Også i verdens rikeste land avskriver nå de fleste enhver form for «månelanding».

Da Neil Armstrong, det første mennesket som satte sin fot på månen, døde i august i fjor, innebar det at det nå bare er åtte gjenlevende mennesker (samtlige amerikanske menn) som har gått på månen. Alle er født mellom 1930 og 1935. Alle fotavtrykkene ble avsatt i den uhyre korte perioden 1969-1972.

Jeg har gått en stund med en sterk, men uferdig følelse av at dette amputerte romeventyret sier noe viktig om vår samtid. Til den kunne forløses av et fabelaktig essay av den amerikanske antropologen David Graeber; om «flygende biler og profittratens fallende tendens», i tidsskriftet The Baffler.

Graeber påpeker at de teknologiske forhåpningene på 60- og 70-tallet i mindre grad ble realisert, sammenlignet med hvordan det ble med tilsvarende visjoner på slutten av 1800-tallet. Og at det har mindre med kollektiv mangel på realisme å gjøre, og mer med grunnleggende utviklingstrekk i den globale kapitalismen.

Sovjetunionen sendte opp Sputnik i 1957. Det trigget USAs romprogram. For å bevise den kapitalistiske økonomiens ideologiske overlegenhet koordinerte man enorme statlige ressurser. Landingene på månen 1969-1972 ble høydepunktet i denne satsingen.

Og så? Den dominerende beretningen er at Staten med stor S dro seg tilbake, slik at forsk­ning og utvikling kunne bli mer markedsstyrt igjen. Men, USA gikk ikke bort fra gigantiske statlige utviklingsprogrammer. Derimot ble satsingen mer rendyrket militær; også i grunnforsk­ningen. 95 prosent av robotforskningen i USA finansieres av Pentagon. Det blir det avanserte drapsdroner av, i stedet for arbeidstidsbesparelser.

Beskrivelsen belyser et sentralt element i nyliberalismens æra. Mens nyliberalismens ideologiske ytre har handlet om at statens rolle skal minskes, har staten rent faktisk hatt en avgjørende rolle i omorganiseringen av økonomien. Mer usikre arbeidsforhold og demonterte velferdsordninger gjør beviselig ikke arbeidskraften mer produktiv, ei heller mer innovativ. Men en kapitalisme som framstår som Det Eneste Alternativet er fra et nyliberalt perspektiv å foretrekke framfor en transformasjon mot et økonomisk system som er mer livlig og holdbart.

Graebers poeng snur opp ned på et av de mest feirede - og egentlig mest åpenbart feilaktige - dogmene i vårt samfunn: at det er den kapitalistiske konkurransen som driver fram menneskelig innovasjon og mer effektiv ressursbruk. Når andre drivkrefter enn profittinteresse, og andre organisasjonsformer enn det profittmaksimerende firmaet, lukes vekk i takt med nyliberalismens framgang, blir resultatet heller det motsatte. På område etter område har den vitenskapelig-teknologiske drivkraften til å sprenge menneskehetens grenser - å komme lenger, ferdes raskere, kurere epidemier - snarere blitt stagget og tonet ned. Også selve vitenskapsfeltet trykkes hardere inn i den nyliberale markedsmodellens snevre rammer, der den vansmekter. For å referere Graeber igjen: I stedet for et tilfluktssted for de eksentriske, briljante, men upraktiske, er akademia snarere blitt et sted der framgang handler om selvpromotering.

Markedslogikken peker mot kontroll og feilstyring av menneskelig kunnskapstørst og innovasjonsevne. Legemiddelindustriens måte å fungere på gjør at vi må vente lenger på en kur for kreft, for ikke å snakke om medisiner mot «tropiske sykdommer», mens hverdagsantidepressiva og potensmiddel trekker enorme ressurser. Det er manko på velfungerende, avanserte roboter for å forenkle husvask. I stedet har vi nå en debatt om skattesubsidiering av dem som allerede har råd til å ha hushjelp (noe som i utgangspunktet forutsetter relativt store inntektsforskjeller). Og altså: verken flygende biler eller flere bemannede romferder, ikke til månen engang.

Mange kan rasjonelt se at en del utviklingstendenser må legges om i de avanserte industrilandene, i alle fall hvis framtida skal bli lysere enn den framstår som i dag. Vi trenger å skape rom for flere allment tilgjengelige velferdstjenester, på områder der muligheten til å spare arbeid via tekniske løsninger er begrensede. Og vi trenger å minske uttaket av ikkefornybare ressurser fra jordens overflate - gjerne gjennom å produsere smartere og få mer fritid, i stedet for å produsere dummere, men mer. Vår økonomiske produksjonsmodell vanskeliggjør, for ikke å si forhindrer, en slik fornuftig organisering.

Der står vi i dag. Graeber skriver om USA: «Den fremste og mektigste nasjonen som noensinne har eksistert, har viet de siste tiårene til å fortelle for sine innbyggere at de ikke lenger kan tenke på fantastiske kollektive prosjekter». Også i «verdens rikeste land» avskriver nå de fleste enhver form for «månelanding». Pengene som kommer fra oljeeventyret må i stedet inn på verdens børser - i konsensus om at «markedet» er best på å stake ut framtida, og at inflasjon tross alt er farligere enn global oppvarming. Kan vi virkelig ikke bedre?

NHO-direktør Stein Lier-Hansen mener vi alle bør «ta en SAS». Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp, ført ovenfra av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende 
interesser og standpunkter.

I forrige uke hadde NHOs Stein Lier-Hansen latt seg inspirere av SAS-débâclet og ønsket seg nå svenske lønninger i julegave til nordmenn. Uten en «moderasjon» kunne vi «få flere eksempler på at ansatte velger å gå ned i lønn og ytelser for å sikre sin egen arbeidsplass» (min kursiv), meldte direktøren.

