Kultur

2013: Ikke en romodyssé

Også i verdens rikeste land avskriver nå de fleste enhver form for «månelanding».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da Neil Armstrong, det første mennesket som satte sin fot på månen, døde i august i fjor, innebar det at det nå bare er åtte gjenlevende mennesker (samtlige amerikanske menn) som har gått på månen. Alle er født mellom 1930 og 1935. Alle fotavtrykkene ble avsatt i den uhyre korte perioden 1969-1972.

Jeg har gått en stund med en sterk, men uferdig følelse av at dette amputerte romeventyret sier noe viktig om vår samtid. Til den kunne forløses av et fabelaktig essay av den amerikanske antropologen David Graeber; om «flygende biler og profittratens fallende tendens», i tidsskriftet The Baffler.

Graeber påpeker at de teknologiske forhåpningene på 60- og 70-tallet i mindre grad ble realisert, sammenlignet med hvordan det ble med tilsvarende visjoner på slutten av 1800-tallet. Og at det har mindre med kollektiv mangel på realisme å gjøre, og mer med grunnleggende utviklingstrekk i den globale kapitalismen.

Sovjetunionen sendte opp Sputnik i 1957. Det trigget USAs romprogram. For å bevise den kapitalistiske økonomiens ideologiske overlegenhet koordinerte man enorme statlige ressurser. Landingene på månen 1969-1972 ble høydepunktet i denne satsingen.

Og så? Den dominerende beretningen er at Staten med stor S dro seg tilbake, slik at forsk­ning og utvikling kunne bli mer markedsstyrt igjen. Men, USA gikk ikke bort fra gigantiske statlige utviklingsprogrammer. Derimot ble satsingen mer rendyrket militær; også i grunnforsk­ningen. 95 prosent av robotforskningen i USA finansieres av Pentagon. Det blir det avanserte drapsdroner av, i stedet for arbeidstidsbesparelser.

Beskrivelsen belyser et sentralt element i nyliberalismens æra. Mens nyliberalismens ideologiske ytre har handlet om at statens rolle skal minskes, har staten rent faktisk hatt en avgjørende rolle i omorganiseringen av økonomien. Mer usikre arbeidsforhold og demonterte velferdsordninger gjør beviselig ikke arbeidskraften mer produktiv, ei heller mer innovativ. Men en kapitalisme som framstår som Det Eneste Alternativet er fra et nyliberalt perspektiv å foretrekke framfor en transformasjon mot et økonomisk system som er mer livlig og holdbart.

Graebers poeng snur opp ned på et av de mest feirede - og egentlig mest åpenbart feilaktige - dogmene i vårt samfunn: at det er den kapitalistiske konkurransen som driver fram menneskelig innovasjon og mer effektiv ressursbruk. Når andre drivkrefter enn profittinteresse, og andre organisasjonsformer enn det profittmaksimerende firmaet, lukes vekk i takt med nyliberalismens framgang, blir resultatet heller det motsatte. På område etter område har den vitenskapelig-teknologiske drivkraften til å sprenge menneskehetens grenser - å komme lenger, ferdes raskere, kurere epidemier - snarere blitt stagget og tonet ned. Også selve vitenskapsfeltet trykkes hardere inn i den nyliberale markedsmodellens snevre rammer, der den vansmekter. For å referere Graeber igjen: I stedet for et tilfluktssted for de eksentriske, briljante, men upraktiske, er akademia snarere blitt et sted der framgang handler om selvpromotering.

Markedslogikken peker mot kontroll og feilstyring av menneskelig kunnskapstørst og innovasjonsevne. Legemiddelindustriens måte å fungere på gjør at vi må vente lenger på en kur for kreft, for ikke å snakke om medisiner mot «tropiske sykdommer», mens hverdagsantidepressiva og potensmiddel trekker enorme ressurser. Det er manko på velfungerende, avanserte roboter for å forenkle husvask. I stedet har vi nå en debatt om skattesubsidiering av dem som allerede har råd til å ha hushjelp (noe som i utgangspunktet forutsetter relativt store inntektsforskjeller). Og altså: verken flygende biler eller flere bemannede romferder, ikke til månen engang.

Mange kan rasjonelt se at en del utviklingstendenser må legges om i de avanserte industrilandene, i alle fall hvis framtida skal bli lysere enn den framstår som i dag. Vi trenger å skape rom for flere allment tilgjengelige velferdstjenester, på områder der muligheten til å spare arbeid via tekniske løsninger er begrensede. Og vi trenger å minske uttaket av ikkefornybare ressurser fra jordens overflate - gjerne gjennom å produsere smartere og få mer fritid, i stedet for å produsere dummere, men mer. Vår økonomiske produksjonsmodell vanskeliggjør, for ikke å si forhindrer, en slik fornuftig organisering.

Der står vi i dag. Graeber skriver om USA: «Den fremste og mektigste nasjonen som noensinne har eksistert, har viet de siste tiårene til å fortelle for sine innbyggere at de ikke lenger kan tenke på fantastiske kollektive prosjekter». Også i «verdens rikeste land» avskriver nå de fleste enhver form for «månelanding». Pengene som kommer fra oljeeventyret må i stedet inn på verdens børser - i konsensus om at «markedet» er best på å stake ut framtida, og at inflasjon tross alt er farligere enn global oppvarming. Kan vi virkelig ikke bedre?

Mer fra: Kultur