Margaret Thatchers avtrykk dominerer fortsatt i det britiske samfunnet.

I en alder av 87, og sterkt svekket av Alzheimers, var Margaret Thatcher for lengst ute av det offentlige lys i Storbritannia. I går ble et langt og innholdsrikt liv avsluttet. Thatcher døde av slag. Og hennes dødsfall har framkalt minner og reaksjoner blant britene som få andre britiske statsministere har.

For jernladyen vekker fortsatt følelser i øyriket, lenge etter sitt virke som statsminister. De kom for alvor fram igjen med filmen «The Iron Lady», som kom i fjor. Det forrige århundrets lengstsittende britiske statsminister var fremdeles elsket og hatet. Hennes 11 år i Downing Street la igjen en arv som har dominert britisk politikk i årene som har fulgt.

«Jeg tror ikke det vil bli en kvinnelig statsminister i min levetid», sa Margaret Thatcher i et BBC-intervju i 1973. Seks år senere spaserte hun inn i statsministerboligen og ble nettopp den første kvinnen i Downing Street 10. Landet hadde nettopp vært gjennom «misnøyens vinter», der økonomisk turbulens skapte uro og frustrasjon. Fagforeningenes gjentatte storstreiker i protest mot fryste lønninger lammet samfunnet, og Thatcher kom til makten med løfter om å rydde opp.

Men Thatchers tid i statsministerboligen kunne ha blitt kort. Regjeringens økonomiske omveltninger og den eksplosivt økende arbeidsledigheten på begynnelsen av 1980-tallet gjorde Thatcher i 1982 til århundrets minst populære statsminister. Men en krig reddet hennes renommé. Jernkvinnen begynte for alvor å vise seg, hennes tøffe linje og seier i Falklandskrigen ga britene gjenvunnet stolthet. Thatcher visste å utnytte øyeblikket, skrev ut nyvalg året etter og sikret toryene et enda større flertall.

Det var i årene som fulgte at Thatcher for alvor satte preg på det britiske samfunnet. Et av hennes tydeligste grep ble å begrense fagbevegelsens makt. Det hadde hun begynt med tidlig, men krigen med gruvearbeiderne i 1984 ble det store oppgjøret med fagbevegelsen. Thatcher ville legge ned kullgruver på grunn av dårlig lønnsomhet. Streiken blant gruvearbeiderne endte med knusende seier til regjeringen.
Nedleggelsen av tusenvis av arbeidsplasser i den tradisjonelle industrien og privatiseringen av en rekke store statlige selskaper var i gang. Staten skulle krympes, tjenester skulle konkurranseutsettes, individet skulle ha større valgfrihet, skatter skulle kuttes og velferds­
tjenester skulle behovsprøves – «that­cherismen» pløyde inn i samfunnet.

Slik ble Margaret Thatcher den mest polariserende politiker i det moderne Storbritannia. Der hennes beundrere så, og fortsatt ser, en revolusjonær som gjorde nødvendige grep for å forvandle britisk økonomi, så hennes kritikere nærmest et monster. De så en leder som ikke brydde seg om skjebnen til tusenvis av mennesker i arbeiderklassen som fikk det enda dårligere under hennes styre. 1980-tallet ble et tiår med massearbeidsledighet i Storbritannia, noe som igjen dannet grobunn for håpløshet og sosial uro i tradisjonelle industrisamfunn, der hun fortsatt blir hatet. Andelen av de dårligst stilte i samfunnet steg fra 13,4 prosent i 1979 til 22,2 prosent i 1990, året da Thatcher måtte gå fordi partiet i stadig større grad så henne som en belastning.

