Hvilket ansvar har den som sender et knippe ord ut i verden?

I løpet av denne høsten og tidligvinteren har vi sett dette spørsmålet – som i utgangspunktet er nærmest ubegripelig vanskelig – blitt redusert til så enkle problemstillinger at de blir meningsløse. Et slags toppunkt ble nådd i Aftenposten, der man slo fast at: «Vi stiller oss meget undrende til at han overhodet trekker inn begrepet «ansvar» i denne forbindelse.» Forbindelsen var at Geir Lippestad ønsket å stevne Fjordmann og redaktøren for nettstedet Document.no i den kommende rettssaken mot massemorderen fra Utøya. «Det kan bidra til å forkludre det skarpe skillet mellom ytterliggående meninger og kriminelle handlinger», utdypet avisen.

Utgangspunktet for denne tankerekken er et knippe godtkjøpssannheter som er blitt opphøyet til det ypperste av moralskpolitisk tenkning i kjølvannet av terrorhandlingen: «Det er bare én person som bærer skylden for 22. juli, og det er terroristen selv.» «Det er forskjell på ord og handlinger.» «Meninger dreper ikke – handlinger gjør.» Og så videre.

Alt sammen er godt og riktig, så riktig at man knapt finner noen som er uenige i det. Men dette er ikke debattens sluttpunkt: Det er dens begynnelse. Selv har jeg langsomt utviklet meg til en slags ytringsfrihetsfundamentalist. Blasfemi, rasisme, pornografi, ærekrenkelser, fascisme innpakket som religiøs forkynnelse – det bør alt sammen være lov. Men jeg må ærlig talt tilstå at jeg har vanskelig for å forstå logikken bak at det ikke likevel – eller nettopp derfor – er knyttet ansvar til ordene.

Antakeligvis er forvirringen rundt ordenes ansvar knyttet til at man blander det sammen med skyld, eventuelt med juridisk straffbarhet. Faktisk er det ansvar knyttet til alle typer utsagn. Kunstnere som skriver om levende mennesker påtar seg for eksempel et ansvar for ordenes gjerninger ute i verden. Om folk blir ulykkelige av din tekst kan du velge å trekke på skuldrene, men ansvaret vil likevel klebe ved deg, enten du innser det selv eller ikke. Aviser som knytter nisseluer opp mot islamfrykt har ansvar for hvilket klima de stimulerer. Poeter har ansvar for sine dikt, reklamemakere for sine annonser – det finnes nesten ikke et ord uttalt privat eller offentlig, som ikke på en eller annen måte får følger. Bevisst eller ubevisst ansvarliggjør vi vår tale alle sammen. Det er faktisk en del av selve det å ta språket i bruk. Og det er så opplagt at man undrer seg over hvordan vi kunne havne der at det ble omdiskutert.

 Onsdag i denne uken sto for eksempel følgende linjer på trykk i Dagbladet: «Man kan være en god nazist eller et godt menneske, men man kan ikke være begge deler samtidig. Litt det samme gjelder for islam.» Utsagnet er signert Fjordmann, og det er et godt eksempel på hva slags guffenheter avisene har begynt å godta i overdreven frykt for ikke å slippe høyresiden til. Rett ut kan man altså lese i en stor norsk avis at det er umulig å være et godt menneske om man er muslim.

Den som sprer sånt gørr er selvfølgelig medansvarlig for hva gørra kan vokse til. Selv avisen som gir det anstendighetens skjær gjennom å tilby trykksverte og papir og mangfoldiggjøring må reflektere over sitt ansvar. Noen der ute leser det. Noen tenker at så galt kan det vel ikke være, tross alt fant jeg det ikke i nettets mørkeste avkroker, men i en velrenommert publikasjon. Og noen kan komme til å trekke den logiske konklusjon av utsagnet: Ingen muslimer er gode. Hva gjør vi da med dem? Om noen uker kommer en bok som utnevner en lang rekke norske samfunnsdebattanter til «de nye quislingene». Antakeligvis mener et flertall av nordmenn at det var en riktig avgjørelse å skyte Quisling for hans svik. Alt dette har sammenheng med ordenes ansvar.

Er man i tvil kan man forsøke å spørre seg selv om ikke antisemittiske ytringer har medansvar for jødenes lidelser, om ikke folk som sier homofile bør dø har et ansvar for mobbing av dem, om ikke den som sier kvinnen er født underlegen er medansvarlig i kvinneundertrykking.

Gnålet om ordenes ansvarsløshet er faktisk ikke et uttrykk for kjærligheten til det frie ord: Tvert imot. Bare den som ikke blir tatt alvorlig, er uten ansvar. Det er kun meget små barn eller lallende idioter vi vil tilkjenne ansvarsløshet.

Så tett forbundet er begrepene ord og ansvar, at det er umulig å forestille seg det ene uten det andre. Nettopp fordi vi har tillit til ordene, gjør vi dem ansvarlige.

Midt i en sykelig kjøpe-bonanza der vi i Norge bruker 10.000 kroner per hode, kommer forslaget om at medlidenhet med en tigger på et gatehjørne skal straffes.

«For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg.»

Jeg tenkte det kunne passe med noen bibelord i denne søte førjulstid. De er hentet fra Matteus 25,35 – det er Jesus som taler til de rettferdige i en scene fra Dommens dag.

«Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?» spør de forundrede tilhørerne. «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Vi skal være glade replikken ikke falt i Sørlandets hovedstad. Da kan det nemlig raskt bli kriminell virksomhet Menneskesønnen oppfordrer til.

