2013 virker i dag å bli et like viktig stortingsvalg for SV som 2005. Dette fordi altfor mange har mistet troen på SV og det rødgrønne prosjektet. Jeg mener vi derfor må bli tydeligere, krassere og modigere frem mot valget 2013.

Syv år har gått siden SV vant valget og dannet den første rød-grønne regjering i Norge. 40 års ørkenvandring tok slutt. Hele Norges «Opposisjonsparti», ble et maktparti og en maktfaktor i norsk politikk.

Jeg var en av dem som kjempet med liv og lyst for at SV skulle komme i regjering. Jeg er fornøyd med at vi nådde målet. Det å komme i regjering i seg selv var ikke og må aldri bli et mål i seg selv. Målet var å dra norsk politikk i venstreretning, «føre en politikk bygget på rettferdighet og fellesskap», og «føre en politikk som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement»[1]. Med andre ord: SV ville gjøre en forskjell i Norge med sosialistiske løsninger. 

Med vår oppslutning – og dertil innflytelse i regjering – kan SV vise til meget gode resultater.

Under vår regjering har inntektsforskjellene minket. Trenden er snudd. I miljøpolitikken handler ikke uenigheten lenger om vi trenger gode løsninger for å redde klima og miljø, men hvor omfattende tiltak skal være og hvor raskt bør de komme på plass. Det skal aldri mer bygges et gasskraftverk i Norge uten at den skal renses for CO2. Privatskolebølgen er stoppet, barnehagereformen, som jeg mener er både en pedagogisk reform, men samtidig er en integrerings-, feministisk og likestillingsreform, er gjennomført.

Det å sitte i en flertallsregjering betyr å inngå kompromisser – hver dag. Det betyr nødvendigvis at vi blir litt utydelig og velgerne får et klart bilde av hva SV egentlig står for. Hva ville SV gjennomføre dersom SV styrte landet alene? Det er krevende å gi velgerne et tydelig svar på det, men det lille rommet vi har for å gjøre det, har vi heller ikke utnyttet på en god måte. SVs profil er bleknet.

Dersom SV skal kunne eksistere i norsk politikk må SV bli et tydeligere alternativ til Arbeiderpartiet – på Arbeiderpartiets venstreside. Med ny ledelse og Audun Lysbakken som leder har vi nå en mulighet til å gjøre SV bredere som parti, og med det spissere i vårt politiske budskap.  Jeg mener at vi må bli tydeligere på vår ideologi rundt folkestyret i det egalitære Norge, kort sagt må vi bli tydeligere sosialister. En klar motstand til EØS-avtalen og alt den betyr for vårt folkestyre og arbeidsliv. Vi må synliggjøre bedre alternativer i helsepolitikken enn dagens resignert helsepolitikk hvor ansvaret er skjøvet over foretakene. Vi trenger vise at vi ønsker å styre norsk våpenindustri strammere, motstand mot NATO og organisasjonens engasjement langt utover sitt eget område, motstand mot norsk krigsengasjement. Vi må vise vårt alternativ av Norge som fredsnasjon og en klar støtte og engasjement til demokratibevegelser verden rundt. Ingen vil stemme på et parti som leverer akkurat de samme løsningene som alle andre. SV må bli tydelig på vår politikk, ellers vil velgerne snu oss ryggen.

Jeg er motivert til å kjempe for at SV inntar denne klare posisjonen i norsk politikk. Derfor stiller jeg meg til Oslo SVs disposisjon foran en spennende nominasjonsprosess denne høsten. Får jeg tillit, vil jeg bruke min plass på Stortinget for å gjøre SV til et tydelig venstreparti.

[1] Soria Moria II

EØS avtalen er en klamp om foten for folkestyret i Norge, og muligheten til å fremme progressiv politikk for venstresiden. Her har også SV støtte i store deler av det norske folk, for ikke å glemme norsk fagbevegelse.

