Som en oppfølging av stortingsforliket om norsk asylpolitikk har regjeringen foreslått en rekke innstramninger i folketrygden. De forutsigbare konsekvensene vil være dårligere livskår for flere grupper, spesielt barnefamilier med flyktningbakgrunn, funksjonshemmede flyktninger og nyankomne flyktninger som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Det samlede resultatet vil være økt fattigdom, større avhengighet av sosiale ytelser, forsterket marginalisering, mer byråkrati, mer usikkerhet og mindre forutsigbarhet, dette for grupper som allerede må regnes som sårbare. Særlig alvorlig er det at både Oslo og Bergen kommune i sine høringssvar advarer mot at tiltakene kan bidra til økt barnefattigdom. Også for norske myndigheter må det forventes negative konsekvenser, herunder økte ressurser til saksbehandling, økt press på kommunenes sosialhjelpsbudsjetter og økte utfordringer med bosetting.
Utlendingsdirektoratet (UDI) har i sin høringsuttalelse advart mot at tiltakene vil kunne vanskeliggjøre bosetting av flyktninger fordi kommunene nå risikerer økte utgifter. UDI trekker blant annet fram enslige kvinnelige forsørgere som en gruppe som kan bli rammet, ettersom disse ikke lenger vil ha tilgang på rett til stønad som enslig forsørger de fem første årene.
Det er vanskelig å se at det skulle være påtrengt med slike endringer nå, gitt det spesielt lave antallet asylsøkere som kommer. Det er også vanskelig å se at regjeringen på noe vis har dokumentert at endringene vil påvirke antallet asylsøkere. Tiltakene kan med andre ord antas å ha liten eller ingen innvandringspolitisk effekt, mens de derimot går på bekostning av det som burde være andre viktige målsetninger, nemlig integrering, økt levestandard og redusert fattigdom.
Det var en opphetet situasjon sist høst som dannet grunnlaget for mange forslag om innstramninger. Nå er tiden inne for mer sindige valg. Fattigdom og utenforskap er en sikker vei bort fra integrering og fellesskap.