Internasjonalt var hun en trofast alliert av USA, og ikke minst av den amerikanske presidenten Ronald Reagan. Hun rettet gjerne blikket over Atlanteren, men i Brussel var hun derimot en hard negl. Thatcher ble i europeiske kretser kjent for sin «handbagging». Jernkvinnen hadde med håndvesken stort sett overalt, og hennes harde forhandlingsevne gjorde at hun stort sett kom tilbake fra kontinentet med særordninger for britene, som om hun skulle ha truet dem til seg ved å daske til med vesken. (En av hennes vesker ble for øvrig senere solgt på auksjon for 25.000 pund.)

Men endringene som Thatcher førte med seg på godt og vondt, har fortsatt å dominere i Storbritannia, også gjennom Labour-perioden. Økt konkurranseutsetting var kommet for å bli, statseide bedrifter som Thatcher hadde privatisert, forble private. Fagforeningene har aldri gjenvunnet den posisjonen de hadde i det britiske samfunnet før Thatcher. Storbritannia er fortsatt et samfunn med store forskjeller.

Slutten for henne som statsminister kom i 1990. Mange i partiet oppfattet henne som egenrådig og uforsonlig. Hennes posisjon i partiet var svekket, og hun ble tvunget til å trekke seg både som statsminister og partileder.

Det er blitt sagt at Thatcher ikke bare forandret ett parti, men to. 1990-tallets Labour så at partiet måtte gå mot sentrum for å trekke til seg middelklassevelgerne som til da hadde sørget for å opprettholde det konservative maktmonopolet. Thatcher ble et referansepunkt for politikerne etter henne, ikke bare i Det konservative partiet. Tony Blair ble kalt en Thatcher i forkledning. Blair støttet Thatchers oppgjør med statsmonopolet og oppmuntringen til konkurranse. Men han mente hun undervurderte behovet for offentlige tjenester og kritiserte hennes grunnleggende mangel på solidaritet med dem som ikke klarte seg.

Selv Gordon Brown, en skarp kritiker av thatcherismen, hadde damen på te i Downing Street da han var statsminister og roste henne som «en som så behovet for forandring». Den konservative statsminister David Cameron har forsøkt å distansere seg noe fra Thatcher og fremme en litt mer barmhjertig konservativ politikk, men gjennomfører nå kutt som påkaller minnene fra Thatchers tid.

Jernkvinnen lot seg ikke knekke. Det gjør heller ikke arven etter henne.

Nekrologen er basert på en kommentar­artikkel som sto på trykk i forbindelse med filmen «The Iron Lady» i fjor.

Publisert i Dagsavisens papirutgave 9. april.

De verste protestene på flere år i Belfast handler om så mye mer enn flagg.

Det britiske flagget vaiet utenfor Belfasts rådhus i går, i anledning hertuginne Catherine av Cambridges 31-årsdag. Det var første dag siden protestene i Nord-Irland begynte tidlig i desember.

Det er nettopp over flagget utenfor rådhuset det demonstreres. Så tilsynelatende smått - men likevel av betydning i regionen som de siste årene har kjempet seg ut av konflikt. Uroen har skapt overskrifter verden over igjen fra Nord-Irland, som i sommer skal være vertskap for G8-møtet - et symbol på at freden har satt seg.

Men de siste ukers uro viser at det nordirske samfunnet fortsatt er sårbart. Det som begynte med en sped protestaksjon for fem uker siden har utviklet seg til vedvarende demonstrasjoner og til dels voldelige sammenstøt. Mer enn 100 er arrestert og flere er skadd siden bråket begynte i desember.

Bakgrunnen er denne: De lokale politikerne i Belfast ble enige om at det britiske flagget, Union Jack, bare skal heises 17 dager i året utenfor rådhuset, i stedet for hver dag. Avgjørelsen var et resultat av et politisk kompromiss: Mens katolske nasjonalister vil at flagget ikke skal heises i det hele tatt, vil protestantiske unionister ha det der permanent.

En disputt over flagg kan virke ubetydelig for utenforstående. Men spørsmål som omhandler nasjonal identitet er fortsatt kilde til splittelser i Nord-Irland, og flagget er et av de mest ladede symbolene.