Transportbransjen er ikke den eneste som lider under dette regimet. Vi har sett hvordan folks arbeids-, lønns- og pensjonsrettigheter blir forringet i helse- og omsorgssektoren. Adeccoskandalen er et synlig eksempel i blant mange saker. Vikarbyråene herjer og folk sover i bomberom etter umenneskelig lange vakter.Da jeg begynte å kjøre buss i daværende Sporveisbussene, hadde vi anstendige arbeids- lønns- og pensjonsrettigheter. Raskt kom anbudstyranniet og disse rettigheten ble satt under press. I dag må alle bussruter legges ut på anbud jevnlig. Det anbudsgiveren da konkurrer på er nettopp arbeids- lønns- og pensjonsrettigheter. Folk har ikke trygghet i sin tilværelse. Jobben deres skal settes ut på anbud hvert trede år. Hvilket selskap de da skal jobbe for og for hvilke arbeids- lønns- og pensjonsrettigheter er usikkert. Lenge opparbeidede rettigheter i arbeidslivet er ikke lenger en selvfølge. Denne usikkerheten er en helsemessig belastning for flere hundre tusen mennesker, hvis jobb stadig usikker.

Markedsliberalismen og svekkede arbeids-, lønns- og pensjonsrettigheter fremmer rasisme i Europa. Et forskningsprosjekt finansiert av EU-kommisjonen og regjeringene i Østerrike og Sveits har forsøkt å finne ut om det er noen sammenheng mellom de kraftige omstillingene i arbeidslivet og fremmarsjen i de ekstremhøyre-miljøene i Europa. Vår egen Dag Seierstad skriver «SIREN-forskerne fant at misnøyen i arbeidslivet har økt betydelig i løpet av et par tiår. Det provoserer at årsakene til misnøyen, arbeidsløsheten, den sosiale utryggheten og den økende ulikheten, ikke bekjempes mer aktiv fra politisk hold». Man trenger ikke å være klarsynt for å forstå at en forringelse av arbeids- lønns- og pensjonsrettigheter fremmer utrygghet som høyreekstreme miljøer utnytter for sine formål.

Det er behov for at SV viser motstand mot EØS-avtalen og støtter Alternativprosjektets viktige utredning. Sammen med fagbevegelsen og Nei til EU må SV gå foran for å vise at et bedre og mer rettferdig samarbeid med resten av Europa er mulig. Slik kan vi gi den brede misnøyen blant befolkningen, men spesielt i fagbevegelse en røst. Og slik kan vi jobbe for å styrke vårt folkestyre og bekjempe markedsliberalismen i Norge og i Europa!

Akhtar Chaudhry, Stortingsrepresentant for SV

2013 virker i dag å bli et like viktig stortingsvalgår for SV som 2005.

Dette fordi altfor mange har mistet troen på SV og det rødgrønne prosjektet. Jeg mener vi derfor må bli tydeligere, krassere og modigere fram mot valget i 2013.

Jeg er fornøyd med at vi nådde målet om å delta i regjering. Men det å komme i regjering var ikke og må aldri bli et mål i seg selv. Målet var å dra norsk politikk i en venstreretning, «føre en politikk bygget på rettferdighet og fellesskap», og «føre en politikk som er forankret i et levende folkestyre, en bærekraftig utvikling, et sosialt og samfunnskritisk engasjement» (Soria Moria). Med andre ord: SV ville gjøre en forskjell i Norge med sosialistiske løsninger.

Med vår oppslutning - og dertil innflytelse i regjering - kan SV vise til meget gode resultater. Under vår regjering har inntektsforskjellene minket. Trenden er snudd. I miljøpolitikken handler ikke uenigheten lenger om vi trenger gode løsninger for å redde klima og miljø, men hvor omfattende tiltakene skal være og hvor raskt de bør komme på plass. Det skal aldri mer bygges et gasskraftverk i Norge uten at det skal renses for CO2. Privatskolebølgen er stoppet og barnehagereformen er gjennomført. Sistnevnte har betydd svært mye for integrering og likestilling.

