Irans president Mahmoud Ahmadinejad hadde fortsatt ikke satt kursen vestover, da Aftenposten den 4. januar viet en artikkel, ”På turné i USAs bakgård” til iranerens kommende reise i Latin-Amerika. Grunnen til Aftenpostens interesse for møter mellom noen u-lands statsledere, som i seg selv ikke utfyller noen av kriteriene til å havne i en norsk avisoverskrift, er like enkel som den er fryktingytende: Latin-Amerika og Iran har inngått en farlig allianse som truer USAs sikkerhet. Ifølge Aftenposten får Iran uran til sitt atomprogram fra Brasil og Venezuela, og har utplassert ”elitestyrker”, såkalte ”quds” i sine ambassader i Latin-Amerika, noe som utgjør ”en potensiell trussel” mot USA gitt landenes ”geografiske nærhet”.
Om en kjenner litt til internasjonal politikk er det lett å le av de ravende gale konspirasjonsteoriene om at iranske ambassadeansatte i Latin-Amerika skal kunne gå til angrep på USA. En påstått ”iransk megaambassade” i Nicaragua, som Hillary Clinton snakket om med stor bekymring, viste seg for eksempel å være lite annet enn et hus med en ambassadør og hans kone. Den vanligvis lojale Washington Post framstilte ryktet som latterlig, og selv Clintons allierte i den nicaraguanske høyreopposisjonen syntes det var tåpelig.
Også konspirasjonsteorien om at iranske sykkel- og traktorfabrikker i Venezuela egentlig er del av en hemmelig plan for atomkrig mot Vesten, blant annet framført av den Miami-baserte norsk-venezuelanske Thor Halvorssen, har gitt opphav til mye latter. Det finnes imidlertid grunner til ikke å se rent humoristisk på Aftenpostens atomanklager. For få år siden gikk USA til krig mot Irak på grunn av gjentatte anklager om atomvåpen. Late, ukritiske og servile redaktører, som videreførte skremselspropagandaen om hvor langt inn i Europa ”Saddams masseødeleggelsesvåpen” ville ramme, uten å sjekke fakta eller understreke den totale manglen på bevis, må dessverre ta sin del av ansvaret for at det ble politisk mulig for Bush-administrasjonen å gjennomføre den katastrofale invasjonen. I USAs lange historie for blodige intervensjoner i Latin-Amerika har liknende beskyldninger, bare med kommunistspøkelset og russerne i hovedrollen, blitt brukt som påskudd.
Journalistisk sett er kanskje det verste i denne saken at Aftenposten selv sitter på WikiLeaks-dokumentene, som viser at ikke en gang amerikanerne selv tror på atomløgnen som Aftenposten fremfører: ”Det ser ut til at disse påstandene har liten rot i virkeligheten [...] det er svært usannsynlig at Venezuela forsyner andre land med uran”, skriver for eksempel ambassadens charge d’affaire. WikiLeaks-dokumentene viser også at det ikke finnes noe holdepunkt for at Irans ambassader, som er omgitt av vestlige lands ambassader og med fri adgang for all verdens journalister, skulle være fulle av ”quds-styrker” slik Aftenposten fastslår, eller ha en eneste soldat, for den saks skyld. De fiktive iranske ”megaambassadene” i Latin-Amerika har, ironisk nok, kun ett reellt eksisterende motstykke i den virkelige verden: nemlig USAs ambassader – inngjerdede militariserte gigakomplekser med opp til flere hundre ansatte. Og, som WikiLeaks avslører, en multidisiplinær stab som legger ned en enorm mengde arbeid i å undergrave kontinentets demokratisk valgte venstresideregjeringer. I 2002 skrev den amerikanske ambassaden i Caracas hjem om den venezuelanske NHO-lederen Pedro Carmona, som de kalte ”rett mann på rett tid”. Få uker senere var militækuppet mot Chávez et faktum og Carmona ble utnevnt til diktator før han oppløste nasjonalforsamlingen og beordret hær og politi ut for å forfølge folkevalgte og kuppmotstandere. At Aftenposten den gangen hyllet Carmona som ”diplomatisk problemløser” og kalte Chávez ”kuppmaker og populist” er så sin sak. Igjen er kanskje det mest bekymringsverdige at avisen holder den avgjørende informasjonen fra WikiLeaks-dokumentene tilbake for sine lesere, og fortsetter å omtale forholdet mellom USA og Latin-Amerika, som om den ikke visste om stormaktens massive antidemokratiske innblanding.
