Åsne Havnelid
Den frivillige redningstjenesten er bærebjelken i den norske beredskapen. Fremtidens beredskap er avhengig av forutsigbare rammevilkår og at de offentlige og frivillige ressurser finner hverandre.
Innlegget er skrevet sammen med Rikke Lind, generalsekretær i Redningsselskapet og Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.
I dag avholder Stortinget åpen høring om samfunnssikkerhet og beredskap. I denne debatten er det en forventning både fra politikere og det norske samfunnet om at det frivillige Norge skal være
klare til å rykke ut med både redningsmateriell og personell når en ulykke, krise eller katastrofe skjer, nå og i fremtiden. Men dessverre er ikke dette en selvfølge. Det fordrer fortsatt politisk
vilje til å bevilge midler som kan sikre utdannelse av nye frivillig og anskaffelse av nødvendig utstyr og materiell. Uten kompetente frivillige og uten nødvendig utstyr vil det heller ikke være noen
beredskap. Dette er et politisk spørsmål, ikke et ansvar de frivillige organisasjonene kan bære alene.
I et langstrakt og tynt befolket land som Norge har det offentlige bare evne til å bygge opp noen få profesjonelle og dedikerte redningsenheter. Med få enheter er det naturlig at disse i stor grad
sentraliseres. For å sikre en lokalt forankret nasjonal redningstjeneste som når alle, er samfunnet derfor helt avhengig av at alle ressurser i Norge som er egnet for å redde liv skal kunne
mobiliseres for innsats på kort varsel. Bærebjelken i disse ressursene er den frivillige beredskapen.
Forventningen til den frivillige beredskap er naturlig. Over lang tid har bevisst satsing fra organisasjoner på å bygge kompetanse innenfor beredskap resultert i en meget kompetent frivillig
redningstjeneste som daglig rykker ut på søk og redningsaksjoner over hele landet. En tjeneste som redder liv, skaper trygghet og som er det beste eksempel på merverdien som skapes når offentlige og
private midler sammen utløser frivillig innsats.
Beredskap handler om planlegging, øvelser og samhandling. Betydningen av den frivillige rollen i denne samhandlingen kommer også til uttrykk gjennom regjeringens avgjørelse om å inkludere de
frivillige organisasjonene i nødnettets tekniske løsninger. Dette vil styrke samhandlingen mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner med operasjonelt ansvar.
De frivillige organisasjonene er tildelt et stort ansvar. Et ansvar vi tar og som vi vil forvalte på en måte som tilfredsstiller kravene til kvalitet, ikke minst de store kravene vi stiller til oss
selv. Opplæring og øvelser er en nødvendig del av beredskapens hverdag. En nødvendighet for å kunne bistå når den store eller lille katastrofen rammer. En redningsskøyte, dets mannskap, eller et
søketeam har krav til sertifisering uavhengig om de er frivillige eller ansatt i det offentlige. Men det holder ikke med denne kompetansen, viljen og innsatsen uten redningsskøyte og annet nødvendig
utstyr.
Forutsigbarhet i beredskapen er essensiell, uavhengig av hvordan beredskapen er organisert. Det offentlige skal kunne stole på den frivillige beredskap, stole på evnen og muligheten de frivillige
organisasjonene har til å mobilisere kompetent personell og nødvendig utstyr når katastrofen rammer. Enda viktigere er at de som rammes, folk flest, skal kunne stole på at vi vil være der når de
trenger oss.
Prisen for god og forutsigbar beredskap er ikke høy sammenlignet med hva samfunnet får tilbake, men politikerne må innse at økte midler er viktig.
Organisasjonene må kunne planlegge langsiktig, både med hensyn til opplæring og til innkjøp av nødvendig utstyr. Fremtidens beredskap er avhengig av at de offentlige og frivillige ressurser finner
hverandre. For de frivillige beredskapsorganisasjonene er for eksempel tildelingene fra spilleoverskuddet til Norsk Tipping avgjørende for å bygge opp den frivillige kapasiteten beredskaps-Norge er
avhengig av. Debatten i Stortinget i dag og i tiden fremover må sikre at denne forutsigbarheten ivaretas. Det motsatte vil innebære en sterk svekkelse av samfunnets sikkerhet og sikkerheten til
hver og en av oss.
Jeg registrerer med stor glede at Arbeiderpartiet ønsker tettere samspill med frivillige organisasjoner for å møte framtidens helseutfordringer.
La det bli mer enn tomme ord, og la det skje fort. Mange sårbare grupper, og altfor mange enkeltskjebner, lider - og fanges i dag ikke opp av det offentlige hjelpeapparatet.