Det å sitte i en flertallsregjering betyr å inngå kompromisser hver dag. Det betyr nødvendigvis at vi blir litt utydelige og at velgerne kan få et uklart bilde av hva SV egentlig står for. Hva ville SV gjennomføre dersom SV styrte landet alene? Det er krevende å gi velgerne et godt svar på det, men det lille rommet vi har for å gjøre det, har vi heller ikke utnyttet på en god nok måte. SVs profil er bleknet.

Dersom SV skal kunne eksistere i norsk politikk må SV bli et tydeligere alternativ til venstre for Arbeiderpartiet. Kort sagt må vi bli tydeligere sosialister med blant annet en klar motstand til EØS-avtalen og alt den betyr for vårt folkestyre og arbeidsliv. Vi må synliggjøre bedre alternativer i helsepolitikken enn dagens resignerte helsepolitikk hvor ansvaret er skjøvet over på helseforetakene. Vi trenger å vise at vi ønsker å styre norsk våpenindustri strammere, motstand mot NATO og en konsekvent motstand mot norsk krigsdeltakelse utenlands uten en demokratisk debatt i Stortinget. Et utvetydig FN-mandat før vi sender soldater ut av landet må være en selvfølge. Vi må vise fram vårt alternativ av Norge som fredsnasjon og gi en klar støtte til og et klart engasjement for demokratibevegelser verden rundt. Ingen vil stemme på et parti som leverer akkurat de samme løsningene som alle andre. Vi må bli tydelig på vår politikk, ellers vil velgerne snu oss ryggen.

Jeg er motivert til å kjempe for at SV inntar denne klare posisjonen i norsk politikk. Derfor stiller jeg meg til Oslo SVs disposisjon foran nominasjonsmøtet 4. desember. Får jeg tillit, vil jeg bruke min plass på Stortinget for å gjøre SV til et tydelig venstreparti.

UNIO-leder Anders Folkestad krever lovfestet pensjonsnivå. Han mener at dersom private vinner anbud om å drive velferdstjenester må dette ikke gå utover arbeidstagernes pensjonsrettigheter.

Jeg kan ikke være mer enig i dette. Når kapitalkreftene vinner anbud i velferdssektoren er det stort sett arbeidstakernes arbeids-, lønns- og pensjonsrettigheter de konkurrer på. Arbeids- og lønnsvilkår er viktige. Folk må ha anstendig lønn og gode arbeidsforhold, men pensjonen er kanskje det viktigste. Når man går av med pensjon har man ikke mange muligheter til å øke inntekten utover den pensjonen man får. Derfor er det avgjørende viktig at pensjonsrettighetene ikke blir svekket dersom arbeidsplassen blir konkurranseutsatt. Hvis man tar et skritt tilbake er det det beste at kapitalkreftene ikke bør slippes i velferdssektoren. Der kommer igjen EØS-avtalen i vegen og forringer folks arbeids-, lønns og pensjonsrettigheter. Det må derfor jobbes for gode alternativer til EØS-avtalen.

Akhtar Chaudhry
Stortingsrepresentant for SV

Har krigen i Afghanistan vært verd det hele? Kanskje var det nettopp en general som måtte til for å ta denne debatten hvor politikeren hadde abdisert.

General Mood er en fagperson med lang og tro tjeneste og faglig tyngde. Det vil bli vanskelig å avvise debatten om hvor vellykket afghanistankrigen er når nettopp en mann som han byr opp til dans.

Etter mitt syn har det norske folk og folk verden rundt har blitt fortalt en løgn i 11 år, nemlig at krigen i Afghanistan har vært nødvendig og vellykket. Jeg er glad for at en som Mood nå betviler riktigheten av vår deltagelse i krigen i Afghanistan. Denne tvilen har ingenting med å snakke ned våre soldaters innsats å gjøre. De har gjort en jobb, og skal takkes for det. Det er politikerne som har startet krigen, og som har sendt våre soldater til Afghanistan. Det er derfor også de som må stå til ansvar når resultatene vi er blitt lovet for Afghanistan uteblir.. Historiens dom har imidlertid falt, skriften på veggen er klar: Krigen er mislykket. Det var den dømt til. Nå er tiden inne for å dra lærdom av feilgrepene som er gjort helt fra invasjonen til dagdsdato. Vi må bruke denne krigen til å lære hvordan ikke skal gjøre nye feil.

