En gang var Norge delt på tvers. Ikke av fjell, ikke av klasse, kjønn eller stand, men av personlige pronomen og grammatikk. Den norske språkstriden er ved sida av dugnad og egalitære idealer noe av det vanskeligste å forklare utlendinger om landet vårt. Etter hvert som riksmålet og landsmålet nærma seg hverandre og blei til bokmål og nynorsk, har det blitt stadig vanskeligere å forklare nordmenn og.
De siste åra har det rett og slett sett ut som om språkstriden er i ferd med å dø ut, valgfriheten i så vel bokmål som nynorsk er så stor at de fleste kan finne et språk som passer dem. På mobiltelefon, sosiale medier og nettet flyter uansett både stavefeil og dialektord helt fritt. Der er det ingen lærer som retter på språket til noen. Alle kan stort sett gjøre som de sjøl vil, og dermed burde det ligge til rette for at freden kan senke seg over det krigsherja språklandskapet.
Men slik er det ikke, i stedet for større variasjon og individuell tilpassing, har skriftspråket vårt blitt mer ensretta de siste årene. Nynorsken skvises stadig litt lenger ut mot sidelinja, men det stopper ikke der. Plutselig opplever sjøl jeg som bokmålsbruker at skriftspråket mitt forsvinner mellom fingrene mine mens jeg skriver. Det vil si, det forsvinner ikke, alt er fortsatt lov, det er ingen nemnd eller komité som tar fra meg retten til å skrive som jeg vil, det er den kompakte majoriteten, alle de uformelle normererne av språk i det daglige, aviser, lærere, forfattere og skribenter som gjennom sine valg gjør mine valg stadig vanskeligere å holde fast på.
Fra jeg lærte å skrive har jeg skrevet det som kalles radikalt bokmål. Det vil si at jeg skriver husa, ikke husene, kua, ikke kuen osv. Jeg bruker a-endinger så ofte og så mye jeg kan, jeg skriver «blei» og «sjøl» og jeg prøver å holde på ei ordstilling som ligner på talemålet mitt. Det er nettopp det som er poenget for meg, talemålet mitt er vestnorsk, stavangersk eller «gadespråg» som det fortsatt blei kalt da jeg var liten. Jeg har alltid skrevet sånn som dette, ikke som politisk markering, men fordi det er sånn jeg skriver tettest på meg sjøl.
Da jeg begynte å skrive og lese etter egen drift, var det lett å skrive radikalt bokmål. Lærerne mine skreiv ofte på samme måte, profilerte norske forfattere, Solstad, Michelet, Ambjørnsen og mange med dem, brukte samme språk. Det var røffere enn det dannede riksmålet til Borgen eller Bjørneboe, det var lett å identifisere seg med, og det lå nesten like tett til talemålet mitt som nynorsk. Nå, tretti år seinere, kjennes det å skrive på denne måten som å gå naken på kjøpesenteret. Folk stopper og stirrer på a-endingene mine og lurer på hva jeg driver med.
Riksmålsfolket har gitt opp å slåss for nu og efter, og har i stedet okkupert bokmålet. Etter å gradvis ha nærma seg nynorsken i nesten et århundre, har utviklingen av bokmålet de siste tiåra snudd. I aviser, romaner og skolestiler er det «en jente» som går på veien, og «kuene» som står og beiter. Og jo flere som velger å skrive sånn, jo merkeligere, ja reint ulitterært, ser det ut når noen skriver som meg. I språkfredens tid er det den sterkestes rett som gjelder.
Språk er makt, og den som mestrer språket har makt. Den som definerer skriftspråket, definerer også hva som oppfattes som høyverdig språk, og hva som oppfattes som lavt, vulgært eller enkelt. Når Norge ikke lenger er delt på tvers av bøyningsformer, er det gjennom bruk og kontroll med bruk at språket defineres. I osloavisene har det i nesten hundre år vært umulig for journalister og bidragsytere å skrive nynorsk. Det, mer enn noe annet, har gjort nynorsk til en kuriositet i oslofolk sine øyne. Nynorsken har vært kuriøs, mens riksmålet til Aftenposten og det radikale bokmålet til Dagbladet og Arbeiderbladet har vært vanlig. Nå er det radikale bokmålet snart like usynlig som nynorsken en gang var. Av ordlistas stadig voksende antall valgfrie former og ord, er det færre som er i bruk. Den seieren som ikke kunne høstes i striden, hentes hjem nå stille og rolig hjem til Vinderen. Språkrådet, den siste bastionen for offentlig språknormering, foreslås med jevne mellomrom nedlagt, og er for øyeblikket under utredning for flytting til Bergen.
Men er nå dette er problem? Skriver ikke bare folk som de vil, nå som staten og språkfolket blander seg mindre? Er det ikke en slags språklig sannhet vi ser i øynene nå? I motsetning til ett statsstyrt nynorsk- og samnorskprosjekt? Det kjennes sikkert sånn for mange. Kanskje for et flertall av norske språkbrukere for den saks skyld. Men det kjennes ikke sånn for meg. For meg er det som om skriftspråket mitt blir tatt fra meg. Da far min flytta til Oslo som student på slutten av sekstitallet, blei han tvunget til å knote på østnorsk for at folk skulle forstå ham i butikker og på offentlige kontor. Jeg får beholde dialekten min, men jeg er redd for at jeg snart må skrive på et like knotete konservativt bokmål for at det jeg skriver ikke skal oppfattes som grovt, ukvalifisert eller udanna.