«Folk som gir til tiggere skal bøtelegges med 4.500 kroner», forteller TV2. Og henviser til et forslag fra nestlederen i Kristiansand Fremskrittsparti. Nå er det jo så mye rart som skjer i Fremskrittspartiet for tida, så et tulleutspill fra det mørke fastland er kanskje mest som ei julepølse i slaktetida å regne.

Men i all sin uhyrlighet er forslaget talende for en holdning som går langt ut over partiets egne rekker. I et land hvis største «problem» er at vi har gått tom for smør noen dager, framstilles det som en trussel mot vårt velbefinnende at vi må tåle synet av fattigdom på gatehjørnene. Mens vi er i innspurten av en juleshopping som totalt vil løpe opp i svimlende femti milliarder kroner – ti tusen per snute.

Midt oppe i denne sykelige kjøpebonanzaen er det altså at noen finner det så provoserende om det ryker et kronestykke eller to i et pappkrus ved en narkomans føtter, at de vil straffe givergleden. I det fremskrittspartiske straffehierarki vil medlidenhet bli en forbrytelse på linje med en grov fartsovertredelse eller alminnelig gatekriminalitet. Dét vil være et vakkert julebudskap: I vårt land slipper man billigere fra å stjele en tusenlapp enn fra å gi en femmer.

I dumhet (men ikke i kynisme) overgås forslaget bare av Fremskrittspartiets forrige forslag: Å bøtelegge tiggerne selv. Man må formode at grunnen til at denne linjen ble forlatt, var at man selv der i gården ser hvor pussig logikken er: Du har så lite penger at du må tigge – da tar vi flere penger fra deg.

Nå har man altså valgt modellen fra prostitusjonsbekjempelsen: Man straffer overgriperen, ikke offeret. Sammenlikningen mellom horekunder og den som gir til de fattige er nærmest til å få klump i halsen av. Modellen med å dele ut bøter til den som gir, ikke den som får, skal være hentet fra Litauen. Nok en gang har partiet altså hentet inspirasjon i de baltiske stater.

Likevel er Frp – med sitt evindelige skrik om offentlige reguleringer og overstyring av den frie vilje – ikke alene om å betrakte tiggeriet og fattigdommen som et problem for oss rike, ikke for de fattige. Vi har vært gjennom en høst med nok en omgang av rituell sutring over de rumenske tilreisende, nok en serie politikere har stått fram og forkynt tidas nytale: Kynisme er et gode, følelseskulde er en hedersbetegnelse, og de som har det verst fortjener den røffeste behandlingen.

Nok en juleklassiker springer en i øynene – fattigdommens dikter Charles Dickens i sin beskrivelse av pengebingen Norges åndelige forbilde – Scrooge (Onkel Skrue) fra «A Christmas Carol»:

«I denne tid, med julefeiringen for døren, Hr. Skrue,» sa mannen og fant fram en penn, «er det enda mer ønskelig enn ellers å gi et lite bidrag til de fattige og trengende, som lider meget vondt på denne årstiden. Tusenvis savner de mest grunnleggende livsnødvendigheter, hundretusener har hverken ly eller varme, Sir.»

«Har man ikke fengsler?» spurte Skrue.

Det er som å høre Frp diskutere tiggerplagen.

Make mad the guilty, and appall the free, Confound the ignorant, and amaze indeed The very faculties of eyes and ears.

Setningen – som er hentet fra Hamlet– rant meg i hu sist uke. Som om de satt med Shakespeare i hånden og fulgte instruksjonen til punkt og prikke, oppnådde de sakkyndige å «gjøre den skyldige gal og gi de skyldfrie sjokk, forvirre den uvitende og tåkelegge både syn og hørsel.» Hos oss alle. I det minste vår evne til å tenke rettlinjet og prinsipielt.

Pussig nok kom den aller mest forvirrede reaksjonen fra langt ute på høyresiden. Mange har påpekt at Per Sandbergs krav om ny sakkyndigrapport tyder på en forståelse av maktfordelingsprinsippet som ikke ville brakt ham gjennom norsk skole. Mindre vekt er det lagt på at det også politisk er lite konsistent: Ingen har vært så ivrige som nettopp Fremskrittspartiet til å påpeke at ugjerningsmannen må forstås som en alenegjenger, et forvirret utskudd, løsrevet fra politiske bevegelser eller underliggende bevegelser i samfunnet. I en slik forståelse av terroren som individuell galskap, skulle man tro at diagnosen ikke bare var velkommen, men det eneste naturlige. Likevel synes jeg ikke reaksjonene fra folk som står meg betydelig nærmere, og som er fremsatt på mer reflektert måte, er så fryktelig mye bedre. Jeg tenker da på dem som har brukt anledningen til å påpeke hvor tvilsom hele sakkyndigordningen er. Selvfølgelig er det et godt poeng. Medisin er – i motsetning til hva vi ønsker oss intenst at den skal være – ingen eksakt vitenskap. Ikke engang nårdet handler om øre-nese-hals eller rygglidelser. Når det kommer til de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv» (som Hamsun så treffende kaller det), er vi farlig nær synsing.

