Israels nye trusler om å angripe Iran øker 
sannsynligheten for at iranerne skaffer seg atomvåpen.

«Dere må trekke en rød linje for Iran nå, før det er for sent.» Israels statsminister Benjamin Netanyahu vet å provosere både den øverste lederen i Iran, ayatolla Khamenei og president Barack Obama.

Advarslene kom i intervjuer med flere amerikanske TV-stasjoner i helgen. Det er fristende å beskylde Netanyahu for å komme med tomme trusler mot Iran i en tid der oppmerksomheten rundt landets omstridte atomprogram er større enn noensinne. Men det kan se ut som om israelske myndigheter mener alvor denne gangen, og det vekker bekymring i Washington og Teheran.

Den kalde krigen mellom Iran, Vesten, USA og Israel, som har vart siden den islamske revolusjonen i 1978-1979, er i ferd med å bli varm. Trykket mot Iran øker fra dag til dag, og reaksjonene etter Netanyahus kraftige utspill søndag der han blant annet hevdet at Iran kan produsere en atombombe om et halvt år, har ikke latt vente på seg: «Israel vil ikke lykkes med sin strategi fordi Irans mektige revolusjonsgarde og muslimer i regionen vil forsvare Iran», repliserte sjefen for den iranske revolusjonsgarden, Mohammad Ali Jafari.

Israel, som selv har atomvåpen, ser på Iran som en «eksistensiell trussel» og frykter at iranerne er i ferd med å produsere en atombombe. Netanyahu ønsker derfor å angripe landets atomkraftverk nå for å utsette iranernes atomprogram med minst ett år. Begge landene er fiendtlig innstilt til hverandre tross historisk sameksistens i det gamle Persia. Dessverre har heller ikke iranernes president, Mahmoud Ahmadinejad, bidratt til å tone ned konflikten med sine trusler om å fjerne Israel fra kartet og påstander om at vi trenger mer forskning for å fastslå at Holocaust fant sted.

Den israelske statsministeren sa også at Iran styres av en gjeng fanatiske religiøse ledere uten evne til å tenke rasjonelt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, og som bestrides av utenlandske diplomater, inkludert norske, med lang fartstid som observatører av iransk politikk. Det som derimot er irrasjonelt, er når Netanyahu setter USA, landets fremste politiske støttespiller, under hardt press i forkant av et presidentvalg - det siste Obama ønsker seg er en ny krig i Midtøsten rett før valget i november. Krigen i Syria og et Midtøsten i støpeskjeen etter den arabiske våren, er to andre viktige årsaker til at et angrep på den islamske republikken vil være galskap.

Å angripe Iran vil få fatale konsekvenser og ytterligere destabilisere regionen. Irans politiske og militære makt stopper nemlig ikke ved landegrensene, men strekker seg fra Sør-Libanon, de palestinske områdene, Syria og Irak i vest, til krigsherjede Afghanistan i øst.

Hizbollah, «Guds parti», ble grunnlagt av ayatolla Khomeini like etter den islamske revolusjonen, og deres sjiamuslimske soldater står klare til å angripe israelske mål etter ordre fra Irans øverste leder. De har våpnene og treningen som skal til for å slå tilbake mot Israel for å forsvare sin «mor», Iran. I de palestinske områdene, nærmere bestemt Gaza, styrer islamistpartiet Hamas, med pengestøtte fra Teheran. I mars i år nektet Hamas for at de vil støtte Iran hvis israelerne går til angrep, men det er lite sannsynlig at de vil klare å holde seg utenfor konflikten hvis Israel gjør alvor av sine trusler. De økonomiske og politiske bindingene mellom Hamas og Teheran er sterke, og smitteeffekten av et angrep på Iran vil trolig spre seg som ild i tørt gress i de palestinske områdene.

