Debatt

Åpen Agenda

Når ikke engang Audun Lysbakken vil bruke ordet «venstreside» er noe i ferd med å skje i norsk politikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Framtidskonferansen» hadde de kalt det. Agenda hadde invitert stort og mellomstort av røde, grønne og gule sentrumvenstrepolitikere for å diskutere veien fram mot 2060. Dette var tankesmias svar på den blåblå regjeringens perspektivkonferanse.

«Det er litt bedehusstemning her», tok man seg i å tenke, etter å ha blitt tilbudt kaffe, gått gjennom en høy, mørk tredør og satt seg ned til tonene av lekker, men ufarlig klavermusikk. Ingen sang «Internasjonalen», for å si det sånn. Grunnen til bedehusstemningen ble raskt forklart da det viste seg at det var KrFs nestleder Dagrunn Eriksen som satt ved tangentene.

Konferansen kunne minne litt om et slags minilandsmøte for sentrumvenstre, dobbeltordet Agenda håper skal overta for det gamle og litt slitte «rødgrønt». Ordførere, fylkesledere, ungdomspartiledere, partiledere og nestledere fra Senterpartiet, Venstre, KrF, MDG, Arbeiderpartiet og SV var invitert til samtaler, gruppearbeid og mingling.

Agendas metode for å skape mer samarbeid og kontakt på sentrumvenstresiden er påfallende ulik prosessene som ledet til den rødgrønne regjeringen i 2005. Den gangen var det stort hemmelighetskremmeri. Dagsavisen måtte nesten ty til utpressing da kollega Kjell-Erik Kallset og jeg ville ha partilederne for Ap, Sp og SV med på et fellesbilde i november 2002. De stilte ikke opp før vi truet med at i så fall ville vi skrive en sak om at de ikke ønsket å la seg fotografere sammen. De innledende samtalene mellom Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen fant sted i dølgsmål, til tider på hemmelig adresse.

I 2016 foregår den skamløse sjekkinga av potensielle partnere for åpen scene. Daglig kan vi lese rapporter om det steindøde forholdet mellom KrF og Frp, og Knut Arild Hareides kvaler etter skilsmissen: Skal han bli hos Erna eller finne seg en ny en? Tidvis minner sentrumvenstre-topper mer om en gjeng overivrige Tinder-brukere enn om politikere.

Begge disse metodene kan ha noe for seg. Fordelen med skyggespillet på begynnelsen av 2000-tallet var at motkreftene, som var til dels sterke, ikke rakk å mobilisere før samarbeidet var kommet så langt at det var for sent å snu. Ulempen var at en del av disse motkreftene følte seg forbigått og aldri sluttet rekkene. Det fikk særlig SV merke, i form av de såkalte museumsvokterne.

For KrF er det omvendt: De som ikke ønsker et samarbeid til venstre, er allerede i full gang med å forhindre det. Men det er vanskelig å se for seg at Hareide hadde sluppet unna med hemmelige forhandlinger med et annet parti enn de to han støtter formelt. Han er tvunget ut i åpent lende.

En annen påfallende forskjell mellom de rødgrønne den gang og sentrumvenstre nå, er hvilke saker de ønsker å snakke om først. Da SV, Ap og Sp begynte med sine møter, ble de enige om å begynne med det vanskeligste og tyngste. Ap var for NATO og EU. SV var mot begge deler. Sp var mot EU og EØS, men for NATO. Jobb nummer en var å finne en vei gjennom disse problemene. Det klarte de.

Skal vi dømme etter gårsdagens framtidskonferanse (og stort sett alt annet Agenda har drevet med på samarbeidsfronten), er strategien nå stikk motsatt. I arbeidet med å danne en ny sentrumvenstre-allianse, har man begitt seg inn på minste motstands vei. Det var ingen debatter på konferansen i går. Bare samtaler.

Hadia Tajik og Knut Arild Hareide kunne sannsynligvis ha diskutert heftig om abort, ekteskapsloven eller kontantstøtten. I stedet snakket de om ulikhet. Et viktig tema, bevares. Men viktigst var det nok at de var enige om alt. Klimadebatten gikk ikke mellom MDG og Ap, der det ville vært konflikt, men ble overlatt til MDG og SV. De er så enige at dersom Kari Elisabeth Kaski og Une Aina Bastholm hadde snakket i munnen på hverandre, ville ingen lagt merke til det, siden de uansett sier det samme. Integrering, da? Venstres Guri Melby og SVs Audun Lysbakken. Koseprat der også. Og til slutt kom Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre på scenen for å snakke om arbeid til alle. Begge to var for dette, og brukte stort sett tida på å nikke samtykkende til hverandres utsagn og le av hverandres vitser. Det var riktig nok et lite tilløp til drama da Vedum utbasunerte at «vi skal ta gode valg – så skal vi få en ny regjering», før han henvendte seg til sentrumskameraten på første rad: «Er du ikke enig, Knut Arild?»

Å finne fram til hva som forener i stedet for å bruke tid på det som skiller, er slett ingen dum måte å bygge nye, politiske allianser på. Civita gjorde det samme med stort hell foran den blåblå seieren i 2013. Men drømmen om en firepartiregjering ble det aldri noe av. Det er det mange grunner til. Én av dem er at ulikhetene ble underspilt. I går avslørte en liten forsnakkelse fra SV-leder Audun Lysbakken et annet problem med denne harmonimodellen. «Vi på venstresiden – unnskyld, sentrumvenstresiden», sa han. Neste gang traff han riktig på første forsøk og brukte bare uttrykket sentrumvenstre. Men en SV-leder som ikke naturlig og utvunget kan snakke om venstresiden er ærlig talt på vei inn i et ganske tåkete landskap.

Kanskje var det Trygve Slagsvold Vedum som oppsummerte konferansen best da han slo fast at «folk skal kose seg». Agenda-leder Marte Gerhardsen kunne i alle fall runde av med et fornøyd «da slutter vi her med stor enighet». Så gjenstår det å se om kosen og enigheten tåler tøffere diskusjoner enn dem sentrumvenstre har våget seg på til nå.

Mer fra: Debatt