Vi forsøker faktisk å la rettsstaten bearbeide et nasjonalt traume her, slik vi gjorde det i 1945, slik det skjedde på Balkan, i Rwanda, Kambodsja og Sør-Afrika. Det er altfor viktige spørsmål til at de kan overlates til en tilfeldig figur i hvit frakk. Saken er bare at denslags prinsipielle innvendinger mot selve ordningen med sakkyndigvurdering (de kunne foreksempel vært erstattet av ekspertvitner) eller problematisering av digre og vanskelige begreper som ansvar, tilregnelighet og galskap – de kan ikke tas i kjølvannet av en beslutning man ikke liker. Det blir nemlig mer enn vanskelig å forestille seg at man ville latt det hele passere – kanskje til og med applaudert – om de sakkyndige var kommet fram til et resultat man selv kunne godkjenne. Og i så fall er det ikke en prinsippdiskusjon man fører. Da er det ikke rettsstaten man forsvarer, bare statens rett til å gjøre slik jeg vil den skal gjøre. Det kan av og til nesten virke som om det ligger en slags hevntørstig pragmatisme over angrepene på den psykiatriske konklusjonen: På denne måten får vi jo ikke straffet ham. Vi stakkarsliggjør ham som pasient, i stedet for å ansvarliggjøre ham som forbryter. Forferdelig nok er det én som mer enn noen andre er enig i denne tenkemåten. Han sitter fortida i isolat og uttaler seg via sin advokat.

Nesten alle (jeg selv også) synes rettspsykiaternes konklusjon er underlig. Selv om vi nok har begrenset grunnlag for vår undring. (Trass i at han har fylt avisene daglig siden juli, er det lite vi på utsiden vet om hodet hans.) Men når forbauselsen slår over i forbitrelse, må det hvile på ideen om at galskapen ikke står i sammenheng med verden rundt seg. Nettstedet Document.no skriver «Rapporten er en befrielse. Det vi trodde var en politisk forbrytelse (...) det er i virkeligheten psykiatri.» Dette er en forvirret lesning, og det er ingen grunn til at vi som står fjernt fra Document.no skal kjøpe den. Som om ikke galskapen er en del av verden. Som om sinnssykdommen ikke har moral, eller står utenfor det ondes problem. Som om en gal mann ikke kan plasseres i samfunnsdebatten. Det ville vært en ytterst naiv idé om menneskesinnet, om det var slik at straks en lege kan klebe en merkelapp på oss, står utenfor verden, hevet over skyld og uskyld. Med all respekt: Så viktig er ikke medisinen. Om vi trekker inn nok en skikkelse fra de rettsmedisinske bibliotekhyller – Fjodor Dostojevskijs Raskolnikov – reises jo de moralske spørsmål i all sin velde nettopp på det punkt der galskapen overtar forbryterens hjerne.

Selvfølgelig henger også en gal manns forbrytelser sammen med verden omkring ham. I tilfellet galningen Breivik: Selvfølgelig er hans terrorhandlinger politiske. De er politiske og sinnssyke. Det er ikke slik at fordi rasistgrumset og hatretorikken traff en forvirret hjerne, blir det mindre interessant å diskutere ytringenes ansvar. Ting henger sammen, med eller uten diagnose. Eller, for å vende tilbake til Hamlet:

Though this be madness, yet there is method in‘t.

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys er gjenstand for oppmerksomhet og debatt.

Foran meg går en kvinne med rishatt og munnbind. Hun bærer en lang planke over skulderen, i hver ende av den henger en kurv. I den ene kurven er det en kjele kokende vann, en rikelig mengde kopper, og noen grønne blader jeg gjetter er te. I den andre, er det tallerkener og en stor gryte med dumplings. Hun smetter kjapt og selvsikkert gjennom den overfylte gaten med sine absurd tunge vektskåler gyngende i perfekt balanse. Det er så orientalsk at det nærmer seg en klisjé. Hanoi er alt man venter å finne. Og likevel noe annet. For meg, som for så mange i min generasjon, er Vietnam noe helt annet enn et tilfeldig landområde på klodens bakside. Vietnam er for oss hva Patagonia var for Kristianiabohemen. Det utenkelige.

Det var slett ikke den hjemmestrikkede sjølbergingsideologien fra anti-EEC-bevegelsen som skapte den norske protestgenerasjonen. Motstanden mot EEC – eller EF, eller etter hvert EU – den kom senere. Og den var for bred og mangslungen allerede den gang til å kunne utløse en generasjon rebeller. Man bygger nå engang ikke sin ungdoms identitet på taktisk samarbeid med indremisjonen og avholdsrørsla på Sørvestlandet.

I bunnen av norsk etterkrigsradikalisme ligger tanken om antiimperialismen. Ikke nødvendigvis antiamerikanisme, slik høyresiden yndet å tro. Faktisk kom forbausende mye av bevegelsens brensel fra nettopp USA. Deriblant selve utgangspunktet – grunnforståelsen av at det foregikk en ny form for kolonialisering, at den var ond, hensynsløs og kynisk, og ikke minst: At den kunne bekjempes. Med andre ord: Vietnam.

Vietnam var landet en amerikansk general sa de ville «bombe tilbake til steinalderen» om de ikke føyde seg over verdensmaktens vilje. Og der det faktisk ble forsøkt. Vietnam var landet der bønder og arbeidere tok til våpen mot agressorne (slik het det seg), det var en mus ved en løves gap, som nektet å gi seg.

En drøy generasjon etter at verdensmakten – utrolig nok – måtte bøye kne for den vietnamesiske motstandsviljen, er det fremdeles rystende å vandre gjennom krigsminnemuseet i byen som en gang (og fremdeles på folkemunne) het Saigon. Synet av småbarn brent levende til forlystelse for smilende soldater med en røyk i munnviken. Teppebombinger. Kjemisk krigføring. Guttunger fra Michigan og Oklahoma som krysset Stillehavet for å halshogge bønder på landsbygda i Indokina. Vietnamkrigen var fotojournalistikkens ilddåp og krigsfjernsynets premiereøvelse. I tillegg var det hippiegenerasjonens politiske vekkelsesøyeblikk og det endelige sluttpunkt for en verdensforståelse. Med Vietnam mistet en hel generasjon troen på at kloden lot seg inndele i det gode og det onde, og at USA var godhetens bannerfører.