Fortellingen om Nord-Irland det siste tiåret er i all hovedsak en gladhistorie. På tross av gjentatte tilbakeslag etter 1998, har politikere fra begge sider av konflikten i flere år regjert sammen - det er til og med partiene fra de ytterste fløyene som nå styrer ved samme bord. I det store og hele har tiåret vært stabilt, selv om det fortsatt eksisterer paramilitær virksomhet og man ser glimt av fortidens vold fra tid til annen. Investorene og turistene har kommet tilbake til regionen.

Men når bruken av det britiske flagget framkaller så sterke følelser i dag, er det også et tegn på frustrasjon på så mange andre områder for den delen av den nordirske befolkningen som ikke har det så bra. Mange av dem som har deltatt i protestene den siste måneden, er unge protestanter fra arbeiderklassen. De er arbeidsledige ser også få utsikter, og har følelsen av å tape terreng til fordel for katolikkene. Katolikkene var lenge de med dårligst kår i Nord-Irland. De siste år har antall arbeidsledige katolikker har gått ned, blant annet på grunn av en innsats for utjevning.

Samtidig vokser den katolske befolkningen raskere enn den protestantiske. Katolikkene var i mindretall, men i Belfast er de nå i flertall. Frykten hos enkelte protestantiske lojalister er at katolikkene etter hvert vil få gjennom flere av sine ønsker via stemmesedlene - i ytterste konsekvens et gjenforent Irland. Mange av de marginaliserte protestantiske lojalistene føler dessuten at politikerne fra deres side ikke representerer dem, at de er i et annet sjikt av samfunnet og ikke snakker deres sak.

Jo lenger volden varer, jo større er risikoen for at nye blir rekruttert inn i de ekstremes rekker. I protestene de siste ukene har det vært eksempler på at 11-12-åringer er blitt trukket med. Med fredsprosessens utvikling de siste årene har det vokst et håp om at den oppvoksende generasjon, uten sår fra «The Troubles», vil gå vekk fra sekterisk hat. Selv om demonstrantene utgjør et mindretall av befolkningen, må de tas på alvor av politikerne dersom Nord-Irland skal fortsette veien regionen har begynt på.

ANC har gjort sitt valg. Det vil prege hele Sør-Afrika de neste årene.

Det ble tutet i vuvuzelaene, og delegatene danset og sang da det tirsdag ble klart at Jacob Zuma fortsetter som ANC-leder. Når Sør-Afrikas regjeringsparti i dag avslutter sin fem dager lange partikonferanse, er veien staket ut for de neste fem årene - ikke bare for partiet, men for hele landet.

For ANC er Sør-Afrika. Partiet er så dominerende i sørafrikansk politikk at det som er besluttet på en partikonferanse i byen Mangaung disse desemberdagene, vil være av stor betydning for retningen landet tar videre.

Ennå så lenge. For kritikken mot ANC har økt særlig det siste året, i takt med tvilen om hvorvidt partiet er i stand til å leve opp til forventningene som ble skapt for nesten 20 år siden. Og nettopp derfor blir de neste fem årene så viktige for ANC - vil partiet klare å holde på den enorme oppslutningen, eller vil man se de første tegn på at støtten er i ferd med å smuldre opp?

Valget av Jacob Zuma betyr at han trolig får en ny periode som president etter 2014, da ANC er ventet å vinne nok et valg. Det var ingen reell trussel mot Zuma på partikonferansen. Han har fortsatt bred støtte på grasrota i ANC, og sikret seg stemmene til 75 prosent av delegatene.

Kritikerne har advart om at en fortsettelse med Zuma nærmest er ensbetydende med at Sør-Afrika går nedenom og hjem. Han har fått flengende kritikk for korrupsjon og vanstyre under sin ledelse. I tillegg anklages han personlig for å ha brukt millioner av rand i offentlige midler til oppgradering av sin private bolig. Streiken i gruvesektoren og drapene på streikende gruvearbeidere i år var en påminnelse om de økende forskjellene i Sør-Afrika, og førte til spørsmålet om i hvilken retning ANC leder landet.

