Norge er kanskje det landet i verden med den mest ærlige statistikken for overdoser. Det skyldes at den døde må gjennomgå rettslig obduksjon for å fastsette en dødsårsak, vanlig lege stadfester kun død ved attest.
Rettslige obduksjoner er dyre, men i Norge skal det gjøres ved all mistanke om forgiftning, og det er min erfaring at dette gjøres i Oslo.
221 døde av overdose i 2015. Tar vi med selvmord ved overdose, og død som følge av rusmisbruk over tid, er det offisielle tallet 289.
Det er høyt, men ikke så høyt at vi ikke kunne ha gått inn og sett på hvert enkelt tilfelle, undersøkt hva som kunne vært gjort annerledes, hva som har gått feil.
Vi vet svært lite om livene til disse 221. Obdusentene undersøker organer og tar blodprøve, de dokumenterer helsetilstanden. Vi vet at ofrene har blitt eldre, det er færre yngre brukere som dør av overdose, men ingen tenker på å omsette denne kunnskapen i hjelpetiltak.
Politiet tar bilder av åstedet og skriver en grundig rapport. Det ville vært mulig å forske på hvor ofrene døde, hvordan liggestillingen var, klærne, boforholdene og økonomien, den siste dagen i deres liv, tidspunktet på døgnet.
Vi kunne ha gjennomført samtaler med pårørende for finne ut av tidligere behandlingssituasjon, om offeret hadde kontakt med hjelpeapparatet forut for overdosen, om det ble gitt annen medisinering. Hva slags strafferettslige reaksjoner offeret har blitt utsatt for gjennom tiden, kunne også blitt analysert.
Vi kunne gjennomgått historien til alle, funnet mønstre, kanskje risikofaktorer, en utvikling som kunne vært forhindret eller forebygget. For å få tallet ned.
221 mennesker. Er tallet for høyt for en kvalitativ undersøkelse? Eller skylder vi dem såpass? Kunne arbeidet ha reddet andre?
Vi har all denne dokumentasjonen. Men hvor er forskerne som kunne ha samlet og bearbeidet og analysert? Hvor er politikerne som er så glade i å nedsette utvalg?
Norge er et rikt land, som er lite og oversiktlig. Vi burde være de fremste i verden på å forske på rus, og vi burde forske på våre egne forhold, ikke begynne med å se til andre land.