Det er få ting som har vært til mer hjelp for menneskeheten enn den teknologiske utviklingen. Samtidig er det få ting som har truet livet på jorda mer enn deler av den samme teknologien.
Fort, fortere, fortest
Selv har jeg alltid vært fascinert av teknologi og forskning. Det begynte da jeg gikk på folkeskolen. I tillegg til tusen barn, hadde skolen et fantastisk bibliotek. Ett ruvende tobindsverk ble favoritten min; ”Teknikkens Vidundere” av Edgar B. Schieldrop.
Fantastiske billedreportasjer av alt fra strømlinjeformede toetasjers ekspresstog, til verdens første jetdrevne passasjerjetfly Comet 1, sto her side om side med verdensberømte teknologiske eventyrere, som briten Donald Campell og hans vanvittig raske båt Bluebird.
Campell satte fartsrekorder til vanns over hele kloden og farkostene skulle som hos Askeladden gå like fort til vanns som til lands. På landjorda var det særlig John Cobbs med sin sølvglinsende Railton Mobil Special som tok de første rekordene. Den 3. september 1947 på Salt Lake Sletten Bonneville mellom Nevada og Utah, halte han i land verdensrekorden med en hastighet på 634 km/t.
Railton Mobil lignet mest på en sarkofag med avrundet front og lang skatehale. Fremtiden skulle dessverre vise at farkostene var vel så mye likkister som fartsvidundere. I 1952 da Cobb prøvde å slå verdensrekorden til vanns på Loch Ness i Skottland, ble han drept i sin ”Crusader”, med Dronning Elisabeth som tilskuer. Drept ble også David Campell i 1967 i sin Bluebird K7 på Cuniston Water i England.
Det meste bak permene på Teknikkens Vidundere virker musealt og avleggs i dag. Med alt det som har skjedd innen IT og romfart, datastyrt fly-navigering, avansert forsvarsteknologi som dronekrigføring, og ikke minst utviklingen av industrielle og sosiale roboter, har verden forandret seg totalt. Fartsrekorder gjelder ikke bare på samferdselssektoren. Alt skal gå fortere enn fortest, på alle områder, så nær som vår egen aldring.
Jobbene våre forsvinner
Helst skal fremskrittene også være uberørt av menneskehånd, men likevel etterape menneskehånden. Dagens teknologiske vidundere gjør oss stadig mer overflødige. I en rapport skrevet av to Oxford forskere i 2013, ”Computerazion and Future Jobs in Norway” antas det at 47% av norske arbeidsplasser vil være utsatt for automatisering i løpet av de nærmeste tiårene. I USA regner forskerne med at 95 % av dagens butikkmedarbeidere må overgi jobbene sine til teknologien. Også i omsorgsektoren som i Japan, vil maskiner og roboter gradvis ta over menneskelig aktivitet.
Trenger vi virkelig denne type effektivisering og avhumanisering av samfunnet? Uten tvil redder nyere laserteknologi manges øyne. Avansert diagnostikk ved hjelp av CT, MR og PET- scan, redder svært manges liv. Uten moderne kikkehullteknikker ville mange inngrep hatt større risiko. Hjerteoperasjoner med en spesialisert kirurg i en by og operasjonsrommet med pasienten og robotarmene i en annen, hører også til den medisinske teknologiens bragder. Her kunne vi egentlig fylt opp flere nye bind av ”Teknikkens Vidundere”.
Kloke damer
Det jeg ennå ikke har fortalt om skolebiblioteket vårt, er at det hadde to meget trivelige bibliotekarer. De to kloke damene kunne ikke erstattes med ti dataskjermer med Bibsys og Alma som programvare! Dette fordi de var levende, erfarne mennesker som kunne se deg, og lese hvordan du hadde det. Derfra kunne de inspirere og eventuelt gi deg trøst gjennom litteraturen. Da min mor døde i denne perioden, var det godt å kunne søke tilflukt på biblioteket hos disse to.
Men en dag var det krise. Jeg fant ikke ”Teknikkens Vidundere” i hylla. - Du vil ikke prøve en annen bok da, spurte den ene bibliotekaren. - Hvis du har noe om det atomdrevne skipet og atombomben så er det greit for meg, svarte jeg. - Hva med historien om Madame Curie, hun som oppdaget grunnstoffene radium og polonium, og fikk Nobelprisen i fysikk? Der er det mye om atomer, om ikke akkurat bomber, sa bibliotekaren. Jeg takket ja, og innrømmer i dag at møtet med disse levende fagfolkene var avgjørende for å utvide leseinteressene mine, og selv begynne å bla i de skjønnlitterære bøkene hjemme i bokhylla.
Gjennom disse damene fikk jeg også mer respekt for den mest fantastiske oppfinnelsen i universet, - menneskehjernen.
Det fjetrer oss at maskiner kan etterligne oss på så mange felt. Mange har latt seg fascinere av Sci-Fi robotene C-3PO og RD2D fra Star-Trek filmene, samt WALL-E, og HER, fra filmene med samme navn. I virkelighetens verden har vi fått den superdyktige roboten "Asimo,» som President Obama bokstavelig talt bukket for i Tokyo i 2014. Noen skremmer det imidlertid vettet av at så mange maskiner invaderer arbeidslivet vårt, og stjeler jobbene fra oss.
Ikke minst de som utvikler sosiale roboter innser hvor ekstremt avansert menneskekroppen og hjernen er, sier Heather Knight doktorgradsstudent ved forskningssenteret Carnegie Mellon. Hun får følge av de over nevnte forskerne Osborne og Frey ved Oxford Universitetet. De sier at roboter er veldig dårlige på å takle uoversiktlighet, de klarer heller ikke å tolke følelser, og har liten kreativitet.
Hvem vil du helst møte på butikken og i banken?
”Vis meg dine venner, så skal jeg si deg hvem du er!”, sier et gammelt ordtak. Som psykolog vet jeg at vi som flokkdyr preges av dem vi omgås med. Er vi mye sammen med empatiske, tenkende og ansvarsfulle mennesker, vil det også etter hvert prege vår måte å fungere på. Bytter vi derimot ut stadig flere mennesker i samfunnet med digitale løsninger og roboter, vil dette også endre vår måte å være sammen på.
I møtet med andre, tolker vi ansiktsuttrykk, kroppsspråk, og gester vel så mye som ord. Vi navigerer etter kompliserte bio-psyko-sosiale signaler. I tusenvis av år har vi hilst på, tatt på, berørt og blitt rørt av hverandres nærvær. Like lenge har vi nikket, smilt og ledd sammen. På sitt beste er menneskelige møter vidunderlige. På det jevne er de uunnværlige for å utvikle våre hjerner og vårt følelsesliv. Bare en tur på butikken etter en lang dag med konflikter på jobben og uro hjemme, kan løfte humøret hvis det er hyggelige folk bak diskene og i kassen.
Det er ikke nok å sette fartsrekorder. Automatiseringen av tjenestene i samfunnet kan fort bli som farkostene til Campell og Cobb,- strømlinjeformede sarkofager der det menneskelige etter hvert blir drept. Her har vi alle et samfunnsansvar, ikke bare næringslivets hovedaktører og staten! Dette innebærer først og fremst at vi stiller oss et grunnleggende spørsmål: Lønner det seg for oss at vi stadig bytter ut mennesker med tekniske løsninger? Trenger du og jeg denne utviklingen, - trenger samfunnet vårt det? Er det ikke egentlig bare noen få som blir rikere av det, mens de fleste av oss blir mye fattigere! Vi trenger da å møte hverandre ansikt til ansikt også i framtida!