Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, roper på «strukturelle reformer». Altså mer av det som rundt i Europa har bidratt til voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene.

En av Europas aller tyngste politiske makthavere ble intervjuet i Wall Street Journal i forrige uke. Sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, fikk blant annet spørsmål om han trodde at framtidas Europa vil bli mindre preget av den sosiale modellen som har definert kontinentet.

«Den europeiske sosiale modellen har allerede forsvunnet, når vi ser den ungdomsarbeidsløsheten som råder i visse land», svarer Draghi. Ut fra dette gjentar han flere ganger at Europa har skrikende behov for «strukturelle reformer».

Det viser seg at disse «reformene» innebærer mer av det som rundt om i Europa har bidratt til dypere arbeidsledighet, voksende fattigdom og kollaps i statsfinansene. Det er ikke minst «mer fleksible» arbeidsmarkeder som kreves, ifølge Draghi. Det betyr i klartekst at det skal bli lettere å sparke folk og at enda fler enn i dag skal jobbe uten faste kontrakter. Denne prosessen, som har vært en viktig del av nyliberalismens utbredelse i Europa, har allerede presset fram lavere organisasjonsgrad og at en lavere andel av produksjonsverdien går til lønninger. Denne omfordelingen fra arbeid til kapital har konsentrert mer inntekter hos de rikeste prosentene i befolkningen - inntekter som er blitt «investert» gjennom finansakrobatikk og som har blåst opp destabiliserende bobler over hele verden.

Draghi argumenterer som en hvilken som helst liberalistisk politiker: ungdommer rammes av at de eldre har ansettelsesvern. Men det skapes ikke flere jobber av at en eldre arbeidstaker sies opp og erstattes av en yngre. Den ideen om en dynamisk, «kreativ ødeleggelse» som skimtes i argumentasjonen, er virkelighetsfjern. Arbeidsløshet skaper kompetanseødeleggelse, oppgitthet og kronisk fattigdom.

Draghi vil også at man kutter i de sosiale sikkerhetsnettene. Han refererer anekdotisk til den tysk-amerikanske økonomen Dornbusch, som skal ha sagt at europeerne er så rike at de har råd til å betale for å ikke jobbe. Denne typen høhø-humor av og for de høye herrer fungerer myteskapende. Den forestillingen som selges inn, er at flere ville begynne å jobbe om færre fikk penger når de ikke kan jobbe, og/eller at ytelsene krympes. Men det er ikke slik at land med relativt «sjenerøse» ytelser til syke og arbeidsløse har lavere sysselsettingsnivåer. Snarere tvert imot.

Intervjuet er interessant for å gi rett perspektiv på kravene som nå stilles til Hellas. Politisk har «redningspakken» svært lite å gjøre med verken redning eller Hellas. Poenget er å skape et brohode i ruinene av den greske samfunns­økonomien. Et brohode for å rulle inn mislykkede, destruktive «reformer» over hele Europa.

Mislykkede, dersom målet er å øke sysselsetting, vekst og velferd. De allerede gjennomførte kuttene i Hellas har ført til at så å si alle økonomiske indikatorer har stupt nedover. Industriproduksjonen har sunket med rundt 30 prosent siden 2008, noe som minner mer om krig enn om resesjon. Arbeidsløsheten er over 20 prosent. Og statsgjelda har vokst som andel av BNP. Ikke engang Draghi sier lenger uten videre at «reformene» kommer til å hjelpe Hellas med dette. Han henviser bare vagt til en framtidig «tillitskanal», som vil «gjenopprette veksten». Det betyr sånn cirka at vi håper de rike vil investere mer en eller annen gang, når de er blitt overøst med penger og arbeidskraften er blitt billig.

«Redningspakken» innebærer en kraftig beskjæring av Hellas’ suverenitet - en slags partiell kolonisering. Tysklands finansminister har til og med vært inne på at Hellas burde utsette sitt valg. Nå forsøker EUs politiske og byråkratiske maskineri å påtvinge grekerne beslutninger som skal gjelde uansett utfallet av valget. Over dette presiderer politiske makthavere - i EU-kommisjonen og ESB - som ikke er folkevalgte. Suverenitetsoverføring til teknokrater i markedsfundamentalismens tjeneste underletter forsøkene på å gå rundt folkeopinioner som krever at den økonomiske politikken skal tilpasses flertallets behov, ikke tvert om. Det gjelder ikke bare i Hellas. Det er talende at Draghi i intervjuet omtaler regjeringenes oppgivelse av mer suverenitet som en av de «positive forandringene» som er blitt oppnådd de siste månedene.

Dramaet dreier seg altså om mer enn de hundretusenvis av grekere som på rekordtid har falt under fattigdomsgrensen; en del av dem hjemløse eller så desperate at de tvinges til å sette bort barna sine på barnehjem. Det gjelder massearbeidsløshet, ressursfordeling, og - faktisk - folkestyrets framtid i hele Europa. Men Mario Draghi har sine prioriteringer klare. «Hva er den første statistikken du sjekker om morgenen», spør Wall Street Journal. «Børskursene», svarer han kortfattet.

Mange synes nå å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame.

De første årene i Sverige hadde vi juletre hjemme. Av plast, i og for seg. Men likevel. Det var ingen dramatisk beslutning. Det fantes en tanke om at lillebror, som var tre år når vi kom til Sverige i 1986, kanskje ville bli lei seg over at andre barn hadde det. Noen år senere viste det seg at han ikke brydde seg nevneverdig. Plastgranen forble i esken. Det var like udramatisk som da den ble anskaffet.

