkert endres mikroklimaet. Så bygges små vanndammer langs elveløpene. Bøndene tilbys lån for å investere i små vannpumper. De får tilgang til enkel teknologi som fører elvevann inn på de små åkerlappene de har, og dermed kan de også plante en avling i tørketida.

Nå kopierer regjeringen selv denne metoden og sprer den til andre regioner i landet. Derfor er bistand i Etiopia viktig.

Men det er også viktig at bistandsministeren forteller oss hvordan og når Norge framfører sin menneskerettighetsdialog og kritikk vis-à-vis våre partnere i Addis Abeba. Etiopia har ingen grunn til å stå med lua i hånda når de snakker med oss. Men som alle gode samarbeidspartnere må de være interessert i en reell meningsutveksling og en genuin dialog rundt spørsmålet: Hva skaper det gode samfunn, hva skaper det gode liv, hva skaper økologisk bærekraft? Norge kan være en enestående partner i denne seilasen. Men vi må kjenne vår besøkelsestid; i FNs menneskerettighetsråd, i Addis Abeba, i Oslo. Og det må kommuniseres; både til Stortinget, til oss organisasjonene og til publikum.

På den måten bygger vi Etiopia sammen med etiopiere og vi bygger egen demokratisk kompetanse. Vi risikerer at vår innflytelse gjennom slik dialog svekkes hvis vi samtidig reduserer vår støtte til et land som fremdeles står foran enorme utfordringer. Billige retoriske poenger i en opphetet norsk valgkamp gagner ikke utvikling.

Det våres. Det grønnes. Og en av de største endringsagentene i norsk sosialhistorie, arbeidernes egen organisasjon LO, gleder seg til 1. mai. Og nå jobber radikale krefter der for et mer karbonnøytralt Norge. Med LO på banen kan det være mulig..

Klimapolitikken står i stampe internasjonalt. I Norge er de fleste politiske partier enige om at utslippene våre skal ned gjennom å inkludere markedskreftene (klimakvoter), samtidig som de ekskluderer spørsmål om norsk olje og gass. Men for å få til et fornybart Norge kreves det en folkelig mobilisering uten sidestykke, med fagbevegelsen som pådriver, ikke som bremsekloss.

Kampen for nye klimajobber og grønne arbeidsplasser kan være en bro mellom Norge som oljenasjon til et land som går over til fornybar energi. En bro mellom de umiddelbare behovene som de fleste har, for gode, trygge jobber - og det behovet som alt levende liv på planeten har for å få ned utslippene av klimagasser, først og fremst CO2.

Flere gode krefter har derfor gått sammen for å fremme et krav om å bygge 100 000 nye klimajobber i Norge de neste 20 årene. Kravet er at enhver regjering som måtte velges i 2013 sørger for at disse livsviktige jobbene skapes nå. Mer utredning må til, selvsagt, men beregninger viser at omtrent halvparten av disse 100 000 nye, grønne jobbene kan komme i havvind, mens den andre halvparten av klimajobben må komme innenfor transport, først og fremst buss og jernbane.

Dette er bare et minimum av det som må til for å få ned utslippene raskt nok. Vi kommer til å trenge enda flere klimajobber. Flere vil kunne komme innenfor solenergi. Vi trenger derfor at både mer forskning og et sterkere engasjement i fagbevegelsen for å kunne presse myndighetene til å gjennomføre noe sånt. Den viktigste måten en kan bidra til å styrke engasjementet i fagbevegelsen er ved å kreve grønne arbeidsplasser overalt. Metoden er altså å skape bevissthet om klimakrisen og betydningen av miljøet rundt om på arbeidsplassene. Ved hjelp av tillitsvalgte som tar utfordringene på alvor kan man sammen forankre endring helt ned på klubbnivå. Verneombudene må få utvidet sitt ansvar til også å gjelde det ytre miljø, og den globale oppvarmingen bestemmer til syvende og sist det ytre miljøet for alle arbeidstakere.

Initiativet bak dette og disse nyskapende kravene bygger på en kampanje som ble etablert våren 2013 mellom tillitsvalgte i fagforeninger og engasjerte forskere, Klimavalg 2013, Concerned Scientists Norway (CSN), Fagforbundet, Norsk Tjenestemannslag (med i LO) og Parat (med i YS). En egen pamflett ble nettopp utgitt på Gyldendal Forlag, hvor argumentene bak presenteres. Pamfletten har fått den enkle tittelen ”100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! For en klimaløsning nedenfra", og er ført i pennen av Andreas Ytterstad.

Jeg har lest pamfletten. Jeg er overbevist. Men det er opp til den store LO-familien. Jeg oppforder norges største sosiale bevegelse til å bruke 1. mai til å tenke på det!