Seieren fra 1975 satte sitt preg på tre dekaders utenrikspolitikk, og selv etter båtlaster med flyktninger, stabler med Amnestyrapporter og hyllemetere med dokumentasjon av kommunistiske overgrep, beholdt landet en slags romantikkens skjær over seg for sekstiåttegenerasjonen (som i Norge er en syttitallsgenerasjon).

Formodentlig er det med bakgrunn i dette – de ufattelige krigsforbrytelsene i forgangne år, forestillingen om den heroiske kampen og den gloriøse seieren – at Vietnam fremdeles i så forbausende stor grad unngår et kritisk søkelys hjemme. Den som bare overflatisk forsøker å sette seg inn i vilkårene for politisk opposisjon eller reell ytringsfrihet, vil finne et gammeldags kommunistisk diktatur pakket inn i en aktiv og hyperkommersiell herming etter vestlig markedsøkonomi. Landet er ikke helt alene i verden om denne kombinasjonen, selv om en politisk retorikk som romantiserer det antidemokratiske etter hvert begynner å bli eksklusivt på den globale scenen.

For en middelaldrende politisk turist er dagens Vietnam et underlig gjensyn med en halvglemt politisk retorikk, og et møte med en brutal politisk virkelighet. Som om den politiske forståelsen ble frosset idet de siste amerikanere forlot Saigon i et overfylt helikopter i 1975.

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys er gjenstand for oppmerksomhet og debatt hjemme. Den politiske høyresiden har ikke det spor mer å pynte seg med enn venstresiden i den norske fortellingen om Indokina. Men begge deler de skammen over at Vietnam i dag er blitt Asias glemte diktatur.

Hvorfor er det så farlig å stenge skjenkingen en time før?

Den som tror frykten har lagt et lammende grep over Oslo sentrum, eller at byens kvinnelige befolkning ikke tør bevege seg utendørs i nattemørket, bes vennligst ta en reality check langs skjenkeblekksprutens ytre tentakler i to-tretida en helgekveld. Selv i iskulda som pakker inn de mest depressive kvelder året har å by på, raver feststemte bysbarn i flokker og enkeltvis, så lett kledd og så tungt beruset at om det ikke var for at fylleånden var innhyllet i frostdamp, kunne man trodd seg hensatt til en sommerkveld på en eller annen turist-playa i juli. Men det er Grünerløkka, seint i november. Og ennå har ikke julebordsesongen begynt.

Selvfølgelig er det bra at Oslo er en by der begge kjønn og alle aldersgrupper over den kriminelle lavalder ikke bare kan, men også vil, benytte seg av sin rett til å drikke seg sanseløst beruset til tre timer etter siste bussavgang. Selvfølgelig er det på noen måter et godt, ikke et dårlig tegn at man kan finne fulle tenåringsjenter i miniskjørt på benkene rundt Olaf Ryes plass, bare noen timer før de proffe fyllikene tar dem tilbake for formiddagsskiftet. Men det er ingen menneskerett.

Den høyst forståelige og kanskje reelle frykten for overfallsvoldtekter har utløst en blanding av forbannethet og tristesse hos de fleste av oss, en nesten fortvilet følelse av «hva i helvete er det som skjer med byen min»? Ikke en leserbrevspalte uten krav om mer politi, ikke et kafébord uten utveksling av sjokkerende beretninger – historiene om farene ved å krysse byen nattetid til fots er så mange, så detaljerte, og så skremmende at vi, byens befolkning, er villige til å prøve alt – eller nesten alt, for at denne groteske unntakstilstanden skal opphøre. En unntakstilstand må det nemlig være. Ellers er ikke Oslo-livet til å bære.

Det er i lys av dette – den fortvilende hjelpeløsheten over at vi ikke klarer å demme opp for nattlig djevelskap – at vi må se de mange nesten desperate reaksjonene. En ting var forsøkene på å gjøre den sittende justisminister nærmest personlig ansvarlig for tingenes tilstand. Langt bedre var de varmende uttrykkene for personlig engasjement: Lysende parker med suppestasjoner og allsang, natteravner og folketog. Mindre sympatisk, men like forståelig, er viljen til å gå ordensmakten i næringen. Det er flytende overganger mellom å ta vare på hverandre, vakthold og borgervern – slik det er uklare grenser mellom omsorg og beskyttelse.

Den aller tydeligste følelsen av nasjonal unntakstilstand, av at hverdagens regler var satt til side, kom da selv ellers fornuftige mennesker begynte å snakke om å sette rettsstatens prinsipper til side, og begrense bevegelsesfriheten for hele grupper. Logikken er nøyaktig den samme som lå bak forslaget om å begrense unge gutters rett til å kjøre i mørket. De har statistikken imot seg, da får de finne seg i at man innskrenker deres rettigheter. Befinner man seg i en gruppe som er overrepresentert på statistikken, må man akseptere å bære straffen på vegne av alle. Forskjellen er bare at mens det er irriterende tøys å nekte unggutter mørkekjøring – så er det innskrenkning i selve menneskerettighetene når man vil sperre asylsøkerne inne av statistiske årsaker. Det er så til de grader mot alt vi lærte på skolen om respekt for den enkelte og likhet for loven, at det ville vært komisk, om det ikke var så trist.