Jeg er usikker på hva juletrespørsmålet egentlig har betydd for vår integrering i Vesten. Men jeg mistenker at enkelte kunne ha trukket vidtrekkende konklusjoner av dette i dag, i ei tid da alt som har med kulturforskjeller å gjøre raskt blir offentlig spennende, særlig hvis islam kan framstå som et element.

I forrige uke fikk vi høre at Øren skole i Drammen hadde døpt om sin juleavslutning til vinterfeiring. I samband med dette skal noen barn ha blitt hindret fra å bære nisseluer. Hendelsen utviklet seg straks til en het riksnyhet. Nå gjaldt saken integreringen, sameksistensen mellom kulturer, Norges framtid. Stortingspolitikere fra alle partier kom raskt på banen. Fordømmelsene ble skarpt ordlagt. Fædrelandsvennen kunne rapportere om en «bred front mot nisseluenekt».

Fremskrittspartiet gikk som vanlig et skritt foran denne fronten. «Dette er et trinn på veien for å utslette vår egen kultur», mente stortingsrepresentant Bente Thorsen. På sin Facebook-side skrev Siv Jensen: «Nå holder det med misforstått toleranse». Der – akkurat som i andre kommentarfelter – var det mange som tok hintet og identifiserte problemet mer konkret. «Støre snakker om at det ikke foregår en islamisering av Norge, makan til fornektelse av virkeligheten», opplyste noen. En annen mente det er urimelig at «vi må gjemme våre tradisjoner» mens «de kommer her og får bygge moskeer som sender ut bønnerop».

Denne brede og opprørte folkefront gikk imidlertid raskt i oppløsning. Det viste seg nemlig at ingen muslimer var innblandet. Rektoren tok selvkritikk og påpekte samtidig at «nisseluenekten ble gjort for å skåne elever fra norske religiøse minoriteter som ikke feirer jul», og altså ikke av hensyn til muslimene. Trusselen om utslettelse av norsk kultur var med andre ord avverget inntil videre.

Selv mener jeg at barn selvsagt skal kunne ha på seg nisseluer. Spesielt når det er jul. Jeg tror man i det store og hele bør roe ned med kategoriske ytringer rundt religiøse symboler og tradisjoner. Spesielt når det religiøse innslaget uansett tynnes ut. Når det gjelder julen, så mye at mange nå synes å tro at nisseluer er særdeles kristne markører, snarere enn en blanding av hedenske tradisjoner og Coca Cola-reklame. Men mange barn blir glade av å ha dem på seg. Så la dem! Og snakk – ved behov – sammen om friksjoner som kan oppstå.

Men reaksjonene på (den kansellerte) nisseluebeslutningen sier oss noe viktig, og ubehagelig, om vår samtid. De viser aksepten for diskriminerende behandling og for den konsekvent problematiserende beskrivelsen av innvandrere, særlig muslimske. En beslutning som tas på bakgrunn av en «etnisk norsk minoritet» kan man kanskje mislike. Men bare mistanken om at en endring skulle skyldes et ønske om å respektere muslimer eller, gud forby, å imøtekomme krav fra muslimske samfunnsmedlemmer, dét utløser nasjonal panikk. Det skrives inn i en farlig fortelling om underkastelse og «snikislamisering». Og det utløser instinkter om kollektiv straff: Hvis en av dem (indirekte) har skylden for at en av oss ikke får bære nisselue, da må vi se på deres rett til å ha moskeer, for eksempel.

Denne skjevheten kan vi finne i stort og smått. Det er (etnisk norske) «bråkete tenåringer» man irriterer seg over på en fredagskveld, mens tilsvarende «innvandrergjenger» brått blir representanter for hele folkegrupper. Rusproblemer, omsorgssvikt eller småkriminalitet er vanligvis beklagelige forhold som krever tiltak fra det offentlige. Med mindre man kan finne en somalisk, kurdisk eller iransk bakgrunn et eller annet sted. Da må vi snakke oss andpustne om integreringsutfordringer, og kanskje også dra demografiske linjer, farget av nedarvet synd, ut i horisonten.

Denne systematiske forskjellsbehandlingen forsurer mellommenneskelige relasjoner, setter seg i folks selvtillit og legger en våt klut på følelsen av samhørighet. Men dessverre er en «bred front» mot dette i realiteten mye lenger unna enn en bred front mot misforstått nisselue-nekt. Det er et samfunnsproblem som vi må våge å ta debatten om.

For øvrig hørte jeg nylig om en Lucia-feiring der en somalisk gutt trodde konseptet var vanlig karneval. Han kom til skolen i Batman-drakt – og stjal selvsagt showet. Uten at noen kulturer ble utslettet.

Markedsfundamentalistene styrer videre i Europa – uten opposisjon.

Enda en sosialdemokratisk regjering i Europa har falt. I Hellas er Papandreous regjering blitt erstattet av en koalisjon der høyresiden inngår. Det er ikke de langvarige folkelige protestene i Hellas’ gater som har tvunget fram denne regjeringen – de ville ikke ha noen av de partiene som er med i den. Den er i stedet i praksis nedsatt av EU og IMF, med bare ett mandat – å gjennomføre den seneste «redningspakken» som henges rundt grekernes nakke.