Men selv om ANC valgte Zuma på nytt, er partiet svært klar over at det må gi andre signaler også. Her kommer valget av Cyril Ramaphosa som nestleder inn. Det sees på som et forsøk på å stilne kritikken mot ANC fra næringslivet, og å appellere til den svarte middelklassen. Disse gruppene har ANC nemlig i stadig større grad begynt å miste taket på. Veksten i Sør-Afrikas økonomi har bremset opp, utenlandske investeringer i landet er blitt færre, og den sørafrikanske økonomien er blitt nedgradert. Mange i den svarte middelklassen har også sett med bekymring på selvberikelsene og korrupsjonen blant ANC-folk.

Cyril Ramaphosa er på mange måter den rake motsetning til Jacob Zuma. Mens Zuma er en mann av grasrota, uten utdanning, men med en karisma som fenger i enkelte miljøer, er Ramaphosa vel ansett for sine resultater innen næringslivet.

Mannen som en gang var fagforeningsleder, har seilt opp som den nest rikeste svarte forretningsmannen i Sør-Afrika. Han var en nøkkelspiller under forhandlingene som førte til apartheids fall og var med på å skrive den nye grunnloven. Da han ikke ble valgt som Mandelas nummer to, gikk han inn i næringslivet. Men foten innenfor ANC ble beholdt, og han kan nå bli president etter Zuma.

Også Ramaphosa er kontroversiell. Han sitter i styret i gruveselskapet Lonmin, og ble beskyldt for å ha oppfordret til hard motstand mot de streikende rett før massakren i august. Mange mener han har sveket dem han en gang kjempet for. Men alt i alt blir han ansett som en person som kan veie opp positivt for Zuma.

Hva tenker Mandela, spør mange seg, når man ser dagens Sør-Afrika. Men den 94 år gamle landsfaderen har knapt vist seg offentlig de siste årene, og har holdt seg taus om utviklingen. Fra andre respekterte personligheter har det derimot ikke vært stille. Dagens ledere har mistet sitt moralske kompass, sier en rekke kirkeledere i et brev til Zuma. Desmond Tutu er også blant dem som har vært svært kritisk til økende forskjeller og berikelsen av en liten elite under det sittende ANC-styret.

Og det er nettopp på disse områdene ANC må vise nye takter de neste årene dersom det skal beholde sin oppslutning. På enkelte områder har det gått riktig vei, blant annet har det vært en imponerende innsats mot hiv-epidemien. På den andre enden av skalaen finner vi utdanningssektoren, som på grunnskoleplan er rangert som en av verdens aller dårligste.

Et stemningsskifte er på gang i Sør-Afrika. Bare den første timen etter at Zuma ble gjenvalgt tirsdag, strømmet innmeldingene inn til det største opposisjonspartiet, Democratic Alliance. Partiet har mangedoblet støtten siden 1994, men har langt igjen før det er noen reell trussel mot ANC. Akkurat nå er det heller ingen ting som tyder på noen splittelse av ANC. Forrige gang det skjedde, ble det lite ut av oppslutningen til utbryterne.

Derfor er det fortsatt ANC som skal i vareta den enorme oppgaven frigjøringsbevegelsen fikk i 1994: Å gjøre Sør-Afrika til et godt sted å leve for mennesker med all slags bakgrunn. Hvordan arven etter Mandela forvaltes vil bli enda tydeligere i Zumas neste periode.

asne.gullikstad@dagsavisen.no

David Cameron sender EU-entusiast Nick Clegg til seremonien i Oslo i dag. Selv må Cameron prioritere fred på hjemmebane.

