Med mindre Arbeiderpartiets landsmøte gjør helomvending til helgen, er det liten grunn for velgere som prioriterer miljø og klima å legge Arbeiderpartiets liste i valgurnen i september.

Det er vanskelig å forstå at norske velgere fortsatt har ganske stor tillit til Arbeiderpartiet i miljøsaker. Er det Stoltenbergs retorikk som blender? Eller henger tilliten igjen fra 80-tallet, da statsminister Gro Harlem Brundtland ledet FNs kommisjon for miljø- og utvikling? Her er Arbeiderpartiets ti miljøsvakheter:

1. «De menneskeskapte klimaendringene er sammen med fattigdommen vår tids største utfordring», står det i Arbeiderpartiets nye program. Klima hører likevel ikke til partiets hjertesaker i årets valgkamp. Da partileder Jens Stoltenberg til landsstyremøtet i februar gikk igjennom partiets prioriterte saker, sa han ingenting om miljø, klima eller olje. På spørsmål fra pressen om ikke oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen er en viktig sak, svarte Stoltenberg: - Jeg snakket om de viktigste sakene for Arbeiderpartiet: «arbeid, kunnskap, helse og omsorg.»

2. Etter partiets egen oppfatning er det ikke noe tydelig skille mellom Arbeiderpartiet og Høyre i miljø- og klimapolitikken. Det er synet på skatt, skole, helse, næringspolitikk, bistand og arbeidstakernes rettigheter som skiller de to. Jens er ikke interessert i noen miljødebatt med Erna i valgkampen.

3. Arbeiderpartiet er tilhenger av den rekordhøye norske petroleumsaktiviteten. Partiet vil hente opp alle norske forekomster av olje og gass. Ingen grenser antydes. I partiets programkomité gikk bare AUFs leder Eskil Pedersen imot å åpne for oljeutvinning utenfor Senja, Lofoten og Vesterålen. Han tapte 1-15.

4. - Den langt største økonomiske utfordringen i dette århundret er klimaendringene. Selve fremtiden til vår planet er i fare, sier sjefen for det Det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde. Burde ikke det få konsekvenser for det norske oljefondets investeringer? Fondets størrelse gjør det til Norges klart kraftigste virkemiddel i den globale klimakampen. Men fondet har investert omkring en kvart billion kroner i kull- og oljeselskaper. Dette viser at kravet om en radikal ny politikk ikke har trengt inn til Finansdepartementet som styres av Arbeiderpartiets Sigbjørn Johnsen.

5. Etter snart åtte år med statsministerposten, og som det klart største partiet i regjeringen, har Arbeiderpartiet ikke klart å redusere norske utslipp av klimagassen CO2. Det har skjedd til tross for at vi har eksportert en stor del av utslippene våre til Kina og andre land som produserer forbruksvarene våre, og til tross for at veksten i utslippene fra flyreiser ut av landet ikke er med i statistikken.

6. Samtidig som klimatrusselen har vokst, har bruken av skatt på forurensning avtatt. Norge er ett av de landene som har redusert bruken av grønne skatter og avgifter mest siden 1990-tallet. Løfter i regjeringens Soria Moria-erklæring, i Arbeiderpartiets program og fra Sigbjørn Johnsen etter at han ble finansminister i 2009 («Fremover vil vi se en omlegging i retning enda mer grønne skatter.»), er ikke fulgt opp.

7. «Vi tar Norge videre» er Arbeiderpartiets slagord i årets stortingsvalgkamp. Slagordet kunne godt vært: «Vi tar Norge videre som nå». Lysten og evnen til å få befolkningen med på store reformer, er fraværende. Når «selve fremtiden til vår planet er i fare», haster det med dype reformer, ikke minst i land som har ansvaret for så høye utslipp som det Norge har. Likevel er det en vanemessig «stø kurs» som gjelder.

