Vann på tredemølla
Bokaktuelle Thomas Hylland Eriksen løper gjerne i trapper. For å stå på stedet hvil.
Sammen med biologiprofessor Dag Hessen har han skrevet bok om konkurransesamfunnet, og kommet fram til at samme hvor fort vi løper og hvor mye vi kjøper, står vi på stedet hvil. At livet i og for seg ikke er noe annet enn ei tredemølle. Den berømte sosialantropologen går rett på sak:
- Bare så det er sagt med en gang, så betrakter vi ikke konkurranse kun som noe negativt.
Tonefallet er velkjent, entusiastisk og går litt opp på slutten av hver setning, så alt som sies høres ut som spørsmål.
- I finans tar de det som en selvfølge at konkurranse er bra, i idrett er det også bra, men på andre områder - i for eksempel kulturlivet - er det ikke helt stuerent. Likevel er konkurransen en del av luften vi puster og det blir vi ikke kvitt. Det gjelder for alt liv, og hadde det ikke vært for konkurransen så ville vi vært på amøbestadiet.
Vi står på kontoret hans på Blindern, han slenger på seg en mørkeblå vinterfrakk mens han følger blikket mitt som hviler på kurvsjeselongen ved vinduet. Et fluffy saueskinn ligger på setet og ser hvitt og nytt ut under den velfylte bokhylla.
- Jeg hadde en ambisjon om at jeg skulle sitte der og lese, men det ble jo aldri noe av, smiler han, og leder oss ut med løfter om at det finnes en meget hyggelig kafé som serverer latte like i nærheten. Ute er det klart og kaldt, snøen knirker under føttene. Han stikker hendene i lommene og fisker fram en sigarett og en lighter.
- Nå er det blitt slik at folk som røyker ikke lenger får jobb, og det blir ansett som umoralsk å bli syk fordi det impliserer at du ikke tar vare på egen helse?
- Det er på mange måter blitt et veldig ekskluderende samfunn. Og jeg vet ikke om jeg syns det er spesielt sympatisk.
Hylland Eriksen har gitt ut et dryss med bøker, mange av dem er oversatt til opptil 20 språk. Det nye vidunderet har fått tittelen «På stedet løp».
- Livet er en konkurranse helt fra unnfangelsen?
- Ja, i kampen mellom sædcellene er det bare én vinner. Så vi bør alle prise oss lykkelige fordi vi har vunnet livets første kappløp. Også når det gjelder evolusjon er konkurransen viktig - om ingen hadde hatt et fortrinn som gjorde at deres gener ble brakt videre, så ville vi ikke vært her.
- Så hvorfor alt dette maset om at vi bare løper på stedet hvil?
- Fordi konkurransen er paradoksal. Samme hvor mye du utvikler deg, så utvikler alle de andre seg parallelt, og dermed kommer vi egentlig ikke videre. Og du kan aldri slappe av hvis du ikke hopper av. Men vi skriver også om samarbeid og behovet for å styre konkurransen fordi den har noen andre bivirkninger enn tredemølleeffekten. Ta produktutvikling, forbruk og ting som har å gjøre med økonomi, der får jeg følelsen av at vi er i ferd med å sprenge akkorden. Vi overgår oss selv slik at vi undergraver våre egne livsbetingelser.
Han og Hessen bruker rare dyr som eksempler på utviklingen.
- Påfuglhalen er stor for at hannen skal tiltrekke seg hunner, og selv om det er forferdelig dyrt å holde seg med en sånn hale, så er det harmløst og ødelegger ikke for andre enn dem sjæl. Det er som Petter Stordalen og hans fester, sett utenfra litt komisk, helt harmløst og egentlig bare godt ment. Når det gjelder den irske kjempehjorten så hadde den et svært gevir, det var også for å tiltrekke seg hunner og hamle opp med andre hanner i kamp. Men geviret vokste seg så svært etter hvert at det ble upraktisk, det bidro til både feilernæring og kollisjon med trær, for ikke å snakke om sannsynlige migreneproblemer. Så den døde ut.
- Er det der vi er nå?
- Ja, det er nemlig spørsmålet! Om vi som sivilisasjon er en irsk kjempehjort eller bare en harmløs påfugl? Og jeg håper selvsagt på det siste. Men derfor sier vi også at selvsagt er det nødvendig å styre konkurransen, noe annet ville være å si at du trenger bare markedet, ikke politikk. De fleste er enige om at det er ikke nok, vi må ha verdier også.
- Ja, du har kastet deg inn i politikken også?
- Ikke så veldig. Men jeg er opptatt av miljø. Og spørsmål som handler om minoriteter og rettigheter. Boken har en politisk undertone og det skyldes at både Dag og jeg har et samfunnsengasjement som vi ikke ser noen grunn til å legge skjul på hvis det skulle passe seg sånn.