Iran har også gjort det krystallklart at de vil angripe hver minste jordflekk i Israel skulle Netanyahu gi klarsignal til de militære styrkene. Iran er en viktig part i borgerkrigen i Syria som president Assads nærmeste allierte. Denne uka innrømte sjefen for revolusjonsgarden at Iran har sendt sin utenlandsstyrke, Quds, til Syria, for å bistå regimet i kampen mot opprørerne. Den sjiamuslimske regjeringen i Bagdad er på mange måter under kontroll av Iran, som med rette hevdes å være vinneren etter Irak-krigen.

Like over grensen finner vi Afghanistan, hvor store folkegrupper deler språk, kultur og historie med Iran. Motstanden mot utenlandsk innblanding, spesielt fra USA og vestlige land, har vokst i takt med antall drepte sivile under den elleve år lange krigen. Et ustabilt Iran vil utvilsomt ha en negativ påvirkningskraft på den videre statsbyggingen i Afghanistan. De siste årene har iranske myndigheter også utviklet et nært forhold til latinamerikanske land som Venezuela og Bolivia, også kalt USAs bakgård.

De seige atomforhandlingene mellom Iran og EU har vist at det ikke ligger i iranernes natur å gi etter for press og trusler. Tvert imot, truslene gir dem en enda sterkere følelse av utrygghet, og øker Irans behov for regional sikkerhet. I verste fall kan truslene føre til at Khamenei bestemmer seg for å utvikle atomvåpen, om han ikke allerede planlegger det.

Å føre dialog med Iran har vist seg å være vanskelig, men det er en liten pris å betale sammenlignet med en ny krig i Midtøsten.

USAs fiende i Syria heter offisielt Bashar al-Assad. Men krigføringen i Syria dreier seg vel så mye om å kneble Iran.

Kampene mellom den syriske regjeringshæren og opprørerne i Aleppo fortsatte i går for tredje dag på rad.

- Familien min har reist, og jeg trenger et trygt sted å være, forteller 90 år gamle Mohammed Khalaf fra Aleppo til BBC, som mener dagens kamper er verre enn de han opplevde under den franske okkupasjonen i 1920. Den voldsomme dragkampen om Aleppo, Syrias største by og viktigste handelssentrum, har sendt 200.000 mennesker på flukt, ifølge FN.

Krigen i Syria viser tydelig konfliktlinjene i Midtøsten-regionen: Skillet mellom arabiske og ikke-arabiske land og maktkampen mellom sunni- og sjiamuslimer. Men like mye illu­strerer Syria-konflikten hvordan USA og Saudi-Arabia benytter anledningen til å svekke Irans innflytelse i regionen.

Siden den islamske revolusjonen i 1978-79 har Syria og Iran vært nære allierte. De er samstemte i synet på venn og fiende, der Israel og USA er den «store satan», mens Hizbollah-geriljaen i Libanon og Hamas i de palestinske områdene regnes som venner og allierte. Dessuten er Assad alawitt, en sekt med svake forgreininger til sjiaislam. Siden 1501 har sjiaislam vært statsreligion i Iran.

Hvis Bashar al-Assad faller, noe som i dag synes å være en uunngåelig konsekvens etter 17 måneder med krig mot sine egne, mister Iran en av sine nærmeste støttespillere blant de arabiske landene. Men det vil også isolere Iran ytterligere fra resten av regionen og omverdenen. Med unntak av den sjiadominerte regjeringen i Irak, blir iranerne stående alene på sidelinjen.

FNs spesialutsending Kofi Annan er klinkende klar: «Iran kan ikke ignoreres i Syria-konflikten». Samtidig har USAs utenriksminister Hillary Clinton og sist ut Republikanernes presidentkandidat, Mitt Romney, valgt krigsstien. Det til tross for at begge vet at Iran kan bidra til en politisk løsning på Syria-konflikten fordi Assad lytter til sin nære allierte. Derfor må også USA anerkjenne Iran som en viktig part i Syria-krigen.

