Debatt

1917 – mer enn Lenin

Året da vår tid startet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tidenes viktigste, mest avgjørende år? Kandidatene er mange, selvsagt. Noen år står ut som skitt i kram snø, som 1939, 1940 og 1945. 1914 og 1918. Murens fall i 1989. Revolusjonens 1789. USAs 1776. Men årets 100-årsjubilant, det tilsynelatende litt grå 1917, er ingen dårlig kandidat. Det var året for det store paradigmeskiftet på begge sider av det som da var verdens midte, Europa.

2017 har allerede startet med blikk tilbake til mars 1917 og den første av de to russiske revolusjonene dette året. Svart-hvitt bilder fra Petrograd (St. Petersburg) der tsarens politi slåss med forbannede masser av husmødre, fabrikkarbeidere og soldater, noen opprørte over mangelen på mat, andre over en krig som gikk galt, er igjen å se og lese om i aviser og bøker. Tsarens forsømmelse av eget folk, ble hans bane. Et halvår senere tok bolsjevikene over i et nytt opprør, og det største, frie valget verden hadde sett ble gjennomført i november. På et halvår var Russland forvandlet fra å være et middelaldersk enevelde til verdens frieste folk.

Det skulle ikke vare, som kjent. Og for tsar Nikolai II sluttet det på blodig, patetisk vis. Revolusjonene i øst endte Romanov-dynastiets mer enn 300 hundre år lange regime, og sendte lange skygger inn over resten av kontinentets monarker. En ny og rød tid, folkets og massenes tid, var i emning. Vibrasjonene spredte seg over hele kloden, også helt øst til slumrende indere og kinesere. Det var starten på slutten for imperialismen. Det alene gjør 1917 til et år for evigheten. Men det skulle komme mer.

Den russiske revolusjonen ville meget mulig avgjort den da pågående første verdenskrigen i tysk favør, hadde det ikke vært for at en nesten like avgjørende revolusjon fant sted vest for Europa. På den andre siden av Atlanteren brøt USA med egen politikk og instinkt om ikke å bry seg med de europeiske maktene. Ifølge den rådende Monroedoktrinen, som på korthogd vis definerte USAs forhold til verden, skulle europeerne holde seg langt unna USA og resten av Amerika. Dette var et prinsipp som gikk begge veier: Amerikanerne skulle heller ikke blande seg inn i Europas anliggende. Men «borgerkrigen» i Europa var ikke bare et felttog med hvite hester, heltemot og fjonge uniformer på randen av eventyret, det var total, moderne og industrialisert krig med store sivile kostnader og fire millioner tapte menneskeliv. Konflikten hadde derfor begynt å true USAs fremste idé og mest gylne identitetsmarkør, nemlig demokratiet og friheten. Og de amerikanske bankenes enorme utlån til vestmaktene.

I 1917 var det tid for USA å ende sitt selvpålagte isolat. Den nylig gjenvalgte presidenten Woodrow Wilson talte til senatet i januar dette året om amerikanske prinsipper som «menneskehetens prinsipper», om de små statenes rettigheter og plass i verden på lik linje med de store, mektige. Og om å bruke militær makt i det godes formål, med mål om fred uten en seierherre. To måneder senere, 20. mars fattet Wilsons regjering beslutningen, og han ba senatet om å få gå til krig. 6. april 1917 erklærte USA Tyskland krig. Wilson fikk aldri sin fred uten vinnere og tapere. Forhandlingene i Paris 1919 og Versailleavtalen la grunnlaget for en ny verdensomfattende konflikt.
Stars and stripes skulle bli tungen på vektskålen i den europeiske utmattelseskrigen. President Wilson styrte skuta østover mot fastlandet, lot sine soldater renne inn over Europa og inntok rollen som moralsk verdenspoliti. Kavaleriet kom i grevens tid, men ikke nødvendigvis til applaus. Europeerne visste så vel at det amerikanske inntoget ikke bare ville ende en destruktiv krig, men også et europeisk verdenshegemoni som nærmest hadde vart evig. Det var ingen vei tilbake. Amerikas tid var kommet.

Slutten av 1917 markerte også begynnelsen på en annen historie, som fortsatt dominerer den internasjonale dagsorden 100 år etter. I november dette året, mens partene ventet på at de amerikanske styrkene skulle tippe krigens tyngdepunkt, sendte den britiske utenriksministeren James Balfour et brev til øyrikets mest prominente jøde, bankmannen baron Lionel Walter Rothschild. Den britiske regjeringen erklærte der sin støtte til sionismen, til et jødisk hjemland i Palestina. En sterk tro på at det var det rette ble matchet med et minst like sterkt håp om at jødenes støtte ville kunne bli et avgjørende økonomisk bidrag i krigen. Med den sterkt antisemittiske tsaren ute av spill ble det mulig å vinne hjertene til ressurssterke jøder i USA, Russland og i de nøytrale landene. Balfourer¬klæringen var den spede starten på staten Israel, og la grunnlaget for mer enn en tidobling av antallet jøder i Palestina fram til 1948.
100 år etter 1917 er vi kanskje ved veis ende for Amerikas dominans. 100 år der USA, i det minste i egne øyne, har kjempet det godes kamp. Liberale, demokratiske verdier har blitt forsvart med bulende økonomiske og militære krefter. Først reddet de verden fra nazismen, så bygde de et bolverk mot antidemokratisk kommunisme. Kampen for liberale verdier ble ofte ført med illiberale midler. Men USA skapte verden i sitt bilde, og var spådd å dominere verden minst ut dette århundret. På president Donald Trumps vakt har Woodrow Wilsons nasjon frivillig gitt opp hegemoniet. Gitt fra seg autoriteten. Sterke vibrasjoner brer seg igjen over kloden.

Mer fra: Debatt