19. september, få dager før han ble utnevnt som ny helse- og omsorgsminister, la Jonas Gahr Støre fram et nytt verdigrunnlag for Ap, hvor han blant annet poengterte at framtidens helseutfordringer må løses i et samspill mellom privat, offentlig og frivillig sektor. Dette er et svært gledelig budskap for oss som hver dag kjemper for frivilligheten i Norge, og som kjenner på kroppen hvor avgjørende den er for en rekke sårbare grupper i samfunnet. For dem er det mange av, i alle aldre. Ensomhet og sosial ekskludering er blitt et stort problem, som blant annet gir seg utslag i nedsatt livskvalitet og svekket psykisk helse. Hele 1 av 4 nordmenn er plaget av ensomhet, viser en undersøkelse gjennomført av Røde Kors.
Støre påpeker at framtidens helseutfordringer - med livsstilssykdommer og flere som lever lengre - ikke løses med sykehjemsplasser alene. Det tror ikke vi heller. Allerede i dag er Røde Kors og andre frivillige organisasjoner viktige samfunnsaktører som fyller essensielle omsorgshull i Norge, huller det offentlige Norge ikke greier å fylle. Når det gjelder de eldre spesielt, så handler det ikke bare om sykehjemsplasser og tekniske hjelpemidler. Det handler om de mellommenneskelige forholdene og den psykososiale helsen. De trenger omsorg og sosialt samvær. Noen å snakke med. Det erfarer våre frivillige, som ser ensomheten hver eneste dag.
Røde Kors tilbyr en rekke nettverks- og omsorgsaktiviteter med Besøkstjenesten som den største og eldste (grunnlagt 1949). Våre frivillige besøker ensomme i private hjem, på institusjoner og i fellesmøter. Det har vi tenkt til å fortette med - og her kan også seniorer være en ressurs. Det å være frivillig har en egenverdi; man får et nettverk, opplever tilhørighet og finner glede i å hjelpe andre.
Men vi klarer ikke få bukt med ensomheten alene. Vår besøksventeliste øker. Vi trenger flere frivillige hender og flere frivillige ledere. Så er det ikke til å stikke under en stol at vi også trenger stabile økonomiske rammebetingelser, slik at vi lokalt kan administrere aktiviteter, samt drive med rekruttering, opplæring og kvalitetssikring av våre frivillige.
Vi ønsker et tettere samspill med myndighetene og kommunene, velkommen. Og vi er utålmodige. Ikke bare for å ivareta de eldre, men også for å drive forebyggende humanitært omsorgsarbeid overfor alle de sårbare gruppene i samfunnet. Vi har store forventninger til Støre. Med sin nye ministerpost har han mulighet til å få de ulike leddene i helsetjenestene, inkludert frivillig sektor, til å jobbe sammen i tråd med samhandlingsreformen. Vi håper at han ber kommunene om å inngå forpliktende, tette samarbeid med frivillige organisasjoner. Og vi håper han er like utålmodig som oss.
Det er ikke alle norske barn som gleder seg til sommerferie. For dem som har minst blir «ferie» et tomt drømmeord.
FATTIGDOM: Det er ikke alle norske barn som gleder seg til sommerferie. For dem som har minst blir «ferie» et tomt drømmeord.
Barn gleder seg til å reise på sommerferie - til slektninger, på hytta eller kanskje til utlandet. Men langt fra alle. En stadig økende gruppe barn i Norge lever i fattigdom og får ikke den ferien de trenger og har rett på. Ferie blir et tomt drømmeord. Dette har vi ett felles ansvar for å gjøre noe med.
74.000 barn under 18 år lever i familier i Norge med vedvarende lav inntekt, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Og denne barnegruppen er dessverre i økning. Antall barn som lever i familier med lav inntekt har økt fra 4 til 8 prosent fra 1997 til 2010.
Bak tallene finner vi 74.000 utsatte og sårbare barn. Å være fattig i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men å mangle det alle de jevnaldrende i nabolaget har. De norske lavinntektsfamiliene unnlater oftere å gjøre ting sammen som koster penger. Og de reiser i langt mindre grad enn familier ellers på ferie, viser en NOVA-rapport om barns levekår. Familiene har verken økonomi eller ressurser til å mobilisere for en felles familieopplevelse.
Barna kommer til skolestart i august uten å ha hatt en verdifull «time out» fra hverdagen, og uten å kunne dele sine sommeropplevelser og ferieminner med venner og medelever. For enkelte barn er livet i en fattig familie starten på et liv med sosial tilbaketrekking og eksklusjon.