At Iran blir oversett er ikke bare et spark til landets øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, men også mot sivile i Syria som har alt å tjene på en politisk styrt overgang fra Assad til folkevalgte ledere. Borgerkrigen har tatt en sekterisk dreining med stort smittepotensial til resten av regionen, noe bombeangrepene mot sjiamuslimer i Irak forrige uke kunne tyde på. Assads støttespillere er hovedsakelig alawitter, mens opprørerne er sunnimuslimske. Konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer går helt tilbake til profet Muhammads død i 632, og i synet på hvem som skulle lede det muslimske fellesskapet videre. Sjiaene har hele tiden vært en minoritet.

Irak opplevde en borgerkrigslignende konflikt mellom sunnier og sjiaer i 2005-2007, og libaneserne har lidd seg gjennom 15 år med borgerkrig langs sekteriske linjer. Det siste verden og Midtøsten trenger er en ny langvarig religionskrig som kan destabilisere hele regionen. Vi har trolig bare sett starten på blodbadet i Syria.

I bytte mot lettelser av de økonomiske sanksjonene mot Iran ville det ikke ha vært utenkelig at Iran kunne ha forsøkt å megle i Syria. Ikke som en alliert av USA, Vesten og de arabiske landene, men som en part med innflytelse over Assad og hans regime. En vellykket overgangsregjering i Damaskus fordrer at man også klarer å gå i dialog med alawittene, Assads nære støttespillere.

Å redusere den islamske republikkens makt, vil bare styrke dets behov for å markere seg, slik vi så under Irak-krigen. Det sies at den eneste vinneren der var Iran, som nå trekker i trådene i Bagdad. Et Syria uten Assad svekker definitivt Irans ønske om å befeste seg som stormakt. Men å kneble Irans innflytelse bør ikke prioriteres framfor en politisk løsning som kan gi slutt på folks lidelser i Syria.

Militæret er i ferd med å kvitte seg med Pakistans president, Asif Ali Zardari. Det er dårlig nytt for Afghanistan.

Det siste halvåret har presidenten og statsministeren i Pakistan vært ute i hardt vær. Og stormen har på ingen måte lagt seg – den politiske krisen i landet blir dypere for hver dag som går.

Konflikten startet i januar da høyesterett stevnet statsminister Yusuf Raza Gilani for forakt for retten. Årsaken er at Gilani nekter å gjenåpne en korrupsjonssak mot president Asif Ali Zardari. Presidenten anklages for å ha tatt imot provisjon for offentlige kontrakter og overført disse pengene til sveitsiske bankkontoer.

I juni ble Gilani kastet ut av kontoret og erstattet med en tidligere minister, Raja Pervez Ashraf. Høyesterett har gitt Ashraf frist til 25. juli med å ta kontakt med sveitsiske myndigheter og få gjenåpnet etterforskningen av korrupsjonssaken.

Det er de militære som trekker i trådene i Pakistan, også i denne politiske striden. Landet har gjennom hele sin 65 år lange historie vært preget av en kombinasjon av sivilt og militært styre, med mest av det siste. Ifølge forfatter og Pakistan-ekspert Farhat Taj samarbeider hæren og dommerne i kampen mot Zardari. Selv om hæren er landets mektigste institusjon, har de sett med uro på hvordan presidenten og hans parti har forsøkt å posisjonere seg på bekostning av militæret. Et eksempel på den bitre konflikten er den såkalte «memogate»-skandalen.

I kjølvannet av drapet på al-Qaida-lederen Osama bin Laden i Pakistan i fjor, dukket det opp et notat der USA blir bedt om å bidra til å avverge et militærkupp i Pakistan. Hæren mener Zardari godkjente notatet, mens han selv nekter for det. Militæret kan ikke fordra presidenten, og ser helst at han og partiet PPP, (Pakistan People Party) forsvinner ut av regjering. «De (militæret, red.anm.) misliker dommerne, men forakter Zardari», fastslår en alliert av general Ashfaq Kayani overfor Financial Times.

