Debatt

Å slite eller sluntre unna

Fire vanlige påstander om fraværsgrense og argumenter mot disse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innføringen av fraværsgrensen i videregående skole ble nylig stoppet. Vi er mange som er skuffet, fordi vi mener at fraværet i videregående skole er bekymringsfullt høyt og at en fraværsgrense er et nødvendig tiltak. Derfor er det nedslående å se hvor stor motstand det er mot dette blant enkelte politikere og organisasjoner. En rekke av innvendingene mot fraværsgrense er imidlertid svakt forankret i faktiske forhold, så her følger fire vanlige påstander om fraværsgrense og argumenter mot disse.

1) En fraværsgrense er et altfor strengt krav. Nei. Elevene vil møte krav om regelmessig oppmøte i arbeidslivet, og en fraværsgrense forbereder dem på dette. Nylig var det en større debatt om det store sykefraværet på 5–6 prosent i norsk arbeidsliv, og paradoksalt nok diskuteres det nå i fullt alvor om elever skal kunne ha et lovlig fravær som er 2–3 ganger så stort. Har ungdommer så mye dårligere forutsetninger for regelmessig oppmøte enn vanlige arbeidsføre mennesker?

2) En fraværsgrense vil særlig ramme elever med kronisk sykdom eller psykiske lidelser. Nei. Noen elever med ulike fysiske og psykiske utfordringer vil få utfordringer med krav om et maksfravær, men deres rettigheter sikres av regler for gyldig fravær, bl.a. dokumentert sykdom. I enkelte tilfeller kan det riktignok være vanskelig å skaffe legeerklæring, men nettopp derfor godkjennes også dokumentasjon fra andre sakkyndige, som f.eks. helsesøstre og rådgivere. Det burde altså være selvsagt at om man ikke er syk nok til å få dokumentasjon, er man ikke syk nok til å være borte. Erfaringsmessig er det ikke de kronisk syke elevene som utgjør det største problemet, men heller elever som til stadighet er borte av andre diffuse årsaker, et problem som ifølge forskning er økende. Uansett er det urimelig å kreve at hele systemet skal utformes etter noen relativt få unntakstilfeller. I stedet bør vi ha et system som gagner flertallet, men med tilpasningsmuligheter for dem med særskilte behov.

En innvending mot reglene for gyldig fravær, er at elever med uoppdagede psykiske problemer kan bli skadelidende, fordi fraværet kan overskride kritisk grense før dokumentasjon foreligger. Men dette er snarere et viktig argument for en fraværsgrense, ettersom den vil synliggjøre problemene på et tidligere stadium og gi skolen bedre mulighet til å hjelpe. Noen hevder riktignok at press for oppmøte ikke fungerer. Det er jeg uenig i. Hvert år ser vi lærere hvordan mange elever, med stort fravær og manglende vurderinger, tar seg sammen og møter opp når de får press på seg mot slutten av året. Ifølge sosialpsykologisk forskning (f.eks. Leon Festinger) er det dessuten klare indikasjoner på at mildt press er gunstig for atferdsendring, og at atferd i større grad endrer holdninger, enn omvendt. Røykeloven er et godt eksempel på det.

3) Det bør være elevenes eget valg å møte til undervisning eller ikke. Nei. Barn og unge har ikke alltid tilstrekkelige fysiologiske, erfaringsmessige eller kunnskapsmessige forutsetninger for å vite hva som er i deres egen interesse. I debatter om elevrollen sammenlignes elever ofte med arbeidstakere. Men et elev/skole-forhold er ikke et ansatt/arbeidsgiver-forhold. Det er heller ikke et forbruker/leverandør-forhold, slik deler av den liberale høyresiden synes å mene, eller et klient/terapeut-forhold som deler av venstresiden gir uttrykk for: Det er et barn/foresatt-forhold. Skolen er en oppdragerinstans, og i likhet med foresatte har skolen bedre forutsetninger enn eleven til å avgjøre hva som er deres eget beste, ikke minst i et langsiktig perspektiv.

Oppmøteplikt handler likevel mest om forholdet mellom individ og fellesskap. Det norske skolesystemet er tuftet på grunnsynet at man lærer bedre i fellesskap enn alene. Noen lærer riktignok godt på egenhånd, men for å utfordres trenger man møte med andre. Som elev trekker man fordeler av et læringsfellesskap, men man plikter også å bidra, og derfor er det et paradoks at SV og Ap går imot en fraværsgrense som er et tiltak for å styrke fellesskapet. Å yte etter evne og få etter behov har alltid vært sosialdemokratiets valgspråk. Men i debatten om oppmøteplikt synes plutselig individets frihet til å stå utenfor å være viktigere.

«Men er det egentlig et problem at elever ikke møter opp?» vil noe spørre. «Går det ikke bare utover dem selv?» Nei. Når elever uteblir, går det utover medelever. Stort fravær i en klasse fører til forsinket progresjon og gjør det bl.a. vanskelig å gjennomføre opplegg som gruppearbeid og diskusjoner. Videre skaper ofte elever som ikke henger med i undervisningen uro. Og fravær fra vurderingssituasjoner medfører dessuten at læreren må lage og gjennomføre nye vurderingssituasjoner, noe som stjeler tid, en ressurs som skulle vært brukt på fellesskapet.

4) Det bør være opp til den enkelte lærer å vurdere om eleven har for mye fravær. Ja. Dette bør være opp til lærernes skjønn, men det er lett å bli overstyrt i et skolesystem hvor mantraet er «å fullføre og bestå», fordi konsekvensen av «ikke bestått» er økonomisk tap for den enkelte skole. Som lærer kreves det at man er en tydelig voksenperson, noe som innebærer å ta upopulære avgjørelser, sette grenser og å sanksjonere når disse overskrides. Men for å gjøre dette, trenger man et mer håndfast verktøy enn det som finnes pr. i dag; å henvise til sitt profesjonelle skjønn er dessverre ofte ikke fast nok grunn når det stormer fra foresatte og fylkeskommune.

En fraværsgrense er altså ikke et urimelig krav til unge arbeidsføre mennesker og rammer heller ikke utsatte elevgrupper, men kan snarere være til hjelp for nettopp dem. Læring er en sosial aktivitet hvor fellesskapet er viktig. Lærerne skal være tydelige voksne, men trenger klarere retningslinjer for å forsvare sine avgjørelser. Og for øvrig: Om fraværsgrensen er på 10 % eller 15 % er sekundært. Hovedpoenget er at vi som jobber i skolen trenger skikkelig verktøy for å gjøre en bedre jobb, både for dem som sliter og dem som sluntrer unna.

Mer fra: Debatt