Jeg spår at 20 år frem i tid vil det norske Pensjonsfondet bli straffeforfulgt internasjonalt for noen av sine investeringer. Palmeolje, regnskogsødeleggelse og tjæresand vil være tre straffbare forhold. Hvorfor ikke skift infesteringsprofil nå?

Oljefondet - pensjonsfondet vårt - har investert over 200 millioner kroner i det britiske selskapet Soco International, som nå leter etter olje i UNESCOs verdensarvområdet Virunga Nasjonalpark i Kongo. So what?, spør du sikkert. Men om noen år vil kanskje AS Norge blir straffet i en internasjonal domstol ved slike investeringer. Det høres usannsynlig ut. Men at slaveriet i sin tid skulle bli avskaffet, var også usannsynlig for de fleste den gang. Men verden er i endring.

For noen år siden møtte jeg fjellgorillaen Chimanuka i regnskogen i Kongo. Det er ikke mange forunt å få treffe en nær slektning i form av en «silverback» – en massive kar på 200 kilo og 180 centimeter – i sitt opprinnelige leveområde i fjellene i Afrikas regnskog. Men åpnes nå slike områder for oljeutvinning, vil gorillaen risikere å stå som symbolet på vår umettelige grådighet. Det er på grensen til det kriminelle; sett fra et økosystemperspektiv.

Ecocide – den nye lovstandarden

I 2010 foreslo derfor den engelske advokaten Polly Higgins for FN at ’ecocide’– den omfattende ødeleggelsen av økosystemer- skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. (http://eradicatingecocide.com/) På samme måte som vi har fire internasjonale regimer for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som del av det internasjonale rettsapparatet, forsøker Higgins å få økosystemkriminalitet brakt opp på samme nivå. En femte forbrytelse mot freden, i vid forstand.

Den utryddelsen av plante- og dyrearter og hele økosystemer som skjer i stor skala i våre dager, har i følge Higgins, like alvorlig karakter som massemord. I tillegg til de tragiske naturødeleggelsene er dette dermed i ferd med å undergrave også vår sivilisasjon og menneskehetens fremtid, om vi ikke straks velger å snu utviklingen. The Ecologist har for øvrig utpekt Polly Higgins til en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere» og avisen The Guardian feiret henne som en av sine grønne helter. En konret oppfølging av Higgins’ initiativ diskuteres nå i FNs miljøporgram, UNEP.

Oljefondet – nå også med miljøkriminalitet

I følge en rapport fra Regnskogfondet og Naturvernforbundet investerer det norske oljefondet 27 ganger mer i selskaper som hogger ned regnskog enn den norske regjeringen gir for å redde den samme skogen. Dette gjelder næringer innen palmeolje, tømmer, papir og kjøtt. Investeringene ved årsskiftet var på 82 milliarder kroner På folkespråket kalles det dobbeltmoral. Om 10 -20 år vil det kanskje kalles kriminelt, og noen vil bli dømt for det.

I offisielle kretser kalles det manglende koherens, samsvar, i norsk utviklingspolitikk. Noe for øvrig Stortinget har bedt om at skal bli bedre. Kan det være så vanskelig? Finansdepartementet sier at det er mer effektivt å bruke aktivt eierskap enn å trekke seg ut. Men i praksis argumenterer vi med at vi er så små i disse selskapene at det ikke betyr noe.Dette har Bård Vegar Solhjell nå forstått, og klok som han er, har han nå sørget for at regjeringen har satt ned et strategiråd for oljefondet, som skal vurdere investeringspraksisen og vurdere hvordan det skal bli bedre samsvar mellom norsk politikk og fondets investeringer.

Hvem bestemmer; Miljøverndepartementet eller Finansdepartementet?

Men den mektige statssekretæren i Finansdepartement, Hilde Singsaas, avviser at dette innebærer en dreining i oljefondspolitikken. Hun sier til Klassekampen den 17. januar at oljefondet ikke skal være et instrument i utenrikspolitikken. Hva betyr egentlig det? Business as usual? Mer miljøkriminalitet?

Sannheten er at oljefondet burde være et instrument i en ny global, etisk politikk, med økosystemtilnærming. Fondet er i dag medeier i 67 av verdens 100 største kullselskaper og 90 av verdens største oljeselskaper. Disse selskapene sitter på så store karbonreserver at togradersmålet ikke kan nås om selskapene utvinner disse. Men likevel vil ikke Norge sette dette på agendaen. Ei heller vil vi slutte å investere i og gjennom skatteparadiser, til tross for skatteundragelser, hvitvasking av penger osv., som har svært negative effekter, ikke minst for utviklingsland.