Papandreous skjebne ble først beseglet når han prøvde seg på en mislykket taktisk manøver, gjennom å antyde utlysning av en folkeavstemning. Å i det hele tatt lufte muligheten for at resultatet av «forhandlinger» med den europeiske bankkapitalens politiske representanter skulle underlegges dem som kommer til å bli berørt, var den postdemokratiske EU-æraens største faux pas. Hellas’ finansminister dro direkte fra sykesengen til G20-møtet i Cannes. Umiddelbart etter sin retur til Aten – klokken 04.45 den 3. november – utstedte han en kunngjøring. Uten å nevne landets regjeringssjef med ett ord, slo han fast at Hellas’ eurotilslutning er «en historisk seier» som «ikke kan være avhengig av en folkeavstemning». Derfor, meddelte han, krevdes «politisk seriøsitet og konsensus», for å «umiddelbart implementere beslutningen fra den 26. oktober», det vil si EU-ledernes diktat.

Overenskomsten, presentert som streng, men sjenerøs solidaritet med Hellas, er både utilstrekkelig og urettferdig. Opplegget innebærer at det først og fremst blir greske pensjonsfond som tar den største smellen. Samtidig utvides krisefondet EFSF – gjennom selv å låne! Investorer, helst i land som Kina og Brasil, forventes å kjøpe et nytt «spesialinstrument». I stedet for å låne ut penger direkte til kriselandene skal disse långiverne se sine lån innpakket i noe som «garanteres» av EFSF – som bare har penger til en brøkdel av sine forpliktelser. Etter 2009 er det ikke mange som uten videre går på det trikset. Det ser vi også når Italias renteutgifter skyter i været, tross at poenget var å unngå nettopp en slik spiral.

Finansherrene må samtidig være fornøyde med at så mange europeere nå er blitt forledet til å se på grekerne som utakknemlige og bråkete, i stedet for å legge skylden der den hører hjemme. Faktum tåler å gjentas: Grekerne jobber mer enn alle andre i Europa. Samtidig har de lave lønner. Det gjelder også i offentlig sektor, hvis størrelse er mindre enn EU-gjennomsnittet. Allerede før krisen lå grekerne på topp i EU når det gjelder arbeidende fattige. Arbeidsledighetstrygden ligger under fattigdomsgrensen. Nå har også den nye grunnpensjonen havnet der, og den kommer trolig til å senkes ytterligere. Det er altså i denne situasjonen at grekerne – de av dem som savner fete utenlandske kontoer og politiske kontakter – skal skvises ytterligere, i tiår framover, for at bankene skal gli unna riskene ved sin egen långivning.

Det hadde ikke vært urimelig å forvente seg at Hellas‘ sosialdemokrater da tilbød et alternativ. Men det har aldri vært aktuelt. Ikke heller folkeavstemningsutspillet hadde den hensikten. Tvert imot var det et forsøk på å enklere selge inn den usle dealen.
 
Men dette er en rød tråd for sosialdemokratiet – og de etablerte venstrepartiene som virrer rundt i dets skygge – over hele Europa. I stedet for å bruke krisen til å bryte med tre tiår av nyliberalt hegemoni – som har lagt grunnen for dagens krise – tar man på seg oppgaven å være EU-byråkratiets beskytter og ambassadører overfor sine forvitrende velgerbaser. Mens man svømmer rundt i krisebølgene med en sementert EU-lojalitet hengende rundt anklene, passer andre på å surfe spenstig på bølgene. I ECB og EU-kommisjonen har ønsket om å skjære ned velferdsordninger, mose faglige rettigheter og flytte makten over finanspolitikken lenger bort fra folkevalgte, alltid vært institusjonalisert. Ved hver korsvei under krisen har man nå sørget for å trykke inn mer av denne katastrofeoppskriften i overenskomstene.

Det mangler altså nesten helt parlamentarisk opposisjon mot nettopp den økonomiske politikken som nå har ført land etter land i Europa ned i fattigdomsvekst og massearbeidsledighet. Det er en tomhet der lite annet enn forakt for hele det politiske systemet kan gro. I det landskapet kommer det til å bli stadig vanskeligere å forsvare solidariske ordninger som tidligere er blitt kjempet fram. I det landskapet trives også syndebukktenkning og høyrepopulisme.

Det er på høy tid med en mer realistisk forståelse av USAs rolle i verden.

Andelen fattige i USA nådde 15 prosent i 2010. Det betyr 46 millioner mennesker. Mer enn hvert femte barn havner nå under fattigdomsgrensen. Arbeidsledigheten er på drøyt ni prosent av arbeidsstyrken. Andelen dypt fattige – de som tjener mindre enn halvparten av fattigdomsgrensen – har nå nådd 6,7 prosent: det høyeste målte tallet siden 1975. Nesten 15 prosent av husholdningene i USA hadde i løpet av 2010 problemer med å få maten til å strekke til.
 
Mens det har vært populært de siste årene blant europeiske høyredebattører å løfte fram USA som «integreringsmodell», viser den nyeste statistikken hvordan den kraftigste økningen av fattigdom har kommet blant svarte og latinos. Fire av ti svarte barn regnes nå som fattige. Gjennomsnittlig formue blant hvite er hele 44,5 ganger større enn den for svarte.
 
Til tross for at USAs BNP har vokst og vokst, har den typiske husholdningen (median) nå lavere inntekt enn for ti år siden. En heltidsarbeidende mannlig arbeider har i dag lavere realinntekt enn i 1973. 
 
Dette betyr helt enkelt at vanlige amerikanere er blitt tynt fra ulike hold til fordel for en stadig mer superrik elite. Og nå etter kollapsen må de betale enda mer.
 