Men de svenske arbeidsgiverne og deres politiske gren i regjeringspartiene er på sin side ikke fornøyd med arbeidstakeres lønninger og arbeidsvilkår i Sverige. NHOs svenske kollegaer gjentar stadig at den høye ungdomsledigheten i landet (over 20 prosent) bare kan fås ned ved hjelp av lavere inngangslønner. At generelle skattelettelser til arbeidsgivere som har unge ansatte hittil har vært en arbeidsmarkedspolitisk fiasko, men et deilig direktebidrag til McDonalds, ser ikke ut til å dempe deres glød.

I Danmark, som også nevnes av Lier-Hansen, presenterte partiet Venstre bare noen uker tidligere sin «økonomiske plan». Høyreopposisjonens originale idé er at de danske lønningene må holdes tilbake. Danmark skal ha - tyske lønner. Og svenske skatter.

Før i tida betydde tyske lønner stabil velstandsøkning. Men det er den «moderne» tyske lønnspolitikken som danske Venstre lar seg begeistre av. Der sank nemlig reallønningene for medianinntektsmottakerne med sju prosent mellom år 2000 og 2010. De nedre 40 prosentene på inntektsstigen fikk se sine reallønner synke med nesten en femtedel. Dette er ikke minst en følge av at staten bevisst har skapt et lavtlønnsmarked nærmest befridd fra sosiale rettigheter. Dette presser i sin tur lønningene i andre deler av arbeidsmarkedet. I dag jobber nesten 10 millioner tyskere for mindre enn 7 euro (cirka 55 NOK) i timen, og rundt 1,5 millioner tjener så lite at de ikke en gang kommer opp på eksistensminimum. «Vi har etablert en av de beste lavtlønnssektorene i Europa», skrøt Gerhard Schröder, den sosialdemokratiske kansleren som introduserte disse tiltakene. Selv tapte han valget til den ekte høyresida og kunne i stedet godte seg med eksepsjonelt velbetalte oppdrag for russiske gass-interesser. «Vi skal nok bare være glade for at tyskerne har hatt en moderat lønnsutvikling», sa for øvrig Lier-Hansen til Klassekampen 4.8.2012.

Sånn snurrer spiralen - og med den verdens økonomiske tilstand. De seneste tre tiårene har kapitaleierne over hele den vestlige verden tatt en voksende del av produksjonsverdien, på bekostning av lønnsandelen. Dette har ikke skapt en mer «dynamisk» eller «holdbar» økonomi. Tvert imot har denne tiltakende skjeve fordelingen vært en viktig del av de prosessene som nå har blomstret ut i en større krise. Mer av de samlede økonomiske ressursene har hopet seg opp hos de aller rikeste. Følgene er blitt finansiell spekulasjon og oppbygging av privat gjeld i husholdningene.

Når næringslivstoppene og de mest virkelighetsimmune delene av økonomkorpset skal skrive ut krisemedisin, lander man like fullt på at verden trenger enda mer av sånt som omfordeler ressurser oppover i samfunnshierarkiet: Løsningen finnes ikke under regnbuen, men lenger ned i lønns- og velferdsspiralen.

Den britiske kommentatoren Owen Jones oppsummerer i The Independent dramaet i vår samtid som «Den store tilbakerullingen» - The Great Reverse. Skattene for de rikeste senkes enda mer, flere velferdstjenester privatiseres og de med svakest stilling på arbeidsmarkedet piskes hardere. Resultatet er en glidning nedover i generell velvære, hånd i hånd med erosjon av rettigheter som er vunnet gjennom lang tid.

Jones peker på to effektive elementer i denne tilbakerullingsstrategien: Dels demonisering og mistenkeliggjøring av de som er lengst ned - gjerne med etnisk fordomsfulle fortegn. Dels å profittere på mangelen på tydelige parlamentariske alternativer.

Norge befinner seg i dag i en privilegert situasjon, men i samme kraftfelt som Europas kriseland. Håndteringen av finansimplosjonene 2007-2008 var framgangsrik i Norge, sysselsettingsnivået har kunnet opprettholdes og øke, og den norske velferdsstaten produserer gode resultater. Men sterke krefter kjører daglig på med krav som vil gjøre Norge mer likt andre land: Et mer usikkert arbeidsmarked, større risiko for å rammes av fattigdom og enda større deler av produksjonsverdien overført til dem med størst finansielle beholdninger.

Et blikk ut over verden viser at den nedadgående spiralen ikke leder ned til fast grunn, eller til en sunn idealvekt, for å bruke Siv Jensens metafor om «slankekur» i de kollapsede søreuropeiske økonomiene. Vi bevitner i stedet en beinhard klassekamp ovenfra, ført av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende interesser og standpunkter. Norge har gode muligheter til å by på motstand mot den store tilbakerullingen. Men da er alternativet solidaritet: Å avvise angrepene på de mest utsattes velferdsrettigheter, å bygge ut snarere enn å tynne ut den felleskapsfinansierte tjenestesektoren, og å kreve moderasjon - eller helst stille kontemplasjon - fra dem som svever alt for høyt over britiske studenter, tyske industriarbeidere og norske SAS-ansatte.

De samme falske fortellingene om «trygdenasjonen» Norge skyller over oss igjen og igjen.

«Trygdeutgiftene eksploderer i statsbudsjettet - har vi fått det for godt når hver femte i arbeidsfør alder går på trygd?» Slik presenterte NRK tema for «Debatten» den 11. oktober. Dette ble blant annet foranlediget av et utspill fra NHOs Stein Lier-Hansen. I Vårt Land kunne vi lese at «stadig færre i dag er på jobb» og at «i løpet av den rødgrønne regjeringens regime har folketrygden nærmest eksplodert». «De rødgrønne bruker 50 prosent mer på trygd», roper avisen ut, og Lier-Hansen understreker at dette er en «håpløs utvikling».