Og så har vi vårt eget Statoil. Som fortsatt er inne med sine uforståelige investeringer i Albertas tjæresand. En ny fremtidig, internasjonal lov om ’ecocide’ ville ha dømt Statoil på basis av de enorme økosystemødeleggelsene de er del av, selv om ikke de er verst i klassen. Men medansvarlige er de.

People, planet, profit

I Norge har vi råd til å være føre var. Vi har råd til å ta en lederrolle internasjonalt når det gjelder å bruke vårt pensjonsfond til å investere offensivt i fornybare energibærere, både i utviklingsland og andre steder. 

Hadde vi hatt en egen Ombudsmann for fremtidige generasjoner ville dette ha vært en mer levende debatt. I mellomtiden får vi støtte opp under Polly Higgins’bestrebelser på å få til en nyvinning innenfor det internasjonale rettssystemet.

Men hva om industrien selv var litt mer proaktiv på feltet? Jeg utfordrer NHO-direktør Kristin Skogen Lund til å invitere advokaten og aktivisten Higgins neste gang NHO avholder sin årskonferanse. Til syvende og sist dreier det seg om en ny etikk for næringslivet, hvor vi må strebe etter selskap som har som formål å levere på en tredelt bunnlinje; people, planet, profit. Det blir morgendagens melodi; hvorfor ikke begynne å nynne på den med en gang?

Når jeg blir pensjonist trenger jeg ikke det glidemiddelet Oljefondet gir meg i form av noen tusen ekstra per år, basert på naturødeleggelser - ecocide.

Johan Nordahl Brun Rolfsens kjente barnesang synges fortsatt i mange hjem og barnehager. ”..Og nå er Blakken god og mett..”. Eller var det vi som ble gode og mette, på en eller flere fola, fola Blakken, da vi sist spiste ferdigprodusert lasagne?

De siste par månedene har vist oss at som forbrukere vet vi for lite om hvor ferdigmaten vår kommer fra, og hvordan den er produsert. Vi må kreve av Mattilsynet at de har bedre kontroll med hva vi spiser, og produksjonsmetodene som ligger bak.

Vi vet at vi betaler mindre for maten enn noen gang før. Samtidig bruker vi som samfunn mer og mer penger på å reparere helsen vår. Er det en sammenheng? Er det slik vi vil ha det? Det høyindustrielle jordbruket og en spekulativ matindustri er med på å gjøre oss overvektige og dovne. Vi må ta tilbake matgleden og friske økosystem.

Jeg har sagt det før, men dette kan ikke gjentas ofte nok: Mye av den kollektive kunnskapen og ferdigheten i et samfunn er bundet opp i matproduksjon og matlaging. Det vever lokalsamfunn, regioner og nasjoner sammen. Det må være er en felles oppgave å produsere nok mat, for alle, på en måte som gjør at yrket ‘matprodusent’ får den statusen det fortjener, både i nord og i sør. Derfor er bondeyrket fortsatt verdens viktigste, også her i Norge. Og vi må sørge for at økologi og solidaritet blir viktigere ord enn økonomi.

Et opplyst matregime

NRKs Forbrukerinspektørene viste oss forleden kveld at vi heller ikke har noe særlig garanti for den frossenfisken vi spiser. Manglende merking gjør at vi ikke vet hvor den kommer fra. Ulike nasjonale regler gjør at den kan importeres og eksporteres opp til flere ganger, være tint flere ganger, og at bakterieinnholdet ergo kan være urovekkende høyt. Naturen er på mange vis underlagt produksjonen. I det store moderniserte internasjonale landbruket er dette særlig fremtredende og industriell kjemi dreper mangfoldet, på sikt. Men hva smaker best, en frittgående høne fra Stange eller Chicken McNugets? Ok, sistnevnte er ikke akkurat vondt, men det er ikke appetittvekkende å tenke på hvordan moderne kjøttproduksjon aler opp sine kyllinger; det er ikke dyr i tradisjonell forstand; det er industriell produksjon av kalorier. Men næring med ’nogo attåt’, i form av antibiotika og annet.

Økosystemhelse er vår helse

Tilgang til nok og trygg mat er en menneskerettighet, ifølge den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men rundt 20 000 mennesker dør hver dag av sult og fattigdom i verden, og millioner spiser usunn mat og lider av sykelig overvekt. Men prinsippet om retten til mat gjør at det enkelte land er forpliktet til at sunn og riktig mat er tilgjengelig for befolkningen. For oss i Norge betyr det at vi skal slippe å ha rester av medisiner i mat vi trodde var storfekjøtt, men som er hestekjøtt.