Den latinamerikanske venstrebølgen og de nye ledernes samlingsprosjekter, drevet fram av sentrum-venstre aksen Venezuela-Brasil-Argentina, har gitt den mest drastiske reduksjonen i USAs dominans over kontinentet på 200 år. Fra toppmøtet i Argentina i 2005, der Chávez, akkompagnert av Diego Maradona, fikk hovedskylda for å ha senket verdenshistoriens største frihandelsavtale FTAA, til Caracas 2011, der alle kontinentets 32 statsledere var samlet til innstiftelsen av CELAC den første organisasjonen for hele Latin-Amerika som er uavhengig av USA, har Washington pekt ut Chávez som den verste syndebukken. I ett av de amerikanske ambassadedokumentene Aftenposten har skaffet seg, men ikke nevner, kommer USAs ambassadør i Chile med forslag for hvordan USA kan gjenvinne sin dominans i Sør-Amerika og isolere Venezuela. I tillegg til å gjenoppta dollarstøtten til søramerikanske hærstyrker, slik det ble gjort under bølgen av USA-støttede militærkupp på 70-tallet, anbefaler han i skrivet å bruke de relativt begrensede kommersielle og diplomatiske båndene til Iran for å diskreditere Chávez. For USAs regjeringer gir denne strategien mening. Hvorfor Aftenposten velger å framstille Iran som en hovedaktør i Latin-Amerika i stedet for å rapportere de reelle historiske endringene som nå utspiller seg, er imidlertid en gåte. For tro meg, her er faktisk virkeligheten mer spennende enn fiksjonen.
I oktober i fjor fastslo Aftenposten, også da med høyreekstreme fanatikere i Miami som eneste kilde, at Chávez var lagt inn på sykehus for akutt nyresvikt, noe som førte til indre ”kniving” mellom ministre som ville ta over presidentvervet. Allerede før avisen lå på norske frokostbord var ryktet latterliggjort av en TV-sending der Chávez spilte softball med sine ministre. I den anledning skrev jeg en kronikk kalt ”Chávez i Aftenposten”, som ble svært godt mottatt av Aftenpostens lesere og på facebook. Men da NRKs Dagsnytt 18 inviterte Aftenpostens utenriksredaktør Kjetil Dragnes og meg til å debattere saken, takket Dragnes nei. Aftenpostens Harald Stanghelle, som allerede hadde takket ja til å delta i en annen Dagsnytt 18-debatt og satt klar i studio da han fikk forespørselen, svarte også nei til å diskutere med meg og hindret dermed at debatten fant sted.
Nå har altså Aftenposten hentet fram en ny og mer fryktinngytende konspirasjonsteori og presentert den som en sannhet. Men denne gangen vil ikke avisen trykke noe innlegg med fakta om saken. Aftenposten har selv, med sine snart 700 artikler om Chávez, flere enn de aller fleste andre aviser, gjort den venezuelanske presidenten til ett av sine viktigste hovedtema. Når avisen likevel så aktivt velger å rømme fra TV- og radiooverførte debatter, som aviser vanligvis higer etter å delta i fordi det gir PR, gir den et useriøst inntrykk. For om Aftenpostens utenriksredaksjoen ikke selv har tillit til at standpunktene den forfekter kan stå seg mot fakta i en åpen diskusjon, hvorfor skal leserne ha tillit til den da?