8. «Stø kurs» er for Arbeiderpartiet det samme som stø økonomisk vekst. Arbeiderpartiet er som Høyre ideologisk bundet til dagens vekstmodell. Oppvarmingen av kloden, og forringelsen av flora og fauna, skyter fart, samtidig med at også superrike land som Norge strever etter ytterligere materiell vekst. Det er vanskelig å få øye på noe tilløp til vekstdebatt, enn si vekstkritikk i Arbeiderpartiet.

9. Arbeiderpartiet er nært knyttet til LO. LO gir millioner til partiets valgkamp og partiet er i valg avhengig av LO-medlemmers stemme - og Roar Flåthen prioriterer fortsatt arbeidsplasser og såkalt verdiskapning - også når det går på bekostning av miljøet.

10. Å bevare mangfoldet av dyre- og plantearter ligger ikke Arbeiderpartiet nært. Det er ingen kampsak blant sosialdemokrater. Aftenposten meldte i vinter at Arbeiderpartiet vil ha slutt på at frosker, salamandre, sommerfugler og hekkende hubroer forsinker og fordyrer boligbygging.

Med mindre Arbeiderpartiets landsmøte gjør helomvending, er det liten grunn for velgere som prioriterer miljø og klima å legge Arbeiderpartiets liste i valgurnen i september.

Høyres Heidi Nordby Lunde er modig. Hun er midt i en valgkamp, men våger likevel si at bensinavgiften bør dobles. Hun har rett i at verken de rødgrønne eller Høyre/Frp tør gå inn for at forurenseren skal betale.

Parallelt med at klimatrusselen har blitt stadig bedre dokumentert og stadig mer alvorlig, har bruken av grønne skatter i Norge avtatt. Bruken er i dag mindre enn den var da Grønn skattekommisjon kom med sine anbefalinger i 1996. Norge er ett av de landene som har redusert bruken av grønne skatter og avgifter mest siden 90-tallet. Det i strid med løfter både i Arbeiderpartiets program og i de rødgrønnes Soria Moria-erklæring: arbeidet for kvoter, men også avgifter skulle forseres.

Det er blitt med satsingen på kvoter (med et positivt unntak for endringer i bilavgiftene). Men kvotesystemet fungerer ikke. Før finanskrisen i 2008 var prisen på ett tonn CO2 åtte ganger høyere enn i dag. Det blir mer og mer klart at Norge også vil trenge andre virkemidler for å nå egne klimamål. Skatter og avgifter er mer forutsigbart for bedrifter og forbrukere, det framtvinger teknologiutvikling og sparing, og det gir inntekter som staten kan bruke til grønn skatteomlegging.

Dagens rødgrønne regjering har brakt bruken av grønne skatter og avgifter ned på et rekordlavt nivå. Kan vi, med Nordby Lundes hjelp, håpe på at det blir annerledes i en Høyre-regjering?

Cubus elsker Justin Bieber, men hva med jentene som syr Bieber-kolleksjonen?

Torsdag 14. februar lanserte norskeide Cubus sin Justin Bieber-kolleksjon. Kolleksjonen består av topper, T-skjorter, jakker, gensere og smykker i popartistens favorittfarger og med hans trykk på. Fram mot Biebers norgesbesøk i april vil det komme enda flere Bieber-produkter i Cubus-butikker over hele Norge. Dette vil nok være god butikk for Cubus. Det skal i hvert fall ikke stå på markedsføringen. Cubus har satt i gang store kampanjer for å vise fram sin nye Bieber-kolleksjon.

- Jeg synes kolleksjonen er kjempefin, sier Merete Petterson, PR-ansvarlig hos Cubus entusiastisk til minmote.no.

Det jeg lurer på da, Cubus, er: Når dere er så stolte av å ha Bieber med på laget, hvorfor er dere ikke like stolte av tekstilarbeiderne som har stått på og sydd klærne for dere? Hvorfor gjør dere alt dere kan for å skjule hvem som lager klærne?