Jordbruk er ulikt annen næringsproduksjon. Vi trenger et jordbruk som gir oss matsikkerhet, tilhørighet og som bidrar til å passe på miljøet; det opplyste jordbruket. Nedprioriterer vi helsen i økosystemene og matproduksjonen vår vil også helsebudsjettene bare fortsette å øke. Økonomien vår må tilpasse seg de biologiske og de sosiale realitetene. Derfor tilhører fremtiden gourmeten og økologen. Og bonden. Og fola, fola Blakken.

Aftenposten fronter for tiden alt som er vondt og galt med bistand. Avisen gir rikelig plass til bistandkritiske røster. Det hadde vært mer spennende journalistisk om avisen var mer balansert. En avis som ser utviklingspolitikk i et mer samstemt lys.

Aftenposten har de siste par årene kjørt hardt på med reportasjer som viser negative trekk ved bistanden Norge yter. Det er bra, det er et insitament for nødvendig forbedring og kritisk debatt. Men noen ganger lurer jeg på om avisen kompenser litt for at den 1980-tallet var for servil vis a vis Norad. Den gang lot avisen være å trykke bistandskritiske artikler. Men går det an å finne en balanse?

I det siste har avisen ved flere anledninger gitt spalteplass til professor Anne Welle-Strand, som mener at Norge ”..vasker hendene i overflod”, at velgerne bør stemme på partier som vil avvikle bistanden, og at folk er bistandsarbeidere for å mele sin egen kake. Jeg skulle ønske at Aftenposten gikk noe bredere ut når de skal finne sannhetsvinter for hva som fungerer og ikke.

I Aftenposten 13. mars er det et stort oppslag om at mottagerlandene blir stadig mindre interessert i bistandsmidler, og vil heller ha energi, olje og investeringer. At land svarer slik på direkte spørsmål, er helt naturlig. Det skulle bare mangle. Energi og olje for utvikling er for øvrig to viktige program i norsk bistandsportefølje. Det er også to viktige områder generelt for Norge som land.

Men dette mantraet om at vi først og fremst skal forfølge våre egne interesser i utenrikspolitikken, slik Welle-Strand vil, mener jeg er å gå baklengs inn i fremtiden. Vi kan like mye hevde at Norge har en egeninteresse i så velfungerende utviklingsland som mulig, hvor retten til mat og utvikling er på agendaen. Vi har like stor interesse av at vi klarer å ri de utfordringene særlig fattige mennesker står overfor når det gjelder klima og tap av naturmangfold.

Forskere fra Potsdam slo nettopp fast at de nå kan bevise sammenhengen mellom issmelting og ekstremvær, som Sandy. Rapporten, som har vært i utarbeidelse i ti år, viser at det er en virkelig endring i luftstrømmene som ligger bak ekstremværsituasjonene i Europa og USA det siste tiåret. Men mer enn dette, så vil denne og andre trender forsterke endringer og intensitet i værfenomen som El Niño, som rammer tropiske land.

Morgendagen er derfor matusikker, flomusikker, tørkeusikker osv. Dette utfordringsbildet blir del av fremtidens bistandsbilde, utviklingsilde og også det rommet vår utenrikspolitikk forholder seg til. Mantraet om at handel og næringsinvesteringer alene fører til alt godt, er svært simplistisk. Aftenpostens fremtidige reportasjer om bistand kan derfor også med fordel rette søkelyset mot noen av disse utfordringene, og hvordan internasjonalt samarbeid skal være med å løfte dette. Da snakker vi om samstemthet i norsk utviklingspolitikk.

Som norsk mann priser jeg mine forfedre og formødre som kjempet igjennom likestilling for kvinner.

Er magedans en menneskerett?

Dagsavisen meldte forleden at en egyptisk domstol har stengt TV-kanalen al-Tet. Den anklages for å ha brutt loven, ved blant annet å vise scener som er i strid med «egyptiske familieverdier». Gamle egyptiske kulturuttrykk er under press. Egyptiske kvinner er redd for at deres rettigheter fratas dem.

Egypt har fått en ny grunnlov, nettopp bekreftet gjennom to tredjedeler av de avgitte stemmene ved folkeavstemning. Å stenge en TV-kanal er en detalj, men en konsekvens av stadig mer knebling av kvinners tilstedeværelse. En mer alvorlig trend er den tiltakende volden og seksuelle trakasseringer av kvinner. Utviklingen framover kan risikere å bli kjennetegnet av flere slike begrensninger på kulturelle uttrykk, med støtte i loven. Den helt nødvendige demokratiseringen av muslimske land tar for tiden omveien om en viss grad av islamisering, og i skarp relieff mot tidligere sekularisering. Flere store muslimske land slites nesten i stykker av indre spenninger, som atomvåpenmakten Pakistan. Det samme gjelder Egypt, Afghanistan, Tunisia, Libya og det borgerkrigsherjede Syria. Flere av dem gjennom mange års vestlig innblanding og imperialisme.