Men i all denne panikk og tiltaksvilje har det altså sirkulert – lenge – et forslag til enkelt å redusere mengden faresituasjoner. I tillegg til at det minsker presset på indre by nattetid, det fører til at de potensielle voldssituasjoner blir færre, alkoholkonsumet går ned, og byen som sådan går tidligere til ro. Vi snakker altså om det like enkle som selvfølgelige: Å stenge utestedene en time tidligere.

Pussig nok møtes dette helt uskyldige lille inngrepet i folks frihet med et ramaskrik – og det gjerne fra de samme menneskene som gladelig er villige til å jenke litt på de demokratiske prinsipper for å sikre lov og orden. Det er ingen menneskerett å drikke sprit på bar etter klokka to om natta. (Det er ikke engang – i motsetning til hva nordmenn tydeligvis tror – særlig utbredt ute i den store verden.) Det er en underlig bieffekt av velstandsutviklingen: Det skal drikkes, det skal drikkes mye, og det skal drikkes seint. Vi snakker ikke om å tilbakestille Norge til et førmoderne pietistisk overformynderi. Sannheten er at det drikkes sykt mye i landets hovedstad, og selv om skjenketida kappes en time, er det langt igjen til europeisk standard. Folk som drikker mye, slåss mye, de går sjanglende hjem på steder de ikke burde gått, de gjør ting de angrer på, og fra tid til annen havner de i situasjoner som virkelig er ille. Det er helt klart at ikke noe av dette stopper om vi slutter å drikke en time tidligere. Men like klart er det at det blir mindre av det.

Derfor er kommunens og handelsstandens furtne reaksjoner på det åpenbart fornuftige forslaget om skjenkestopp klokka to så forstemmende. Omtrent som vi mente at det ikke var så viktig likevel, dette med å bruke alle tilgjengelige midler for å ta byen tilbake.

EU-medlemskap står ikke lenger sentralt i tyrkisk politikk. Dermed har det politiske og økonomiske behovet for å leve opp til menneskerettsstandarden forsvunnet, og statens mørke krefter har friere spillerom.

«De har tatt Ragip. Jeg har pakket kofferten, og venter at de kan banke på døra hver natt. Ingen av oss føler seg særlig trygge.»

Jeg kan høre desperasjonen – og trassen – i stemmen til min tyrkiske venn. Hun har opplevd en gryende tyrkisk demokratiutvikling bli slått tilbake mens Europa ser en annen vei.

Fredag kveld arresterte spesialstyrkene nesten femti personer i Istanbul. En av dem var Ragip Zarakolu, redaktør, forfatter, forlegger og ytringsfrihetsaktivist som faste lesere av denne spalten har hørt om før.

Zarakolu er 64 år og ikke så lite av en myte i internasjonalt forleggeri. I alle fall i de delene av det som betyr noe, og som koster: Kampen for det frie ord. Han har mer eller mindre permanent utfordret de varierende grenser for ytringsfrihet i sitt hjemland, fra han første gang ble fengslet i 1971, mistenkt for å pleie «hemmelig kontakt med Amnesty International»(!)

Denne gangen er han tatt, for angivelig å ha forbindelser med kurdiske separatister. Det finnes riktignok ikke bevis for annet enn at han har deltatt i helt normal og lovlig politisk virksomhet. «Bevismaterialet» – bøker og avisartikler beslaglagt i hans hjem – er alminnelig offentlig tilgjengelige papirer. Etter en tolv timer lang rettshøring fikk han gi en kort melding til verden, der han blant annet presiserte: «Min fengslig er ikke annet enn en del av kampanjen for å skremme alle intellektuelle og demokrater i dette landet, og ganske særlig for å isolere kurderne.»

Deretter ble han overført til spesialfengslet Metris i påvente av at rettssaken mot ham kan komme opp. Sist jeg traff ham – for en måned siden – hadde de arrestert sønnen hans (ja, det er en systematisk trakassering av familien). Da regnet han med at ventetiden i varetekt ville vare i tolv måneder.

Det er en ikke lite skremmende signaleffekt i den demonstrative fengslingen av en velkjent intellektuell, på helt åpenbart absurd grunnlag. En ting er at staten har beveget seg fra å trakassere kurdiske og armenske opposisjonelle, til å ta tyrkere som støter dem. Slik strammes skruen, og slik forverres situasjonen ytterligere for de to minoritetsgruppene: Det blir enda vanskeligere å finne støttespillere. Men mer oppsiktsvekkende er hvordan det populære ferielandet, den diplomatiske samarbeidspartneren og vår solide handelspartner helt åpenlyst ignorerer rettssikkerhet og politisk anstendighet – i trygg forvissning om at de ikke har noe å tape. Mye har sammenheng med at EU-medlemskap ikke lenger står sentralt i tyrkisk politikk. Det politiske og økonomiske behovet for å leve opp til menneskerettsstandarden har forsvunnet, og statens mørke krefter har friere spillerom.

Da Ragip Zarakolou ble arrestert, var han på vei til Berlin for å gi en forelesning, og fortsette til et universitet i USA. Men deretter hadde han håp om å komme hit. Zarakolou, som har besøkt Norge en rekke ganger, tok kontakt med nordmenn tidligere i høst. Han ønsket å tilbringe tid her i landet for å studere Fridtjof Nansens arbeid for armenere. Zarakolou selv er ikke armener. Men han er en mann som – i likhet med Fridtjof Nansen – ser lenger enn sin egen flokk.

