Hvem: Kristoffer Gaarder Dannevig.
Hvorfor: Dannevig tok denne uka et offentlig oppgjør med Oslo kommune som han mener straffer og motarbeider ansatte som deltar i den offentlige debatten.
Hvordan har uka vært?
- Det har vært mye baby, både dag og natt. Og så har jeg puslet med denne kronikken som jeg sendte til Aftenposten tirsdag kveld. Etter at den sto på trykk, har det vært veldig mye media.
Når bestemte du deg for å si opp i full offentlighet?
- Jeg har tenkt på det lenge, men det var først tirsdag ettermiddag at jeg tok den endelige beslutningen.
Er det en slags hevnaksjon?
- Nei. Jeg skrev kronikken fordi jeg mener det er viktig for samfunnet at ytringsfriheten også må gjelde for dem som jobber i offentlig sektor.
Hva slags reaksjoner har du fått?
- 90 prosent av reaksjonene har vært positive. En lærer ringte og fortalte meg at hun hadde forsøkt å si fra om noe som ikke var bra gjennom den såkalte tjenesteveien. Ingenting skjedde. Hun ønsket å stå fram offentlig, men torde ikke. Det er flere som har kommet med lignende ytringer. Så er det noen få som har sagt at jeg har gal rolleforståelse av min tidligere stilling, og at jeg burde skjønne at det fikk konsekvenser når jeg skrev min stillingstittel i et debattinnlegg.
Burde du ikke undertegnet som privatperson da du skrev innlegget som utløste konflikten?
- Nei, det synes jeg ikke. Men jeg burde føyd til at jeg uttalte meg på egne vegne og ikke på vegne av Enhet for mangfold og integrering i Oslo kommune, der jeg var ansatt. Jeg mener det ville vært uredelig og uetterrettelig hvis jeg ikke opplyste om min bakgrunn - som hadde relevans for tematikken jeg tok opp. Jeg var på arrangementet til Afrikan History Week i arbeidstida, og jeg jobbet med antirasisme til daglig.
Kan du kort gjengi innholdet i kronikken?
- Afrikan History Week presenterte en historie der afrikanere sto for alt godt og europeere alt ondt. En slik historie er ansvarsfraskrivende, kan hindre utvikling og bidra til rasisme. Konspirasjonsteorier ble presentert som fakta og det kunne ikke stå uimotsagt. Jeg var der på jobb for Oslo kommune, som var en av støttespillerne.
Du skrev at du ble fratatt sentrale arbeidsoppgaver etter at kronikken sto på trykk. Hvilke?
- Som den eneste i enheten fikk jeg ikke lenger lov til å delta på arrangementer som ikke var i kommunens regi. Det høres kanskje ikke så dramatisk ut, men det er en veldig viktig oppgave for dem som jobber i denne enheten å følge opp innvandrerorganisasjoner som lager ulike arrangementer. Jeg fikk heller ikke lov til å legge ut noe på kommunens nettsider etter at kronikken sto på trykk. Min stillingstittel ble også vurdert nedgradert til konsulent.
Hvor går grensen for hva du kan gå ut og debattere som offentlig ansatt?
- Det er vanskelig å sette en slik grense, for hver sak er forskjellig. Jeg mener ikke at man skal løpe til mediene med enhver liten ting, men hvis det er noe man oppfatter som viktig for samfunnet som ikke kommer ut på andre måter, så synes jeg det er riktig å gå til mediene. Som offentlig ansatt har man først og fremst sin lojalitet bundet til samfunnet. Dette bør veie tyngre enn lojaliteten til den enkelte etat eller kommune.
Det er ytringsfrihetens kår du tar opp. Vet du at det er et generelt problem for ansatte i Oslo kommune å ytre seg fritt?
- Ja, jeg mener jeg har et godt grunnlag for å si det. Jeg har vært gjennom alle ledd i bydel Grünerløkka. Jeg har også indirekte forhørt meg med informasjonssjefen på Rådhuset og spurt en direktør i en annen enhet om kommunens holdning til å ytre seg offentlig. Tilbakemeldingene var tydelige: Oslo kommune ønsker ikke at man skal oppgi hvor man jobber hvis man tar del i den offentlige debatt. Dessuten ble jeg pålagt å være forsiktig med å bruke ytringsfriheten som privatperson.
Hvordan opplevde du denne tida?
- Jeg ble lei meg og begynte å grue meg til å gå på jobb.
Hvem skal du jobbe for nå?
- Det er en liten organisasjon. Men jeg ønsker ikke å gå ut med hvem det er ennå.
Har du fått forsikringer om at du kan ytre deg fritt i din nye jobb?
- Nei, men jeg diskuterte kronikken med min nye arbeidsgiver før jeg skrev den. I en organisasjon mener jeg det er større begrensninger for hva man kan si, siden man først og fremst representerer medlemmene, ikke samfunnet.
Hva håper du kommer ut av den debatten du nå har satt i gang?
- Det ideelle hadde vært hvis lederne som har straffet meg tok selvkritikk. Jeg håper også at kommunen åpner mer for at ansatte kan delta i den offentlige debatten.
jens.marius.saether@dagsavisen.no