Derfor var den arabiske våren så fantastisk. Den reelle ytringsfriheten, som hundretusener har kjempet for, med kvinner som en viktig drivkraft, er likevel under hardt press. Mister landene ytringsfrihet mister de også evnen til egen selvregulering gjennom demokratisk diskusjon. Når det blir forbudt ved lov å fornærme politikere, eller folks religiøse følelser i bred forstand, vil folk i maktposisjoner ikke kritiseres og feil ikke rettes opp. Når store religiøse minoriteter, som sjiaer eller kristne i Pakistan, bahaier i Iran eller koptere i Egypt, ikke kan få de samme jobbene som majoriteten, når du ikke kan velge religion eller ektefelle over religiøse grenser, da stivner samfunnet.

Uten muligheter for åpen kritikk, oppstår en systemfeil som ofte rettes opp gjennom vold og revolusjon. En slik systemfeil oppstår enda lettere i et system hvor kvinner blir utelatt fra den offentlige samfunnsveven, gjennom en religiøs lovgivning som grunnlag for staten. Tyrkia forblir fortsatt det gode eksempel på et muslimsk land hvor det sekulære har forrang.

Det synes derfor helt klart at et system med utgangspunkt i sharia fører til at kvinner taper frihet. En ting er at kvinner tvinges til å kle seg etter en viss kleskode. Å delta i demonstrasjoner, som på Tahrir-plassen i Kairo, vil etter hvert anses som «uanstendig». I praksis tilhører da kvinnen mannen.

Rent psykologisk rammes derfor også menn på vei mot voksenrollen. Om kvinnene rundt dem er rettsløse, eller bundet til en annenrangs rolle i kraft av sitt kjønn, med mindre mulighet til utdannelse og roller i det offentlige rom, risikerer også mannen å vokse opp med kvinner som er delvis analfabeter. En gutt risikerer derimot å bli «ufeilbar», i verste fall avstumpet og farlig både for seg selv og andre. Han tar saken i sine egne hender om en søster bringer skam over familien ved å tre ut over rollene hun er tildelt. Og hvorfor gjøre seg ekstra flid på skolen eller i samfunnet ellers om man er tett opp til å være en gud på jord, en mann, som bestemmer over kvinner? Er du jente vil det ikke være en usannsynlig konsekvens av dette systemet at du vokser opp med en selvforakt for ditt kjønn.

En slik implisitt kvinneundertrykkelse er et hinder for sosial, politisk og økonomisk utvikling. Det grelleste eksempelet er kanskje Saudi-Arabia, hvor kvinner har begrenset stemmerett og ikke kan kjøre bil selv. Men samfunnets generelle herrefolksmentalitet gjør at også menn er sosiale tapere. Hvilke jobber klarer de egentlig å utføre? Det meste er overlatt til en innleid slavekraft utenfra, gjestearbeidere som selv utsettes for vold og seksuell trakassering, både kvinner og menn. Den sosiale bistanden som utbetales av kongehuset vil ikke vare evig når oljen tar slutt.

Stieg Larssons «Menn som hater kvinner» er full av gammeltestamentlige referanser. Alle de store religionene, kristendommen, jødedommen og islam - har på en eller annen måte en form for kvinnehat som et kulturelt fundament. Nylig viste svensk TV «Uppdrag granskning», en dokumentar om menn som hater kvinner på nettet. Drapstrusler, oppfordring til voldtekt og selvmord var blant innholdet i meldingene. Flere norske kvinner har også stått fram med at de er blitt truet.

I Egypt står også kvinner fram og vitner om overgrep. Noen av de mest ytterliggående salafistiske predikantene sier at kvinnene i dag ikke eier noe skam og at voldtekt derfor er riktig (Ahmad Mahmoud Abdullah, Dagsavisen 16. februar). Og mange kjente kvinneaktivister, slik som Haya Moheeb, hevder at Det muslimske brorskapet står bak overgrepene på Tahrir-plassen, for å skremme kvinnene vekk fra gatene.

Hat eskalerer. En gruppesituasjon skaper en farlig dynamikk. Kvinnene på Tahrir-plassen opplever at de rives i armer og ben og de avkles av massen. Men det samme skjer på nettet her hjemme. To-tre hatefulle kommentarer eskalerer og plutselig er kommentarfeltet langt. Dette genererer trafikk, og det genererer penger. Derfor er nett­avisene lite hyppe på å fjerne mulighetene til å kommentere anonymt. Inntjeningsmotiv skaper en ukultur det synes vanskelig å snu.

