George Orwells dystopiske roman «1984» fra 1948 om en grim framtid der de totalitære myndighetene undertrykker og lyver, har fått ny aktualitet ved at USA satte hagla på egen fot i høst og fyrte av begge løpene. Og traff. Nå må både de og vi leve med konsekvensene. Halte rundt med en avgjørelse som ikke engang var støttet av et flertall i befolkningen.
Og mens vi venter utålmodig på at det hele skal gå over, om rundt 1400 dager, cirka like lenge som USA var med i annen verdenskrig, leser vi Orwell, som nå topper verdens bestselgerlister. For å forstå hva faen det er som skjer. Orwells advarsler mot «nytale» og «dobbelttenkning», mot systematisert løgn og forledelse, mot forenkling og selvmotigelse, har igjen relevant klang. Så relevant at Broadway til sommeren setter opp Orwells advarsel. Begrepet «Big Brother» har fått tilbake sitt innhold, og som er noe helt annet enn innbegrepet av TV-industriens underholningsreality. Salget av «1984» har økt med 10.000 prosent. Fakta.
Selv har jeg gått i egen bokhylle og funnet fram Victor Klemperer. Han var lærer og intellektuell bosatt i Dresden. Fra 1933 til 1945 førte han dagbok om sine opplevelser, som tysk jøde. Som menneske i et totalitært regime. Det er «1984» i dokumentarform. En skrekkfilm skrevet ut dag for dag, uke for uke, måned for måned, år for år. Hundrevis av tette sider med uvirkelighet.
Klemperers bok er en bombe av innsikt i hvordan Nazi-Tyskland var mulig. Et unikt dokument, som det selvsagt var dødsstraff for å skrive. Det fins mange øyenvitneskildringer fra konsentrasjonsleirene. De er selvsagt vanvittige, men beskriver mest kulminasjonen av galskapen. Veien dit er Klempereres arv. Han er unik i sin nitide beskrivelse av de mange små, nesten umerkelige skrittene mot det store stupet.
Han beskriver hvordan nazistenes grep sakte, men sikkert ble festet og strammet. Hvordan en liten gruppe kunne ta makta og forandre en kulturnasjon med loven i hånd. Hvordan omgivelsenes holdninger til han som jøde forandret seg. Hvordan tilpasningene begynte. Han beskriver de stadig mer ydmykende tiltakene som ble påført jødene. Dagen han ikke lenger fikk sitte først på trikken. Da han ikke lenger hadde adgang til biblioteket. Skrivemaskin. Eller bil. Hvordan et nytt regime, en ny kultur ble akseptert av flertallet. Naboene. Vennene. Overfallene på gatene. Jødestjerna han måtte bære på brystet fra høsten 1941, motet som måtte til for å gå ut på gata som en paria. For han som var tysk i både hode og hjerte. «Jeg er tysk og jeg venter på at tyskerne skal komme tilbake», skrev han i mai 1942. I dag er tyskerne Europas liberale håp. Det gir håp.
Victor Klemperer og hans dagbøker overlevde krigen. Det var flaks i så mange ledd. Han var veteran fra første verdenskrig. Og han var gift med ariske Eva, som ga en viss beskyttelse. Han overlevde både nazistene og de alliertes bombing av Dresden. Resten av livet levde han i DDR.