Det er britenes visestatsminister Nick Clegg som skal fylle britenes viktigste plass i Oslo rådhus i dag. Der vil han hylle EUs innsats for fred sammen med regjeringssjefene fra nesten alle EU-nasjonene. Clegg stepper inn der Cameron skygger unna. Og slik forteller britenes representasjon i Oslo mye om to ting: Øyfolkets forhold til EU og de politiske kontrastene innad i den britiske regjeringen.

Allerede i timene etter at årets fredspris ble annonsert, var det begeistrede, om enn noe overraskede reaksjoner i Paris, Berlin og andre hovedsteder på kontinentet. Samtidig var det påfallende tyst fra Downing Street i London. Euroskeptikerne i David Camerons eget parti lot seg derimot ikke målbinde. Det må være en spøk, ble det sagt i Det konservative partiet.

Og da EU-president Herman van Rompuy noen dager senere oppfordret alle EUs statsledere til å dra til Oslo, ble det ganske tidlig klart at den britiske statsministeren ikke ville være blant dem. «Jeg er sikker på at det vil være nok av folk der til å ta imot prisen», påpekte Cameron på tørt britisk vis.

I stedet er det altså en visestatsminister langt mer komfortabel med situasjonen som kommer til Oslo. Nick Clegg er en uttalt EU-entusiast, som leder av landets mest eurovennlige parti, Liberaldemokratene. Han har til og med personlig bakgrunn fra EU-apparatet, med mange år bak seg på kontinentet; han er tidligere medlem av Europaparlamentet, og har dessuten jobbet i EU-kommisjonen i fem år. Han snakker både fransk, spansk, tysk og nederlandsk, og møtte sin spanske kone i Brussel.

Men gjennomslaget i Europa-politikken er det verre med for Clegg og Liberaldemokratene, i en periode der britenes forhold til EU er mer anstrengt enn på svært lenge. For selv om det ikke sies offisielt, er det er ikke noen hemmelighet at det er hensynet til fred og fordragelighet i Camerons egne rekker som er årsaken til at statsministeren ikke er i Oslo i dag. Det ville provosert de euroskeptiske partifellene å se lederen hylle det europeiske prosjektet side om side med de andre europeiske ledere, mens de selv haler og drar for å trekke britene så langt ut av EU som mulig.

Går man tilbake i historien, er det forventet atferd av enhver britisk statsminister, og særlig en torystatsminister, å sette seg på bakbena i Europa. Margaret Thatcher ble kjent for sin «handbagging» i møte med andre EU-ledere. John Major fulgte opp. Resultatet er en rekke særavtaler for britene. De har holdt seg utenfor eurosonen og Schengen, men har likevel gjort krav på å være i den innerste sirkelen når viktige beslutninger skal tas.

Også Cameron har stått hardt på sitt i flere slag. For et år siden nektet han å bli med de andre landene på den nye finanspakten. Nylig truet han med å nedlegge veto dersom EUs langtidsbudsjett fikk økte rammer.

Slutt å være besatt av Europa-spørsmålet, var David Camerons budskap til sine euroskeptiske partifeller for noen år siden. Den evige dragkampen innad i partiet har preget det i flere tiår. Men nå er det ikke lenger noen vei utenom det betente Europa-spørsmålet for David Cameron. Uroen i eurosonen og de påfølgende skrittene mot stadig sterkere integrasjon og sentralisering i EU har gitt vann på mølla i et parti der mange gjennom flere tiår har strittet imot Europa. EU-motstanden er sterkere enn noen gang i partiet: Kravene om en ny og bedre avtale med EU er rungende, og stadig flere nøyer seg ikke bare med dette kravet. De vil ut - punktum.

Sist ut var Londons borgermester Boris Johnson, som tippes som en mulig arvtaker til partilederstolen etter David Cameron. Forrige uke tok han til orde for en folkeavstemning om EU, og foreslår at britene bør kutte ut alt annet enn tilgangen til det indre marked.