Derfor er det i vårt jubileumsår for kvinnelig stemmerett og på kvinnedagen 8. mars på sin plass å reflektere over det fortsatte hatet mot kvinner. Som norsk mann priser jeg derfor mine forfedre og formødre som kjempet igjennom likestilling for kvinner. Jeg takker dem for at jeg ser på min mor, min kone og min datter som likeverdige, selvstendige og hele individer som tar del i samfunnet, på alle nivåer. Jeg takker dem som ga meg muligheten til å ta ut pappapermisjon. Og jeg takker dem som i likestillingens navn arbeider for et mer menneskelig regime ved skilsmisser, til det beste for barna og begge foreldrene.

Vi har alle en søster på Tahrir-plassen. Gratulerer med dagen!

TV-dokumentaren Den gode viljen har ført til en spennende debatt om norsk bistand og utviklingspolitikk. Den har også ført til noen merkelige følelsesladde innlegg fra norske professorer.

Den siste ute er professor i skaterett ved Handelshøyskolen BI i Oslo, Ole Gjems-Onstad. I en kronikk i Dagens Næringsliv den 15. februar har Gjems-Onstad et harmdirrende oppgjør med NRK og sosialdemokratiet; under vignetten bistand.

Påstanden er som følger: ”NRK er opptatt av å fremme det sosialdemokratiske paradigmet; tv-serien Den gode viljen er en av de få gangene statsinstitusjonen driver reell samfunnskritikk”. Lenger ned står det at ”NRK gir gjerne plass til bebreidelser – til de som unyansert vil ha mer stat og i grunnholdning støtter det sosialdemokratiske paradigmet”. Og: ”En del av sosialdemokratiets emosjonelle grunnlag er nettopp misnøyen med alt man ikke får.”

Jeg gnir meg i øynene. Sant nok så er ikke dette en professor i retorikk og argumentasjonslære. Vedkommende har vel likevel tatt forberedende, med en enkel innføring i logikk? Uansett hadde det vært stryk. Professor Gjems-Onstad sauser sammen sin egen følelse av å bo i et tvangssamfunn med verdier han ikke deler, med en nedsabling av norsk bistand. Men på grunn av at han blander kortene såpass, minner argumentasjonen mer om gammelt FrP-sutring, om at NRK er ARK, Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Alt som er galt i samfunnet skyldes sosialdemokratiet og deres lange armer.

Det er neppe sosialdemokratiets emosjonelle ryggrad alene som eventuelt gjør oss misfornøyde med alt vi ikke får. Men det er rimelig anerkjent at kapitalismens ryggrad, eller skal vi si forbrukssamfunnets ryggrad, er en innebygd utilfredshetsfølelse, som gjør at vi kjøper mye og vil ha mer. Det er ”systemets” innebygde misfornøydhet, som flere peker på er av vår tids store utfordring og som ligger til grunn for ulike FN-rapporters konklusjoner om at vi nærmer oss kritiske vippepunkt i forhold til menneskeskapte klimaendringer, forsuring av verdenshavene, tap av naturmangfold og giftige utslipp til natur. Andre igjen, og dette gjelder selvsagt også sosialdemokrater, preker fortsatt økonomisk vekst for å holde julene i gang, og da blir økt forbruk en av mekanismene for å opprettholde produksjon. 

Mot et slikt bakteppe blir bistandens mulige utjevningseffekt, bistandens muligheter innenfor fremveksten av grønne løsninger, forbedrede skattesystemer og god naturressursforvalning interessante diskusjonstemaer. Vanskelig, utfordrende og med behov for å lære av tidligere feil, ja, men da nytter det ikke om utgangspunktet for debatten er en slags underliggende kritikk av det såkalt ”sosialdemokratiske” so roten til alt vondt. Det blir ekstra vanskelig når Gjems-Onstads innlegg i tillegg oser av en eller annen slags underliggende forakt. Han omtaler de som driver med bistand som ”bistandsprofetene”, videre slår han fast at ”bistanden tjener bare til å blåse opp vårt eget selvbilde”, og så blander han inn norsk landbrukspolitikk som ”har bidratt til å forlenge fattigdom for titusener, om ikke hundretusener av mennesker”. Og sist men ikke minst har vi så store behov her til lands, på vei og jernbanesiden, og ergo er vi ikke kvalifisert til å hjelpe utviklingsland med infrastruktur, i følge professoren.

I den ellers interessante debatten om norsk utviklingspolitikk som Den gode viljen har frembrakt, har både Anne Welle-Strand (også professor fra BI)og nå Ole Gjems-Onstad klart å slenge rundt seg med så mye synsing, underlige sammenstillinger, oppfordring til å bruke stemmeseddelen aktivt ved valget for å få inn partier som vil redusere bistanden (Welle-Strand), at jeg undrer meg på hva studentene på BI egentlig er utsatt for.