Det er ikke godt å si hva som er mest forstemmende – usikkerheten og frykten som sprer seg blant kurdiske og tyrkiske intellektuelle i kjølvannet av den siste arrestasjonsbølgen, eller den likegyldige tausheten den møtes med fra resten av Europa. En av dette kontinentets modigste opposisjonelle mener han har noe å lære om internasjonal solidaritet og menneskerettigheter av en skikkelse i vår egen historie. Det er ikke for mye forlangt at det kommer en norsk reaksjon på tampen av Nansen-året.

Byen betrakter de sultne og husløse rumenerne først og fremst som et ordensproblem. Derfor har byrådet plassert sin politikk på området der rot og søppel hører hjemme: Under Rusken-generalen.

Sprengkulda kom tidlig i fjor. Første desember var det minus 16 grader i Oslo. Det var da Oslo kommune viste sitt varme hjerte: «Ingen skal måtte fryse ute,» uttalte byråd for sosiale tjenester i Oslo, Anniken Hauglie.

Nå, elleve måneder etterpå og med en ny vinter for døra, er det grunn til å minne om at «ingen», nok ikke skal oppfattes helt bokstavelig.

Vi bebor som kjent et av verdens mest velstående områder. Befolkningen her i byen har det bedre enn noen bybefolkning har hatt det noe sted, på noe tidspunkt i menneskehetens historie. Ikke så at det ikke er synd på oss likevel. Vi har våre problemer, vi som andre folk.

Blant annet har vi stadig vekk besøk av folk som ikke er som oss. Verken rike eller norske. Flest – og mest problematisk, om jeg forstår kommunen rett – er det av dem vi tidligere kalte sigøynere, som nå går under navnet rom-folk.

Disse er, som kjent, et problem. En ting er at de besitter byens gatehjørner. Riktignok helt stille og harmløst, de gjør i og for seg ikke en flue fortred, men de sitter altså der, med et pappkrus foran seg, og ser beklemmende fattige ut. Ille nok. Men når de ikke sitter på gatehjørnene er de andre plasser. De sover for eksempel. Og her begynner problemene virkelig å tårne seg opp.

Om vi prøver å se situasjonen utenfra, om vi forestiller oss at det er en fortelling fra en annen by, i en annen tid, der det var slik at en gruppe mennesker ikke hadde penger, men levde på småslanter de klarte å tigge sammen, at de lette i byens søppel etter klær, og at de måtte sove på gaten – da kan vi tenke oss at fortellingen vekket vår sympati. At vi rent ut sagt begynte å synes at noen i den byen hadde store vanskeligheter, og fortjente hjelp. Slik er det også i fortellingen om dagens Oslo. Men skal vi tro den offentlige framstillingen, er det vi, Oslos majoritetsbefolkning, som sitter med problemet. Det er vi som er offeret, oss det er synd på.

Byen betrakter de sultne og husløse rumenerne først og fremst som et ordensproblem. Derfor har byrådet plassert sin politikk på området der rot og søppel hører hjemme: Under Rusken-generalen. (En tittel som i sin tid må ha vært ment som en spøk, men som nå brukes i fullt alvor: En søppelbekjempingens hærfører, i kamp mot sneiper, ølbokser og Europas fattige.) For Rusken er livet enkelt: De rydder så mye de kan. Søppel skal vekk. Men for byens politiske ledelse kunne man vente en refleksjonsgrad som strekker seg bortenfor kildesorteringens utfordringer.

Vi trenger ikke rippe opp i pinlighetene rundt ryktespredningen om at «de spiser rotter» eller «de stjeler hunder fra folk og slakter dem». Det holder lenge å fastslå at dette er løgnaktige vandrehistorier som har gått om Europas utstøtte opp gjennom århundrene. (Interessant nok har de historisk sett ofte rammet jøder.) Det er den type demonisering av «den andre» – den som gjør ting «vi» aldri ville funnet på – som er nødvendig for å koble ut helt elementær medfølelse og legitimere behandling vi aldri ville akseptert mot noen som kunne vært oss selv, om vi hadde hatt ørlite grann mindre flaks med fødested og -tid. Fortellinger som den med rottespisingen tjener én hensikt: Å gjøre dem til noe vi ikke kan identifisere oss med.

Hør bare: Oslo tilbyr overnatting for fattige og utstøtte – under forutsetning av at de er rusmisbrukere. Det er romfolket ikke. Så da får de heller sove ute. Nå er døde tiggere nesten enda vanskeligere å hanskes med enn levende, så et sted må det nesten gå en grense, og den grensen går ved ti minus, kan Aftenposten fortelle. Fram til skiføret skifter fra blå til grønn Swix, må de tilreisende sove på gata, under snøen.

Tenk på det. Ti minusgrader.

Det klinger en streng av nesten ufattelig brutalitet under den kommunale retorikk rundt romfolket, en total dehumanisering av en liten gruppe medmennesker som lever her, midt iblant oss. «Mediene har meldt om at de utenlandske tiggerne gjør fra seg utendørs. Men byrådsleder Stian Berger Røsland uttaler at han ikke vil tilby utedoer fordi han tror det vil føre til at Oslo får enda flere tilreisende.» Det ser kanskje ut som politikk. Men det er ren følelseskulde. Tvinger man folk til å gjøre sitt fornødne i buskene, kan man i neste omgang lage skandaleoppslag om hvordan de sprer smitte og vond lukt. Men verre: Man har tatt fra dem helt elementær menneskelig verdighet.

Påstanden om at en utedo vil gjøre tilstrømningen større, som om de enkleste sanitære forhold ga utslag i det enorme fattigdomsgapet som spenner over Europa, er så absurd at den bare kan benyttes i en situasjon der man for lengst har forlatt rasjonell politikk og vanlig menneskelighet til fordel for føleri og demonisering.