Avgjørende spørsmål vi må stille oss er: Har Afghanistan blitt tryggere etter 11 års militært innsats? Har verden blitt tryggere? Er motstanden, og avstanden mot Vesten blitt mindre?Folk i alle land som har hatt sine soldater i Afghanistan bør spørre sine politikere hvorfor vi har brukt så ufattelig mange milliarder dollar på denne krigen. Burde ikke disse midlene heller ha blitt brukt på å bekjempe fattigdom, bygge skoler og sykehus både hjemme og i Afghanistan?

Flere tusen uskyldige mennesker er drept, både i Afghanistan og i Pakistan, siden 2001. Mange tusen familier har mistet sine kjære, de aller fleste sine forsørgere med de konsekvenser det medfører: Fattigdom og nød! Sivile tap har gitt næring til ekstremisme både i Afghanistan og i Pakistan. Internasjonale styrker vil ikke forlate et bedre Afghanistan eller Pakistan i 2014. Tvert i mot. Droneangrep inne i Pakistan har skapt flere ekstremister enn de kanskje har drept. I tillegg har vi vært vitne til at internasjonal lov og orden har blitt satt til side. Dette minner mer om filmen Judge Dredd som nå går på kino enn et sivilisert verdenssamfunn som står opp for menneskerettigheter og ytringsfrihet.

I en undersøkelse fra 2011 av Asia Foundation kommer det frem at et flertall av Afghanere ikke opplever dagens situasjon som bedre enn under Talibanstyret. Spesielt i de fattigste delene av landet kritiseres resultatene av ti år med vestlig krig og okkupasjon. Astrid Suhrke fra Christian Michelsens Institutt i Bergen beskriver hvordan 90 % av Afghanistans offentlige utgifter i dag betales via internasjonal bistand. Dette bidrar til en ekstrem bistandsavhengighet, og former bånd som gjør at donorene i vest fortsatt vil kunne dikterelandets politikk. Satsningen på utdanning av militære og politi, fremfor sosiale institusjoner har også gitt Afghanistan preg av å være en klientstat for vestlige politiske interesser. Utfordringen til Norge fremover bør bli å ta lærdom av hvordan vi kan føre en mer selvstendig utenrikspolitikk, som lytter til de svake, samtidig som vi ivaretar våre internasjonale forpliktelser når det kommer til støtte for å bygge opp sivilsamfunnet i Afghanistan.

Vi må derfor se på norsk politikk med nye øyne når soldatene endelig kommer hjem. Norge må komme tilbake på fredssporet fremfor krigspolitikk, og bli en partner for fred i Afghanistan. Utviklingen i Afghanistan må skje på afghanernes premisser. Dette vil bli en krevende øvelse ettersom vi har vært en del av det 80 % av afghanerne betegner som okkupasjon, men den vil uansett bli lettere enn å drive krig. Norsk deltagelse i krigen i Afghanistan må bli et vendepunkt for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Akhtar Chaudhry
Stortingsrepresentant for SV

Sju år etter at løsgjengerloven ble opphevet ønsker nå FrP og Høyre å gjeninnføre deler av den i form av et forbud mot tigging.

Sjuår etter at løsgjengerloven ble opphevetønsker nåFrP og Høyreågjeninnføre deler av den i form av et forbud mot tigging. Forslaget bærer preg avåvære symbolpolitikk som ikke vil forbedre hverdagen til verken tiggerne eller de som ferdes i bybildet.Tigging er et uttrykk for ekstrem fattigdom og mangel påmuligheter. Målet bør derfor ikke væreåforby tigging menåhindre at mennesker havner i en livssituasjon der de blir nødt tilåtigge.