Også blant velgerne er det stemning for å gå ut: Nesten seks av ti velgere vil ha Storbritannia ut av EU dersom man ikke klarer å tilbakeføre mer makt fra Brussel til London, viste en måling i forrige måned. De økende anti-EU-strømningene i befolkningen er også med på å styre toryene. De konservative ser med bekymring på den økende populariteten til UK Independence Party, som vil ha landet ut av EU.

Men de aller fleste velgere foretrekker å bli i EU dersom de kan få bedre vilkår. Det er også det David Cameron vil forsøke seg på. Han er ventet å holde en større tale om Storbritannias forhold til EU nå før jul. Cameron ønsker selv ikke at britene skal gå ut av EU, men har åpnet for å holde en folkeavstemning om Storbritannias forhold til unionen en gang etter neste valg i 2015, der britene skal stemme over en reforhandlet avtale.

Årsaken til britenes økende EU-motstand er imidlertid nettopp det som gjør deres sak så vanskelig. Midt i den største økonomiske krisen siden krigen er det verken særlig tid eller vilje i Europa til å bruke ressurser på å forhandle fram godbiter for britene. Men det vil neppe stanse britene i å prøve, og det kan endelig ende i en folkeavstemning.

Nick Clegg vil hylle tidligere generasjoners innsats for fred når han representerer Storbritannia i Oslo, ifølge britisk presse. Men han må ikke fyre opp under tanken om EU som et eliteforum ute av takt med folket, og vil derfor legge vekt på prisen som en honnør til folket, ikke til institusjonen. Selv en EU-tilhenger må trå forsiktig når han kommer fra Storbritannia.

Skepsisen har alltid dominert i britenes forhold til Europa. Nå kan den ta overhånd.

Det ligger i kortene: er du statsminister i Storbritannia, må du være tøff i møtet med Europa. Er du konservativ statsminister, må du kjempe med nebb og klør. For David Cameron har kampen bare så vidt begynt.

Nylig sa regjeringen at man ønsker trekke Storbritannia ut av flere områder i EUs justis- og politisamarbeid. Og de neste ukene er det klart for kamp om EUs neste sjuårsbudsjett som skal vedtas på det neste toppmøtet i november: Cameron har truet med å nedlegge veto mot budsjettet dersom det øker mer enn i tråd med inflasjonen, slik EU-kommisjonen har foreslått. Han vil ikke gå med på å betale inn til en stor økning i EUs budsjett mens han kutter over en lav sko i landets eget budsjett.

Samtidig er det blitt stadig mer klart at ikke bare slike enkeltsaker, men hele forholdet mellom Storbritannia og EU, vil presse seg fram på dagsorden framover. David Cameron gjorde det nylig klart at han vil forsøke å reforhandle betingelsene for Storbritannias tilknytning til EU. Selv ønsker han ikke at britene skal gå ut av EU, men har åpnet for å holde en folkeavstemning en gang etter neste valg i 2015, der britene skal stemme over en reforhandlet avtale. Tanken er at Storbritannia vil få en god anledning til å diskutere betingelsene i forholdet til EU på nytt, nå som EU uansett går gjennom grunnleggende endringer for å takle økonomikrisen.

Som så ofte ellers i Europa-spørsmål er det sterke krefter i Camerons egne rekker som trekker i trådene. Han må forholde seg til den sterke delen av partiet som vil trekke britene stadig lenger ut av det europeiske samarbeidet. De fleste av partiets parlamentsmedlemmer er enten for en exit en gang for alle, eller at landet sikrer seg en massiv tilbakeføring av makt fra Brussel til London.