Dagens korrupsjonsskandale kan spores tilbake til 2007 da Zardaris avdøde kone, den tidligere statsministeren Benazir Bhutto, sørget for at regjeringen droppet korrupsjonsanklagene mot henne og ektemannen. Men nå innhenter fortida Zardari, som satt elleve år i fengsel uten dom i tidsrommet 1990–2005 basert på anklager om korrupsjon.

I forrige uke skyndte en desperat Zardari seg å signere en ny lov som sikrer ham og andre sentrale myndighetspersoner immunitet mot strafferettslig forfølgelse. Men det vil overraske stort om ikke domstolvesenet konkluderer med at loven strider mot konstitusjonen.

I Pakistan er det en uuttalt sannhet at militæret støtter den tidligere cricketspilleren Imran Khan, leder av Rettferdighetspartiet; Pakistan Tehreek-e-Insaf. Han regnes for å være positivt innstilt til Taliban, og er helt på linje med dem som denne uka protesterer mot at regjeringen har opphevet blokaden av forsyninger til NATOs styrker i Afghanistan. «Å forsyne NATO-troppen med varer via Pakistans ruter, er det samme som å hjelpe fienden» sa Qazi Hussain Ahmad, medlem i det islamistiske partiet Jamaat-e-Islami under en demonstrasjon mandag.

Imran Khan og hele den pakistanske befolkningen vet at Taliban, som ble grunnlagt i Pakistan i 1994, vil være igjen den dagen USA og NATO trekker seg ut av krigsherjede Afghanistan. Da går man ikke til krig mot dem. Det blir ikke fred i Afghanistan uten et stabilt Pakistan, og vice versa. Derfor er den politiske uroen i Pakistan dårlig nytt for nabolandet og NATO-styrkene. Neste års valg vil bli svært viktig, og være en pekepinn på hvor mye støtte USA kan regne med å få fra Pakistan framover i «krigen mot terror».

De siste årene er det blitt dokumentert flere steder at president Zardari og landets etterretningstjeneste støtter Taliban i Afghanistan med penger, våpen og opplæring. Forholdet mellom Pakistan og Taliban er nært. Pakistanske soldater kriger ikke mot en fremmed fiende, men mot sine egne brødre og fettere.

«Tross hans mangler, stilte han alltid opp for familien», sa Benazir Bhutto om ektemannen Zardari. Det sies at Zardari, bedre kjent som «Mr. Ten Percent», ble president i 2008 grunnet folks sympati med ham etter drapet på kona.
Nå later det til å være få som synes synd på ham. Minst av alle militæret.

Irak er i ferd med å bli en autoritær stat som setter religiøse grupper opp mot hverandre i kampen om mer makt.

Den arabiske våren har aldri vært lenger unna i Irak enn nå. Men så har de fleste irakere vært mer opptatt av stabilitet enn demokratisk utvikling det siste året. De beskjedne framtidsdrømmene skyldes ikke minst de nye voldsbølgene som har skylt innover Iraks gater den senere tida.

Minst 275 mennesker ble drept i ulike voldshandlinger i juni, ifølge avisen Wall Street Journal. Det er den blodigste måneden siden de siste amerikanske soldatene trakk seg ut av landet i desember i fjor.

Selv om det er et stykke igjen til Irak befinner seg i den borgerkrigslignende situasjonen landet opplevde i 2005-2007, er analytikere verden over bekymret over utviklingen i Irak. Det diskuteres også om Irak er nær ved å havne på lista over såkalte «failed states». Uansett er det all grunn til å rette blikket mot Irak.

Regimet står nemlig i fare for å kollapse etter at statsminister Nouri al-Maliki har blåst liv i de sekteriske skillelinjene. Han og majoriteten av medlemmene i regjeringen og nasjonalforsamlingen tilhører sjiaislam, mens de fleste av meningsmotstanderne er sunnimuslimer.

