Kultur

Åpent brev til den iranske ambassaden

Vi ønsker først å takke dere i den iranske ambassaden for å komme med innspill til hvordan ytringsfrihet skal praktiseres i Norge. La det bli sagt først som sist: Vi setter lite pris på at dere forsøker å gjøre Norge mer lik Iran.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Innlegget er skrevet sammen med Chalak Kaveh, historiker.

Likevel, når dere nå først har funnet veien til den norske offentligheten, kunne vi ha tenkt oss svar fra dere på en rekke spørsmål.

Vi regner med at dere følger nøye med på hva som skjer i det norske samfunnet, tatt i betraktning at dere driver med aktiv etterretning på norske universiteter og høyskoler. La oss likevel poengtere dette: På norske universiteter og høyskoler har studenter lov til å engasjere seg for saker, skrive om dem, og ikke minst kommunisere dette via kunst eller organisasjonsmedlemskap. Kan ambassadøren forklare hvorfor dette ikke er lov i ditt land? Mangelen på ytingsfrihet for iranske studenter, intellektuelle, kvinner, arbeidere, akademikere og kunstnere har vært bekymringsfullt i årtier. Utestengelse av professorer fra akademia, som for eksempel professor i internasjonal rett Mohammed-Reza Bighdeli og flere andre, er svært vanlig. I mai i år ble 150 andre professorer truet med avskjedigelse med begrunnelsen om at «studiefagene måtte bli mer islamske» (Amnesty International).

Med denne bakgrunnen for øyet, synes ikke ambassadøren at det er underlig at den iranske ambassadens ressurser brukes på en norsk student- og akademikerorganisasjon sin kamp for tankefrihet?

Hva er det med Khomeini som gjør at han ikke kan settes i samme bås som andre totalitære statsledere fra det 20. århundre? Stemmer det ikke at han blant annet innførte et shariasystem i Iran som gjør det mulig for rettsvesenet å dømme en tyv til amputering av høyre hånd og venstre fot som en forebyggende kriminalpolitikk? Eller at selv psykisk utviklingshemmede og mindreårige kan bli idømt straffer som steining og henging? Hvorfor blir journalister som den kurdiske Mohammad Sadiq Kaboudvand arrestert og satt i fengsel? (Amnesty International). Hvorfor er Iran det landet i verden som henretter flest mennesker i forhold til folketallet? Hvorfor har det seg slik at Ejbareh Tamimi og tre andre døde i fengsel i mars og mai i år som resultat av tortur? (Amnesty International). Er ikke dette en bevisst og kjent skremselsmetode dere aktivt benytter dere av?

I brevet som Studentenes- og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) har fått fra ambassaden heter det at «Dere har fornærmet følelsene til en stor nasjon». En «stor nasjon» som Iran burde vel være stolt av å vise seg og være åpen for resten av verden. Kan ambassadøren fortelle hvorfor ikke ditt land har akseptert besøk av eksterne FN-rapportører siden 2005? (jf. Human Rights Watch).

Kjære ambassadør: Du, på vegne av den islamske republikk, fornærmer følelsene til en hel verden som til daglig må finne seg i en nasjon som forverrer menneskerettssituasjonen for sin befolkning. Vi lurer også på hva som menes med «en stor nasjon». Er det de millionene som har demonstrert siden valget i 2009? Er det de uendelig lange gatene med studenter og unge i Irans byer som presidenten kalte for «bare smuss og støv»? Er det de håpefulle menneskene som blir møtt med kuler og tåregass i gatene fordi de krever et verdig liv, et rettferdig og åpent samfunn?

Den iranske presidenten stilte opp i et intervju med NBC i 2006 for å forsvare sin fornektelse av Holocaust. Skal vi tro Ahmadinejad, må det mer forskning til for å dokumentere om Holocaust har funnet sted. I Norge og andre land der man har den minste grad av akademisk frihet, finnes det masse forskning på dette.

Likevel er vi enige i prinsippet som danner grunnlaget for presidentens feilslutning: Jo mer forskning, jo mer forstår vi hva som skjer i samfunnet. Vi ser fram til den dagen presidentens holdning til kunnskap om Holocaust også gjelder i det landet han styrer.

Publisert i Dagsavisens papirutgave 26. oktober 2011

Mer fra: Kultur