Britenes forhold til kontinentet har aldri vært friksjonsfritt. Landet kom med i 1973 etter at Frankrike ved to tidligere anledninger hadde nedlagt veto. Men britene har aldri vært euroentusiaster. Tidligere statsminister Margaret Thatcher sa flere ganger at det viktigste for Storbritannia var forholdet til Samveldet og USA, og både hun og etterfølger John Major kjempet mange slag på kontinentet. Senere forsøkte Labour-statsminister Tony Blair å føre en mer forsonlig politikk. Men oppsummeringen av de fire tiårene som medlem er et land som har fått en rekke unntak, holdt seg utenfor eurosonen og Schengen, men som likevel har gjort krav på å være i den innerste sirkelen når viktige beslutninger skal tas.
Nå skjerpes tonen igjen. Grepene EU nå tar i retning av sterkere integrering og overnasjonal styring, får instinktivt piggene ut hos euroskeptikerne i Det konservative partiet. De har fått nok. Misnøyen med EU blant briter er på det dypeste noensinne, hevdet utenriksminister William Hague i en tale i Tyskland i forrige uke. Det er for mye byråkrati, landenes borgere har for lite innflytelse og blir pådyttet regler de ikke ønsker, lyder innvendingene.

Det er riktig at de fleste målinger viser at et flertall av briter har negative assosiasjoner med EU. Om de må velge mellom å bli eller gå ut av EU, svarer et flertall ofte at de vil ut, men først og fremst ønsker et flertall en bedre avtale innenfor EU, dersom dette er en mulighet. Det mest slående er likevel dette: Europa-spørsmålet kommer svært langt ned på listen over hva britiske velgere bryr seg om. Det typiske ut fra siste fem års målinger fra Ipsos MORI er at tre prosent mener tilknytningen til EU er en viktig sak for landet for øyeblikket.

Velgerne flest deler altså ikke anti-EU-besettelsen med en del sentralt plasserte toryer. Men Cameron kan ikke overse kravene i egne rekker. Ved å love en slags folkeavstemning vil den britiske statsministeren på å berolige euroskeptikerne i partiet, og samtidig markere seg overfor anti-EU-partiet UK Independence party, som har steget i popularitet. Labour på sin side anklager Cameron for gjøre Storbritannia enda mer isolert enn det allerede er, og toryene er fullstendig på kollisjonskurs med deres egen regjeringspartner, Liberaldemokratene.

Og i Europa er irritasjonen økende. For i takt med at euroskepsisen øker blant toryene reduseres tålmodigheten med britene på kontinentet. De er lei av britenes egenrådighet. I Der Spiegel ble britene sammenlignet med de to gamle mennene på balkongen i The Muppet Show – som sure tilskuere til EUs utvikling. Finlands Europa-minister Alexander Stubb inntok en tristere tone og var oppriktig lei seg for å se en kjær venn seile av gårde i sin egen båt og vinke farvel til EU.

I den største krisen i etterkrigstidas Europa er interessen mildt sagt liten for i det hele tatt å bruke tid og krefter på å forhandle fram en ny avtale som skal sikre britene enda flere særinnretninger. Hva britene eventuelt får ut av det, er også svært usikkert. Men med utviklingen i EU har britene uansett allerede trådt nok et steg til side. Spørsmålet er hva som blir prisen for nettopp en plass på balkongen.

David Cameron må ikke bare snu pilene for hele landet. Han må få opp spiriten i eget parti.

Når statsminister David Cameron taler til landsmøtet i Det konservative partiet i Birmingham i dag, er oppgaven dobbel: Han skal overbevise velgerne der ute om at hans regjering leder landet den riktige veien ut av den største krisen etter krigen. Samtidig har han sitt eget publikum i landsmøtesalen å ta vare på: Han må vise at nettopp han er den rette til å lede dem til en ny seier, hvor fjernt det enn virker.

For mønsteret er kjent: Med et regjeringsparti i motgang, er det ikke langt fra murring i rekkene til spekulasjoner om andre kunne gjort det bedre. Og det har vært øyeblikk under landsmøtet der det har sett ut som om lederen ikke heter David Cameron, men Boris Johnson - den vittige og eksentriske borgermesteren i London med det karakteristiske lyse bustehåret.