Som Framtiden i våre hender forteller i sin nye kampanje «Vreng kleskjedene innsiden ut», er Cubus, og deres eier Varner-gruppen, blant kjedene som praktiserer et provoserende hemmelighold. De nekter å offentliggjøre sine leverandørlister. Mens andre klesgiganter, som Adidas, Nike og Helly Hansen legger ut en leverandøroversikt på sine nettsider, velger Cubus å holde helt tett. Dette begrunnes med «konkurransehensyn», noe både Stormberg-sjef Steinar J. Olsen og Helly Hansens Richard Collier har avfeid som et tullete argument.

Hemmeligholdet som Cubus og Varner praktiserer betyr at verken vi som frivillig organisasjon eller media kan sjekke hvordan arbeidsforholdene på fabrikkene hvor den nye Bieber-kolleksjonen produseres er. Foregår det barnearbeid? Er det trygt å jobbe der? Finnes det brannutganger? Får arbeiderne en lønn de kan leve av?

Jeg har over 5.000 underskrifter bak meg, ministre og partiledere er blant dem, når jeg ber dere, kjære Cubus, om å åpne fabrikklistene deres. Først da kan vi sjekke om dere har grunn til å være stolt av Bieber-kolleksjonen.

«Cubus elsker Justin Bieber, men hva med jentene som syr Bieber-kolleksjonen?»

Til sammen har Oljefondet investert 241 milliarder kroner i olje og kull

I Dagsavisen (13/11) hevder statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet at Norges oljeformue, det vil si Oljefondet, forvaltes på en bærekraftig måte, til beste for nåværende og framtidige generasjoner. Det stemmer ikke. Hun sier at Norges Bank har skjerpet forventningene til selskapenes klimaarbeid og økt investeringene i klimavennlige bedrifter. Dette er altfor lite, altfor sent.

Singsaas overser fullstendig det største bærekraftdilemmaet: Statens pensjonsfond utland (SPU) eier i dag 67 av verdens 100 største kullselskaper og 90 av verdens 100 største oljeselskaper. Til sammen har fondet investert 241 milliarder kroner i olje og kull, viser en oversikt fra Framtiden i våre hender. Disse selskapene besitter rettigheter til fossil energi som til sammen vil påføre atmosfæren omkring 680 gigatonn CO2. Totalt har menneskeheten et karbonbudsjett på 540 gigatonn CO2 til disposisjon de neste 40 år, om vi skal unngå at den globale oppvarmingen blir større enn to grader. Togradersmålet er gjeldende norsk politikk, og formelt vedtatt av FN og det internasjonale samfunn. Det betyr at Singsaas og regjeringen sitter med aksjer i selskaper som legger opp til langt større CO2-utslipp enn det verden kan tåle.

Fondets investeringer i fossil energi er derfor et veddemål som vi er dømt til å tape. Enten taper vi i form av at verden ikke blir enig om en bindende klimaavtale, hvor konsekvensen blir et klima ute av kontroll. Alternativet er at vi klarer å holde oss innenfor togradersmålet, men fondet taper da store summer fordi mesteparten av de fossile reservene blir liggende i bakken. Oljefondets investeringer i olje- og kullselskaper vil altså gi store økonomiske tap.

Framtiden i våre hender forutsetter at Norges politiske ledelse legger til grunn at vi skal lykkes med klimapolitikken. Vi ønsker svar fra Finansdepartementet på hvordan SPUs investeringsprofil kan endres slik at vi setter midlene i arbeid for at togradersmålet skal kunne oppnås.

Vi savner det internasjonale perspektivet i debatten om norsk matproduksjon.

Innlegget er skrevet sammen med Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Ingrid Aas Borge, leder i Changemaker og Magnus Flacké, leder av Fellesrådet for Afrika.

Alle bønder fortjener respekt og ei lønn de kan leve av - det gjelder både norske bønder og botswanske bønder. Vi trenger en politikk som setter bærekraft og arbeidsfolk først, og som regulerer storselskaper og butikkeiere hardere. Samtidig sier FN at landbruket i alle rike land trenger en kursendring. Men gitt at vi legger om til et langsommere, mer bærekraftig landbruk kan gjerne summen som brukes til landbruksstøtte økes.