Senhippie, det var det han var. I ungdommen kalte han seg en firkantet anarkist. Ikke mer firkantet enn at han fant seg godt til rette i det fredede Garveriet i Hjelms gate 3, som huset det motkulturelle kollektivet som ga ut det meget alternative tidsskriftet Gateavisa. Som militærnekter gjorde Hylland Eriksen siviltjeneste som tilsynsmann der, og det var også da skribenten i han ble født. Gateavisa hadde han for øvrig oppdaget mye tidligere, som gymnasiast hjemme i Tønsberg.
- Alle litt oppegående og nysgjerrige gymnasiaster kom jo borti Gateavisa. Så begynte man å lese og ble hekta. Det var et pustehull. Om det var anarkistisk eller ikke er vi fortsatt ikke enige om, jeg har aldri vært så uenig med folk noe sted som jeg var de årene i Hjelms gate. Jeg kan egentlig ikke huske at vi noen gang var enige om noe som helst, jeg, ler han.
- Hver diskusjon begynte slik: «Nei, der tar du helt feil!». Det ble ikke lagt noe imellom. Etterpå gikk vi ut og drakk øl sammen. Det var en uenighetskultur som vi kunne hatt godt av i akademia - vært litt tøffere mot hverandre enn vi er.
- Gateavisa publiserte alt fra artikler om politikk til pedofili og nazisme?
- Ja, vi hadde mange diskusjoner om hvorvidt vi skulle trykke slike ting eller ikke. Og jeg mener vi til slutt kom fram til at vi ikke hadde noen plikt til å trykke alt mulig. Jamfør debatten om Muhammed-karikaturene.
- Men vi strakk det ganske langt. Hasj, husokkupasjoner og hippiemusikk fra California sto høyt i kurs. Jeg husker godt en helt vanvittig novelle som hadde tittelen «Salatspiser’n». Den handlet om en fyr som bare spiste salat og veide avføringen sin hver dag. Når det kom ut fem gram mer enn det han hadde puttet i seg, ble han helt ute av seg. Noe sånt kunne jo ikke stått på trykk noe annet sted. Det var Arild Nyquist som skrev den, der slo han virkelig ut håret.
Hylland Eriksen, som var særlig engasjert i miljøspørsmål, begynte å skrive artikler. Han utviklet snart en særdeles motvilje mot autoriteter, og ble en kløpper i å avsløre hvilken hersketeknikk som kan skjule seg i språket.
- Unødige fremmedord og fotnoter, sier han og tar en slurk latte:
- Det har jeg aldri hatt særlig sans for. Akademisk maktspråk er en uting. Innen forskning finnes det ting som er kompliserte og krever store forkunnskaper, men da er vi dypt inne i forskningslitteraturen. Når det gjelder å forklare det vi gjør til andre, er det sjelden vanskelig å gjøre det begripelig. Det er bare ikke alle som vil det.
- Er det slik de holder på i det offentlige også? Rettledningen til selvangivelsen, for eksempel ...
- I høyeste grad. Byråkratspråk! Jeg tenker på hvordan det må være for en relativt nyankommet innvandrer som nettopp har lært seg norsk, og så kommer det et rundskriv fra departementet som de ikke skjønner et døyt av. Jeg har landets høyeste utdannelse, og jeg er sjelden i stand til å tyde de rundskrivene.
- Som regel kommer de brevene på en fredag ettermiddag også, slik at det er umulig å få snakket med noen. Er det overlagt?
- Man får lett den følelsen.
Han har alltid likt å ha en viss orden i sysakene. Da han fikk sjansen til å ordne opp i Gateavisa, tenkte han det var på tide å gi avisen et nytt navn. Han omdøpte den til det mer trendy Glasnost.
- Hva tenkte du på?
- Jeg tenkte vi trengte fornyelse. Mottakelsen var litt blandet, ikke alle var mot. Men gradvis skjønte jeg at det lå en styrke i de veggene, en kultur som gjorde at det alltid måtte hete Gateavisa. Så da vi hadde laget en 5-6 utgaver av Glasnost - som var litt mer firkanta - gikk vi tilbake til det gamle navnet.
- Hvordan var det mer firkanta?
- Glasnost var veldig streit. Personlig var jeg ikke så opptatt av hasj og husokkupasjoner, og ikke ekstremt opptatt av hippiemusikk fra California heller, selv om det kan ha sin sjarm. Senere forsto jeg at Gateavisas sjel tukler du ikke med.
Samtidig som han skrev opprørske artikler i Gateavisa soste han rundt på Blindern, tok noen eksamener og lurte på hva han skulle bli.
- Plutselig er det gått 30 år, og jeg er her fremdeles, ler han.
Hylland Eriksens far jobbet for UNESCO, og hadde tidlig tatt ham med på en reise til Kenya. Der hadde han fått øynene opp for at folk levde ganske annerledes andre steder enn de gjorde hjemme i Tønsberg. Sosialantropologi var et samfunnsfag med globalt perspektiv og det virket tiltrekkende. Etter hvert ble det feltarbeid i tillegg til det teoretiske faget - først på Mauritius og senere Trinidad.
