ANNONSE

30-07-2011

Åpent brev til mine medborgere i Fremskrittspartiet

Dette er det mest personlige jeg har skrevet. Det er gjort på svært kort tid, og jeg beklager dersom noe er uoverveid eller usaklig. Kanskje er det også noe her dere blir sinte av. Men det er skrevet med en utstrakt hånd. Jeg håper dere tar den imot.

Hei,

Først av alt: Takk for at dere deler sorgen med oss. Takk også for kloke ord fra Siv Jensen i dagens DN, FpU-leder Vanebo i Klassekampen her forleden, og Askøy-ordfører Knut Hanselmann i BT.

Jeg har jobba sammen med mange av dere. Gode arbeidskamerater har ikke bare stemt på dere nå og da, noen av dem har også vært medlemmer i partiet. Jeg vet at ingen av dem føler noe i nærheten av sympati for den grusomme udåden som ble begått 22.07.11, og jeg vet at de fleste av dem heller ikke deler noen av terroristens politiske synspunkter. Selv om jeg personlig er dypt uenig i nesten alt Fremskrittspartiet står for, anerkjenner jeg at dere har spilt en rolle i norsk politikk som på sitt beste både har vært forfriskende og gitt stemme til noen av de som ikke har følt seg hjemme i noen av de andre partiene. Jeg håper dere kan fortsette å spille en slik rolle også etter 22. juli 2011.

Om jeg skal si noe negativt om dere allerede nå, så er det at jeg ofte synes dere er dårlige til å lytte. Jeg håper dere lytter nå. Dette er skrevet i en følelsesmessig virvelvind, og gjøres fordi jeg sitter med en akutt følelse av at vi må finne noen nye måter å snakke med hverandre på her i Norge.

Den siste uka har vært vanskelig. Det har vært mange negative følelser i sving, sinne, redsel og sorg. Da jeg i går kveld hørte Nrk Dagsnytt lese navnene på alle de vi har mistet, ble jeg overveldet av en bunnløs form for sorg jeg aldri har følt før. Så meningsløst. Så vondt. Så grusomt. Jeg klarer ikke fri meg fra bildene jeg har skapt i mitt indre av den timen på Utøya da AUFerne ble jaget som om de var dyr. Jeg er trøtt og sliten av å smile falskt til den to år gamle sønnen min og late som ingenting mens skjelver av fortvilelse over å se at drapsmannen hylles flere steder på nettet. Jeg er lei av å lese for sønnen min om sjørøvere som går i land på ei øy, og straks tenke på Utøya. Av å se barne-tv og finne paralleller til massakren overalt. Av å bli overmanna av følelser, og stadig måtte vende meg vekk for å gråte, siden barna mine er for små til at jeg kan forklare dem hvorfor jeg gråter.

Og jeg blir redd. Jeg blir redd når jeg ser på mine nærmeste, redd for at det skal skje dem noe. Jeg blir dobbelt redd, for jeg blir også redd for at barna mine skal merke at jeg er redd. Jeg har lest at små barn er ekstra varsomme for følelser som dette, ettersom de har så begrensa muligheter for å kommunisere. Jeg blir kvalm av tanken på at drapsmannen skal ha klart å gjøre min to år gamle sønn redd for sin egen pappa.

Kanskje har dere det også sånn? Kanskje er det en fellesmenneskelig reaksjon på så grusom terror som vi har blitt utsatt for. Men jeg tror det er en viktig forskjell på oss, og det er litt derfor jeg skriver dette i kveld. Jeg er takknemlig for at vi har delt sorgen den siste uken, men jeg tror faktisk ikke dere kan dele frykten med oss. Grunnen er enkel, og ble nevnt av VG på lederplass dagen etter terrorangrepet: Det er den radikale høyresiden som har stått for all terror på norsk jord. Vi har en grunn til å være redde; det har ikke dere. I alle fall ikke på samme måte.

Noen av dere vil nå sikkert innvende at det også finnes folk på venstresiden som er villige til å bruke vold, og det er riktig at det finnes voldsromantiske miljøer med et språk preget av metaforer om å ”knuse” politiske motstandere (jeg tenker på Tjen Folket og ungdomsgruppa deres RKU). Men det er en viktig forskjell: De har ikke, og vil sannsynligvis aldri, begå terrorhandlinger. Og de forfølger ikke enkeltpersoner og overfaller dem, slik krefter på høyresida har gjort.

Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg selv hadde en del opplevelser på midten av 90-tallet, da jeg var ung tenåring, med grov voldsbruk fra høyreradikale. Særlig én episode har gått i reprise for mitt indre den siste uka: Ei natt der noen venner og jeg ble jaga av en ukjent gruppe voksne menn, som mest av alt minnet om et borgervern. Før vi rakk å komme oss i dekning og fikk tilkalt politiet, rakk vi å finne ut at de både var høyreradikale (de ropte leve Myrdal og heilet) og at de var svært godt organisert: De hadde to biler og sambandsutstyr (dette var før mobiltelefonen ble allemannseie). Vi hadde et bestemt inntrykk av at de ønsket å ta livet av en av oss; en skiftenøkkel siktet inn mot min egen tinning ga i alle fall et inntrykk av at så var tilfelle. Jeg rakk å dukke, og vi kom oss i skjul. Hva som siden skjedde med dem, vet jeg ikke. Politiet fulgte det ikke opp. Selv var vi, på et vis som i dag fremstår som uforklarlig for meg, så vant til slikt at vi ikke gjorde noe annet enn å ta forholdsregler når vi var ute og gikk om kvelden. Til foreldrene våre fortalte vi aldri noe (det har jeg aldri gjort, slår det meg nå), av frykt for å bli nektet å delta i antirasistisk arbeid.

Var vi så vant til det, i en alder av 15-16 år? Ja, det var vi. Og det var ikke bare juling det var snakk om. Venner av meg har blitt overfalt med øks og skutt; Blitzhuset ble forsøkt bombet flere ganger, to av dem mens det var fullt av folk. Det var bare små tilfeldigheter som gjorde at det ikke fikk dødelig utfall. På ny forestiller jeg meg at innsigelsen kommer: Men var ikke blitzerne selv voldelige? Jo, det hendte vi slåss med nynazistene som angrep oss, hvis det er det dere sikter til. Og noen gikk selv til angrep ved noen anledninger. Men aldri med våpen, aldri med bomber, og alltid fordi de ville forhindre at nynazistene tok kontroll over gata i Oslo, og bruke den til å terrorisere mørkudede, homser og meningsmotstandere, slik de har lykkes med i så mange andre land.

***

Men hvorfor forteller jeg dette til dere, Fremskrittspartiet? Det er fordi jeg vil forklare dere at mange av oss har en grunn til å være redde, og det har ikke dere. Ikke på samme måte. Jeg har sett gode venner slite psykisk i årevis, noen har fått rusproblemer som følge av det de har opplevd. Høyreterror har vært en realitet i Norge i mange år, selv om ingenting av det har vært i nærheten av den grusomheten vi nå har vært vitner til.

Derfor klarer jeg ikke å få de stakkars ungdommene fra Utøya ut av hodet. Og jeg blir forferdelig sint og redd og lei meg når kommentatorer som Åshild Mathisen i VG sammenligner venstre- og høyreekstreme, og skriver at vi ikke kan ”lese en massemorders umenneskelige handlinger inn i vår politiske debatt,” fordi det ville være det samme som ”å tilgrise den norske, demokratiske debatten”.

Terroren rammet ikke blindt, selv om også tilfeldig forbipasserende ble rammet av bomben i Regjeringskvartalet. Det var et politisk attentat, uansett hvor syk gjerningsmannen må vise seg å være eller ikke være. Vi kan ikke, som Jøran Kallmyr sa til Aftenposten 28. juli, oppheve oss selv til rettsmedisinere og konkludere at vi ikke må "la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk," som Kallmyr sa, fordi "han er en gal mann, ingen filosof".

Samholdet den siste uken har gjort det lettere å finne troen på at vi skal komme sterkere ut av dette som samfunn, men når jeg hører Kallmyr og Mathisen er det som om noe blir ødelagt inni meg – igjen. Hvordan er det da for de som har opplevd drapsmannen, eller de som har mistet et barn, et søsken eller en venn? Skal vi ikke forsøke å trekke noen lærdommer ut av det som har skjedd?

Jeg forestiller meg at motforestillingen straks melder seg hos deg: Forsøker jeg ikke bare slå politisk mynt på det som har skjedd, eller å sensurere meningsmotstandere? Vær så snill å tro meg når jeg sier nei. Jeg snakker om å lære av det forferdelige som har rammet oss, å få mening ut av det meningsløse. For eksempel slik Cornelius Jakhelln så forbilledlig gjør det i Morgenbladet.

***

Da Dagsnytt leste opp navnene på de døde i går, forsto jeg med ett at sorgen bare såvidt har begynt. Vi er veldig mange som kommer til å være veldig lei oss veldig lenge. Hittil har vi vært i sjokk; det er nå sorgen kommer. Jeg har vært enig i at man skal avvente valgkampen til vi har begravd våre døde, at tiden nå er en tid for å sørge. Tro meg når jeg sier at jeg skulle ønske så inderlig sterkt at vi kunne gjøre bare det, og så møtes igjen om noen uker. Men sånn fungerer ikke mediesamfunnet. Det har ikke vært til å unngå at den politiske diskusjonen har begynt, i mediene og blant kommentatorene, i inn- og utland. Det har gjort det umulig ikke å blande seg, i alle fall for meg. Ved siden av å melde meg inn i et politisk parti (AP) for første gang i mitt liv har jeg twitret, skrevet innlegg på Nye Meninger og forsøkt å sette meg ned med drapsmannens såkalte manifest. Det har ført til en artikkel i neste ukes Le Monde Diplomatique (kommer først om en uke), der jeg blant annet går gjennom en del ting jeg er svært kritisk til ved Fremskrittspartiets rolle i samfunnsdebatten. Burde jeg ha ventet? Jeg endte opp med å konkludere nei, etter en kort tenkepause. Grunnen er at debatten er i gang enten vi vil det eller ei, og jeg mener kommentarer som Åshild Mathisens og Jøran Kallmyrs må møte motargumenter.