I Norge vet nesten alle hva FN mener om klima, mens nesten ingen vet hva FN mener om landbruk. I rapport etter rapport gjentar ulike FN-organer at rike land bør støtte landbruket på en annen måte. I dag er det meste av landbruksstøtten koblet direkte til produksjonsvolum. Jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte:

1. For det første stimulerer den til økt bruk av energi i form av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Landbruket er en av de største utslippskildene, og står for 20-30 prosent av de globale klimautslippene. Når vi ser på totalutslippene fra mat er produksjonsutslippene ofte langt høyere enn transportutslippene. Derfor har afrikansk mat som transporteres til Norge ofte lavere totalutslipp enn mat som er produsert i Norge.

2. Produksjonsstøtte bidrar ofte til overproduksjon i rike land. Det er nemlig ikke for lite mat i verden, derimot er overproduksjon ofte et problem for verdens fattige. «Årsakene til at sult og underernæring finnes samtidig som det er nok mat på nasjonalt eller globalt nivå, er velkjente: Manglende inntektsmuligheter for de fattige og fravær av effektive sosiale sikkerhetsnett», skriver FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO.

Befolkningsveksten går stadig saktere, og FN anslår at den vil stoppe på ca 9,5 mrd i 2050, før verdens befolkning vil begynne å synke noe. Også når vi kommer til befolkningstoppen rundt år 2050 kommer den største trusselen mot matsikkerhet til å være «at sult og feilernæring kan vedvare eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå», sier FN.

Men kan for mye mat være et problem? Ja: «Vi må legge forholdene til rette for etableringen av en solid og stabil landbruksnæring i flest mulig land. I dag er dette tilnærmet umulig, fordi fattige land blir utkonkurrert av subsidiert mat fra rike land» mener David Luke fra FNs utviklingsprogram UNDP.

Problemet er at overproduksjonen dumpes på verdensmarkedet. Det betyr at den selges til en kunstig lav pris, på grunn av subsidiene. Slik utkonkurreres bøndene i fattige land, til tross for at de egentlig produserer billigst.

Dermed tvinges fattige land til å konkurrere mot hverandre innen et smalt spekter av tropiske varer rike land ikke produserer, som kaffe og bananer. Disse varene er det allerede stor overproduksjon av. Prisen er derfor lav eller uforutsigbar. Dermed mister fattige bønder muligheten til å tjene penger. De tvinges til å være selvbergingsbønder, uten inntekt, uten tilgang på kjøling og lagring eller markeder. Dette er svært sårbart. Om bare ei avling slår feil, er katastrofen rett rundt hjørnet, slik vi ser i Sahel nå og på Afrikas horn i fjor.

I mange fattige land er avlingene i dag så lave som ti prosent av avlingene på en like stor åkerlapp i rike land. Potensialet for å øke avlingene på en bærekraftig måte, uten å pløye opp ny mark, er enormt. Men de produksjonsdrivende subsidiene i rike land bidrar til å ødelegge forutsigbarheten og den langsiktige lønnsomheten i fattige land.

Dette er forklaringen på at FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO, FNs utviklingsprogram UNDP, FNs rapport om tusenårsmålene, FNs generalsekretær Ban Ki-moon og FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, alle kritiserer rike lands produksjonsstøtte.

Men i motsetning til frihandelsdogmatikerne mener ikke FN at alle former for landbruksstøtte må vekk. I «How to feed the world in 2050» beskriver FAO andre støtteformer, som ikke er direkte koblet til produksjonsvolum, såkalt «dekoblet» støtte. Dette kan være støtte til klimavennlig drift, distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser. Så lenge vi kan garantere at subsidiert mat ikke eksporteres, kan Norge bruke slike støtteformer, sier FN.