Den mest kjente politiske krisen er al-Malikis arrestordre på visepresident Tariq al-Hashemi, som flyktet til Saudi-Arabia i april. Han anklages for å ha deltatt i drap på sjiamuslimer, men avviser selv dette, og mener han er offer for maktkampen mellom den sjiadominerte regjeringen og sunnimuslimske politikere.

Konfliktene pågår også internt i de religiøse miljøene. I forrige uke gikk den innflytelsesrike sjialederen Muqtada al-Sadr ut mot al-Maliki med trusler om å vende støttespillerne mot ham hvis al-Maliki ikke får på plass en bedre maktfordelingsavtale. Som svar truet al-Maliki med å oppløse nasjonalforsamlingen og kalle inn til nyvalg, vel vitende om at han sannsynligvis ville ha sanket flest stemmer, som under valget i 2010.

Irak består av flere ulike religiøse- og etniske grupper, som muslimer, kristne, kurdere og også et lite antall jøder. Kritikerne til al-Maliki beskylder ham for bevisst å sette sunnier og sjiaer opp mot hverandre, og forsøke å hindre at kurderne får nyte godt av landets store oljeressurser. Irak er en av verdens største oljeprodusenter.

De fleste uenighetene handler om politikk, men når volden tar en sekterisk form, slik den har gjort det siste halvåret, er det et alvorlig faresignal. Tirsdagens bombeangrep var rettet mot sjiamuslimer som markerte fødselsdagen til den tolvte imamen, Mahdi, muslimenes egen «Messias». Politiske konflikter har trolig også bidratt til den økte volden irakerne nå opplever. Terroristbevegelsen al-Qaida har et sterkt fotfeste i landet, og de forsøker også å sette sjiaer og sunnier opp mot hverandre.

Krigen i Syria går langt utover sine grenser, og påvirker situasjonen i Bagdad. Irakiske myndigheter har vært forsiktige i sin kritikk av president Bashar al-Assad fordi de frykter at sunnimuslimene skal gå seirende ut av konflikten. Assad er alawitt, en sekt med svake forgreininger til sjiaislam. Hvis han skulle bli kastet som president, vil sunniene posisjonere seg ytterligere i regionen, som igjen kan ha en smitteeffekt i Irak.

Den overordnede frykten er at Assads regime skal falle. Samtidig har den irakiske regjeringen et ambivalent forhold til den syriske presidenten. Årsaken er at Assad leder det panarabiske Baath-partiet som Iraks tidligere president, Saddam Hussein, i sin tid styrte i Irak. Er det én mann al-Maliki skyr som pesten, tross hans død, så er det den tidligere diktatoren.

Den eneste vinneren etter krigen i Irak er Iran, som har fått et sjiadominert styre hos sine naboer. Den islamske republikken snakker også for irakerne i internasjonale samtaler om konflikten i Syria, og trekker i trådene i Bagdad. Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, vil at Iran skal bli en regional stormakt. Til det er Irak en perfekt brikke i spillet.

«Landet kan fortsatt reddes, men å late som det marsjerer på vei mot demokrati skaper en risiko for at det motsatte vil skje», skriver tidligere journalist i Los Angeles Times, Ned Parker, i månedens utgave av Foreign Affairs. Irak kan bli et autoritært regime eller styre mot en borgerkrig, hvis ikke begge deler, advarer han.

Da de siste amerikanske soldatene forlot Irak i fjor, sa Obama følgende: «Vårt mål er simpelthen å sørge for at Irak lykkes». Det har vist seg å være alt annet enn enkelt. Irakernes håp om trygghet knuses nok en gang, men denne gangen av sine egne.

Iran er i ferd med å utvikle sitt eget halal-internett i frykten for det uunngåelige - en persisk vår.