Det var særlig to ting som fikk meg til å synes at det var en enkel snarere enn en vanskelig avgjørelse: Møtet med noen av de overlevende fra Utøya på Folkets Hus, der en venn sa det var bra at de som orket det deltok i debatten, fordi de selv ikke eier kreftene til det. Det andre var Per Sandberg. Etter at Petter Nome og Per Fugelli kritiserte Frp for å ha skapt et utålelig debattklima stilte Sandberg de som kritiserte partiet opp mot ungdommene på Utøya og deres kjærlighet, og undret seg over hvordan noen kunne være "så fulle av hat".

Per Sandberg, om du leser dette: Det er nettopp slik retorikk det nå må være slutt på! Vi skal ikke slutte å diskutere negative sider ved islam eller innvandringspolitikk, men dere må slutte å snakke sånn, og slutte med alltid å innta offerposisjonen. Det er feigt, og det er billig. Men viktigere: Det etterlater et inntrykk av forfølgelse og sensur som drapsmannen ser ut til å ha vært sterkt preget av - langt sterkere enn hva dere kan beskyldes for å ha skapt alene, selvsagt. Men alle monner drar, som det heter, og dere har helt siden Carl I. Hagen kjørte på med sine påstander om ”ARK – Arbeiderpartiets Rikskringkasting” aldri latt en anledning unnslippe til å påstå at dere er ofre for politisk korrekthet og knebling. Det er jo ikke sant!

***

Det var også en tredje grunn til at jeg meldte meg på ordskiftet såpass tidlig. Det var den ekle lille tanken bak i hodet som ba meg la være, som ba meg ligge lavt, av hensyn til egen sikkerhet. Den tanken gjør det enda mer maktpåliggende for meg å forsøke å forklare dere hvordan det er. Kanskje er det slik Flemming Rose og mange islamkritikere har følt det når deres ytringer er forsøkt truet til taushet: Man kan bare ikke la være.

Etter årene med naziterror på 90-tallet så jeg mange som trakk seg inn i seg selv og ble der. Det gjør meg enda mer imponert over måten Arbeiderpartiet ser ut til å takle denne katastrofen. Jeg har sett hvordan ungdommene tar vare på hverandre, og hørt fortellingene om hvordan de samarbeidet ute i det kalde vannet, slik at de som trengte hjelpen mest fikk den først. Og de er alle sammen klare på at de skal ta Utøya tilbake. Vi skal huske at det ikke er noen selvfølge at det er utfallet, eller at de fikk oppbakning fra hele Norges befolkning etter angrepet: Det vitner, slik jeg ser det, om noen helt særegne kvaliteter ved samfunnet vårt, som jeg uten å nøle vil gi sosialdemokratiet mesteparten av æren for.

Velferdsstaten har gjort at vi, til tross for meningsforskjeller, sosiale ulikheter og en stor innvandring av folk som kommer med en helt annen bagasje, har klart å reagere på denne krisen som ett samfunn. Det må vi nå bygge videre på. Men vi må også være forberedte på at det finnes mye sinne nå, sinne vi må ha rom for og kanalisere inn i dialog fremfor konfrontasjon. Det gjelder venstresida, og det gjelder høyresida - og kanskje særlig dere. Med dette vil jeg forberede dere på at vi er mange som er sinte på dere, men også minne dere på at vil fortsette å leve i samme samfunn som dere. Utøya-generasjonen, representert ved lederne for alle de politiske ungdomspartiene, skrev i dagens Aftenposten at vi, når den politiske striden tar til igjen, skal huske innsikten tragedien ga oss: at det er mer som holder oss sammen enn som skiller oss.

En 13-åring skrev på et nettmøte på Nrk etter terrorangrepet: ”Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim, jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i framtiden? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia.”

Vårt felles ansvar er nå å skape et åpent og inkluderende samfunn, der innvandrere, innvandringsmotstandere, antirasister, sosialdemokrater og ultraliberalister kan leve sammen. Jeg håper – og tror – at vi får det til. Også fordi jeg vet at dere frp’ere når alt kommer til alt er som folk flest: Ålreite og likandes mennesker.


Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!