Når vi i morgen markerer Verdens Aidsdag, er dette en god anledning til å reflektere over hiv-situasjonen i vårt naboland Russland. Dette er nemlig ett av ganske få områder i verden der hiv-tallene fortsetter å stige. Landet passerte i januar i år én million smittede ifølge offisiell statistikk, noe som nesten er en dobling siden 2011. Mørketallene er sannsynligvis også ganske store og situasjonen enda mer dyster. Spørsmålet er derfor om myndighetene gjør nok for å forebygge nysmitte og begrense skaden for dem som allerede er smittet.
Mye tyder på at dette ikke er tilfelle. Riktignok er hiv blitt anerkjent som et betydelig samfunnsproblem og en nasjonal sikkerhetsrisiko av landets ledelse, og siden midten av 2000-tallet er bevilgningene til hiv-tiltak blitt mangedoblet. 23. oktober undertegnet statsminister Medvedev en ny strategi for å bekjempe hiv, med en betydelig opptrapping av innsatsen. Men dette kommer veldig sent, og virkemidlene – særlig forebyggingstiltakene – er heller ikke målrettede nok.
Hiv var i Russland lenge først og fremst et problem blant sprøytebrukere som får smitten i seg gjennom deling av infiserte sprøyter. Men de senere årene er smitte gjennom seksuell kontakt blitt omtrent like vanlig. Hiv har gått fra å være et fenomen som i stor grad var begrenset til spesielt utsatte grupper til å spre seg blant den generelle befolkningen. Da mer enn 23.000 unge opp til 30 år i ti av Russlands mest utsatte regioner nylig ble testet for hiv, avdekket myndighetene at 2,3 prosent av dem var hiv-smittet. Bare et mindretall av de smittede får behandling, og svært mange er ikke klar over sin status. Dette har igjen konsekvenser for potensialet for videre spredning.
Hva har gått galt? Mens de fleste vestlige land har benyttet såkalte skadereduserende tiltak som metadon og annen legemiddelbasert behandling av narkotikabruk, er slike tiltak forbudt i Russland. De få programmene som har vært iverksatt for sprøyteinnbytte og utdeling av rene sprøyter, er stort sett blitt avviklet. Selv utdeling av kondomer til spesielt utsatte grupper er kontroversielt i et land der promotering av tradisjonelle «familieverdier» blir sett på som den beste forebyggingsstrategien. At internasjonale organisasjoner som UNAIDS og Verdens helseorganisasjon anbefaler slike skadereduserende tiltak, ser heller ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk. Russland må ha tiltak som er tilpasset russiske tradisjoner og verdier, er begrunnelsen. Så lenge disse verdiene ikke gjenspeiles i mange russeres faktiske atferd, er det imidlertid fare for at hiv-tallene vil fortsette å stige uten mer satsing på skadereduserende tiltak.
Å promotere skadereduksjon eller å iverksette sprøytebytteprogrammer kan i dagens klima være risikofylt. Sivilsamfunnsorganisasjoner er en viktig ressurs i hiv-forebyggingen, både fordi den statlige innsatsen er mangelfull og fordi slike organisasjoner ofte nyter større tillit enn det myndighetene gjør blant de utsatte gruppene. Mange av organisasjonene har basert mye av sin virksomhet på finansiering fra utlandet. Med unntaksbestemmelser for velferdsorganisasjoner trodde man lenge at de var beskyttet mot å bli omfattet av loven om «utenlandske agenter». Denne loven pålegger organisajoner som driver politisk virksomhet og får finansiering fra utlandet, å registrere seg under denne merkelappen.
I vår ble imidlertid den første organisasjonen på hiv-feltet pålagt å registrere seg som «utenlandsk agent», og siden har det samme skjedd med flere andre hiv-organisasjoner, angivelig fordi deres virksomhet blir ansett å være politisk. I tillegg til nitidig rapportering og kontroll av virksomheten gjør denne statusen dem mindre attraktive som samarbeidspartnere for russiske myndigheter og gir dem dårligere tilgang til russisk finansiering. Viktigst er det kanskje at dette skremmer andre organisasjoner fra å fremme kritikk mot myndighetene eller iverksette kontroversielle tiltak som utdeling av kondomer eller rene sprøyter.
Russland satser mye på medisiner til hiv-smittede, utstrakt testing og generelle forebyggingskampanjer rettet mot ungdom. Dette er vel og bra og viktige elementer i en helhetlig hiv-innsats. Samtidig må slike tiltak suppleres med målrettede tiltak mot spesielt utsatte grupper – sprøytebrukere, menn som har sex med menn, prostituerte og folk i fengsler – noe russiske myndigheter er mye mindre innstilt på. Stigma mot disse gruppene og generelt mot hiv-positive gjør også at de gjerne kvier seg for å la seg teste eller oppsøke helsetjenester.
Det er imidlertid fortsatt krefter i Russland som ønsker en annen innretning på hiv-innsatsen, også blant myndighetene. Lederen for Det føderale aids-senteret, Vadim Pokrovskij, er for eksempel svært kritisk til den russiske tilnærmingen til hiv-forebygging og ønsker mer målrettet innsats rettet mot utsatte grupper. Lovgivere og representanter for ordensmakten står imidlertid fast på dagens kurs, og det er deres stemmer som veier tyngst.