Høyresiden i USA, som overalt ellers, stiller spørsmål ved om de fattige «egentlig» er fattige. Det har vært populært med statistikk om at også visse fattige har råd til kjøleskap og DVD-spiller. I all sin empatiløshet avslører det et grunnleggende problem. Det er nettopp annet enn elektriske apparater som koster mer i industrialiserte land; sånt som utdannelse og helsetjenester. 50 millioner amerikanere er i dag uten helseforsikring. Forsikringer via arbeidsgiverne har stupt. Kapitaleierne øker utsugingsgraden både ved å betale lavere lønner, bidra mindre til velferden gjennom skatter og kutte i sosiale goder knyttet til ansettelsesforholdet. Resultatet blir en moderne fattigdom – manglende tilgang til høykvalitative sosiale tjenester for en voksende andel av befolkningen.  
 
Mange amerikanere har altså ikke fått reallønnsøkninger, men godt med lån. Disse lånene har gitt finanssektoren store inntekter. Nå må vanlige amerikanere betale også når boblene smeller. De superrikes hardhendte utbytting innebærer samtidig at det amerikanske samfunnet utsettes for langvarige skader. Infrastrukturen forfaller. De ekstreme forskjellene genererer helseproblemer, konflikter og vold bak gjerdene til «gated communities». Av-industrialisering og stagnasjon preger voksende deler av landet. 
 
Men den amerikanske elitens mulighet til å røve til seg, bygger også i avgjørende grad på USAs globale posisjon. Hvis USA hadde vært et «vanlig» land i den «globaliserte» markedsøkonomien, hadde de langvarige underskuddene i så vel offentlige budsjetter som i handelsbalansen for lengst ført til en uholdbar situasjon. I stedet kan USA fortsatt leve på å kunne trykke den fremste globale handelsvalutaen, men også på landets ledende politiske og militære rolle.
 
Det er dette som gir USA dets nøkkelrolle i verdensøkonomien i overskuelig framtid. Fordi hvem som skal betale, for hva, når og hvor, er i bunn og grunn et spørsmål om kontrakt, og dermed et spørsmål om makt. Det er ikke slik at Hellas eller Latvia risikerer å bombes hvis de ikke oppfører seg «riktig». Men dagens bisarre ordning opprettholdes av økonomiske relasjoner og institusjoner som har USAs hegemoniske posisjon som ytterste garanti. Det er sammenfallende interesser som er blitt investert i denne ordningen, som gjør at også Europas politiske og økonomiske eliter smyger rundt og klapper på den store elefanten i rommet.

«For at globaliseringen skal fungere kan Amerika ikke nøle med å agere som den allmektige supermakt landet er», skrev spaltisten Thomas Friedman i New York Times i 1999. Han snakket om en «usynlig knyttneve» ved markedets usynlige hånd: «De forente staters hær, flyvåpen, flåte og marinekorps». Da var det spørsmål om den globale kapitalens ekspansjonsbehov. Nå befinner vi oss i en fase der tapene skal bokføres hos vanlige folk, nå også i kapitalismens kjerneland. Pågående militære fiaskoer har rammet USAs anseelse hardt, men ikke rokket ved landets posisjon.
 
Der står verden nå. I Norge burde tida være overmoden for en diskusjon om relasjonene til denne vaklende, farlige giganten. Oljefondets investeringer, automatikken i å stille opp på krigseventyr og den seiglivede vanen i mange kretser til å se USA som politisk og økonomisk inspirasjonskilde, burde alt sammen være egnede mål for en mer realistisk debatt.

Den islamofobe politiske scenen i Europa har nære og dype forbindelser med den israelske høyresiden og med den pro-israelske heiagjengen i USA.

«I kveld er gatene fylt med kjærlighet», slo kronprinsen fast på den gedigne markeringen i Oslo, etter terrorangrepet som jeg selv var så ufattelig heldig å overleve på Utøya. Der og da fikk Behring Breiviks operasjonaliserte hat en verdig reaksjon – konturene av en bred antifascistisk bevissthet: av et nytt slags vi.

I ukene etterpå var også min innboks fylt av kjærlighet. Gjennom alle kanaler strømmet det inn meldinger med støtte og omtanke fra venner, bekjente og ukjente. Men jeg fikk også en del andre meldinger, oftest varianter av budskapet: «Håper du har lært deg en lekse nå og slutter å støtte palestinsk terror mot Israel».

Både taktløsheten og assosiasjonen kan virke absurde. Men om man har fulgt det politiske miljøet som har markedsført hatet mot muslimer, er verken koblingen eller tonen overraskende. Den islamofobe politiske scenen i Europa har nære og dype forbindelser med den israelske høyresiden og med den pro-israelske heiagjengen i USA.

Det progressive jødisk-amerikanske «Daily Forward» konstaterte i en gjennomgang av de hebraiske nettkommentarene hos store israelske aviser at mange uttrykte rå skadefryd: «Kanskje de lærer seg i Oslo nå». «Denne karen ville sende en beskjed. Ekstremt, ja, men de begriper ikke annet».

Flere israelske spaltister har spredt myter om at AUFs sommerleir hadde et «pro-terroristisk program». «På Utøya ble barn fra 14 år og oppover lært opp i oppvigling mot Israel, av AUFs ekstremistiske ledere», skriver Manfred Gerstenfeld i Jerusalem Post.

En av den amerikanske høyresidens superstjerner, Glenn Beck, (fram til juni i år med eget show på Fox News) dro paralleller mellom AUF og Hitler Jugend. Den kjente Tea Party-bloggeren Pamela Geller skrev om Utøya som et sted der «framtidige ledere i den herskende eliten» holdt på med «antisemittiske krigsspill».

