Veien til nederlaget
Denne uka trakk Heikki Holmås seg som lederkandidat i SV. Her er historien om de siste, dramatiske dagene før SVs politiske duracellkanin måtte kaste inn håndkleet.
- Eg kan jo telle, slår Heikki Holmås fast, nesten lystig, selv om han jo egentlig er en mann midt i nederlagets mørke time.
Han har nettopp tapt en fem måneder lang lederkamp mot sin rival Audun Lysbakken. I lang tid har han energisk ost rundt i hele landet for å samle støtte. Han har håpet og trodd og telt Heikki-vennlige delegater i alle SV-lag, men nå er det så definitivt over. Det blir ikke han som overtar tronen etter SV-dronning Kristin Halvorsen. Likevel sitter han her på sitt kontor i Stortinget foran alle sine sirlig plasserte kommunepins på norgeskartet bak seg og får nederlaget til å høres nesten litt festlig ut.
Vi hadde jo ventet at Holmås ville sette opp en tapper maske dagen derpå, men likevel: Skal man egentlig virke så strålende opplagt når man nettopp har lidd det største nederlaget i hele sin politiske karriere?
- Husk, før denne siste helgen i ledervalget var det fremdeles over 70 delegater igjen som ikke hadde bestemt seg, fortsetter Holmås med skarrende iver.
- Hvordan de landet i løpet av den siste helgen, som var SVs store «superweekend», det var i virkeligheten det som avgjorde dette. Denne siste helgen før jeg trakk meg hadde Vestfold møte, Østfold hadde møte, Buskerud, Sør-Trøndelag, Sogn og Fjordane, du hadde Hordaland... Jada, du har «Super Tuesday» i den amerikanske valgkampen, og så har du «Super Weekend» her, så...
- Denne lederkampen har i det hele tatt vært veldig amerikansk...
- Ikkje sant! Men det var i alle fall «Super Weekend» i SV, og alle de som sier at det var avgjort før det tar feil! Men etter den helgen var det avgjort. Jeg foretok en oppsummering. Jeg så at Audun har flertall.
- Så du kan telle, du også?
- Jeg er jo utdannet på Handelshøyskolen, og jeg har vært finanspolitiker i SV. Det ville jo vært direkte rystende om jeg ikke kunne telle! Hahaha!
En uke tidligere. Vi løper etter Heikki Holmås gjennom korridorene på Stortinget. Som vanlig har han lagt inn altfor mange poster på programmet, og egentlig skulle han vel vært på vei mot årsmøtet i St. Hanshaugen SV for lenge siden. Ringer du til Heikki Holmås‘ presserådgiver, sier hun mekanisk på autopilot: «Du vet, han har et veldig stramt program. Den dagen der, for eksempel, er virkelig helt sinnssvak». Ja: Å følge etter Heikki Holmås en uke er rett og slett som å forsøke å fange en hoppende kanin. Snart hopper han her, snart der, hele tida i samme, bergenske duracell-tempo. Det ene øyeblikket spiser han middag med Heikki-vennlige SV-ere i Alta, det neste er han på vei fra Oslo over fjellet til Vestlandet i bil for å kapre noen delegater i Sogndal. Og innimellom all hoppingen må han jo stadig vende tilbake til Stortinget, for å skjøtte sitt verv som leder i kommunalkomiteen.
Holmås langer energisk ut mot Stortingets utgangsdør i Akersgata, men stopper opp et lite øyeblikk.
- Nå føler jeg for at vi må ta en taxi, sier han alvorlig.
Vi løper ut av Stortinget, krysser gaten mens bilene skrenser rundt oss, Holmås tar peiling på en taxi og vi hopper inn.
- Alle sier: «Det blir jo selvfølgelig Lysbakken uansett». Hva tenker du da?
- Da tenker jeg: «Det er ikke sikkert!»
Vi er framme, og hopper ut av taxien. Stopper litt utenfor, nå er plutselig tida på vår side.
- Det er klart, hvis det kommer til et punkt der utfallet virker klart… Men så langt ser det ut til at det kommer til å gå helt fram til landsmøtet i mars.
Oppmøtet i bydelshuset på St. Hanshaugen er forbausende godt denne kvelden. Lokallagslederen virker behagelig overrasket. En SV-dame ved siden av meg sier at hun ikke har vært på møte i lokallaget på 15 år, men dette måtte hun få med seg: En lederduell mellom Audun Lysbakken og Heikki Holmås!