Bistand- og utviklingspolitikkspolitisk debatt er for viktig til å blande inn for mange vikarierende motiv. Når professorer skriver innlegg må vi forvente oss mer edruelighet. De fleste av oss som har drevet med utviklings- og solidaritetspolitikk gjennom flere år, har alltid vært kritiske til ovenfra og ned-bistand, og var i en årrekke kritiske til Norads måte å drive prosjektbistand. En kritikk vi alltid var ute med. Men det er historie nå. Da kan heller ikke vi henge igjen i gamle mønstre. Men vi kan fortsatt være kritiske til negative sider ved stat-til- stat bistanden, men den kritikken bør ideelt sett komme hele tiden.

Når nå mangeårige konsulent-nestor Stein Hansen kommer med en bok hvor han deler av sin erfaring, slås det opp at her kommer det store avsløringer. Jeg gleder meg til å lese den og vet at jeg kommer til å lære masse. Men når Hansen selv forklarer i et intervju med DN at han først kunne gi ut boken nå, etter at han har gått av med pensjon og ikke trenger tenke inntekt lenger, stusser jeg. I forhold til en vanlige solidaritet og bistandsarbeider har nok Hansen tjent svært godt på konsulentvirksomheten sin. Konsulenter gjør som regel det. Har han sett kritikkverdige forhold underveis burde han også ha rapport om det der og da, utover rapportene, ikke vente flere titalls år og så komme med bok. Det blir litt som Lance Armstrong og andre større og mindre dopere; de forteller om det først etterpå, mens de burde ha varslet underveis. I stedet var belønningene for store til å la være.

Den pågående bistandsdebatten lærer sannsynligvis både professorer, konsulenter, bistandsarbeidere og andre noe om bistandens muligheter og begrensninger, og også våre egne.

Forsker og professor Jørgen Randers har denne våren skapt betydelig oppmerksomhet ved et utspill om at nordmenn burde bare ha ett barn. For miljøet og fremtidens skyld. Betyr det at han er helt på jordet? Og er ergo miljøbevegelsen antidemokratiske?

Jørgen Randers legger ikke skjul på at han er pessimist på miljøets vegne, etter å ha jobbet en hel mannsalder med temaet. Mannen som var med og skrev "Limits to growth" i 1972 har mistet troen på vestlige politikere.

Kina, i følge Randers, er lyspunktet; de makter det demokratiet ikke klarer, å få fortgang på nødvendige fremtidsrettede beslutninger. Frilansjournalist Erik Martinussen har tatt på seg en liten vaktbikkje-rolle, ved gjentatte ganger (først og fremst via Morgenbladet og facebook) å forsøke å dra i gang en debatt hvor han hevder at miljøbevegelsen er overdrevent pessimistisk. Miljøbevegelsen, i følge Martiniussen, skylder på ”folk flest”, og skaper derved en fremmedgjøring i forhold til de store klimautfordringen vi står overfor. Et underliggende premiss har syntes å være å klistre et antidemokratisk stempel på miljøbevegelsen. Og nettopp Jørgen Randers er målestokken; ta avstand fra Randers og du går fri fra begrepet ”miljøpessimist”.

En ting er at miljøbevegelsen har blitt oppfattet som i overkant ”grinete” og småsur, noe jeg tror er delvis riktig. Flere av miljøbevegelsens frontfigurer har gjennom årenes løp fremstått som biske og lite blide og vinnende i sitt vesen. Men å gå derfra til å forsøke å skjære alle over en kam blir for enkelt.

 Årsaken til at klimapolitikken står i stampe, er mangesidig. Det holder verken å legge ensidig skyld på politikere eller ”folk flest ”. Klimapolitikk dreier seg om hvordan samfunnet vårt er organisert, i alt fra samferdsel, boligbygging, matproduksjon og forbruk.

Det er flott med debatt, men jeg er fortsatt usikker på om gjentatte påstander om at miljøbevegelsen er miljøpessimistiske og antidemokratiske fører til noen ny erkjennelse, selv om problemstillingen som sådant er interessant. Vi kan glatt slå fast at forsker Jørgen Randers er miljøpessimist. Vi må jo tro Randers på hans ord. Det var bare jeg som naivt har trodd at han brukte ”Kinamodellen er løsningen”- mantraet strategisk for å ”lure” demokrater til å bli mer ambisiøse i egen klimapolitikk. Men i et tilsvar til meg i Morgenbladet 27. august, aviser Randers dette.