Vel, den virkelig håpløse utviklingen er at disse resirkulerte mytene og faktoidene oftere og oftere får legge premissene for debatten.

I virkeligheten er realveksten i folketrygdens utgifter mellom 2005 og budsjettet for 2013 på cirka 22 prosent. 70 prosent av denne økningen skyldes økte utbetalinger av alderspensjon. I samme periode har realveksten i fastlands-BNP vært på cirka 23 prosent. Enda mer misvisende blir det når NHO (på Twitter) skriver at «trygdede får en stadig større del av kaka». Statsbudsjettets utgifter til all «sosial beskyttelse» i 2011 tilsvarte omtrent 23 prosent av fastlands-BNP («kaka»). Det er cirka ett prosentpoeng høyere enn for ti år siden. Regner man uten kostnader for alderdom, ligger tallet på samme nivå som for ti år siden. Det er mildt sagt språklig nyskapende å kalle dette for en «eksplosjon».

Med påstander om «stadig færre på jobb» avanserer debatten fra å være misvisende til å bli nærmest bisarr. I absolutte tall er det en dramatisk økning av antallet som er på jobb i Norge - 320.000 flere de siste sju årene. Andelen av befolkningen i alderen 25-64 som var sysselsatt var også noe høyere i 2011 enn i 2005, til tross for en finanskrise der imellom. Artig nok er dette en reprise fra NHO, av et triks de har prøvd på før. I forbindelse med sin årskonferanse i fjor ville de diskutere «trygdebølgen» ut fra påstanden at «en stadig større andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet». Et problematisk utgangspunkt, ettersom en stadig mindre andel av befolkningen er utenfor arbeidslivet, sammenlignet med både 90-tallet, 80-tallet og 70-tallet, slik blant annet SSB kunne påpeke.

Hva så med NRKs påstand om at «hver femte i arbeidsfør alder går på trygd»? Det er litt over 18 prosent av befolkningen som mottar ytelser i form av sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon. Det er noe annet enn å permanent «gå på trygd». En stor del handler om støtte for å klare seg når man midlertidig ikke kan jobbe eller når man prøver å komme seg inn igjen på arbeidsmarkedet. Andelen som mottar disse ytelsene har vært stabil de siste ti årene.

Ingenting av dette er uansett en indikasjon på at «vi» - uklart om det er friske eller syke som menes - «har fått det for godt».

I Norge er det altså færre som står utenfor arbeidsmarkedet enn i andre land. Men i sammenligning med andre land er det flere her som mottar økonomisk støtte, dersom de tilhører den gruppen, det vil si av en eller annen grunn har måttet stå utenfor arbeidsmarkedet i kortere eller lengre perioder.

Dette, kan man mene, er et tegn på at velferdsordningene fungerer - og gir gode resultater. Men det er et helt annet bilde vi repetitivt mates med. Når NTB produserer en artikkel med overskriften «Nordmenn er verdens mest trygdede» (og regner inn så vel alderspensjon som svangerskapspermisjon), får som vanlig en økonomiprofessor alene kommentere tallene, denne gangen Kjell Vaage. «Etter at Sverige og Nederland har klart å snu trenden, har Norge havnet på verdenstoppen både i andelen uføre og i sykefravær», sier professoren, uten å nevne det høye norske sysselsettingsnivået.

Vi får heller ikke vite at man i det høyrestyrte Sverige har «snudd trenden», gjennom rett og slett å nekte nesten alle som trenger det tilgang til uførepensjon. I stedet tvinges syke mennesker, som ikke kan jobbe, til å søke på jobber som ikke finnes. Nye tall viser at det bare er to prosent av de langtidssyke som har blitt utsatt for denne hardhendte behandlingen, som et halvår senere har funnet en vanlig jobb. Mange blir dermed avhengige av partner eller slekt, andre tvinges til å søke sosialstønad - en ytelse som, i motsetning til i Norge, har økt kraftig. I Sverige er arbeidsløsheten høyere og sysselsettingsandelen lavere enn da høyreregjeringen tok over. Derimot har man ganske riktig «spart» milliarder på syke og arbeidsledige, og gitt pengene i skattelette til dem som er friske og rike.

Det er denne «trenden» som venter bak mytebølgen. Norge bør prøve å unngå den.

Våre herskende økonomiske modeller mystifiserer mange maktforhold.

Den internasjonalt kjente, svenske handelsreisende i nyliberal evangelisme, Johan Norberg, skrev i 2006 boken «Da mennesket skapte verden», på norsk utgitt av høyresidens tankesmie Civita. Boken forklarer historien som en kamp mellom «motsatte mentaliteter» - kreativitet og kontroll - og slår et slag for at vi burde leve godt med økonomiske forskjeller, ettersom de kan skape en dynamikk som gjør det bedre for alle. Fra denne fantasifulle bok husker jeg særlig en setning om sutrete kritikere av den urettferdige verdensordenen: «Når noen klager over at 20 prosent av verdens befolkning har 80 prosent av verdens ressurser betyr det ingenting annet enn at disse 20 prosent skaper 80 prosent av verdens ressurser, hver dag, fordi de har frihet til å gjøre det.»

Jeg kommer på dette frihetsbudskapet når jeg leser artikkelen «The GDP Illusion», BNP-illusjonen, i det siste nummeret av tidsskriftet Monthly Review. Artikkelforfatteren John Smith viser der hvordan den vanlige måten å måle verdiskapning i lands økonomi - bruttonasjonalproduktet - gir et forvridd bilde av vår «globaliserte» virkelighet. Standardtolkningen av økonomisk statistikk, skriver Smith, «skjuler utbyttingsforholdet i relasjonene mellom bedrifter i nord og produsenter i Sør».