Det er riktig at Norge ikke eksporterer landbruksvarer direkte til u-land, men gjennom eksport av kunstig billig norsk ost tar vi likevel en bit av verdensmarkedet som u-land gjerne ville hatt. Hovedproblemet med norsk politikk er likevel at vi bruker den samme formen for subsidier som EU og USA, landene som i størst grad ødelegger for fattige land. Dermed stiller Norge seg på samme side som dem som ødelegger for fattige land. Vi krever at regjeringen må ta et internasjonalt initiativ og jobbe for at alle rike land legger om landbruksstøtten.

I WTO-forhandlingene støtter altså Norge EUs og USAs linje i landbruksforhandlingne. I forhandlingene om fisk, industrivarer og tjenester presser derimot Norge på for økt liberalisering. Dette er svært problematisk. I iveren etter å selge oppdrettslaks til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom. FN-rapporten «Making global trade work for people» sier derimot at fattige land må få muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase.

Etter en slik omlegging som FN skisserer kan vi altså både få et mer miljøvennlig landbruk, ivareta distriktsbosetting og kulturlandskap, samtidig som vi gjør det enklere for bønder i fattige land å tjene penger. Men en omlegging av landbruksstøtten alene er ikke nok. I tillegg må vi bruke toll på en smartere måte for å vri importen fra rike til fattige land, og stimulere til videreforedling i u-land. Dessuten må vi gjennom bistand støtte bondekooperativer, fagforeninger, sivilsamfunn og frie medier i fattige land. I sum kan dette gi en grønnere, mer rettferdig verden!

Hvor mange barn arbeider for selskaper som Statens pensjonsfond utland har plassert penger i?

I Dagsavisen på FNs dag for barnearbeid (12. juni), skriver Anne Kvam og Else Hovind Hendel fra Norges Bank at det haster med å få oppfylt målet om å avskaffe barnearbeid. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) anslår at 115 millioner barn er ofre for de verste formene for barnearbeid. Et omfang knapt til å fatte.

Kvam og Hendel har ansvar for å forvalte Statens pensjonsfond utland, og skal drive aktiv dialog mot selskapene. Spørsmålet er: I hvor stor grad profitterer det norske pensjonsfondet på grovt barnearbeid? Hvor mange barn arbeider for selskaper som fondet har plassert penger i? Hvor mange barn sliter livet av seg i disse selskapenes leverandørkjeder? Sannsynligvis ubehagelig mange. Men Kvam og Hendel skriver ingenting om omfanget. Kanskje fordi de ikke vet?

Men andre vet. Den internasjonale fondsforvalteren Ethos svartelistet i fjor sveitsiske Glencore. Norges Bank på sin side tredoblet sin investering. Den er nå på 1,2 milliarder kroner. I Kongo er Glencores datterselskap, som driver Katanga-gruvene, anklaget for alvorlige og gjentatte brudd på menneskerettighetene. Ifølge anklagene har selskapet benyttet seg av barn helt ned i tiårsalderen til å grave etter kobber.

Bare 14 av 452 selskaper som oljefondet nylig gjennomgikk rapporterte tilfredsstillende om barnearbeid. Kvam og Hendel skal likevel ha ros for sin tålmodige dialog mot selskapene. Men dialog kan ikke fortsette å være det eneste virkemidlet. Selskapene risikerer ingenting. Ingen negativ publisitet. Ingen uttrekk. Ingen absolutte krav. Kun forventninger.

Når Norges Bank er opptatt av at det haster for barna, hvorfor da så tålmodig med selskapene? Selskaper som profitterer på å misbruke barn, mens dialogen pågår. Myndigheter og selskaper må iverksette konkrete tiltak nå for å kunne avskaffe barnearbeid, skriver Kvam og Hendel. Hvilke tiltak vil Norges Bank iverksette - overfor hvilke selskaper - og når?

Høyere lønn gir økt kjøpekraft, noe som betyr at norske arbeidere vil forbruke enda mer av klodens ressurser.

