Vi snakker om et digert troll med bare ett øye, som lyser mot oss midt i et buskas av et fjes. Jo da, det er sånn troll ser ut. Da eventyrkongene sto for tur gjorde han et nytt grep. Han plasserte dem like godt på en flott storgård, ikke på et slott som tilfellet var i resten av Europa. I dag er det 157 år siden tegneren og maleren Erik Werenskiold ble født på Kongsvinger. Og i disse dager lanseres «Snorre: Norske Kongesagaer» i ny språkdrakt ført i pennen av Kjell Arild Pollestad. Den nye utgaven har også med Werenskiolds illustrasjoner, de han er kjent for fra praktutgaven «Snorres kongesagaer» fra 1896-1899. På den tida hadde han allerede slått gjennom med sine mesterlige illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes eventyr.
Erik Theodor Werenskiold vokste opp på festningen i Kongsberg der faren var kommandant. Faren, født som adelsmann i en familie med en gloriøs fortid, var en meget streng herre som ikke bifalt sønnens ønske om å gå kunstens vei. Til tross for at gutten viste store talenter allerede som barn. Men da skisseboka hans falt i Adolph Tidemands hender og Tidemand uttalte at gutten burde bli kunstner, endret kommandant Werenskiold mening. Derfra tok det ikke lang tid før den 20-årige tegneren reiste til München og kunstakademiet der. Resten er historie. Han tegnet og tegnet. Og malte. For eksempel «Fra Telemark» med de to bunadskledde jentene ved gjerdet. Og, ikke minst, «En bondebegravelse». Han tegnet nisser og troll, men var også en folkelivsskildrer.
Men altså, et trehodet troll. Det satt standard for framstilling av norske troll. For de var jo norske. Dette trollet ble et av Werenskiolds varemerker. Men hvem var det som traff denne trehodede banditten? Jo det var «Smaagutterne som traf troldene på Hedalsskogen». I tillegg til eventyrene illustrerte Werenskiold «Eventyrbog for Børn» sammen med Theodor Kittelsen, og som nevnt Snorres kongesagaer. Werenskiold har forklart hvordan han fant fram til streken i illustrasjonene til kongesagaene: «Jeg studerede nemlig umådelig, især de første år, alle kilder, og det var meg en pine at tegne før mitt billede af livet den gang var helt og levende på alle måter.» Han ønsket seg en nasjonal linje i kunsten, for «Jeg vilde tegne norske mennesker i norsk natur, så hver mand i landet skulde føle at dette var foregået hos os.»
Erik Werenskiold var meget engasjert i samtida. Sammen med Christian Krogh og Frits Thaulow ledet han kunstnernes kamp for faglig selvstyre i 1880-åra. Kampen førte blant annet til at vi fikk Høstutstillingen og bedre kår for norske kunstnere i hjemlandet. Werenskiold var en sentral skikkelse den sommeren flere kunstnere samlet seg på gården Fleskum og penslet et eget kapittel i vår kunsthistorie. Han var en eventyrlig kunstner.
