ANNONSE
soomaliske

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

Å reparere et barn

NRK viste onsdag at norske barn blir mishandlet på koranskoler i Somalia. Hvorfor skjønner du ikke at du ødelegger barna dine når du sender dem til kulturrehabilitering?

Barns liv er velorganisert i Norge. Fastlegen stadfester svangerskapet. Når det nærmer seg fødsel blir du koblet til en jordmor. Ungen popper ut på et sykehus. Du får ammehjelp hvis det trengs. En helsesøster når du kommer hjem. På helsestasjonen ligger det brosjyrer om alt fra kosthold, til hvordan hjemmet bør være og kunsten å si nei når barnet blir for egenrådig. Etter hvert er det barnehage, så skole, og hele tida finnes det et team av eksperter som du kan søke råd hos.

Etter hvert som barnet blir eldre venter flere bøker og diskusjoner. Man står ved kaffemaskinen på jobben og rister på hodet over livet som tenåringsforeldre. Samtidig får barnet flere rettigheter, bare hør her: «Fra barnet er 12 år så skal voksne legge stor vekt på det du mener i saker som handler om deg. Når du er mellom 12–16 år skal ikke foreldrene dine få opplysninger om deg hvis du ikke ønsker det, dersom du har grunner som bør respekteres».

Og her baller det på seg. Ungen, som nå er blitt ungdom, får stadig flere rettigheter som bør og skal respekteres. Men ikke alle er vant med denne ordningen. Her skyter ordet ulikhet inn, for barneoppdragelse i Norge og Somalia kan innebære ganske så ulike ting. En del somaliske foreldre takler for eksempel ikke at barnet snakker tilbake, eller at ungen har egne rettigheter og ikke vil høre etter. De føler de at de mister kontrollen over barnet, noe som er uhørt for mange.

«Hva er dette snakket om at barn har rettigheter? Du er mitt barn. Jeg har født deg og jeg bar deg rundt i magen i ni lange måneder. Jeg bor i dette kalde. forblåste landet for at du, din lille drittunge, skal få et bedre liv. For at du skal ha alle muligheter til å få deg en utdannelse og en fet jobb med bra lønn, slik at du kan ta vare på alle slektningene som maser på meg hver dag om å sende penger hjem. Du skal bli til noe, hører du det? Du må bli til noe, hører du???».

Du ser at sinne og oppdragervold ikke fører fram. Du skjønner at du ikke klarer å banke vett i kidden. Det er da det går over til trusler. «Jeg sender deg tilbake, din bortskjemte møkkaunge! Vet du at ungdommer på din alder ville ha gitt halve armen – nei, sleng på høyrefoten også – for å få lov til å bo her?».

Så ber du til gud: «Allah, hva har jeg gjort for å fortjene et så utakknemlig barn?» Men så sklir det virkelig ut. «Hvor har du vært?» spør du for tusende gang. «Jeg har vært redd for deg». Men ungdommen har bare vært sammen med venner. Sittet hjemme hos noen og sett på «Stranger Things» eller dårlige YouTube-videoer, og glemte å svare på telefonen. Mens du tenker det verste. En orgie, kanskje? For det er jo det «alle norske ungdommer» holder på med. Sex og alkohol. Skammen er ikke til å leve med.

Det er da du tenker: «Dette klarer jeg ikke! Dette går ikke lenger!» Du blir pissredd. Du føler at du har mistet kontrollen. Du tenker at barnet ditt må sendes hjem for å lære respekt. Men du tenker ikke over at det som er hjem for deg, det er helt fremmed for dem. Løpet er lagt. Barnet ditt må på Dhaqan Celis, altså kulturrehabilitering.

Du vil at din ungdom som har vokst opp i Europa, skal lære mer om islam og somalisk kultur. Du tenker at ungdommene har mistet sine kulturelle identitet og sine religiøse røtter, så nå skal de skipes av gårde til Somalia. Et land der du kjenner språket, kulturen og kodene, men for dem er dette ukjent.

Du håper å få tilbake et takknemlig barn. Et barn som kysser dine føtter og takker deg, for så å komme seg på skolen. Du drømmer om en mønsterelev som løper hjem hver dag for å gjøre lekser, som hjelper deg i hjemmet og som du kan ta med på moskeen på fredager for å skryte av. Et lydhørt barn. Et takknemlig barn. Et barn som kjenner sin plass, og som ender opp med å få en bra jobb. Lege, advokat eller kanskje også politiker?

Noen av ungdommene blir plassert på koranskoler, der de opplever vold og krenkelser, ofte med foreldrenes viten og vilje. Andre havner hos fjerne slektninger. Noen blir motløse, andre mister tilliten til sine medmennesker. Traumer er ikke uvanlig. Kulturrehabilitering handler mye om hva foreldrene ønsker, og i veldig liten grad om hva barnet ønsker. Det er ofte tvang eller manipulasjon med i bildet. Iblant sendes barnet også vekk uten forvarsel. Foreldrene har et bilde av hva som er dannelse i deres kultur, og tror at slik oppdragelse kan komme barnet til gode. I mange tilfeller ender begge parter opp som tapere. Men det er definitivt verst for barna.

Kulturrehabilitering. Smak på ordet. Det høres så fint ut, men skjuler ofte dystre historier om barn som sviktes grovt av sine nærmeste.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!