Han undersøker problemet gjennom å følge noen tidstypiske hverdagsprodukter. De smarte telefonene, som har endret så mange av våre vaner, produseres gjennom et avansert samspill mellom konkret arbeid av ulike typer, som foregår over hele verden. I 2009 var den totale produksjonskostnaden for en iPhone 179 dollar, mens den solgte for 500 dollar i USA. «Bruttoprofitten» på 321 dollar - hele 64 prosent - som dette gir, deles mellom Apple, deres distributører, og - via skatter og avgifter - den amerikanske staten. Poenget er at alt dette bidrar til BNP i USA. Den fysiske sammenstillingen av telefonene skjer hovedsakelig i Kina. Kostnaden der, i prinsippet lønninger til de kinesiske arbeiderne, besto bare av 6,5 dollar per telefon, altså mindre enn fire prosent av den totale produksjonskostnaden. Resten kommer fra komponenter produsert i tredjeland. Disse regnes da inn som eksport fra Kina til USA, men legges ikke til i Kinas BNP.

Mens varemerket bygges opp i nord, og gir muligheten til å ta ut høyere priser, framstår det som at det arbeidet som er forutsetningen for at produktet skal eksistere, er relativt sett mindre og mindre verdt. Det gjelder ikke bare teknologitunge Apple, men også H&Ms T-skjorter eller en kopp kaffe på Starbucks. Dette er en posisjon som muliggjøres av de historisk bestemte globale urettferdighetene. Og mens Apple økte sine marginer i 2011, ble underleverandørenes marginer i Kina presset. Dette driver dem til å prøve å flytte produksjonen til mer rurale områder, der muligheten til ekstrem utbytting av arbeiderne fortsatt er større.

Mens BNP-begrepet, tross sine brister, gir en indikasjon om materiell velstand, gir den en feilaktig forståelse av hvem som skaper merverdi og hvor det gjøres. Verdien av de kinesiske arbeidernes produksjon antas være det de får i lønn. Hele tyngden av de historiske, politiske og sosiale strukturer som gjør at epidemisk mange arbeidere hos Apples underleverandør Foxconn har kunnet drives til selvmord, plukkes med ett bort fra ligningen. Med Smiths ord er det ikke «value added» som BNP fanger i sammenheng med produksjon som outsources til lavtlønnsland, men «value captured»; vi ser hvor de skapte verdiene tas opp, konsumeres om du vil, ikke hvor de bygges opp.

BNP per capita i karibiske Bermuda, der i prinsippet all produksjon består av tjenester relatert til luksusturisme, er usammenlignbart høyere enn i nærliggende Den dominikanske republikk, der man har en småskala industri. Det har sin forklaring i at Bermuda har blitt et populært plasseringssted for hedgefond og annen finansakrobatikk. Men det er absurd å dermed dra slutningen at Bermuda har verdens mest produktive økonomi, i den betydningen vi til hverdags legger i produksjon av verdier. Det er ikke der man med stor effektivitet «skaper verdens ressurser», for å vende tilbake til Norberg. Snarere tvert imot.

Våre herskende økonomiske modeller og begreper mystifiserer mange maktforhold. Vi lever nå i en tid preget av at den superrike globale eliten har akkumulert enorme finansielle ressurser - og dermed retten til å utbytte og konsumere de verdiene som andre skaper i økonomien - samtidig som produksjonen i mange rike land stagnerer og arbeidsledigheten stiger. Da er tiden mer enn moden for å på alvor utfordre forestillingen om markedsplassen som et sted fritt fra historie og maktforhold, der alle og enhver får som fortjent.

Det er ikke løpske lønnskostnader som har tvunget europeiske økonomier i kne. Snarere tvert imot: Altfor mye penger i hendene på altfor få aktører har stimulert finansiell spekulasjon, med kjent resultat.

Vårens arbeidskonflikter i Verdens Rikeste Land har fått mange bekymrede kommentatorer på banen. Forrige uke sluttet også Thorbjørn Jagland seg til. Hans utgangspunkt er - naturligvis - europeisk. «I Latvia har offentlig ansatte gått med på 30 og 40 prosent kutt i lønn, mens Romania godtar 15 prosent kutt. Her hjemme streiker vi for tillegg på 4 prosent. Det er klart kontrasten blir veldig stor», sier han i Aftenposten den 19. juli.

Det er klart. Men det er ikke helt klart hvorfor det skulle være bedre å gjøre som i Latvia og Romania, enn som i Norge. Er det slik at altfor høye lønninger har ført de landene som har problemer ut i krise? Neppe. At lønningene ikke har holdt tritt med profitten er i virkeligheten en viktig forklaring på den situasjonen som verdensøkonomien befinner seg i, ikke minst fordi det har ført til økende forskjeller. I 2010 konstaterte til og med en forskningsrapport fra IMF - ikke kjent for å finansiere venstreradikal propaganda - at svekkelsen av arbeidernes forhandlingsstyrke i USA har gitt en kraftig økning av de aller rikestes andel av inntektene, noe som har bidratt til den finansielle og realøkonomiske krisen. Dette er for øvrig det samme som skjedde før krakket i 1929.

Lønningenes andel av produksjonen har sunket også i Europa. Dette er en trend som igjen bekreftes i en ny OECD-rapport «Capital’s grabbing hands?». Rapporten viser for øvrig at dette også gjelder Norge - særlig hvis man regner med oljesektoren.