De kommunalt ansvarlige skyver ansvaret i to retninger. Dels nedover, til der mennesker reduseres til et renholdsproblem. Men dels også oppover, til det globale: «Romfolk har en utrolig vanskelig situasjon i Europa og Romania, men Romanias problem må løses på europeisk nivå», sier sosialbyråden. Felles for strategiene er i begge tilfeller at menneskelige problemer i vår egen by ikke er byrådets ansvar. Verden eller Rusken får løse dem.

Og menneskene er redusert til renovasjon eller storpolitikk. Uansett kan de sove på gata i ti minusgrader. Uten do.

Det er på tide å snakke litt om Fridtjof Nansen. Pol­­fareren har fått skandaløst lite oppmerksomhet i uken som gikk. I alle fall for det som teller.

Det er et eller annetubehagelig talende ved at vi begeistret kaster oss over en diskusjon om tissefanten til en stor mann, samtidig som vi feigt bøyer unna det moralske imperativ som står igjen etter ham.

Dette er bakgrunnen: For litt over en uke siden fikk justisminister Knut Storberget overlevert 400 Nansenpass fra kampanjen «La Dem bli». Det er ett pass for hvert av de 400 barna som har sittet mer enn tre år på asylmottak i Norge. Det er barn vi ikke klarer å sende vekk, men som vi heller ikke har fantasi, overskudd og – la oss si det rett ut: medmenneskelighet – til å gi ei framtid her i landet. Derfor lar våre myndigheter dem sitte stuet vekk mens ministre og departementer lukker øynene, snakker om noe annet, holder seg for ørene og leker likegladleken mens barna må bære konsekvensene av udugelig voksenpolitikk.

For ordens skyld: Vi snakker ikke om muslimske horder som velter inn over landegrensene og rokker stabiliteten i velferdsstaten. Vi snakker ikke om lykkejegere, organiserte kriminelle eller profesjonelle snyltere. Vi snakker om en liten gruppe mindreårige, mange av dem født her. Den absurde ideen om å sende dem «hjem» er for de langtidspapirløse meningsløs. Hjem er Norge. Av forskjellige grunner kan de ofte ikke sendes vekk, slik staten helst vil. Det kan dreie seg om tilstanden i foreldrenes opprinnelsesland, om byråkratisk sendrektighet eller andre, vidt forskjellige årsaker. Bare én ting har disse årsakene felles: Det er ikke de papirløse barnas skyld.

«Limbo» var Dantesbetegnelsefor det trøstesløse området utenfor helvetes porter, der sjelene som verken kunne dømmes til evig pine eller løftes opp til himmelsk salighet, befant seg. Der ventetida var evigvarende. Det er denne tilstanden av permanent håpløshet man plasserer en papirløs familie i – de er her midt iblant oss, de bor på norsk jord, de jobber, mange av dem (staten har riktignok i sin visdom funnet ut at det er best de arbeider svart, så vi slipper å motta den skatt de mer enn gjerne vil betale), de lærer seg språket, de har venner, de deltar på dugnader om de får lov – men hele tida bare så vidt. Hele tida i en permanent «nesten»-tilstand. De mangler nemlig det som skal til for å starte. For å gi sine barn ei framtid, og for å bidra til det samfunnet de ønsker å bli en del av. De mangler et papir.

Dette er ikke nytt. Det er de statsløse flyktningers evige forbannelse, mangelen på et dokument med et eget navn på. Et papir som sier: Dette er meg. Her hører jeg til. Se: Mitt stempel, statens segl på mitt dokument. Allerede for 90 år siden, i kjølvannet av revolusjonen og den store krigen fantes skarer av mennesker på flukt, mennesker uten et fedreland, og uten et papir. Det var da én mann pekte seg ut, en mann hvis navn alene veide så tungt, hvis menneskelighet var så stor at det var som en nasjon alene. Nansenpasset var født.

Han var ikke bare Norges stolthet. Han ble vår identitet. Han var – slik liker vi i alle fall å tenke på det – oss, når vi er på vårt beste. Dristig i møtet med det ukjente. Visjonær i politikken. Varmhjertet ansikt til ansikt med nød og fortvilelse. Det er Nansen. Det var Norges idé om seg selv.

Det er derfor sist ukes Nansen-forestilling ble så – ikke pinlig, men trist. Det vi så, var et land som ofrer tid og krefter på en dum diskusjon om offentliggjøring av et par harmløse (og ganske flotte) portrettbilder, mens de lar sine politikere demonstrere at de intet har forstått – eller vil forstå – av de store spørsmål i arven etter ham. Vi er blitt et land som kan alt om det lille, til gjengjeld ikke noe av det store.

Det er joikkenakenheten som er det mest slående ved det nye bildematerialet om nasjonalikonet. Det er hvor fremmedartet, nesten malplassert han ser ut i en pornofiksert samtid. Den uskyldige stoltheten som lyser mot oss på de nitti år gamle bildene hører på alle måter en annen tid til. Vi ser en mann hvis tid er forbi. Og dessverre gjelder det ikke bare hans kropp. Men enda mer hans store tanker.

 I vårt land i dag har det like diffuse som usympatiske begrepet «innvandringspolitiske hensyn» forrang for det konkrete: Levende barns velferd. Nansen ville ha skammet seg over Norge sist uke. Og det er ikke på grunn av noen gamle bilder. Men for vårt nye svik.

Publisert i Dagsavisens helgeutgave.