Samtidig har staten Israel en undervurdert plass i den islamofobe litteraturen som Behring Breiviks manifest bygger på. Den britiske forfatteren Bat Ye’Or, som flere har viet oppmerksomhet etter terrorangrepet, er den som hardest har markedsført konspirasjonsteorien om «Eurabia». Et lite belyst aspekt ved hennes feberfantasier er at hun systematisk peker ut noe hun kaller «palestinianismen» som roten til alt ondt. Det er snakk om en eurabisk «kult» der de europeiske og arabiske elitene fant sammen i multikulturalisme og en «fanatisk støtte til Arafat og Saddam Hussein».

Jeg leser Ye’Ors innlegg på et nettsymposium ordnet av høyreekstreme FrontPage Magazine i 2006. Her vender Ye’Or i annethvert avsnitt tilbake til Israels rolle. Den norske deltakelsen på symposiet er sterk: Hege Storhaug fra Human Rights Service, den Oslo-baserte antimuslimske forfatteren Bruce Bawer og bloggeren «Fjordman», som vi nå vet heter Peder Jensen.

Nyanseforskjeller finnes, men samstemtheten er stor. Ye’Or og Fjordman er enige om at muslimene umulig kan integreres. Fjordman mener en tilbakevendelse til et monokulturelt samfunn kan skje gjennom oppsplitting av territoriet, eller gjennom at den «mest kraftfulle og aggressive» av de «konkurrerende» kulturene tar over. «Europa kommer til å blø, men ikke dø», er hans isende forutsigelse.

Det er i en sånn kontekst Israels politikk blir sentral i den islamofobe retorikken. Israel oppfattes som en frontlinje i en pågående sivilisasjonskrig. Eller som Behring Breivik skriver i sitt manifest: Israel er «vår fremste allierte i kampen mot islam». Og slik ønsker også store deler av det israelske etablissementet selv at konflikten med palestinerne skal oppfattes i Europa og USA.

Dette får realpolitiske konsekvenser. Glenn Beck talte nylig på et møte i Knesset og ble møtt med jubel. Ytre høyre i Israel, som sitter i landets regjering, dyrker nå nære relasjoner til høyreekstreme partier i Europa, som Geert Wilders parti i Nederland, og østerrikske FPÖ. Kampen mot «islamisering» er det bindende kittet.

Slik samtidens europeiske hatretorikere henter inspirasjon fra den israelske apartheid- og okkupasjonspolitikken, kan også vi hente viktig lærdom fra utviklingen i Israel: Hatet rammer ikke bare «arabermuslimene». Det leder også til et brutalisert og paranoid samfunnsklima mer generelt. Det setter seg i veggene.

Her i Norge var en svak eim av det samme i ferd med å sette seg i veggene før 22/7. Massemordet på Utøya var en grusom påminnelse om at alle vi som ønsker litt mer kjærlighet på gatene framover, også må ta ansvaret for å bidra til utluftingen.

Utenfor markedet er de kjempende grekerne våre medmennesker.

Selv er jeg på ferie, men for den store og brokete skaren som står på torget i Heraklion på Kreta i solidaritet med protestene i Aten, er det hverdagen som står på spill. Ingen vet riktig hvordan alt kommer til å fortsette.

Dagen etter surfer jeg rundt etter nyheter fra Hellas. Svenske Dagens Nyheter berører krisen på sine økonomisider. Under en kurve med børskurser kan man se to bilder; et fra ødeleggelsene etter det japanske jordskjelvet, et fra Hellas, der en politimann med skjold og gassmaske er i ferd med å smelle en batong i hodet på en fallen demonstrant. Og så en bildetekst som sier mer enn tusen statsvitere: «Slik klarer du uroen på børsen. Se til helheten og tenk på at det kan være bra å kjøpe i krise, sier ekspertene.»

Den herskende ideen om «økonomi» overskrider nasjonsgrensene. Under dette regimet er alt reduserbart til enkle, maksimalt forflatede markedsrelasjoner. En omfattende naturkatastrofe. En omfattende politisk krise. Begge framtrer som tilfeldige «eksterne sjokk». Den anbefalte måten å forholde seg til dem på, rører seg langs en allmenngyldig akse: Kjøp eller selg. Dette kalles «helheten». 

Det siste nummeret av det filosofiske tidsskriftet Agora kaster lys over denne tenkemåten. Temaet er nyliberalismen, som «både en politisk praksis og en politisk ideologi». I forordet løfter redaksjonen fra nyliberalismens evne til «falsk naturalisering». Politikkens rolle krympes til å avhjelpe det uunngåelige, i markedskreftenes gravitasjonsfelt. Dermed reduseres også menneskets rolle fra sosialt vesen til «økonomisk» automat. Som Arne Johan Vetlesen påpeker i sitt essay, vurderer nyliberalismen markedstransaksjoner «som en etikk i seg selv, egnet til å ledsage menneskers handlinger i deres totalitet.» For å maksimere samfunnsnytten blir det da «et mål å bringe all menneskelig (sam)handling innenfor markedets domene».

Noen dager senere forklarer tidligere nevnte økonomisider Hellas’ problem. En gresk økonom legger skylden på en «mentalitet», som blant annet kommer av en «ottomansk arv» der «middelmådigheten trives». «Vi bør helt enkelt «outsource» de politiske beslutningene», foreslår økonomen. Den demokratiske selvbestemmelsen bør altså avskaffes. EU, ECB og IMF bør fatte de beslutningene om omfordeling fra arbeidende til banker, som regjeringen ikke «orker» å ta. Det nyliberale presteskapet, de ortodokse økonomene, har samme hellige skrifter over alt. I en artikkel i Times slår en annen økonom fast at «staten må endre de offentlig ansattes mentalitet».