Dette betyr at produktivitetsforbedringer i tiltakende grad har gått til kapitaleierne. EU-kommisjonen noterte selv i sin Competitiveness Report 2010 at perioden 2000-2007, årene fram til finanskrisens utbrudd, var preget av at lønnenes andel av inntektene sank med fem prosent, og at endringene i arbeidskostnad i ulike land ikke er relatert til endringer i arbeidsledighet. Det er ikke løpske lønnskostnader som har tvunget europeiske økonomier i kne. Snarere tvert imot: Altfor mye penger i hendene på altfor få aktører har stimulert finansiell spekulasjon, med kjent resultat.

Men hva med framtida? Når «kostnadene i Europa tvinges ned på grunn av økonomisk krise og arbeidsledighet», øker risikoen for at Norge senere mister konkurransekraft, går resonnementet. Dette har «norske politikere vært for dårlige til å forklare nordmenn», mener Jagland. NHO-president Kristin Skogen Lund nikker bifallende.

Er det sant at sammenbrudd venter, når lave lønninger og stramme statsbudsjett får latvisk og gresk økonomi til å blomstre igjen, og konkurrerer ut streikende - les late og kravstore - statsansatte og oljearbeidere i Norge?

Vel, gresk økonomi har krympet fem år på rad. Unge mennesker flykter fra Latvia i store skarer. I Spania, som fikk ros av EU for sine budsjettoverskudd før krisen og nå møysommelig har gjennomført de beordrede nedskjæringene, er annenhver ungdom arbeidsledig og så vel banksektoren som flere regioners økonomier er på vei mot kollaps. De langsiktige kostnadene for at deler av helse- og utdanningssystemet bryter sammen og for at millioner av mennesker som skrumper inn i arbeidsløshet, er vanskelige å beregne, men lette å forstå. Også på kortere sikt gjør den fallende innenlandske etterspørselen i landene som gjennomfører nedskjæringer i lønninger og offentlige tjenester, at en bred innhenting blir vanskeligere.

Det er i dette perspektivet verken slu eller solidarisk å la norsk kapital ta en større del av den kaken som bakes i Norge, eller å presse lønnene i offentlig sektor sånn at lønnsforskjellene øker og behovene der ikke kan fylles.

Nå skal det tillegges at Jagland - akkurat som regjeringen - også har en del å si om den andre siden i arbeidskonflikten. «Jeg kan forstå at det blir slik når jeg ser lønnspåslagene og pensjonene lederne gir seg selv», understreker han i intervjuet. Problemet er at det like fullt er lønnstakernes krav som får ham til å konstatere at det «tydeligvis» ikke er nok med oppfordringer, og at vi derfor «trenger forpliktende avtaler der arbeidsgivere, arbeidstakere, ledere og staten deltar».

Regjeringens håndtering av spenningene i arbeidsmarkedet har fulgt samme mønster. Økninger av sjefslønner tre ganger større en vanlige lønner i samfunnet, møtes med for så vidt krasse presseutspill fra Næringsministerens kontor. Arbeidstakernes mobilisering for rimelig kompensasjon derimot, møtes av tvungen lønnsnemnd i ytterkantene av hva internasjonale konvensjoner tillater (og etterlater en annen tidligere Ap-leder, Reiulf Steen, søvnløs).

Man kan si mye om dette, men særlig «ansvarlig» er det ikke.

En undersøkelse viste nylig at 52 prosent av 
Israels jødiske befolkning støtter beskrivelsen av afrikanske 
innvandrere som «kreft».

Norges grense mot den vide verden går ikke ved Svinesund. Med Schengensamarbeidet går den ved Middelhavet. Og i praksis prøver de europeiske landene å trekke grensen stadig lenger unna, inne i Afrika. Men flyktningenes beskyttelsesbehov forsvinner ikke. Etter kollapsen i Libya og omveltningene i hele Nord-Afrika, er det nå en del som tar veien inn i Egypt og videre til det rike Israel.

Men i «Midtøstens eneste demokrati», skjer nå dypt ubehagelige ting. Mens de afrikanske migrantene lever under vanskelige forhold i Tel Aviv og andre israelske storbyer, omtales de som «infiltratører». Statsminister Netanyahu skremmer med at de anslagsvis 50.000-60.000 migrantene skal vokse til det tidoble, noe som ville «true vår nasjonale sikkerhet og vår nasjonale identitet». Parlamentsmedlemmet Miri Regev gikk nylig ett skritt lenger og sammenlignet migrantene med «en kreft i nasjonens kropp».

Den israelske staten har nå skjerpet sine allerede svært strenge utlendingsbestemmelser - gjennom et tillegg til en lov fra 1954. Myndighetene gis anledning til å internere asylsøkere og deres barn i tre år før deportasjon. Asylsøkere kan - i direkte strid med internasjonal rett - straffes for «ulovlig innreise», uten rettssak eller tilgang til advokat. Å hjelpe «infiltratører» kan gi fengsel opp til 15 år.

Min første spalte her i Dagsavisen etter 22 juli, hadde overskriften «Lært deg en lekse?». Den tok utgangspunkt i at noen syntes at jeg nå, etter å ha overlevd terroren på Utøya, burde «slutte å støtte palestinsk terror mot Israel». Spalten handlet om den sentrale rollen som staten Israel spiller i den såkalte Eurabia-litteraturen og i de islamofobe miljøene i Europa og USA. Israel sees som en utsatt spydspiss av vestlig sivilisasjon i det muslimske mørket. Statens «faste» opptreden sees som forbilledlig. Et sentralt poeng var at behandlingen av den arabiske befolkningen under opprettholdelsen av okkupasjonen også leder til et brutalisert og paranoid samfunnsklima mer generelt.

I det som nå skjer i Israel kan vi også se viktige elementer i det islamofobiske tankeuniverset materialisere seg.