Så også i går, da Boris Johnson ble tatt imot som en stjerne under sin tale til landsmøtet. Johnson hadde også dagen før tatt publikum med storm, da han talte til beundrere under et sidearrangement. Lik en standupkomiker slo Johnson i går an spøk på spøk på sitt sedvanlige vis. Han har da også grunn til godt humør: Han har surfet på en kraftig popularitetsbølge etter det svært vellykkede OL i London. Og mens pilene pekte nedover for partiet for øvrig, sikret Johnson seg en ny periode som borgermester i London da han vant over Labours Ken Livingstone i mai tidligere i år. Målinger i det siste viser at velgerne foretrekker Boris Johnson framfor David Cameron, og at de tror partiet ville gjort det bedre med ham som leder.

For kun to år etter valgseieren ser det mørkt ut for De konservative. Labour har fått et kraftig forsprang på toryene på de fleste målinger, rundt ti prosentpoeng over. Nå tror selv to tredeler av de konservative at Labour vinner neste valg, ifølge en måling gjort blant partimedlemmer. Det har fått spekulasjonene til å løpe i britisk presse om en mulig ny lederkamp i Det konservative partiet. Slikt er man blitt vant til i britisk politikk: Labour hadde Blair-Brown-sagaen, en dragkamp over et helt tiår mellom partiets to sterke topper. Frontene ble sterkere etter hvert som partiet krympet på meningsmålingene og regjeringsslitasjen satte inn. Nå undrer man om det samme vil skje blant toryene.

Boris Johnson selv har imidlertid gjort det meste for å dempe spekulasjonene, og passet på å understreke sin sterke beundring for David Cameron da han talte. Selv Cameron lo tilsynelatende hjertelig av hans vitser.

Johnson har flere år igjen som borgermester, og sitter ikke i parlamentet. Dette er et blaff som vil gå over, mener Camerons støttespillere. Han framstilles som en klovn som er god på vittige kommentarer, men som har et troverdighetsproblem og en rufsete fortid: blant annet ble den tidligere journalisten oppsagt i The Times på grunn av fabrikkerte sitater.

I likhet med David Cameron har han en velstående bakgrunn og utdanning fra Eton og Oxford, men i motsetning til Cameron har han ikke prøvd å distansere seg fra dette, men tvert imot framhevet det.

Noen åpen lederkamp ligger det ikke an til med det første. Men det er mørkeblå krefter i Det konservative partiet som mener Cameron er for sentrumsorientert, og som blant annet presser for en folkeavstemning om EU, unionen de er så glødende imot. For dem er Boris Johnson en åpenbar kandidat som taler til deres hjerter.

Overfor de langt større velgermassene utenfor partikjernen har dessuten toryene dårlig tid på å vise at deres oppskrift virker. Økonomien er i resesjon og gjelden vokser, men Camerons regjering er fast bestemt på å ikke endre strategien med kraftige kutt. Tvert imot skal det kuttes for ytterligere ti milliarder pund i velferdsgoder innen 2016-2017, varslet finansminister George Osborne på landsmøtet denne uka.

Kuttene kommer i tillegg til tidligere kutt i velferdsgoder på 18 milliarder. Rett nok skal skattene økes noe for de som har mest, men balanse i budsjettet kan ikke kun belastes de rikes lommebøker, var Osbornes budskap. Planene strider midt imot politikken til regjeringspartner Liberaldemokratene, som har gått sterkt imot at de fattigste rammes, og forsterker spenningene mellom de to koalisjonspartnerne.

Det er i dette landskapet Cameron må navigere de neste to årene fram mot neste valg. Det er de økonomiske resultatene Cameron vil bli målt på, heller enn sjarmkonkurransen med en fengende moromann. Men det kan bli vanskelig nok.