Greske offentlige utgifter har som andel av BNP vært gjennomsnittlige i OECD – de fleste vesteuropeiske land ligger over. Det samme gjelder andelen av arbeidsstyrken som jobber i offentlig sektor eller statlige selskap. (Det finnes heller ingen negativ sammenheng mellom en stor offentlig sektor og generell økonomisk framgang.)

Faktisk pensjonsalder er omtrent som i Tyskland. Og grekere i jobb arbeider flere timer per år enn andre europeere. Hellas har definitivt problemer med skatteinndriving. Men det er ikke de offentlig ansatte som har lagt unna store formuer – det er den hjemlige økonomiske eliten som ønsker seg «outsourcing» av politiske beslutninger. Ideen om at korrupsjon skal bekjempes gjennom at vanlige ansatte får det verre, er for øvrig litt merkelig.

Først og fremst har Hellas’ misere blitt fordypet fordi landet har sittet fast i en valuta tilpasset konjunkturer og strategier i tysk industri. Men i det flate nyliberale landskapet står vi med en evig, asosial forklaringsmodell. Det utarmede individet har seg selv å skylde. Hun behøver en ny «mentalitet». En som får henne til å holde seg unna å ha synspunkter på samfunnet og fra å sammen med andre kreve endring. Og den, i retorikken, foraktede staten skal tydeligvis frampresse denne nye mentaliteten.

I det nyliberale verdensbildet er fantasien om markedets effektivitet alt – hundretusenvis av grekere som krever økonomisk rettferdighet og menneskelig verdighet intet. Slik gjør nyliberalismen noe med oss, med vår plass i verden, med våre relasjoner til våre medmennesker. Den gjør oss til ikke-mennesker i forhold til det samfunnet vi hver dag gjenskaper. Som den franske filosofen Dany-Robert Dufour skriver i Agora: «Det er ikke bare de institusjoner vi deler som er i fare; det er også, og fram for alt, hva vi er.»

Fortell meg hvilke fortellinger du forteller, og jeg skal si deg hvem du er.

I et halvt år jobbet kriminologiprofessor Alex Stevens på høyt nivå innen det britiske regjeringsbyråkratiet. Han bedrev samtidig deltakende observasjon og har skrevet om sin etnografiske studie i det siste nummeret av Journal of Social Policy.

Stevens erfarte at de politisk rådgivende byråkratene var opptatt av vitenskapelighet – at deres anbefalinger skulle basere seg på evidens. Men i praksis var denne vitenskapeligheten sterkt begrenset.

I det offentliges virksomhet produseres en mengde ulike måledata. Til disse legges tall fra opinionsmålinger, tankesmier og konsulentfirmaer. Byråkratiets oppgave blir å ut fra alle disse dataene av varierende kvalitet kna fram rapporter som minimerer usikkerheten omkring en overgripende beretning: Å påpeke kompleksitet anses å være karrierehindrende.

Visse beretninger er dog så innarbeidede at evidens egentlig synes overflødig. Et eksempel er fra kriminalomsorgen, der britiske myndigheter nå skal kjøpe og selge tjenester fra seg selv. En nærmere undersøkelse viser at den vitenskapelige litteraturen som dette begrunnes med inneholder lite hard empiri, bare vage referanser til antatte fordeler med slike kvasimarkeder. En av byråkratene svarer at «det føles bare intuitivt riktig at innføring av konkurranse vil føre til mer fokus på kostnader og kvalitet».

Som kontrast til dette, forteller Stevens om et besøk av professor Richard Wilkinson, forfatter av boken «The Spirit Level». Boken viser hvordan stor ulikhet i samfunnet er forbundet med en rekke sosiale problemer. Her er evidensen overveldende og bygger på en mengde vitenskapelige studier innen ulike felt. Byråkratene oppfatter Wilkinsons presentasjon som «overbevisende», men når Stevens forsøker å innlede en diskusjon om hvilke policyanbefalinger denne kunnskapen burde lede til, blir svaret – taushet. Man oppfatter det ikke som mulig å iverksette noen tiltak.

I stedet snakkes det om sosial eksklusjon, uten hensyn til at mange av de problemene man prøver å løse beviselig har med store inntektsforskjeller å gjøre. Dermed slipper man å ta tak i det faktum at det er de rikestes inntekter og formuer som har økt kraftig og dermed satt spor i sosiale og økonomiske strukturer.

Stevens mener at denne selektive bruken av evidens er ideologisk. Ikke i den forstand at aktørene nødvendigvis har en bestemt agenda, men at deres måte å handle på «støtter systematisk asymmetriske maktrelasjoner». Å ikke sette spørsmålstegn ved ulik fordeling av makt og ressurser blir et valg, med – om du vil – målbare politiske konsekvenser.

Konklusjonen er ikke bare gyldig for Storbritannia, eller for statsbyråkratier. Hva som betraktes og gjengis som holdbar evidens i offentligheten, er i høyeste grad avhengig av hvilke beretninger som dominerer. Og dette er gjenstand for politisk dragkamp.

Da Dagsavisen her om dagen skrev om en ny OECD-rapport som viser at de aller rikeste i Norge har rykket raskt ifra, var kommentarene preget av den samme typen ideologiske perspektiv. Torbjørn Røe Isaksen (H) sier at vi «må gripe inn» først hvis «enkelte grupper skulle bli sosialt marginalisert». Sosialøkonom Harald Dale-Olsen mener at «vi foreløpig kan leve med dette» og at vi «ut ifra et moralsk ståsted bør være opptatt av dem som tjener minst, men problemet er at vi ikke vet hvor mange av dem som selv ikke kan noe for at de tjener lite».