Viseadministrerende direktør Anne-Kari Bratten i arbeidsgiverforeningen Spekter mener norske arbeidstakere jobber for lite (Dagsavisen, 26/1) Hun vil friste med høyere lønn for å få oss til å jobbe mer.

Høyere lønn gir økt kjøpekraft, noe som betyr at norske arbeidere vil forbruke enda mer av klodens ressurser. Ifølge FN er 60 prosent av jordas økologiske systemer allerede overbelastet. Samtidig vil verdens fattige forståelig nok forbruke mer. Da sier det seg selv at jordkloden vår ikke tåler høyere forbruk i rike land som Norge.

Norske arbeidstakere må tilbys en fristende erstatning om de skal nøye seg med dagens kjøpekraftsnivå. Mer fritid er en fristende erstatning. At mange nå velger å ta ut velferdsøkningen i mer fritid, bekymrer Bratten.

Jeg tror norske arbeidstakere nå er i ferd med å nå det utviklingstrinnet den innflytelsesrike økonomen John Maynard Keynes mente ville komme. På 30-tallet skrev han: «Vi kan snart komme til et punkt der våre absolutte behov er tilfredsstilt, slik at vi deretter velger å bruke kreftene på ikke-økonomiske formål ... Jeg ser for meg at vi blir frie til å vende tilbake til noen av religionens og dydens sikreste prinsipper: at grådighet er synd og at det er foraktelig å elske penger». Keynes mente endringene ville komme når forbruket hadde blitt mer enn fire ganger så høyt som den gang. I dag er forbruket omkring fem ganger så høyt som i 1930.

Velger vi å bruke tiden på ikke-økonomiske sysler, er det godt nytt for klimaet. En svensk studie viser at en reduksjon i arbeidstiden med 10 prosent reduserer klimagassutslipp tilsvarende. Den amerikanske Worldwatch-rapporten «State of the world 2010» konkluderer med at land med kortere arbeidstid av flere grunner har et mindre økologisk fotavtrykk enn land med lengre arbeidstid.

Vi bør glede oss over det Bratten bekymrer seg for.

Verdens børser skjelver. Vil finanskrisen del 2 komme til å utspille seg de nærmeste ukene og månedene? For naturen er det en fordel.

Stadig færre tror at det er mulig å få til vekst i de rikeste landene. USA, Hellas og Spania er bare noen av landene som har mye gjeld og høy ledighet. Etter kranglingen i Kongressen om å heve gjeldstaket, oppnår ikke lenger USA høyeste kredittrating. Det har ikke skjedd siden 1941. Oppskriften for amerikanerne er kutt i de offentlige utgiftene, til tross for at de økonomiske pilene peker nedover. De satser som så ofte før på at økonomisk vekst skal gjøre at kaken vokser og staten får mer inntekter. Skatteøkninger som kunne gitt staten inntekter til å betjene gjelden ble stemt ned av Tea Party-aktivister og andre republikanere.

Kommentatorer analyserer redselen for et krakk i et rent økonomisk perspektiv, løsrevet fra miljøperspektiver. For naturen er det en fordel at veksten ikke kommer i gang. Presset på ressursene og klimaet blir mindre. Finanskrisen ga nedgang i de globale utslippene av klimagasser i 2009. Kanskje er det også slik at veksten i vårt økonomiske system er avhengig av underprisede miljøtjenester og billig energi? Den økonomiske veksten vi streber etter tar ikke hensyn til de langsiktige kostnadene ved å ødelegge klimabalansen og utrydde arter og naturtyper.

«Alle vet hvordan man ikke hogger et tre,» sa Stoltenberg da han la fram regjeringens regnskogssatsing. Det er rett. Men alle vet også at du kan tjene penger på å hogge ned et tre. Foreløpig er det mer innbringende å gripe til øks og sag, det vil si bulldosere og gigantiske hogstmaskiner, enn å la skogen være. Det fins unntak der nye regnskogspenger og økoturisme kan gi større inntekter til eierne.

