Debatt

Adjø, solidaritet

Donald Trump har vært i Europa. Verden blir aldri den samme igjen, skriver Hege Ulstein.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«The Parties agree that an armed attack against one or more of them in Europe or North America shall be considered an attack against them all».

(NATO-avtalens artikkel 5)

Han kom, vi så, ingen vant. Slik kan president Donald Trumps tur til Europa oppsummeres. Etter at mannebabyen er hjemme igjen i Washington, omgitt av kriminalitet, skandaler, fortvilte medarbeidere, rare tweets, korrupsjon og nepotisme, begynner vi andre som lever her ute i virkeligheten å ane konsekvensene av hans politikk, eller mangel på politikk. Det er dramatisk. Reaksjonene til de europeiske lederne er så voldsomme at vi kjenner historiens sus. Det som skjedde med NATO i mai 2017 er på linje med Berlin-murens fall. For få måneder siden var det utenkelig.

Da den norske dramaserien «Okkupert» hadde premiere høsten 2015 var mottakelsen blandet. Flere seere og kritikere reagerte på premisset for plottet. Russland kunne okkupere Norge fordi USA hadde meldt seg ut av NATO. Hallo?! «Et søkt, men spennende tankeeksperiment», mente NRK. «Pussige geopolitiske scenarioer», skrev filmbloggen OP-5. VG var skeptisk til den «totale mangelen på innsikt i norske og internasjonale politiske prosesser».

Det er varslet en sesong to av «Okkupert». Mens vi venter på den, kan vi konstatere at sesong én er i ferd med å nærme seg det dokumentariske. Donald Trump opptrådte så destruktivt overfor sine allierte da han besøkte Italia og Belgia at de europeiske statslederne snakker helt åpent om at USA ikke er til å regne med lenger. Tysklands kansler Angela Merkel har sagt at Europa må ta skjebnen i sine egne hender. Trump nevnte ikke NATO-traktatens artikkel fem med ett ord da han talte ved minnesmerket for 11. september – for øvrig det eneste angrepet som har utløst denne artikkelen. Han kjeftet opp statslederne fra de andre NATO-landene fordi de ikke betaler nok for sitt forsvar.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er en kjent sak at Donald Trump og Angela Merkel har et ekstremt anspent forhold. Da hun besøkte ham i Det hvite hus tidligere i vinter, nektet han å ta henne i hånden. Det som skjedde under NATO-toppmøtet i mai er likevel noe helt nytt. NATO er der nettopp for at medlemslandene skal kunne ta hverandre for gitt. Når én angripes, er det et angrep på alle. Ikke litt, kanskje og av og til, men uforbeholdent, alltid, punktum. Et NATO uten denne garantien er ikke en forsvarsallianse. Det er knapt nok et seminar. Trump har sådd tvil om den viktigste sikkerhetspolitiske organisasjonen gjennom hele etterkrigstiden. For å gjøre det stygge bildet komplett vil han trekke USA ut av klimaavtalen fra Paris i tillegg. Verdens mektigste mann spiller rulett med både sikkerhetspolitikken og klimapolitikken. De to aller viktigste betingelsene for en stabil og trygg verden.

Det sa med andre ord pang i Brussel. Vår egen statsminister, Erna Solberg, sto rett ved da det smalt. Men hun kan ikke ha hørt særlig godt etter. Først sa hun seg enig med sin kollega og sitt forbilde, Merkel. Så ombestemte hun seg. I Stortingets spørretime onsdag sa statsministeren at NATO-toppmøtet ikke signaliserer noen svekkelse av USAs forpliktelser. Det er ingen grunn til å tro at USA trekker seg ut eller har mindre interesse, mener Erna Solberg.

Les også: Donald Trump får «hele verden» mot seg

Hennes analyse er at Tyskland og Frankrike har interesse av å styrke et europeisk forsvarssamarbeid nå som Storbritannia er ute av EU og USA tenker America First. Ja vel. Gitt at Solbergs analyse er riktig, burde ikke det få alle alarmklokker til å ringe hos norske sikkerhetspolitikere? Hvis USAs president ikke vil garantere vår sikkerhet og våre viktigste allierte heller ønsker å bygge et alternativ rundt en organisasjon vi ikke er med i, er kanskje ikke den mest adekvate reaksjonen å smile sedat og trekke slapt på skuldrene.

Det er snart valg i Tyskland og i Frankrike vil Emmanuel Macrons politiske framtid være avhengig av at han lykkes i å få et sterkt parlament i ryggen når franskmennene går til urnene senere i juni. Det er ikke så merkelig at statslederne der markerer avstand til USAs forhatte og livsfarlige president.

Men det er valg i Norge, også. Det er oppsiktsvekkende at vår statsminister ser ut til å lide av et slags Stockholm-syndrom overfor Trump. Uansett hva han finner på av ydmykelser og overgrep, fortsetter Norge å være den underdanige partneren som ikke tør å si høyt fra. Dette dilemmaet har ligget i dagen helt siden Trump ble valgt: Hvordan håndterer vi det når vårt viktigste allierte land plutselig styres av en banditt? Svaret kan ikke fortsette å være at vi skal late som ingenting.

Mer fra: Debatt