Still disse skuldertrekningene over fakta mot andre problemstillinger som har vært aktuelle i det siste. Ta debatten om sykelønn og uførepensjon som har blitt ført med feilaktige påstander om rekordhøyt sykefravær og uholdbar kostnadseksplosjon. Fokus har vært individuelle insentiver – altså at mennesker velger mellom arbeid og sykdom eller uførhet basert på økonomisk utbytte. I stedet kunne energi ha vært brukt på de veldokumenterte forskjellene i risiko for å bli syk eller slites ut avhengig av arbeidsvilkår og sosial bakgrunn.

Eller ta alle påstandene om at privatisering av velferdstjenester fremmer effektivitet. Eller at gode velferdsordninger og små lønnsforskjeller er et problem for sysselsettingsnivået. Eksisterende evidens peker snarere mot det motsatte, men den markedsfundamentalistiske fortellingen gjentas så ofte at den for mange framstår som sann.

Denne eventyrproduksjonen – ikke sjelden med økonomer i ledende fortellerroller – bør granskes og analyseres som en viktig del av den politiske maktutøvelsen i samfunnet.

Velferdskapitalistene er blitt tilbudt en glimrende businessidé.

Finanskrisen blottla den virkelige betydningen av «risikohåndtering» i markedsfundamentalismens seiglivede tidsalder: Å skaffe seg politisk makt for å slippe å ta nedsiden av økonomisk usikkerhet. Denne leksen formidles nå pedagogisk, når eksempelvis Storbritannias regjering lar millioner av offentlig ansatte – og alle som bruker deres tjenester – betale festregningen for finansaktørene i City. En halv million briter var nylig ute på gatene for å forsøke å skrive om læreboken.

Men kapitalens statsstøttede «risikohåndtering» kan også organiseres på andre måter. I en artikkelserie har avisen Svenske Dagbladet nylig kartlagt «velferdens nye herrer» i Sverige – de «risikokapitalistene» som nå gulper i seg kjernen av velferdssektoren.

Marie Reinius, direktør i «Svenska Riskkapitalföreningen», forklarer hvorfor velferdssektoren er så bra å kjøpe seg inn i. «Det finnes et gitt marked med en gitt kundemasse». Det betyr: Folk kommer til å trenge helsetjenester, utdanning og eldreomsorg. Dessuten er «investeringene allerede gjort og det handler mer om å drive virksomhetene effektivt», konstaterer Reinius, og det er «risikokapitalselskapene eksperter på».

I mørket er alle katter grå. Og for finansielle investorer er alle virksomheter reduserbare til den prosentvise avkastning de gir. Den «effektiviteten» man er «eksperter» på å drive fram er uavhengig av om det er snakk om jordbruksproduksjon, gruvedrift eller barnehager. Men i virkeligheten er det forskjell på hvordan avkastningen kan oppstå. En annen talsmann for bransjen formulerer i samme artikkelserie dette som at man fremmer «en mer effektiv bruk av personalet» gjennom at de «er tilgjengelige når de trengs».

Det kan for eksempel bety at personalet sover i kjelleren og jobber doble skift i strid med arbeidsmiljøloven, som på Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem. Eller så kan man skynde seg og være tilgjengelig på så mange steder at beboere tvinges til å ligge i senga hele dagen, som på Adecco-drevne Klæbu sykehjem.
Dette er ikke ekstreme unntak. Det finnes en systematisk drivkraft for å «spare» på denne måten, fordi det hovedsakelig er nettopp sånn man kan sikre avkastningen i velferdstjenestesektoren.

Høyresidens slendrianmessige reaksjon har vært at dette også kan forekomme i kommunal drift. Det er en merkelig forsvarslinje. Også tilsvarende problemer i offentlig drevne virksomheter er jo basert på at ressursutviklingen ikke har hengt med på behovene. De minsker ikke akkurat hvis de samme ressursene dessuten skal generere profitt for eierne.

NHO Service har nå laget et notat som «viser» at kommunene kan spare millioner dersom de gir sine penger til kommersielle aktører. Som Fagforbundet har påpekt, har NHO blant annet brukt et sykehjem med 92 plasser som sammenligningsgrunnlag. I Trondheim er gjennomsnittet 45 plasser. For mange andre norske kommuner er det sikkert enda lavere, etter som befolkningsgrunnlaget ser helt annerledes ut. Det blir direkte misvisende å regne inn kostnadsforskjellene som en effekt av konkurranseutsetting.

Det korte notatet inneholder mange slike merkeligheter. Til og med KS-direktør Helge Eide måtte her om dagen konstatere at «det er helt umulig å skjønne dokumentasjonen som ligger bak». Fagforbundets konklusjon etter en grundig gjennomgang er mer tydelig: «NHO Service-notatet er et dårlig grunnlag for debatt, og ubrukelig som beslutningsgrunnlag for kommunene.»

Det hindrer ikke NHO Service i å kjøre hardt på lokale konkurranseutsettingsevangelier. Et eget kursopplegg for Frp, «koordinert mot Frps behov», er blitt produsert. 80 av Høyres ordførerkandidater er blitt kurset. Utspillene i lokalpressen har vært mange.

Håpet er med politiske grep å skaffe større tilgang til et lukrativt marked. Et marked som lokker «risikokapitalister» som har som grunnleggende businessidé at de skal få kapitalen, mens noen andre skal ta risiko og kostnader – det offentlige med sine budsjetter, de ansatte med sine kropper og lommebøker, samfunnsborgerne med sine krav om kvalitet og likhet i velferden. 