Den islamske republikken er i en myk krig, bedre kjent som «soft war». Iranske soldater befinner seg ikke på den tradisjonelle slagmarken som martyrer, men foran PC-en på jakt etter nettsider fylt av «vestlig dekadense» og virus fra fiendene.

Som våpen i denne krigføringen ønsker regimet i Iran å lage sitt eget nasjonale internett. Blottet for uislamsk kultur og nyheter som ikke tjener interessene til den islamske republikken. Selv om det fremdeles er høyst usikkert om regimet besitter den nødvendige teknologien for å gjennomføre planene, er det urovekkende ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Ryktene om et nasjonalt nettverk, også kalt «halal-internett», har versert i Iran siden i fjor, men ble først bekreftet av kommunikasjonsminister Reza Taghipour i april. Det har også kommet kraftige reguleringer på internettbruken det siste året. Internettkafeer har fått påbud om å installere sikkerhetskameraer. Det er innført krav om ID og rapporteringer av brukernes digitale fotspor. I tillegg meldes det om lav hastighet og stadig flere blokkerte nettsider.

Selv innad i regimet murres det over treig internettilgang og sensur. Flere politikere i nasjonalforsamlingen har uttrykt frustrasjon over å ikke kunne bruke Gmail. Ikke engang Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei slipper unna sensuren i landet.

Da han skulle sende ut en fatwa - en juridisk erklæring - for å minne iranere på at det er ulovlig å bruke antifilter, et system for å hindre blokkering av nettsider, ble han ironisk nok selv sensurert fordi fatwaen innhold ordet «antifilter».

I det omdiskuterte valget i 2009 der president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt, tok flere reformvennlige iranere i bruk sosiale medier som Facebook og Twitter, nettsider som er blokkert i Iran, for å mobilisere støtte. Jeg var selv til stede under valget, og opplevde hvor effektivt iranske myndigheter stengte av hele telenettverket etter den første demonstrasjonen mot valgresultatet.

Det er lite trolig at Iran vil kunne klare å blokkere internettilgangen i 2012, men at de kan gjøre det i perioder med uro, er ikke utenkelig. Under opprøret i Kairos gater valgte Mubarak-regimet å stenge internett for å hindre kontakt mellom egyptere på sosiale medier.

I kjølvannet av den arabiske våren, har man fått en påminnelse om hvor viktig internett er i land der det ikke er en selvfølge å få snakke fritt. «Folkens, jeg skal til Tahrir-plassen», skrev egyptiske Asmaa Mahfouz på Facebook, og satte med denne ene setningen i gang et opprør mot den nå avsatte presidenten Hosni Mubarak. I Tunisia bidro bloggeren Lina Ben Mhenni til å starte jasminrevolusjonen som til slutt styrtet president Zine el-Abidine Ben Ali.

Irans planer om et nasjonalt internett må ses i sammenheng med det arabiske opprøret. Rundt 70 prosent av befolkningen i Iran er under 30 år, og er født etter den islamske revolusjonen. Det kan ta tiår å få til en politisk endring, men det vil skje. Det nye nett-gjerdet forteller alt om manglende støtte: Hvis Khamenei hadde følt at han hadde hele folket bak seg, ville han ikke planlagt et eget sensurert internett.

Frykten for påvirkning utenfra er absolutt berettiget. Fra 2009 til 2011 infiserte den ødeleggende dataormen Stuxnet systemene til Irans atomindustri. Ifølge The New York Times og flere eksperter sto USA og Israel bak sabotasjen.

Irans nye intranett er utvilsomt et ledd i forsvaret mot en ny Stuxnet. Men først og fremst er det et tegn på frykt for de millioner av unge iranere som ønsker regimeendring, og som bruker internett som våpen i den kampen.

Myndighetene sier at det nasjonale internettet kun skal fungere side om side med det ordinære nettet. Men mange er skeptiske til om regimet i det hele tatt kan realisere planene om et nasjonalt nettverk. «Iran er ikke i stand til å lage sitt eget internett, det er bare prat. De mangler den nødvendige kunnskapen og verktøyene», sier «Amir» som er utdannet dataingeniør, til Dagsavisen.

