Det er verdt å spørre om vi signaliserer mistillit til dagens foreldre i vår iver etter å innføre statlige ordninger, kartlegginger og veiledningsprogram for dem.

Barneombud Reidar Hjermann ønsker å sette foreldre på skolebenken og direktøren i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet Mari Trommald mener at norske foreldre trenger hjelp, men ikke får det (Dagsavisen, 14/2 og 18/2). Dermed er det verdt å spørre om vi signaliserer mistillit til dagens foreldre i vår iver etter å innføre statlige ordninger, kartlegginger og veiledningsprogram.

Myndighetene hevder at barn må i barnehage for å lære og å utvikle seg tilfredsstillende. Vi bruker stadig mer tid på å kartlegge og analysere foreldres evner og kompetanse, lete etter svikt og mangler i samspillet mellom barn og foreldre. Intensjonen er å underbygge ressurser og mestring, og bidra til bedre oppvekstvilkår for barn – en målsetting det er vanskelig å si seg uenig i. Spørsmålet er om vi i det godes hensikt fratar foreldre troen på seg selv som kompetente oppdragere og omsorgspersoner?

De fleste foreldre er gode nok foreldre. De gir sine barn kjærlighet, omsorg, trygge og forutsigbare rammer – og feiler av og til. Foreldre har knapt vært mer beleste og opptatte av sine barns ve og vel enn i dag – så til de grader at teorien tidvis forstyrrer praksisutøvelsen. Ofte er vår jobb som helsesøstre å bidra til å senke kravene og forventningene foreldre stiller til seg selv. Vi må vokte oss for å gjøre omsorg for og oppdragelse av barn så vitenskapelig og komplisert at det kun kan overlates til «eksperter».

Noen foreldre trenger i korte perioder hjelp og råd i forhold til vanlige vansker med vanlige barn. Noen familier har større og til dels svært store utfordringer, enten som følge av forhold hos barnet, hos foreldrene eller på grunn av livshendelser som skaker familien. Ikke sjelden blir barna symptombærere på det som er galt i familien, og vår innsats rettes mot symptomene mer enn årsaken. Disse familiene trenger tilpassede veilednings- og behandlingsprogram. Ofte er problemene av en slik karakter at det må iverksettes avlastning, hjelp i hjemmet, økonomisk bistand og helsehjelp – det holder ikke bare å skolere foreldre.

Norske foreldre er allerede på skolebenken. De mottar «opplæring» og veiledning. Hver eneste konsultasjon på helsestasjonen i sped- og småbarnsalderen er viet foreldreveiledning, og observasjon og oppfølging av barnets vekst og utvikling. Dette er veiledning ut fra foreldrenes opplevde behov og fagfolks vurderinger. Vår jobb er å styrke foreldrene i troen på egen kunnskap og vurderingsevne, og der dette svikter må vi våge å formidle det, bistå med konkret hjelp, og ikke bare tilby «opplæring».

Kommunene gir foreldreveiledning etter beste evne, tilgjengelig kunnskap og ressurser. Mange har tatt i bruk Program for Foreldreveiledning/ICDP, som Trommalds direktorat står bak. Dette er foreldreveiledning basert på åtte prinsipper for god omsorg og på dialog mellom foreldre og fagfolk. Her er lite revolusjonerende nytt, her er ikke fokus på eksakte metoder, time-out eller klistremerker som belønning.

Samtale rundt temaene bidrar derimot til å utvikle en positiv opplevelse av barnet, måten man naturlig viser kjærlighet og omsorg på, hvordan man som foreldre kan gi mening til og utvide barnets erfaringer, og hvordan man kan sette grenser. Denne type foreldreveiledning underbygger foreldres egen kompetanse, og bidrar til å foredle og utvikle denne. Foreldrene får styrket sin selvtillit i omsorgsrollen. Tilbudet skal være for alle foreldre og inngå i de ordinære helsestasjonskontrollene. Programmet benyttes også av barnehager, barnevern og Pedagogisk-psykologisk tjeneste.

Utfordringen er uklare prioriteringer, og at programmet skal utvikles, driftes og evalueres for «knapper og glansbilder». Når Trommald ønsker en tydeligere prioritering av foreldreveiledning i kommunene, må det derfor først skje en tydelig prioritering fra direktoratets side – og vi må diskutere hva slags syn på foreldres oppdragerkompetanse vi bør formidle.