Fravær av ferie er først og fremst vondt for barna som rammes. Samtidig er det tankevekkende at et av verdens rikeste land ikke klarer å innfri FNs barnerettigheter. FNs barnekonvensjon understreker barns rett til hvile og fritid, og til å delta i lek og fritidsaktiviteter, jamfør FNs barnekonvensjon, artikkel 27 og 31.
I dag dekker ikke det offentlige Norge dette humanitære behovet. Røde Kors forsøker å gjøre noe med det. Men vi klarer det ikke helt vi heller. Behovet er for stort.
Via vår aktivitet «Ferie for alle» tilbyr vi familier med svak økonomi - med minst ett barn i aldersgruppen 6-13 år - gratis ferieleir. I år arrangerer vi 31 slike ferietilbud i sommerens skoleferie, fordelt på alle fylkene i landet.
Feriene er på mellom tre og seks overnattinger, og har fokus på utendørsaktiviteter og sosialt samvær. Søkerne fanges opp via det kommunale hjelpeapparatet og andre Røde Kors-aktiviteter. I sommer får cirka 1.100 personer delta på «Ferie for alle».
Samtidig skuffer vi nesten like mange søkere. Om lag 900 personer får i år avslag. Ikke fordi de er utenfor målgruppen, men på grunn av kapasitetsproblemer. Vi har nok frivillige til å drifte flere ferietilbud, men mangler økonomiske ressurser til mat, opphold og reisekostnader. Ferie for alle finansieres i dag av givere som spesifikt støtter Røde Kors sitt arbeid rettet mot barn i Norge. I tillegg har vi de to siste årene fått et tilskudd på to millioner kroner fra Barne- og likestillingsdepartementet.
Å leve som barn i en lavinntektsfamilie i Norge slår ikke bare negativt ut for den enkelte i forbindelse med ferietid. Mange av disse barna rammes aller hardest i hverdagen. Når flertallet i Norge opplever en velferdsvekst uten historisk sidestykke, blir dagliglivet vanskelig for de barna og foreldrene som faller utenfor.
Når spennende ferieturer, et vell av materielle goder og råflotte barnebursdager nærmest blir normen, er det tungt både å forklare og akseptere at man ikke engang kan gå i bursdagsselskap fordi man ikke har penger til å kjøpe gave.
Å sikre familier med svak økonomi en inntekt som er til å leve av, er et offentlig ansvar. Det finnes virkemidler i form av økonomisk støtte, som økt barnetrygd, bedre bostøtteordninger og reduserte barnehagesatser. I tillegg vet vi at manglende tilhørighet på arbeidsmarkedet er den viktigste årsaken til at familier lever med vedvarende lav inntekt.
Men det er også på tide å stoppe opp og spørre hva vi i 2012 mener kjennetegner en god oppvekst og et godt liv. Det er ikke nødvendigvis beløpet brukt på ferie som er avgjørende for barns oppvekst, men muligheten for å være sammen og ha et avbrekk i hverdagen. Røde Kors vet, gjennom sine oppvekstaktiviteter, at det er fellesskapet og tida sammen som er avgjørende.
Røde Kors møter gjennom hele året familiene som lever i økonomisk fattigdom. Vi ser at en del av disse barna sliter med sosial inkludering, ensomhet, psykiske plager, skolearbeid og/eller mangel på voksenkontakt. Foreldrene har dessverre mange av de samme plagene. Sånn sett reproduseres problemene.
Vi ser også at foreldrene ønsker det beste for barna sine, og strekker seg langt for å bidra til at de ikke skal oppleve å bli satt utenfor. Men ingen kan gå veien alene. Røde Kors har som mål å bidra til trygge oppvekstvilkår. For å lykkes, må vi skape trygghet og tilhørighet for hele familien.
Gjennom våre 402 foreninger spredt rundt i hele landet, kan vi gjøre mye lokalt. For jobben må i stor grad gjøres lokalt. Men vi klarer ikke dette alene. Vi må jobbe tett med myndighetene og andre aktører for å hjelpe disse familiene, slik at barna som trenger det får økt livskvalitet, like framtidsmuligheter og slik at vi ikke bryter med FNs barnekonvensjon.
Som samfunn må vi sikre at alle grupper inkluderes og får en del av vår velferdsøkning. Vi har en felles oppgave i å inkludere, åpne og se nye muligheter. Alle må få plass rundt samme bord.