I Teherans gater spøker folk om det nasjonale internettet, og om hva som vil publiseres der. En vill gjetning er kvinner i den heldekkende islamske drakten chador, og menn uten slips. Mange trekker paralleller til den årlige sommerkampanjen fra moralpolitiet, der regimet strammer til i en periode, og slipper taket i det neste.

Stadig strengere sanksjoner er med på å isolere iranere fra omverdenen. Et nasjonalt internett vil forsterke følelsen av «oss og dem». Men Khamenei kjemper en tapt kamp mot sitt eget folk.

Irans øverste leder virker nervøs der han sitter på podiet sitt og taler til en palestinakledd forsamling.

«Det viktigste er at alle utfører sin borgerplikt og stemmer. Dernest er det viktig at man stemmer på en god politiker», sier ayatolla Ali Khamenei.

Dagens valg på nasjonalforsamling er det mest sensitive valget i den islamske republikkens historie. Det er første gang at iranerne skal gå til valglokalene etter det omstridte presidentvalget i 2009. Hele 85.000 basij er sendt ut for å overvåke valget. Basij-militsen er en del av Revolusjonsgarden og består av frivillige menn som kun rykker ut etter ordre fra Khamenei. «Vil du ikke, så skal du», er det som slår en etter å ha sett TV-bilder fra Iran av store plakater med følgende advarsel: «Hvis ikke du deltar i valget, vil USA angripe Iran.»

Iran er inne i en ekstremt tøff periode med utilslørte krigstrusler fra Israel, og sviende økonomiske sanksjoner som i hovedsak rammer vanlige iranere. Khamenei er opptatt av høy valgdeltakelse fordi han frykter folk skal lytte til reformistenes oppfordring om å bli hjemme. Det vil i så fall vise at hans styre ikke har sterk støtte i befolkningen, og at han ikke har lyktes i å undertrykke folks trang til mer frihet. Hvis iranere strømmer til valglokalene i dag, kan en likevel stille seg spørsmålet om hvorvidt de går frivillig eller ei.

«Hvem skulle jeg ha stemt på? Ingen jeg kjenner kommer til å delta i dette valget», sier «Hamid» til Dagsavisen. De fleste iranere gir blaffen. Myndighetene har spådd en valgdeltakelse på rundt 60 prosent, men tidligere har kun rundt halvparten av befolkningen deltatt.

I krisetider kommer ofte patriotismen til syne. Iranere elsker sitt «Persia», er stolte av den rike kulturarven og blir aldri lei av å prate om alt som skiller dem fra araberne. I mangel på gode saker er patriotisme det Khamenei nå klamrer seg til. Det er verdt å ta innover seg for dem som tror mer press vil føre til regimeendring.

Reformistene er truet til taushet av ayatolla Ali Khamenei. Den grønne bevegelsen er ute av syne, men ikke ute av sinn.

Teheran juni 2009: Det er presidentvalg i Iran og det står mellom reformisten Mir Hossein Mousavi eller gjenvalg av konservative Mahmoud Ahmadinejad. Grønne bånd flagrer i vinden, unge kvinner og menn roper slagord til støtte for reformbevegelsen mens de sitter sammen på mopeden. Alle er glade, og benytter anledningen til å ta en fest ute i gatene. Aldri før har iranere vist mer entusiasme foran et presidentvalg i den islamske republikken. De håpet på litt mer frihet og glede i hverdagen. Det skulle vise seg at det var for mye å be om.