I Israel har demografiske betraktninger vært styrende for statens administrative og militære operasjoner i mange år; da rettet mot arabere. Nå uroer man seg for afrikanerne; hva som kunne komme til å skje flere generasjoner fram, når de har fått flere barn og, gud forby, kanskje til og med krever borgerrettigheter.

Her ser vi også den sammenglidningen mellom religion, kultur og etnisitet som preger samtidens rasisme generelt. Innenriksminister Yishais uttalelse i et intervju for bare noen uker siden, sammenfatter det hele: «De fleste muslimer som kommer hit innser ikke engang at dette landet tilhører oss, den hvite mannen».

Også det konspirative trekket i Eurabia-litteraturen finner vi her. Debattanter på høyrekanten hevder friskt at «den afrikanske infiltrasjonen» kan være plantet av «venstresiden» og NGOer som sysler med «menneskerettigheter» (i hermetegn), for å undergrave Israels eksistens. Slik dukker også et annet sentralt og velkjent tema opp: forræderiet i egne rekker, hos «venstresida» eller de «bløthjertede», som det aller farligste.

Og naturligvis finnes et vekselspill mellom ord og handling.

Det har forekommet mishandling, knuste bilruter, brannbomber mot leiligheter, og til og med brannstifting mot en førskole for flyktningbarn. Da en mobb i Tel Aviv angrep butikker der mørkhudede innvandrere arbeider, skjedde det i forbindelse med den ovennevnte kreftuttalelsen.

Human Rights Watch skriver i sin skarpe kritikk av de konvensjonsstridige israelske asyllovene at myndighetene «spruter retorisk bensin på den fremmedfiendtlige ilden».

En undersøkelse viste nylig at 52 prosent av Israels jødiske befolkning støtter beskrivelsen av afrikanske innvandrere som «kreft» (fra 86 prosent i høyrereligiøse Shas til 8 prosent i venstrepartiet Meretz). Så mange som hver tredje sier at de har forståelse for bruken av vold mot migranter. Dette, for øvrig, samtidig som 80 prosent oppgir at de lever i områder med få eller ingen flyktninger i nabolaget.

Sånn er rasismens natur, overalt. Når den har satt seg fast i samfunnets hverdagslige omløp rammer den raskt flere enn dem som opprinnelig var formålet for diskriminering og fornedring. Å forstå og møte dette er en oppgave for samfunnsdebatt og aktivisme, også her hjemme, hvor vi enn så lenge heller bruker mest tid og energi på oppdagelsesreiser i Anders Behring Breiviks psyke.

Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, roper på «strukturelle reformer». Altså mer av det som rundt i Europa har bidratt til voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene.

En av Europas aller tyngste politiske makthavere ble intervjuet i Wall Street Journal i forrige uke. Sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, fikk blant annet spørsmål om han trodde at framtidas Europa vil bli mindre preget av den sosiale modellen som har definert kontinentet.

«Den europeiske sosiale modellen har allerede forsvunnet, når vi ser den ungdomsarbeidsløsheten som råder i visse land», svarer Draghi. Ut fra dette gjentar han flere ganger at Europa har skrikende behov for «strukturelle reformer».

Det viser seg at disse «reformene» innebærer mer av det som rundt om i Europa har bidratt til dypere arbeidsledighet, voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene. Det er ikke minst «mer fleksible» arbeidsmarkeder som kreves, ifølge Draghi. Det betyr i klartekst at det skal bli lettere å sparke folk og at enda fler enn i dag skal jobbe uten faste kontrakter. Denne prosessen, som har vært en viktig del av nyliberalismens utbredelse i Europa, har allerede presset fram lavere organisasjonsgrad og at en lavere andel av produksjonsverdien går til lønninger. Denne omfordelingen fra arbeid til kapital har konsentrert mer inntekter hos de rikeste prosentene i befolkningen - inntekter som er blitt «investert» gjennom finansakrobatikk og som har blåst opp destabiliserende bobler over hele verden.

Draghi argumenterer som en hvilken som helst liberalistisk politiker: ungdommer rammes av at de eldre har ansettelsesvern. Men det skapes ikke flere jobber av at en eldre arbeidstaker sies opp og erstattes av en yngre. Den ideen om en dynamisk, «kreativ ødeleggelse» som skimtes i argumentasjonen, er virkelighetsfjern. Arbeidsløshet skaper kompetanseødeleggelse, oppgitthet og kronisk fattigdom.

Draghi vil også at man kutter i de sosiale sikkerhetsnettene. Han refererer anekdotisk til den tysk-amerikanske økonomen Dornbusch, som skal ha sagt at europeerne er så rike at de har råd til å betale for å ikke jobbe. Denne typen høhø-humor av og for de høye herrer fungerer myteskapende. Den forestillingen som selges inn, er at flere ville begynne å jobbe om færre fikk penger når de ikke kan jobbe, og/eller at ytelsene krympes. Men det er ikke slik at land med relativt «sjenerøse» ytelser til syke og arbeidsløse har lavere sysselsettingsnivåer. Snarere tvert imot.

Intervjuet er interessant for å gi rett perspektiv på kravene som nå stilles til Hellas. Politisk har «redningspakken» svært lite å gjøre med verken redning eller Hellas. Poenget er å skape et brohode i ruinene av den greske samfunns­økonomien. Et brohode for å rulle inn mislykkede, destruktive «reformer» over hele Europa.

Mislykkede, dersom målet er å øke sysselsetting, vekst og velferd. De allerede gjennomførte kuttene i Hellas har ført til at så å si alle økonomiske indikatorer har stupt nedover. Industriproduksjonen har sunket med rundt 30 prosent siden 2008, noe som minner mer om krig enn om resesjon. Arbeidsløsheten er over 20 prosent. Og statsgjelda har vokst som andel av BNP. Ikke engang Draghi sier lenger uten videre at «reformene» kommer til å hjelpe Hellas med dette. Han henviser bare vagt til en framtidig «tillitskanal», som vil «gjenopprette veksten». Det betyr sånn cirka at vi håper de rike vil investere mer en eller annen gang, når de er blitt overøst med penger og arbeidskraften er blitt billig.

