Regjeringen har handlefrihet til å reagere raskt på internasjonale hendelser, samtidig som opposisjonen får sagt sitt. Dette systemet må vi bevare.

Regjeringen har handlefrihet til å reagere raskt på internasjonale hendelser, samtidig som opposisjonen får sagt sitt. Dette systemet må vi bevare.

I Stortinget onsdag 13. mars fremmet Sosialistisk Venstreparti (SV) et forslag om å endre grunnloven slik at norske militære utenlandsoperasjoner i framtida skal kreve godkjennelse av Stortinget. Partileder i SV, Audun Lysbakken, uttalte i Aftenposten samme dag at «krigsdeltakelse er en alvorlig beslutning, og det må knyttes til en skikkelig prosess». Fremskrittspartiet uttalte seg samtidig positivt om forslaget. Siden både Arbeiderpartiet og Høyre har signalisert at de ikke ønsker krav om et stortingsvedtak forut for utenlandsoperasjoner synes forslaget likevel ikke å ha noen videre mulighet for å bli vedtatt. Høyres Ivar Kristiansen begrunnet standpunktet med at «vi kan ikke kongressbehandle denne type politiske saker».

Mange av våre nærmeste allierte og partnere har bestemmelser som krever parlamentets deltakelse når de skal sende soldater i skarpe utenlandsoppdrag. Dette har både fordeler og ulemper kontra de statene som ikke har slike regler. For å belyse disse kan det være lærerikt å se til erfaringene til to av våre viktigste europeiske allierte - Tyskland og Storbritannia - som respektivt har svært strenge og nærmest fraværende regler for parlamentets deltakelse i beslutninger om krigsdeltakelse utenfor landenes grenser.

I Tyskland besluttet forfatningsdomstolen i 1994 at parlamentet som en hovedregel måtte gi sitt samtykke med enkelt flertall forut for at tyske styrker skulle kunne sendes utenfor NATOs område. Beslutningen ble senere utdypet i parlamentsdeltagelsesloven av 2005, som regulerer hvordan mandatene skal utformes. Mandatene må vanligvis fornyes årlig. I praksis har ønsket om å ha bredest mulig konsensus om mandatene, for å vise at hele det tyske samfunn står samlet bak soldatene, ført til at man strekker seg svært langt for å få med samtlige parlamentariske partier. Die Linke («De Venstreorienterte») har vanligvis vært det eneste partiet som ikke har stilt seg bak mandatene. Behovet for å få med seg opposisjonspartier som er skeptiske til utenlandsoppdrag har imidlertid ført til at regjeringens og soldatenes handlefrihet tidvis er blitt sterkt innskrenket.

Under tilbaketrekningen i Afghanistan som nå pågår, gir det øvre taket på antall tyske soldater tyskerne problemer, da man for et kortere tidsrom har hatt behov for å sende flere soldater for å håndtere denne. I tillegg har det nylig vedtatte mandatet for deltakelse i EUs antipiratstyrker utenfor kysten av Somalia ført til frustrasjon blant mange tyske soldater og i allierte hovedsteder, da tyske skip og helikoptre ikke har lov til å angripe piratbaser som ligger mer enn 2000 meter inne på somalisk jord. Dette betyr, slik den kjente tyske journalisten Josef Joffe uttrykte det, at den smarte piratfyrste nå bare trenger å sørge for å ha utstyret sitt 2001 meter fra havet. Om tyskerne likevel angriper kan piratene bare ringe og klage til den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe.

I Storbritannia har regjeringen nærmest ingen begrensninger på bruk av britiske styrker i utenlandsoperasjoner. Dette skyldes at den britiske regjeringen har overtatt monarkiets gamle prerogativ til både å erklære og sende soldater i krig. Den britiske regjeringen kan dermed reagere raskt på internasjonale hendelser, og troppene i innsatsområdet opplever større fleksibilitet i forhold til utstyr, antall soldater og innsatsområder. Samtidig opplevde mange, særlig forut for Irak-krigen i 2003, at regjeringens handlefrihet i militære spørsmål også kunne gi legitimitetsproblemer. Det majoritetspregede og ofte lite konsensusorienterte britiske politiske systemet, ga et innrykk av at regjeringen gjorde som den ville, uavhengig av folkelig og politisk motstand. Regjeringen valgte riktig nok frivillig å be parlamentet om tillit forut for krigen, men etter Irak-krigen har flere tatt til orde for at dette burde nedfelles i lov. I 2008 gikk også den britisk regjeringen inn for å gi parlamentet en større rolle i å sende soldater utenlands.

I Norge har regjeringen formelt sett handlefrihet til å sende norske soldater til utlandet uten å måtte avhente et vedtak i Stortinget. Dette gir regjeringen og forsvaret fleksibilitet, ikke bare til å reagere på kort varsel, men også til å endre innsatsbetingelsene for norske soldater i utlandet når det er behov for dette. I motsetning til Storbritannia har vi i Norge derimot et langt roligere politisk meningsklima, og de politiske partiene som til enhver tid sitter med regjeringsmakten etterstreber som regel konsensus i de fleste viktige politiske saker. Dette konsensuspreget er institusjonalisert i forsvars- og utenrikspolitikken gjennom Stortingets utvidede utenrikskomité. Det er allment kjent at regjeringen ikke sender soldater utenlands om dette ikke oppnår støtte blant et klart flertall i komiteen. At dette systemet gir oss både fleksibilitet og muligheter for bred konsensuspolitikk ble demonstrert svært tydelig forut for regjeringens beslutning om å sende norske kampfly for å håndheve FN-resolusjon 1973 om beskyttelse av sivile i Libya.

Samtidig som regjeringen 17.-18. mars 2011 konsulterte våre amerikanske, franske og britiske allierte om hvilke norske styrker som var ønsket - kampfly - kunne utenriksminister Jonas Gahr Støre (Arbeiderpartiet) og lederen for den utvidede utenrikskomité Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre) raskt avklare om det var behov for at komiteen skulle møtes for å diskutere bidraget. Det var det ikke, og regjeringen fikk dermed det største opposisjonspartiets støtte for sin beslutning om å bidra i Libya. Utenriksministeren informerte deretter de parlamentariske lederne om beslutningen. Det norske systemet synes derfor å gi oss noe så sjeldent som det beste av to verdener. Regjeringen har handlefrihet til å reagere raskt på internasjonale hendelser, men samtidig har vi en mekanisme som sikrer en bred parlamentarisk støtte gjennom stadige konsultasjoner med opposisjonen. Dette systemet er verdt å bevare.