Teheran oktober 2010: Jeg er tilbake i Teheran, denne gangen som student. Smilene er borte og den tyngende stemningen som hersket i Iran før den grønne sommeren er der igjen. Det føles surrealistisk å tenke på at for ett år siden sto gatene bokstavelig talt i brann. «Ja, det er rart å tenke på at det var demonstrasjoner her for ett år siden. Det kan virke som om misnøyen har avtatt, men det er bare på overflaten.» Det er «Ali» som forteller dette mens han peker på stedet der han ble arrestert i desember under markeringen av Ashura, til minne om Husseins martyrdød.

På fredag går iranerne til valgurnene igjen. Denne gangen skal de stemme over hvem som skal sitte i nasjonalforsamlingen. For første gang i den islamske republikkens historie, stiller ingen reformister til valg. «De grønne» er blitt usynlige fordi den øverste lederen ayatolla Ali Khamenei har stilnet kritiske røster og slått hardt ned på protester i gatene etter massedemonstrasjonene i 2009.

«Hvis reformbevegelsen er død, hvorfor snakker myndighetene om den? Hvis regimet er sikre på at de har full støtte i befolkningen, hvorfor ser de da på «de grønne» som fiender?» «Hossein» fra hovedstaden stilte disse spørsmålene under en opphetet diskusjon om reformistenes eksistens og hvorvidt de fortsetter kampen i det stille. Tida da flygeblader med Mousavi og en glisende Ahmadinejad drysset fra himmelen og ned på den tørre, grå asfalten, føles som en evighet siden. Nesten som en drøm. Hundrevis av opposisjonelle sitter fremdeles i fengsel etter det omstridte valget.

I 2009 ville alle snakke om Mousavi og mullaen Mehdi Karroubi, den andre lederskikkelsen for reformistene. Snart tre år etter blir de knapt nevnt med ett ord. Fra å være en grønn bevegelse har de gått over til å eksistere mer på individnivå. Jeg var selv til stede i Iran for ett år siden da disse to ble sperret inne i sine hjem. Siden har de sittet i husarrest. Det var ikke overraskende at Khamenei valgte å ty til denne drastiske løsningen. Det som overrasket var folks likegyldighet. «Ingen bryr seg om hvorvidt Mousavi og Karroubi lever eller dør», sa en eldre iransk venn av meg. Når alt kommer til alt er de begge menn av systemet. De stiller ingen spørsmål ved den islamske republikkens eksistens og kjenner dens begrensninger. Mousavi satt som statsminister under Iran/Irak-krigen på 80-tallet, mens Karroubi er tidligere leder av nasjonalforsamlingen.

Khameneis sønn og forventede arvtaker, Mojtaba, oppsøkte nylig Mousavi på farens vegne og forsøkte å få ham til å støtte regimet i ei tid med krigstrusler og sanksjoner. Mousavi skal ha avvist ham og sagt han kun snakker direkte med Khamenei. Ett av Mousavis krav for å inngå våpenhvile med Khamenei er at han får holde en fjernsynstale til folket. Men å tillate Mousavi en TV-opptreden i beste sendetid, vil bli sett på som en innrømmelse fra Khameneis side om at han har gjort en feil og at han ikke skulle ha strammet grepet om reformistene.

Bak kulissene i iransk politikk skjer det mye. På folkemunne blant diplomatene i Teheran heter det at: «Hvis du tror at du vet noe om iransk politikk, så har du ikke forstått noe som helst.» Iran har formelt ingen partier, men deler politikken inn i ulike grupper med merkelapper som «konservative», «reformister» og «pragmatikere», med fraksjoner internt. At ingen politikere fra reformistfløyen kan stemmes på under fredagens valg, synliggjør hvor presset Khamenei er. Hadde han følt seg trygg på at majoriteten ønsker ham, ville det ikke vært noe i veien for å lette på trykket.

Med en befolkning der 70 prosent er under 30 år, vil regimeendringer presse seg fram. Dagens unge sto ikke på barrikadene i 1978-79, det var det foreldrene deres som gjorde. «Vi er en bortkastet generasjon», sukker «Hossein» mens han ser utover Teheran.