Vi må skape et økonomisk system som gjør at flere tjener penger på å la være å ødelegge naturen og miljøet. Verden har tatt fatt på denne jobben, med Norge som en av de viktigste pådriverne. Men det er uendelig langt igjen. Det er dessuten lite trolig at massive investeringer i trær som ikke skal hogges, ferskvann som ikke skal utnyttes og fiskestammer som ikke skal fiskes, kan gi fire, seks eller syv prosent avkastning, slik mange investorer krever. Våre krav til finansiell avkastning må dempes for å sikre miljømessig og økonomisk inntjening på tretti års sikt.

Å fortsette den stadig mer desperate jakten for at noen av verdens allerede rikeste land skal bli enda rikere er økologisk uforsvarlig. Forgjeldede land i Europa og USA bør innstille seg på at økonomien er stor nok til å dekke innbyggernes behov, men at arbeidsplasser og goder må fordeles bedre. De må også sørge for at ressursbruken går nedover. Ny virksomhet og nye arbeidsplasser må skapes der de bidrar til å løse virkelige problemer; sosiale behov og miljøutfordringer.

Utfordringen er både økonomisk og politisk. Økonomenes tradisjonelle tankeskjemaer fungerer ikke lenger, ikke engang til å skape tradisjonell vekst. Det skremmer finansfolkene. Likevel er oppskriften mer av det samme. Men også stadig flere økonomer advarer mot de økologiske konsekvensene av veksten. Frankrikes president Nicolas Sarkozy har understreket at det evige fokuset på å oppnå vekst i økonomien er en trussel mot planeten. I England har statistikkbyrået nylig levert sin første rapport om målingen av folks velvære.

Men målingene og utsagnene tillegges for liten vekt. Mange tror også at vekst er nødvendig for å skape flere arbeidsplasser. De tar feil. Dersom veksten skyldes økt produktivitet per arbeidstime, skapes det ikke nye jobber med mindre arbeidstiden reduseres tilsvarende produktivitetsveksten. Framtiden i våre hender vil derfor ha kortere arbeidstid slik at flere kan dele på arbeidet. På global basis mangler vi ikke arbeidskraft, men investeringer i naturkapitalen og i utstyr og teknologi som bedrer ressurseffektiviteten. En ny politikk for å møte nye økonomiske kriser må ta høyde for dette. Hvis ikke kan vi oppleve langt alvorlige kriser enn nedturene på verdens børser.

Frp-ere fortsetter å lange ut mot klimavitenskapens konklusjoner. Det gjør det vanskeligere å få oppslutning om en nødvendig politikk for å kutte klimautslippene.

– Jeg har ikke tro på dette klimahysteriet, sier Frps leder i Oslo, Christian Tybring-Gjedde til Dagsavisen 18. mai. Han føyer seg pent inn i rekken av fremtredende representanter for det partiet som ikke har tro på klimaforskerne. Carl I. Hagen mener at formålet med klimadebatten kun er å kapre stemmer. Han ser på FNs klimapanel som skredderen og veveren i ”Keiserens Nye Klær”. Siv Jensen er opptatt av å tenke alternative tanker i klimadebatten.

For et par uker siden la 200 forskere fram en rapport som viser at temperaturen i Arktis trolig vil stige med katastrofale 3–7 grader fram til år 2100. Det vil føre til omfattende issmelting og en stigning av havet med opptil 1,6 meter i løpet av samme periode. Dobbelt så mye som tidligere antatt.

Christian Tybring-Gjedde bryr seg ikke om at verdens fremste vitenskapsakademier i fjor gikk god for klimaforskernes konklusjoner. Isteden har han skaffet seg sin egen tro. Med sin ignoranse bidrar han til oppvarmingen av verden. Han og andre fremtredende Frp-politikere bidrar til at våre barn og barnebarn vil oppleve livsfarlige klimaendringer.