Lørdag 22. juli hadde Dagsavisen en bredt anlagt reportasje om hva skoleelever lærer om det grufulle angrepet på det norske demokratiet og samfunnsmodellen. Svaret var nedslående: Lite. 22. juli er ikke inne i skolens læreplaner. Det er ikke tema på noen eksamener og er kun i begrenset grad tatt inn i lærebøkene, ifølge lærere. Det er opp til hver enkelt lærer i skolen å bringe inn kunnskap og ta opp 22. juli i klassen, og vi forstår godt om mange kvier seg for å gjøre dette på egen hånd. 22. juli er en kompleks fortelling, kontinuerlig under utvikling og man kan være redd for å skremme unødig, eller for elevenes ofte direkte spørsmål.
Mange har respondert etter helgens reportasje. Elevene har så mange viktige tanker og spørsmål, men lærerne vet ikke alltid hva de kan si. En mor som mistet sin 16-åring på Utøya, skriver: «Uten føringer for lærerne, tenker jeg at de ikke er sikre nok på hva de skal si om det. Dermed sier de ingenting». Selv har hun opplevd dette. Yngstedatteren var nesten åtte år da hun mistet storesøster. Fire år senere holdt hun foredrag for klassen, og fortalte om det grufulle som hadde rammet hennes familie og Norge 22. juli 2011. Klassekameratene trodde hun tullet.
En ting er selve hendelsene den svarte fredagen i juli 2011 – de direkte rammede, rettssaken og dommen. Hatet mot og forakten for den norske samfunnsmodellen, har levd videre på nett. Nazister har igjen begynt å vise seg offentlig, og i Oslo var det tre ganger så mye anmeldt hatkrim i 2016 som året før. Det er skapt et klima for både vitsing, hetsing, konspirasjoner og alternativ historieskriving som bare en kvalitetssikret undervisning i skolen kan stå imot.
Skolene må snarest få et opplegg å manøvrere etter og regjeringen bør utvikle 22. juli-senteret til å bli et enda større besøkssted for skoleklasser utenfor Oslo. Det er en liten, kraftfull institusjon som også bør kunne ha flyttbare utstillinger og opplegg. Senteret forener og pårørende har respekt for det.