- Å få litt mer kjøtt på disse to, det var interessant nok til å stille. Er det noen ideologisk forskjell mellom dem, eller er det bare måten å være på?
Der kommer også Audun Lysbakken inn i lokalet. Han går straks bort til Heikki Holmås, og de ler og tuller. Mange har lurt på dette: Er dette tilsynelatende varme vennskapet bare et politisk skuespill for å skjule at det egentlig foregår en beinhard maktkamp mellom dem? Tenker de begge egentlig innerst inne, på sin felles hordalandsdialekt: «Eg skulle ønske du snart ville trekke deg, din jævla dust».
Audun Lysbakken begynner sitt innlegg først, han framstår rolig og sindig, snakker om å «stikke fingeren i jorden» og «spørre oss sjøl om hvordan vi kan gjøre ting fundamentalt annerledes». Mens han snakker, sitter Holmås uvanlig stille og bare lytter høflig. Etterpå er det hans tur. Han snakker også varmt om at SV må forandre seg for å reise seg, men mens Lysbakken vil «breie partiet ut», vil Holmås plukke ut de viktigste, konkrete SV-sakene og kjøre på dem. Lysbakken snakker om fagbevegelsen, Holmås snakker om krig og fred. Det er ikke tvil om at Holmås snakker høyest og er den som får salen til å le mest, selv om Lysbakken får mange til å trekke på smilebåndet når han sier: «Jeg ble utnevnt til samfunnsfiende av Øystein Stray Spetalen i høst. Da ble jeg faktisk litt stolt!»
Og akkurat idet det virker som om Holmås eier salen, hvisker min sidekvinne: «Jeg tror jeg går for Lysbakken. Han virker som om han har best oversikt».
Før avstemningen er klar, rusher begge lederkandidatene ut døra. De skal rekke et møte. De småløper i samme retning. Vi halser bak.
- «Og arm i arm gikk de to lederkandidatene sammen ut i natten...».
- Skal du skrive det?! Neida, vi skal bare kjøre sammen, vi skal på samme møte i Stortinget, sier Holmås.
Etterpå blir det kjent at flertallet i St. Hanshaugen SV gikk til Lysbakken.
Seinere kommer nok denne perioden av lederkampen til å bli husket i SV-historien som «da Heikki mistet Oslo». Han, som var Oslo SVs leder i to år, måtte bare se skansene falle én etter én, et overveldende flertall ga sine stemmer til Audun Lysbakken. Sist lørdag var turen kommet til Grünerløkka SV, Heikki Holmås‘ eget lokallag. Ja, vi var midt i det kaffelatte-drikkende Heikki-land, i det største SV-laget i Norge etter Bergen.
Løkka-leder Pernille Ødegård hadde på forhånd erklært seg som en ordentlig «vinglepetter» i lederkampen.
- Det er ikke alle som er helt enige i at de to er så like politisk. Vi har jo en venstrefløy og en høyrefløy i partiet. Jeg syns dette har vært kjempevanskelig, for jeg kjenner jo begge så godt.
- Har du bestemt deg?
Ødegård smiler skikkelig lurt, og nøler.
- Kanskje...!
I salen i bydelshuset sitter Oslo SVs leder Per Østvold og venter på at årsmøtet skal begynne. Han ser spent ut. Selv om det var hans forgjenger Heikki Holmås som i sin tid lanserte ham som Oslo-leder, og de har samarbeidet nært i Oslo, har Østvold for lengst tonet flagg til fordel for Hordalands Audun Lysbakken.
- Audun leder nå suverent i Oslo, så Heikki bør vinne dette i dag. Det er jo hans eget lag.
- Tror du han trekker seg hvis han taper i dag?
- Det er mulig.
Og så, tre kvarter etter møtets start, kommer Heikki Holmås strenende inn døren med en fotograf på slep. Det er bare midt på formiddagen, men Holmås har allerede rukket å suse til Østfold og holde en valgappell der, for så å suse tilbake til Oslo igjen. Etterpå skal han videre til Buskerud, så Sogn og Fjordane. Det var nok denne dagen Heikki Holmås` presserådgiver tenkte på da hun sa «helt sinnssvak».
- Fire fylker på en dag, sier Holmås.