De som støtter et forbud prøver samtidigåtegne et bilde av tiggerne både som ofre for menneskehandel og en trussel. Videre mener de kriminalisering av tigging er løsningen påbegge problemstillingene. Dette er inkonsekvent, og ikke basert påfakta. Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom menneskehandel, organisert kriminalitet og tigging, selv om enkelttilfeller der dette har forekommet måtas påalvor.

Sålenge Norge er med i Schengen har alle EU-borgere rett tilåoppholde seg i Norge. Et forbud mot tigging vil derfor ikke bety at de som i dag har kommet fraØst-Europa foråtigge i Norge reiser hjem. Om resultatet blir at disse menneskene når de uansett blir kriminalisert tyr til mer lønnsomme former for kriminalitet elle at antallet gatemusikanter med blokkfløyte går i været er uvisst, og virker heller ikkeåvære relevant for de som støtter et forbud.

Det finnes ingen rask løsning foråbli kvitt tiggerne i Oslo, hvertfall ikke sålenge et politisk flertall ikkeønsker at vi skal ha kontroll over egne grenser. Løsgjengerloven ble i sin tid unødvendig fordi man fant løsninger påde sosiale problemene som førte til tigging. Løsningen er utdanning, arbeid, bolig og rusmestring. Selv om de sosiale problemene nåmåløses påen mye større skala er dette fortsatt den eneste muligheten foråmotvirkeårsakene til at mennesker velgeråtigge.

Akhtar Chaudhry, Stortingsrepresentant for SV

Sikkerhetsrådet ser ut til å være handlingslammet fordi noen av de mektigste landene i verden er mer opptatt av sine egne interesser enn sikkerheten til kvinner og barn i Syria.

Syria er rammet av en tilnærmet borgerkrig. Om lag 60 militsgrupper kjemper mot Assad-regimet, som har mistet både kontrollen og legitimiteten i landet. Situasjonen er så utrygg og eksplosiv at FN har innstilt sine overvåkingsoppdrag. Den ble ikke bedre da Syria skjøt ned et tyrkisk militærfly.

Sivile blir massakrert. Både regimet og militsgrupper har blod på hendene. Her må alle skyldige stilles til ansvar. Flyktninghjelpen mener at opptil 300.000 mennesker kan være på flukt i sitt eget land. FN melder at om lag 1,5 millioner mennesker er rammet. Disse menneskene får ingen hjelp. De mangler medisiner, mat, rent vann, et sted å bo og trygghet.

Sikkerhetsrådet ser ut til å være handlingslammet fordi noen av de mektigste landene i verden er mer opptatt av sine egne interesser enn sikkerheten til kvinner og barn i Syria. Vi ser med forferdelse på at folk dør. Imens sender Russland våpen og helikoptre til den syriske regjeringen. SV mener at det er Assad-regimet som bærer hovedansvaret for lidelsene i Syria. Et regime som bruker militærmakt mot sin egen sivilbefolkning har ikke legitimitet.

Russland er ikke alene. Også Kina er stille. Å sitte musestille, slik Kina gjør, mens barn og kvinner blir drept og tvunget på flukt er å være medskyldig i disse forbrytelsene. Også Vesten og USA må legge egeninteresser til side og gjøre alt de kan for å støtte opp om FN, slik at alle som kan bidra til en fredelig løsning får muligheten, inkludert de mange partene og landene i regionen. Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Syria. Bare politiske forhandlinger kan gi en reell løsning og sikre de ulike befolkningsgruppenes interesser og rettigheter.

Norge må bidra til å forhindre gjentakelse av lidelsene fra Sri Lanka, Rwanda og Balkan i Syria. SV mener at:

Alle våpenleveranser til de stridende partene i Syria må stanses.

FN-observatørene må få gjennomføre sitt arbeid og at kravet om våpenhvile følges.

At de som er ansvarlige for krigsforbrytelsene i Syria stilles for den internasjonale straffedomstolen.

De regionale og globale kreftene samles mot Assad-regimets overgrep mot sin egen befolkning.

