ANNONSE

08-03-2014

8.mars med plass til alle

Når 70 prosent (840 millioner) av verdens aller fattigste er kvinner, kun 20 prosent av parlamentarikere globalt er kvinner, kvinner eier 1 prosent av jordens eiendommer, da er det saker nok for alle til å gå i tog mange år fremover.

Det er med en viss undring jeg sitter her i New York, på starten av to uker med møter og debatt i FN kvinnekommisjon, og ser oppslagene som dukker opp i norsk media med kommentarer fra både regjeringsrepresentanter og KrFs Dagrun Eriksen vedrørende innholdet i markering av den internasjonale kvinnedagen 8.mars. Både Dagrun Eriksen og likestillingsminister Solveig Horne opptrer som eksperter på 8.mars og kommenterer at dette jo er en internasjonal dag, så da må paroler og alt annet som har med tog å gjøre handle om internasjonale saker og internasjonal solidaritet. Det å ha paroler som omhandler nasjonale saker betegnes som egoistisk og pinlig. 8.mars har alltid vært brukt til å sette søkelys på både nasjonale og internasjonale saker som omhandler kvinner og likestilling, og det er jo ikke slik at de sakene vi løfter nasjonalt i Norge ikke også er utfordringer for kvinner i mange andre land i verden. Når vi går med paroler om likelønn og sosiale rettigheter, stopp vold mot kvinner, fred og sikkerhet, viktigheten av jenter og kvinner og rett til utdanning, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og porno og prostitusjon, så er dette viktige saker også internasjonalt. Når regjeringen har forslag ute på høring om reservasjonsrett går det rett til kjernen på kvinners rett til å bestemme over eget liv og egen kropp, og det er veldig bra at 8.mars i år ser ut til å få rekordoppslutning. Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er under sterkt press internasjonalt, og jeg har de siste årene sittet i en rekke møter og forhandlinger internasjonalt hvor disse rettighetene forsøkes svekket eller rett og slett forhandlet bort. Det vises til kultur, tradisjon og religion som grunner til å svekke rettigheter, og det gjøres av land som Polen, Malta, Russland, Saudi Arabia, Iran, Libya og mange flere. De støttes også av Holy See (Pavestolen) som har observatørstatus i FN, og bruker denne aktivt. Norge har nå i flere år styrket sine økonomiske bidrag og sin tydelighet internasjonalt når det gjelder seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Hvis vi strammer inn på rettigheter nasjonalt vil vi fort bli stilt spørsmål til internasjonalt i forhold til hvordan vi kan promotere noe ute og noe annet hjemme. Julie Brodtkorb skal gå i 8.mars tog under parolen stopp all vold mot kvinner. Det er kjempebra! Vold mot kvinner er fremdeles altfor ofte tematikk som løftes frem i taler og der hvor politikere har behov for å gi inntrykk av å gjøre noe for kvinner og likestilling. Heldigvis gjør regjering og politikere mer nasjonalt enn internasjonalt, men FNs Kvinnekonvensjonskomite kom i 2012 med klare anbefalinger til norske myndigheter i forhold til arbeid som må gjøres nasjonalt vedrørende vold mot kvinner. Realiteten er at det er en global pandemi hvor tall fra UN Women viser at 35 prosent av kvinner globalt har vært utsatt for fysisk og/eller seksuell vold fra partner eller seksuell vold fra en annen en partner. Mer enn 64 millioner jenter er barnebruder. Dette fører til tidlige graviditeter som er livstruende for unge jenter. Graviditetsrelaterte komplikasjoner er ledende dødsårsak for jenter mellom 15 og 19 år. Kvinner og jenter utgjør globalt 55 prosent av de anslagsvis 20,9 millionene ofre for tvangsarbeid, og 98 prosent av de anslagsvise 4,5 millionene som tvinges til prostitusjon og seksuell utnyttelse. Norge har ikke siden 2008 bidratt med noe midler til FNs fond for å stoppe all vold mot kvinner. Den gangen bidro regjeringen med 20 millioner kroner på slutten av året fordi man hadde budsjettmidler igjen på utviklingsbudsjettet. FNs generalsekretær har sagt at han ønsker å få fondet opp i minst 100 millioner USD, men i dag er det på under 20 millioner USD. Hvis regjeringen mener at vold mot kvinner er viktig internasjonalt må det utarbeides en klar strategi for hvordan dette arbeidet skal skje, hvordan Norge skal bidra, og hvordan vi skal øke de midlene som i dag brukes. Til nå har de vært marginale og tilfeldig brukt. Når vi går i 8.mars tog og markerer den internasjonale kvinnedagen gjør vi det med et mangfold av paroler. Vi går i tog og markerer fordi det er en sak eller mange saker som er viktige for oss, og vi velger hvilken parole vi vil gå under. Jeg vet ikke om Dagrun Eriksen noen gang har gått i 8.mars tog, men det er lite konstruktivt å kritisere de som faktisk går fordi vi går under paroler hun ikke er enig i. Når 70 prosent (840 millioner) av verdens aller fattigste er kvinner, kun 20 prosent av parlamentarikere globalt er kvinner, kvinner eier 1 prosent av jordens eiendommer, av 585 fredsavtaler som er forhandlet frem i tidsrommet 1990 - 2010 var det kun 92 som hadde minst en referanse til kvinner, da er det saker nok for alle til å gå i tog i mange år fremover.

Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!