Vi står på kjøkkenet, som for anledningen er gjort om til valglokale. Snart skal de 34 stemmeberettigede SV-erne velge mellom Audun og Heikki. Og om Holmås sprudlet på St. Hanshaugen, virker han nå både nervøs og anspent her han står. Løkka er viktig.
- Sliten, nei? Nei, nei, vi er jo bare i starten på helgen nå! Nå skal jeg snart kjøre innom Drammen, og holde innlegg om rettferdighet og fattigdom der, så til Sogndal og for å innlede om SVs kommunepolitikk i arbeidsprogrammet for 2013, så det blir jo veldig spennende, og...
Denne lørdagen er Audun Lysbakken sendt til Hordaland SV, så Sagene SVs leder Jens Kihl skal snakke hans sak. Han og Holmås tar en stein-saks-papir om hvem som skal holde valgappell først. - Det har kommet inn et forslag om at vi bør avgjøre lederkampen på den måten, også, fleiper en i salen.
Heikki Holmås vinner, og går opp på talerstolen. Han ser utover salen. Der sitter hans nærmeste partikamerater. Hans eget lag.
- Hva er det viktigste prosjektet for SV? Hvorfor har vi gått tilbake? Noen sier at det er fordi vi sitter i regjering med Ap. Jeg tror ikke det! Jeg tror det handler om at vi har mistet tillit, sier Holmås, som igjen forlater møtet like etter innlegget sitt uten å vente på resultatet. To nye fylker venter.
Det summer av spenning mens tellekorpset kontrollerer stemmesedlene. Så er det klart: 19-15 til Audun Lysbakken.
- Dette innebærer at Audun gjør rent bord i Oslo, sier Per Østvold etterpå.
- Dette er jo Heikkis lokallag, så det må jo være et smertelig tap for ham.
Og ja: Kanskje var det nettopp her Heikki Holmås falt i SVs lederkamp 2012: På Løkka.
Tilbake på Heikkis kontor på Stortinget dagen derpå innrømmer han at tapet på Løkka var tungt. Ja, det føltes ekstra viktig å vinne nettopp der.
- Det svei?
- Ja, hva skal jeg si? Det var dumt! Alle har jo lyst til å vinne sitt eget lokallag. Men det gjorde jeg ikke.
- Du virket ekstra spent da du kom dit?
- Ja, det er riktig. Ja, jeg var ekstra spent på Løkka. Hva jeg tenkte etterpå? Jo, jeg tenkte: «Søren, jeg hadde håpet jeg skulle vinne på Grünerløkka».
- Og du fikk ingen støtte fra Oslo SVs leder Per Østvold?
- Nei. Det er ingen tvil om at det hadde vært en klar styrke for mitt kandidatur om Per hadde valgt å stemme for meg. Men ikke lag noe føleri ut av dette. Jo, det var dumt. Per sa vel en gang noe sånt som at «i valget mellom ideologen og sjarmøren, så velger jeg ideologen». Så...
- Du tapte Løkka. Men du hadde jo egentlig ikke tid til å tenke mer på det akkurat da?
- Nei, da var det fattigdom i Drammen, og kommunepolitikk i Sogndal. Men Sogn og Fjordane vant jeg, faktisk, dagen etter. Søndag var jeg ute og gikk på ski i Sognefjellet. Hva jeg tenkte? «Yes! Jeg har vunnet Sogn og Fjordane», sier Holmås, som altså dagen etter der igjen, mandag denne uka, satte seg ned for å telle opp Heikki-vennlige delegater etter SVs «Super Weekend». Tallenes tale var klar: Audun kom til å vinne. Likevel ville han vente med å annonsere at han trakk seg til SVs representantskapsmøte tirsdag kveld.
- Jeg ville si det til Oslo SV før jeg sa det til pressen. Men jeg visste at det kom til å bli twitret derfra, så derfor inviterte jeg pressen til vandrehallen i Stortinget en halvtime etterpå. Jeg ba Audun om å være med, men han måtte være hjemme med ungene.
- Så du ringte Lysbakken før du trakk deg?
- Absolutt. Ja. Selvfølgelig. Herregud. Ja.
- Du sendte ikke bare en tekstmelding, da?
- Du, man slår ikke opp på tekstmelding, altså! Vi hadde ingen lang prat da, men det hadde vi i morges. Vi var enige om at vennskapet vårt har overlevd. Det kan vi si med hånden på hjertet.
- Noen kommentatorer mener dere har skadet partiet med denne lederkampen?