Kampen mot vikarbyrådirektivet og streiken i offentlig sektor har vist at de rettighetene arbeidstakere i Norge nyter godt av, på ingen måte er sikret for framtida.

SV støttet fagbevegelsen i denne kampen og vil fortsette å gjøre det framover. I debatten om framtidens arbeidsliv er det derimot viktig å ikke glemme dem som reelt sett står utenfor arbeidsmiljølovens beskyttelse.

Dagsavisen har tidligere omtalt saken om Vilutis Aloyzas som ble ufør etter et fall på en byggeplass på Nordstrand. Byggeplassen var ikke sikret. Han jobbet for et underselskap av kontraktøren uten kontrakt og uten å vite hvilket selskap han jobbet for. Saken er tragisk, og på ingen måte unik.

Innenfor flere bransjer, med byggebransjen og renholdsbransjen som de verste eksemplene, er det i ferd med å etablere seg en praksis der selskaper får kontrakter og leier inn opptil flere underselskaper for å utføre jobben for seg. Disse har ofte manglende rutiner ifht kontrakter og sikkerhetsrutiner. I renholdsbransjen har fagbevegelsen avdekket tilstander som minner mer om slavehandel enn om arbeidslivet.

Hovedårsaken til at dette kan skje er det voldsomme presset på pris i anbudsrundene. Flere selskaper holder prisene nede ved å spare på lønn og sikkerhetstiltak. Bruken av underleverandører gjør dette vanskeligere å avdekke både for Arbeidstilsynet og den som bestiller tjenesten. Her må kommunen bli mye flinkere til å spesifisere klare krav i samsvar med arbeidsmiljøloven. Valget i 2013 blir viktig med tanke på å forsvare og styrke arbeidsmiljøloven. Der høyresiden kommer til å importere sine svenske søsterpartiers begrep om «utenforskapet» for å angripe arbeidsmiljølovens reguleringer, vil SV kjempe for å forsvare og styrke arbeidsmiljøloven.

Sju år etter at løsgjengerloven ble opphevet ønsker nå FrP og Høyre å gjeninnføre deler av den i form av et forbud mot tigging.

Forslaget bærer preg av å være symbolpolitikk som ikke vil forbedre hverdagen til verken tiggerne eller de som ferdes i bybildet. Tigging er et uttrykk for ekstrem fattigdom og mangel på muligheter. Målet bør derfor ikke være å forby tigging, men å hindre at mennesker havner i en livssituasjon der de blir nødt til å tigge.

De som støtter et forbud prøver samtidig å tegne et bilde av tiggerne både som ofre for menneskehandel og en trussel. Videre mener de kriminalisering av tigging er løsningen på begge problemstillingene. Dette er inkonsekvent, og ikke basert på fakta. Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom menneskehandel, organisert kriminalitet og tigging, selv om enkelttilfeller der dette har forekommet må tas på alvor.

Så lenge Norge er med i EØS har alle EU-borgere rett til å oppholde seg i Norge. Et forbud mot tigging vil derfor ikke bety at de som i dag har kommet fra Øst-Europa for å tigge i Norge reiser hjem. Om resultatet blir at disse menneskene når de uansett blir kriminalisert tyr til mer lønnsomme former for kriminalitet eller at antallet gatemusikanter med blokkfløyte går i været, er uvisst. Stortingsrepresentant for Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, traff godt da han i forkant av debatten på Høyres landsmøte uttalte at «det er naivt å tro at behovet for tigging forsvinner dersom det blir forbudt.»

Det finnes ingen rask løsning for å bli kvitt tiggerne i Oslo, hvert fall ikke så lenge et politisk flertall ikke ønsker at vi skal ha kontroll over egne grenser. Løsgjengerloven ble i sin tid unødvendig fordi man fant løsninger på de sosiale problemene som førte til tigging. Selv om de sosiale problemene nå må løses på en mye større skala er dette fortsatt den eneste muligheten for å motvirke årsakene til at mennesker velger å tigge.