- Mitt åttitall var preget av postpunken, som var veldig dyster og mørk-kledd og depressiv. Vi leste bare pessimistiske filosofer som Zapffe og Nietzsche. Så det var en overgang å komme til Mauritius der folk gikk rundt og smilte selv om de ikke hadde nåla i veggen, og jeg skjønte at det er noe litt tåpelig, påtatt og selvopptatt over vår dysterhet. Så tida på Mauritius ble slutten på min postpunkkarriere.
- Menneskelig var dette det viktigste jeg lærte der. Det og toleransen. Det er lite plass og mye folk og mange religioner. De er nødt til å finne måter å leve sammen på.
- Du så også Norge som et flerkulturelt samfunn lenge før andre begynte å snakke om det her?
- Ja, jeg skrev en kronikk i Aftenposten i 1990 med tittelen: «Hva kan Norge lære av Mauritius?», og jeg er glad det ikke var noen elektroniske kommentarfelt den gangen, at vi liksom skulle kunne lære noe av en plantasjeøy ute i havet.
- Frontene er mye hardere nå, vi som snakket varmt for det flerkulturelle den gangen ble betraktet som naive, godtroende og lettlurte. Nå blir vi betraktet som landsforrædere og quislinger. Det er noe helt annet.
- Det er mye undertrykt sinne blant folk?
- Det har jeg visst om ganske lenge. Det er mye undertrykt raseri og aggresjon rettet mot staten og elitene som de kalles, jeg har selv vært et hatobjekt for mange. Noe av det mest interessante er at de som Behring Breivik har utpekt som sine støttespillere nå framstiller seg som ofre. «Stakkars meg, nå må jeg sykmelde meg», liksom, eller: «Det er vi som er de egentlige ofrene». Når du tenker på alle som mistet noen i terrorangrepet så er det ganske bad taste, for å si det mildt.
Bad taste er det derimot mindre av på barer og kafeer i hovedstaden. Som den brune bula Lorry. Nylig uttalte Hylland Eriksen friskt at der folk før lå halvdritings over bordene med sigg i munnvikene og diskuterte filosofi og politikk, sitter nå moderne mennesker og nipper til et glass vin og deler tips fra sine personlige trenere.
- Vi lever i en ny jappetid?
- Dette har vært merkbart lenge. De dominerende verdiene i nyliberalismen begynte jo å få fotfeste på åttitallet. Da Thatcher og Reagan kom til makten trodde man dette ville gå over, men så ble hele verden sånn isteden.
- I dag er det middelklassen som er de råeste jappene, og de hoverer over alt fra folk med lav utdannelse, dårlige matvaner og fedme til rullings i baklomma?
- På åttitallet var det i hvert fall en brytning mellom ulike verdisyn. À propos konkurranse; jappene ble mye kritisert, det var helt legitimt å kritisere dem som bare var opptatt av penger. Politikere - fra Kåre Willoch til Hanna Kvanmo - de var, ja, fortørnet! Selv for konservative høyrefolk var det noe ille ved det å ikke ha noe samfunnsbyggende ansvar, å berike kun seg selv. Men gradvis er hele samfunnet blitt sånn, og nå har vi sluttet å snakke om det.
- Ja, sånn er det blitt!
- Det er et paradoks at på den ene siden er det blitt et mer tolerant og inkluderende samfunn, med syn på homofiles rettigheter, minoriteters rettigheter - i det store og hele er det mer toleranse og mindre rasisme samme hva som står i avisenes kommentarfelt. Men på den andre siden er også samfunnet blitt mer ekskluderende, og da tenker jeg på sånne ting som at du skal se bra ut, du skal ikke bare ha en jobb, du skal ha en spennende, utviklende jobb, drive med spennende ting på fritida og være kjempegod til å lage mat, kunne alt om kosthold og være en velsmurt maskin på alle livets områder. Nå opplever vi ikke bare tidsklemma, men også fridtidsklemma.
- Trener du selv?
- Ja, jeg trener. Men det er noe jeg har begynt med på mine eldre dager. Jeg merket at det var nødvendig. Sånn à propos tredemølle - når du når en viss alder må du gjøre en del ting for å bli stående på samme sted.
sissel.hoffengh@dagsavisen.no
Geir Thomas
Hylland Eriksen (50)
Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og forfatter.
Har nettopp gitt ut boka «På stedet løp» sammen med biologiprofessor Dag O. Hessen.
Faren var journalist og moren lærer, og han vokste opp i Tønsberg, men flyttet til Oslo etter gymnaset.
I tillegg til jobben på Blindern er han en ivrig debattant, samfunnskritiker, kåsør og kommentator.
Har gitt ut en rekke bøker, flere er oversatt til over 20 språk.
Jobbet som forsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO) i 1990-91.
Er politisk engasjert i partiet De grønne
Bor i Oslo. Er gift med redaktør Kari Johanne Spjeldnæs og har to barn på 12 og 14 år.
Fotballag: Arsenal.
Liker: Å lage god mat.