Noen ganger bringer livet en de mest påfallende paradokser. Ved et sammentreff av tilfeldigheter ble sist uke tilbrakt i den litterære verdens grensesoner.

Noen ganger bringer livet en de mest påfallende paradokser. Ved et sammentreff av tilfeldigheter ble sist uke tilbrakt i den litterære verdens grensesoner, ufattelig langt fra hverandre i betydning og alvor – og likevel bundet sammen ved ordenes kraft.

Istanbuls nye tinghus Caglayan sies å være Europas største. Det er ikke vanskelig å tro, når man står ved porten der 17 paragraftunge etasjer skuer ned på en med hele lovens skremmende tyngde, som en portal til et rettskompleks på størelse med en liten bydel. Justispalasset er en maktoppvisning i glass, stål og stein – en like gigantisk som arrogant demonstrasjon av rettsvesenets makt og styrke i det nye Tyrkia.
Det kan i og for seg trenges både plass og rom for å overvåke og irettesette borgerne i Europas nedre hjørne. Den tyrkiske stat har trukket opp et finmasket system av regler og forordninger som beskytter statens verdighet og de offisielle sannheter, og det skal ikke store overtrampene til for å bli fanget i nettet.

Idet vi presser oss sammen i en av justispalassets 326 rettssaler slår det meg hvor likt det er et hvilket som helst domsrom: Det er maktens arkitektur. For endeveggen troner Atatürks portrett i gull, slik det har gjort i hver eneste rettssal jeg har sett i dette landet, over ordene «Adalet mülküv temeldir». En frase som er vanskelig å oversette forklarer tolken meg hviskende. Men det handler om rettferdighet.
I dag dreier rettferdigheten seg om tidsmaskiner, tankekontroll, beatlitteratur og cut-up-teknikk. William S. Burroughs‘ «The soft machine» fra 1961 er et selsomt stykke litteratur. Ifølge dommeren som troner under Atatürk-sitatet, er det forresten ikke litteratur i det hele tatt: Det er obskøniteter. Derfor handler ikke saken om kunstens frihet, men barns beskyttelse mot tekstlige overgrep. (Her kunne det være fristende å slenge inn fra sidelinjen, fra en som har begynt på boken flere ganger og måttet gi opp, at om den selvfornøyde dommeren klarer å få et tyrkisk barn til å lese den, har hun sannelig gjort en innsats.)

Saken ville vært latterlig, om den ikke var så tragisk: I et land som aspirer til å bli fullverdig medlem av det moderne Europa, risikerer forleggeren Irfan Sanci tre års fengsel for å bringe beatgenerasjonens femti år gamle drømmer til torgs. Det er ikke mer enn ett år siden forrige gang jeg så ham stå ansikt til ansikt med makten og Atatürks kontrafei, den gang for å ha oversatt Apollinaire. Og han er så langt fra å være den eneste forlegger, forfatter eller redaktør som må stå slik.
De aller fleste saker der tekst trekkes inn i justispalassets uendelige labyrinter dreier seg om andre ting enn beatlitteratur. Respekten for statens verdighet, det armenske folkemordet, eller den kurdiske verkebyllen. Det er nok å ta av. Men tirsdagens rettshøring var symptomatisk nok: En stat som insisterer på å definere hva slags kunst innbyggerne har godt av, er allerede på ville veier. Det handler om politikk, like mye som det handler om anstendighet.

Etter at forlegger og oversetter har fått sine invendinger behørig avfeid og litteraturen har tapt i denne omgang (endelig dom er dog ikke felt – de fleste slike saker trekker ut i årevis, som en nerveslitende og ødeleggende prosess der det frie ord ikke slås i bakken, men langsomt kvernes til ingenting) setter jeg meg på flyet til Frankfurt – til internasjonalt forleggeris årlige kjempestevne. Tusenvis av forfattere, titusener av forleggere, millioner av bøker og milliarder av kroner skal møtes og utveksles i løpet av en messe som for hvert år bare blir større, mer strømlinjeformet og skinnende.

En uke i året er Frankfurt verdens bokhovedstad. Resten av året er det finansinstitusjonenes by – bankbyggene som troner rundt messen som gigantiske glass- og stålfalloser minner mer om justispalasset i Istanbul enn det som godt er. Det er maktens arkitektur igjen. Og inne blant dem springer forleggerene – ivrige, nysgjerrige, og langsomt mer oppgitte ettersom messens hysterisk oppskrudde tempo sliter dem ut, i jakten på bokstaver og gevinst.

Et sted inne i dette kaoset går jeg på Irfan Sancis kollega Ragip Zarakolu, en av verdens aller modigste forleggere. Han var den første jeg i sin tid observerte stå for retten i Istanbul. Det var visst hans sak nummer noen-og-tretti. For Ragip er bokutgiveri en evig kamp mot staten, en kamp for retten til å formidle ord. Det er en vane. Likevel ser han trist ut.
«Nå har de tatt sønnen min», sier han. Opposisjon går i arv. Deniz Zarakolu, som arbeider i farens forlag, ble arrestert for å forelese om politisk filosofi i det kurdiske partiet BDP. Og om makten var latterlig da den møtte beatlitteraturen, er den livsfarlig når den møter politisk filosofi. Deniz sitter i militærfengsel og kan bli sittende der et år, mens han venter på at saken skal komme opp. Det er en stille luke av alvor som åpner seg midt i Frankfurtmessens hektiske kaos. Men intet varer lenge på en messe.
«Vi har vel ikke tid til å sitte her lenger noen av oss», sier Ragip etter et par kaffekoppers samtale. «Vi har forleggeri å gjøre.»