«Redningspakken» innebærer en kraftig beskjæring av Hellas’ suverenitet - en slags partiell kolonisering. Tysklands finansminister har til og med vært inne på at Hellas burde utsette sitt valg. Nå forsøker EUs politiske og byråkratiske maskineri å påtvinge grekerne beslutninger som skal gjelde uansett utfallet av valget. Over dette presiderer politiske makthavere - i EU-kommisjonen og ESB - som ikke er folkevalgte. Suverenitetsoverføring til teknokrater i markedsfundamentalismens tjeneste underletter forsøkene på å gå rundt folkeopinioner som krever at den økonomiske politikken skal tilpasses flertallets behov, ikke tvert om. Det gjelder ikke bare i Hellas. Det er talende at Draghi i intervjuet omtaler regjeringenes oppgivelse av mer suverenitet som en av de «positive forandringene» som er blitt oppnådd de siste månedene.

Dramaet dreier seg altså om mer enn de hundretusenvis av grekere som på rekordtid har falt under fattigdomsgrensen; en del av dem hjemløse eller så desperate at de tvinges til å sette bort barna sine på barnehjem. Det gjelder massearbeidsløshet, ressursfordeling, og - faktisk - folkestyrets framtid i hele Europa. Men Mario Draghi har sine prioriteringer klare. «Hva er den første statistikken du sjekker om morgenen», spør Wall Street Journal. «Børskursene», svarer han kortfattet.

Mange synes nå å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame.

De første årene i Sverige hadde vi juletre hjemme. Av plast, i og for seg. Men likevel. Det var ingen dramatisk beslutning. Det fantes en tanke om at lillebror, som var tre år når vi kom til Sverige i 1986, kanskje ville bli lei seg over at andre barn hadde det. Noen år senere viste det seg at han ikke brydde seg nevneverdig. Plastgranen forble i esken. Det var like udramatisk som da den ble anskaffet.

Jeg er usikker på hva juletrespørsmålet egentlig har betydd for vår integrering i Vesten. Men jeg mistenker at enkelte kunne ha trukket vidtrekkende konklusjoner av dette i dag, i ei tid da alt som har med kulturforskjeller å gjøre raskt blir offentlig spennende, særlig hvis islam kan framstå som et element.

I forrige uke fikk vi høre at Øren skole i Drammen hadde døpt om sin juleavslutning til vinterfeiring. I samband med dette skal noen barn ha blitt hindret fra å bære nisseluer. Hendelsen utviklet seg straks til en het riksnyhet. Nå gjaldt saken integreringen, sameksistensen mellom kulturer, Norges framtid. Stortingspolitikere fra alle partier kom raskt på banen. Fordømmelsene ble skarpt ordlagt. Fædrelandsvennen kunne rapportere om en «bred front mot nisseluenekt».

Fremskrittspartiet gikk som vanlig et skritt foran denne fronten. «Dette er et trinn på veien for å utslette vår egen kultur», mente stortingsrepresentant Bente Thorsen. På sin Facebook-side skrev Siv Jensen: «Nå holder det med misforstått toleranse». Der – akkurat som i andre kommentarfelter – var det mange som tok hintet og identifiserte problemet mer konkret. «Støre snakker om at det ikke foregår en islamisering av Norge, makan til fornektelse av virkeligheten», opplyste noen. En annen mente det er urimelig at «vi må gjemme våre tradisjoner» mens «de kommer her og får bygge moskeer som sender ut bønnerop».

Denne brede og opprørte folkefront gikk imidlertid raskt i oppløsning. Det viste seg nemlig at ingen muslimer var innblandet. Rektoren tok selvkritikk og påpekte samtidig at «nisseluenekten ble gjort for å skåne elever fra norske religiøse minoriteter som ikke feirer jul», og altså ikke av hensyn til muslimene. Trusselen om utslettelse av norsk kultur var med andre ord avverget inntil videre.

Selv mener jeg at barn selvsagt skal kunne ha på seg nisseluer. Spesielt når det er jul. Jeg tror man i det store og hele bør roe ned med kategoriske ytringer rundt religiøse symboler og tradisjoner. Spesielt når det religiøse innslaget uansett tynnes ut. Når det gjelder julen, så mye at mange nå synes å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame. Men mange barn blir glade av å ha dem på seg. Så la dem! Og snakk – ved behov – sammen om friksjoner som kan oppstå.

Men reaksjonene på (den kansellerte) nisseluebeslutningen sier oss noe viktig, og ubehagelig, om vår samtid. De viser aksepten for diskriminerende behandling og for den konsekvent problematiserende beskrivelsen av innvandrere, særlig muslimske. En beslutning som tas på bakgrunn av en «etnisk norsk minoritet» kan man kanskje mislike. Men bare mistanken om at en endring skulle skyldes et ønske om å respektere muslimer eller, gud forby, å imøtekomme krav fra muslimske samfunnsmedlemmer, dét utløser nasjonal panikk. Det skrives inn i en farlig fortelling om underkastelse og «snikislamisering». Og det utløser instinkter om kollektiv straff: Hvis en av dem (indirekte) har skylden for at en av oss ikke får bære nisselue, da må vi se på deres rett til å ha moskeer, for eksempel.