- Det er det bare noen få som sier. Audun sa det til meg i morges: Vi har fått vist at vi er et moderne, åpent parti som er i stand til å ta en fair fight om hvem som skal bli leder i partiet. Neste gang gjør vi det kanskje enda mer åpent, med uravstemning, for eksempel. Heller det enn at noen blir enige på bakrommet, som i andre partier. Vi vet at det har vært opprivende lederdebatter i andre partier. Vi har ikke hatt det.
Samme dag som Heikki Holmås trakk seg som SVs lederkandidat, støtte de to rivalene på hverandre på et seminar i Stortinget om morgenen. Audun Lysbakken i rollen som familiestatsråd, Heikki Holmås som leder av kommunalkomiteen.
- Å, er du her også? Du er jo overalt, spøkte Lysbakken, som da var helt uvitende om at Holmås om bare noen timer kom til å ringe ham og si at han ville trekke seg.
Senere, da Dagsavisen traff Lysbakken på hans kontor, hevdet han at han selv har hatt godt av denne fem måneder lange lederkampen.
- Lederdebatten har utfordret meg veldig på det å tenke grundig igjennom hvorfor jeg vil dette. Jeg er mer forberedt enn jeg ellers ville vært. Jeg har måttet gå aktivt ut i partiet og bedt om støtte på en helt annen måte enn hvis valgkomiteen bare hadde pekt på meg. Det gir meg et enda sterkere mandat enn jeg ellers ville hatt, mener Lysbakken.
- Vil du prøve dette igjen, spør Dagsavisen Heikki Holmås på hans kontor på Stortinget.
- Å bli leder i SV? Nei, altså, Erik Solheim satt i ti år, Kristin satt i 15, så da blir vel Audun sittende i 20! Ja, hvis noen fortsatt vil ha meg når jeg er 60, så får de bare komme og spørre. Absolutely! Tja, vi kommer jo til å leve til vi er 100 i framtida, så...
- Men dette voldsomme tempoet ditt - nå kan du jo gire mer ned?
- Tempoet mitt? Jo, det blir lavere nå. I alle fall litt.
Han peker på norgeskartet bak seg, med alle kommunepinsene.
- Jeg har fortsatt 88 kommuner igjen som jeg bare har kjørt igjennom, og som jeg kunne tenke meg å besøke. Og det aller mest meningsfylte jeg kommer til å gjøre i mitt liv, det er å sitte på Stortinget, sier Holmås, som tydelig for lengst har innsett at det blir en tøff kamp neste år, når han skal berge stortingsplassen sin på Oslo-benken.
- Det virker jo som om du allerede har ristet av deg nederlaget i lederkampen. Men det må jo være kjipt?
- Kan jeg sitere Rudolf Nilsen? «Man møter hver seier og hvert nederlag med samme usårlige smil!». I kveld skal jeg forresten i statsrådsmiddag, der jeg skal holde tale. Jeg har funnet et dikt, vil du høre?
Heikki Holmås, tidligere lederkandidat for SV, nå bare leder i kommunalkomiteen, stiller seg opp og deklamerer høytidelig:
«Eg tenkjer på kommunen min
den fyller opp mitt sinn
Om andre skulle svikte meg
så har eg kommunen min!»
hanne.mauno@dagsavisen.no
Ledervalget i SV
Valgkvelden 12. september 2011 gikk SV-leder Kristin Halvorsen opp på talerstolen og annonserte at hun trekker seg som partileder etter 14 år.
Bare minutter etter lanserte Heikki Holmås seg selv som ny leder i SV på direktesendt TV.
I uka som fulgte lanserte også nestlederne Bård Vegar Solhjell og Audun Lysbakken sitt kandidatur. Seinere på høsten trakk Solhjell seg fra kampen.
De siste ukene har SV-lag over hele landet hatt avstemninger om hvem de vil støtte som leder på det ekstraordinære landsmøtet i mars.
Sist helg var det såpass mange lag som gikk inn for Lysbakken at Heikki Holmås innså at han ikke kan vinne voteringen.
Tirsdag denne uka gikk Holmås opp på talerstolen under Oslo SVs representantskapsmøte og annonserte at han trekker sitt kandidatur.
Nå er det bare Audun Lysbakken igjen. Det ligger an til at han velges til ny leder på SVs landsmøte på Lillestrøm 10. mars.