I høstens kommunevalg bør de som ønsker å ete seg dypere inn i velferdssektoren i det minste møtes av det som i bransjen kalles «politisk risiko». Det vil si, den demokratiske muligheten til å fatte andre beslutninger enn det de økonomiske makthaverne ønsker seg. Det framstår, om ikke annet, som en bedre «risikohåndtering» enn den som finansmarkedene nå påtvinger europeiske folk.

Folkelig revolt ryster de autoritære arabiske regimene. Vestlige lands forsøk på å presse fram svar som tjener dem, har hittil stått til stryk.

I begynnelsen av 2002 overlot amerikanske styrker en libysk mann i lenker og med bind for øynene til Egypts militære sikkerhetstjeneste. Mannen var blitt pågrepet i Pakistan og blitt avhørt – først av FBI, deretter av CIA, det siste med «utvidede forhørsmetoder». Nå skulle avhørene av ham outsources. I Egypt ble han blant annet plassert i en boks, eller snarere en kiste, i nærmere et døgn. Deretter ble han grovt mishandlet. Han ble således rede til å «innrømme» kjennskap til en «kobling» mellom Irak og al-Qaida. Denne informasjonen brukte Bush-administrasjonen flittig for å selge inn krigen mot Irak. CIAs kontaktperson for virksomheten i Egypt var Omar Suleiman. Det var ham Mubarak utnevnte til visepresident kort tid før sin avgang. Han er mannen som USA og Israel nå gjerne ser som ledergestalt.

Eksempelet er ett av utallige. Egypt har spilt en nøkkelrolle i USAs «ekstraordinære utleveringer», som mange allierte land har vært medskyldige i. Mennesker er helt enkelt blitt sendt dit nettopp fordi man vet at brutale avhørsmetoder brukes der. Utbredelsen av tortur har med andre ord ikke bare kunnet legitimeres. Den har til og med fungert som en viktig konkurransefordel i kampen om politisk gunst og militær bistand.

Den vestlige verden har også bidratt gjennom etableringen av et nyliberalt økonomisk-politisk hegemoni. Egypt under Mubarak har vært en av Det internasjonale pengefondets (IMF) og Verdensbankens dyktige elever i sør når det gjelder introduksjon av markedsfundamentalistiske tiltak. Resultatet her, som de fleste andre steder, er blitt formueskonsentrasjon og sosial nød. Mens fattigdom og analfabetisme plager landet, hyllet IMF så sent som i fjor «de omfattende strukturelle reformene» som er blitt gjennomført. Man passet blant annet på å foreslå flere prosjekter som finansieres gjennom «offentlig-privat samarbeid». I et land med systematisert korrupsjon kan de fleste begripe at det ville innebære en intensivering av overklassens tilraning, med hjelp av statsapparatet.

NUPI-forsker Sverre Lodgaard konstaterte i Dagbladet (3. februar) at de regimene som nå trues av folkelige revolter i Midtøsten «med noen unntak...har fungert som brohoder i det amerikanske imperiet. Ledelsen har ved mange korsveier vært mer lojal mot Washington enn mot egen befolkning».
Denne lojaliteten har gjeldt økonomisk, politisk og militært. Det er den som ytterst har garantert de ledende deres posisjoner.

Folkelige bevegelser skaker nå de autoritære regimene. USA – og dets hovedpartner i regionen Israel – havner først indirekte i skuddlinjen. Det er som al-Jazeeras Lamis Andoni skriver i en kommentar: «Den egyptiske revolusjonen har gjenreist en ny type pan-arabisme; basert på sosial rettferdighet, ikke på tomme slagord». Det skulle vise seg at arabisk enighet kunne mobiliseres mer kraftfullt mot innenlands represjon enn mot ytre trusler, skriver hun.
Det betyr ikke at okkupasjonene av Irak og Palestina ikke har vakt solidaritet og indignasjon på den arabiske gata. Hva det gjenspeiler er derimot at mangelen på demokratiske friheter og rettigheter har bidratt til at okkupasjonene har kunnet fortsette, påpeker Adoni.

Dette er en innsikt som i sin mest kyniske form lenge har vært etablert hos de styrende i USA og Israel. Man har i tiår jobbet for å undertrykke hver eneste form for demokratisk streben og folkelig organisering i hele regionen. En periode kunne hardføre religiøse bevegelser være gode hester å satse på, når nasjonalistiske eller marxistiske strømninger truet med å skape enighet mot den rådende ordningen. Nå brukes «islamisme» som en blankoadvarsel for å fortsette å støtte autoritære regimer.

Forandringsprosessen i den arabiske verden har bare begynt, og mye dårlig kan selvfølgelig komme til å skje. Vi vet ikke hvordan stridene om faglige rettigheter og den økonomiske politikkens innretning kommer til å ende. Vi vet ikke hva den egyptiske hæren er forberedt på å gjøre for de 1,5 milliarder dollarene som den årlig får fra USA. Vi vet ikke hvordan det blir med fredsavtalen med Israel eller med blokaden av Gaza. Det vi vet er at de arabiske landenes hjemlige politiske bevegelser – islamistiske eller ikke – kommer til å prøves i sine svar på disse spørsmålene. Vi vet også at Vestens geopolitiske stor- og småspillere har forsøkt å formulere sine egne spørsmål og presse fram svar som tjener dem. De har stått til stryk på den arabiske verdens største torg – befridd under noen historieomskapende øyeblikk. Dette faktum er en manifestasjon av håp og besluttsomhet som det ikke er mulig å gjøre ugjort.