Denne skjevheten kan vi finne i stort og smått. Det er (etnisk norske) «bråkete tenåringer» man irriterer seg over på en fredagskveld, mens tilsvarende «innvandrergjenger» brått blir representanter for hele folkegrupper. Rusproblemer, omsorgssvikt eller småkriminalitet er vanligvis beklagelige forhold som krever tiltak fra det offentlige. Med mindre man kan finne en somalisk, kurdisk eller iransk bakgrunn et eller annet sted. Da må vi snakke oss andpustne om integreringsutfordringer, og kanskje også dra demografiske linjer, farget av nedarvet synd, ut i horisonten.

Denne systematiske forskjellsbehandlingen forsurer mellommenneskelige relasjoner, setter seg i folks selvtillit og legger en våt klut på følelsen av samhørighet. Men dessverre er en «bred front» mot dette i realiteten mye lenger unna enn en bred front mot misforstått nisselue-nekt. Det er et samfunnsproblem som vi må våge å ta debatten om.

For øvrig hørte jeg nylig om en Lucia-feiring der en somalisk gutt trodde konseptet var vanlig karneval. Han kom til skolen i Batman-drakt – og stjal selvsagt showet. Uten at noen kulturer ble utslettet.

Markedsfundamentalistene styrer videre i Europa – uten opposisjon.

Enda en sosialdemokratisk regjering i Europa har falt. I Hellas er Papandreous regjering blitt erstattet av en koalisjon der høyresiden inngår. Det er ikke de langvarige folkelige protestene i Hellas’ gater som har tvunget fram denne regjeringen – de ville ikke ha noen av de partiene som er med i den. Den er i stedet i praksis nedsatt av EU og IMF, med bare ett mandat – å gjennomføre den seneste «redningspakken» som henges rundt grekernes nakke.

Papandreous skjebne ble først beseglet når han prøvde seg på en mislykket taktisk manøver, gjennom å antyde utlysning av en folkeavstemning. Å i det hele tatt lufte muligheten for at resultatet av «forhandlinger» med den europeiske bankkapitalens politiske representanter skulle underlegges dem som kommer til å bli berørt, var den postdemokratiske EU-æraens største faux pas. Hellas’ finansminister dro direkte fra sykesengen til G20-møtet i Cannes. Umiddelbart etter sin retur til Aten – klokken 04.45 den 3. november – utstedte han en kunngjøring. Uten å nevne landets regjeringssjef med ett ord, slo han fast at Hellas’ eurotilslutning er «en historisk seier» som «ikke kan være avhengig av en folkeavstemning». Derfor, meddelte han, krevdes «politisk seriøsitet og konsensus», for å «umiddelbart implementere beslutningen fra den 26. oktober», det vil si EU-ledernes diktat.

Overenskomsten, presentert som streng, men sjenerøs solidaritet med Hellas, er både utilstrekkelig og urettferdig. Opplegget innebærer at det først og fremst blir greske pensjonsfond som tar den største smellen. Samtidig utvides krisefondet EFSF – gjennom selv å låne! Investorer, helst i land som Kina og Brasil, forventes å kjøpe et nytt «spesialinstrument». I stedet for å låne ut penger direkte til kriselandene skal disse långiverne se sine lån innpakket i noe som «garanteres» av EFSF – som bare har penger til en brøkdel av sine forpliktelser. Etter 2009 er det ikke mange som uten videre går på det trikset. Det ser vi også når Italias renteutgifter skyter i været, tross at poenget var å unngå nettopp en slik spiral.

Finansherrene må samtidig være fornøyde med at så mange europeere nå er blitt forledet til å se på grekerne som utakknemlige og bråkete, i stedet for å legge skylden der den hører hjemme. Faktum tåler å gjentas: Grekerne jobber mer enn alle andre i Europa. Samtidig har de lave lønner. Det gjelder også i offentlig sektor, hvis størrelse er mindre enn EU-gjennomsnittet. Allerede før krisen lå grekerne på topp i EU når det gjelder arbeidende fattige. Arbeidsledighetstrygden ligger under fattigdomsgrensen. Nå har også den nye grunnpensjonen havnet der, og den kommer trolig til å senkes ytterligere. Det er altså i denne situasjonen at grekerne – de av dem som savner fete utenlandske kontoer og politiske kontakter – skal skvises ytterligere, i tiår framover, for at bankene skal gli unna riskene ved sin egen långivning.

Det hadde ikke vært urimelig å forvente seg at Hellas‘ sosialdemokrater da tilbød et alternativ. Men det har aldri vært aktuelt. Ikke heller folkeavstemningsutspillet hadde den hensikten. Tvert imot var det et forsøk på å enklere selge inn den usle dealen.
 
Men dette er en rød tråd for sosialdemokratiet – og de etablerte venstrepartiene som virrer rundt i dets skygge – over hele Europa. I stedet for å bruke krisen til å bryte med tre tiår av nyliberalt hegemoni – som har lagt grunnen for dagens krise – tar man på seg oppgaven å være EU-byråkratiets beskytter og ambassadører overfor sine forvitrende velgerbaser. Mens man svømmer rundt i krisebølgene med en sementert EU-lojalitet hengende rundt anklene, passer andre på å surfe spenstig på bølgene. I ECB og EU-kommisjonen har ønsket om å skjære ned velferdsordninger, mose faglige rettigheter og flytte makten over finanspolitikken lenger bort fra folkevalgte, alltid vært institusjonalisert. Ved hver korsvei under krisen har man nå sørget for å trykke inn mer av denne katastrofeoppskriften i overenskomstene.

Det mangler altså nesten helt parlamentarisk opposisjon mot nettopp den økonomiske politikken som nå har ført land etter land i Europa ned i fattigdomsvekst og massearbeidsledighet. Det er en tomhet der lite annet enn forakt for hele det politiske systemet kan gro. I det landskapet kommer det til å bli stadig vanskeligere å forsvare solidariske ordninger som tidligere er blitt kjempet fram. I det landskapet trives også syndebukktenkning og høyrepopulisme.