Greit. Men: Forsker Jørgen Randers er ikke Miljøbevegelsen. Han er en fremtredende akademiker, med høy standing; ikke minst internasjonalt. Han har hatt fremtredende verv i WWF-Norge og WWF internasjonalt. Men en svale gjør ingen sommer, som kjent. Hans gjentatte utsagn om at ”Kina er løsningen” sjenerer også en del av hans internasjonale kolleger, i alle fall de jeg har truffet på konferanser her og der.

I den norske floraen av ulike typer miljø- og utviklingsorganisasjoner er det et mangfold; noen er teknologioptimister, andre er systemkritiske, noen er endringsorienterte på individ eller gruppenivå, og de fleste jobber langsiktig og strategisk politisk, inkludert opp mot fagbevegelse og industri.

Det er derfor ikke vanskelig å dele Erik Martinussen tidligere uttrykte perspektiv om at oljeindustrien har en utslagsgivende rolle når det gjelder å legge premisser for den nasjonale og internasjonale klimadebatten. I tillegg er det mange andre store og små aktører som influerer politisk og som påvirker opinionen. Ikke minst er forbrukssamfunnet generelt, hvor vi alle er innvevd i konsumkulturen på måter vi selv knapt forstår, hvor våre behov blir plantet i oss, via subtil og mindre subtil reklame og hvor noen av våre mest kreative sjeler er involvert i å gi produkter en merverdi som gjør at vi ikke føler oss som hele individer uten nettopp disse produktene. På denne måten blir vi små brikker i et større maskineri. Og det gjelder om vi bor i Norge eller i Kina.

Forskjellen er likevel at det økologiske fotavtrykket hver nordmann legger igjen etter seg er mange , mange ganger større enn gjennomsnittskineserens fotavtrykk. Og det er fortsatt slik at det er gjennomsnittsforbruket til den rike delen av verden som gjør at vi i dag bruker mer av klodens økosystemressurser enn den klarer å reprodusere. Derfor har Jørgen Randers et viktig poeng; hadde vi fått færre barn her i vesten hadde totalavtrykket vårt som klodeboere gått betydelig ned. Kanskje tilstrekkelig, til og med.

Får vi ikke raskt til en overgang til en grønn økonomi og et lavkarbonsamfunn vil flere og flere sannsynligvis begynne å se på Randers’ ettbarns- politikk som en interessant politisk og demokratisk valgmulighet. Da er det ikke nødvendigvis et spørsmål om pessimisme eller optimisme, men kanskje heller realisme?

Professor Anne-Welle Strand insinuerer i Aftenposten at det er ønsket om å beskytte egne arbeidsplasser som ligger bak bistanden,. Jeg gnir meg i øynene; er dette et professoralt nivå som holder? Da har i så fall utviklingsdebatten en lang vei å gå.

Professor Anne-Welle Strand skriver en kronikk i Aftenposten den 31. 01 med overskrift ”Egeninteresse ødelegger bistanden”. Hun flesker til og påstår at bistanden ikke virker og at en mulig forklaring”..er at sentrale aktører er blitt avhengige av at den ikke virker”. Underforstått: bistandsarbeidere, forvaltning og andre er der bare for å passe på egne jobber og posisjoner.

Welle Strand baserer innlegget sitt på påstander, som at ”norske skattepenger og private gaver kastes ut av vinduet”. Hun tar selv konsekvensen av dette og mener det nå er på tide å ta i et tak ved valgurnen i september, og stemme inn de som vil stoppe bistanden. Dette virker nesten som en personlig vendetta.

Det er økonomisk utvikling som må til, sier Welle Strand. Men hun kommer ikke med noe annet enn et mantra om at handel er det viktigste. Ja, det kan være, men la meg likevel referere til en studie av IMF-økonomene Minoiu og Reddy som hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. De har studert hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på BNP-veksten per capita i årene 1990 til 2000. Rapporten deres er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst. Nå er dette bare én studie, mange må til, men den er likevel interessant.

Spør du ellers fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på småbønders jordbruksprodukter, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er likevel vanskelig å oversette til rene økonomiske termer

En av grunnene til at de internasjonale klimaforhandlingene stopper opp, er den grunnleggende mistilliten som eksisterer mellom nord og sør. Nord klarer ikke å leve opp til FNs krav om 0,7 % av BNP til utviklingsformål. I tillegg kommer rakst voksende behov på klimafinansiering, for tilpasning til skadevirkninger av ditt og mitt forbruk. Det må bli del av den nye bistandsarkitekturen. Vi skal ta vare på de globale allmenningene, og for å få til det må kampen mot fattigdom enda høyere opp på agendaen. Bistand, i en eller annen form, er del av dette bildet. Det må være del av en samstemt utviklingspolitikkk, med gjensidige forpliktelser og strenge krav til gjennomføring. Og den debatten er viktig. Uavhengig av begrenset professoralt utsyn.