Er vi blitt en nasjon av skjøre sommerfugler, av sentimentale puslinger som gråter for et godt ord? Et land der aldrende visesangere som snufsende klemmer hverandre blir ansett som topp lørdagsunderholdning?
Jeg tenker selvsagt på TV 2-serien «Hver gang vi møtes». Jeg tenker på Halvdan Sivertsen, Jan Eggum, Øystein Dolmen, Anne Grete Preus, Vinni, Bertine Zetlitz og Elvira Nikolaisen. Alle samlet i et hus på Hvaler for å tolke hverandres låter. Gjennombruddet kom allerede i den første episoden, da rapperen Vinni tolket Halvdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland». Dette klippet har nå snart passert en million visninger på You Tube, og kommentarene under er fortsatt euforiske: «Utrolig vakkert!», «gåsehud!»», «stor kred til Vinni for fantastisk versjon!». Samtidig virker det som om halve gleden ved å se klippet er å finstudere Halvdan Sivertsens ansiktstrykk, se de rørte smilene hans og tårene som hvert øyeblikk truer med å dryppe ned. «Herlig å se uttrykket til Halvdan, og samtidig hvor stolt Vinni blir når han hører at Halvdan likte det!» skriver en. En annen antyder at Vinni er direkte forelsket i den 60-årige, skjeggete Sivertsen, særlig fordi Vinni etter opptredenen slår ut med armene og ømt utbryter: «Jeg gjør hva som helst for deg!».
Men hvorfor er folk så grepet av denne gryende kjærligheten mellom en rapper og en gammel visesanger? «En av de få TV-produksjonene hvor man faktisk føler seg bra etterpå, etter å ha sett det», forklares det på You Tube. «Kan vi få MER sånn positiv framsnakke-TV i stedet for intrige-søppelreality vi blir fôret med ellers på en vanlig dag?» spør en. Men likevel: Hvorfor gidder folk å fortape seg i 25 år gamle «Sommerfuggel i vinterland» på nytt, en låt som, la oss være ærlige, i sine glansdager ble ansett som nesten litt irriterende politisk korrekt? Noe underlig har skjedd.
Det rare er at denne Halvdan-manien faktisk fortsatte å bre seg etter forrige episode, etter at den samme Sivertsen hadde tolket Bertine Zetlitz`«Twisted Little Star». Igjen kom gåsehuden på You Tube, og visningene skjøt fart. En av seerne måtte virkelig gå i seg selv: «Hva skjer med at jeg normalt ikke kan fordra Halvdan Sivertsen, men nå faktisk blir ganske rørt? Jeg har lyst til å tenke at det først og fremst er Bertines reaksjon som forårsaker det. Men faen ... jeg må bare innrømme at det var en sykt bra norsk tolkning». En annen skriver: «Ikke for ofte jeg blir så tatt på senga som av denne sangen. Er nok lett å sette gamle Sivertsen fast i tiden med minnene om 10.000 tommeltotter og andre kuriøse viser. Men dette var virkelig flott». Selv svensker var begeistret: «Jag har en känsla at jag vill vara norska nu ... Dom er jo mycket bättre en svenskjävlorna!» «I mine øyne er denne mannen en superhelt!» jublet den aller ivrigste på You Tube.
Halvdan Sivertsen ... en superhelt? Akkurat DER syns jeg det hele gikk for langt. Nå må vi ikke helt miste perspektivene her. Altså, jeg er selv veldig glad i Halvdan Sivertsen. Jeg er fra samme landsdel, har vokst opp med sangene hans, og har alltid ment at hans «Nordaførr Vårvise» burde utnevnes til Nord-Norges nasjonalsang. (Hvis altså Nord-Norge en dag skulle finne på å rive seg løs og bli egen stat. Man vet jo aldri). Jeg har alltid syns han har vært undervurdert, både som komiker og melankolsk poet. Men superhelt? Rolig, rolig, alle sammen - dette er tross bare en gammel visesanger fra Bodø. Men klart jeg skal se de neste episodene også, med kleenex-boksen klar ved siden av meg i sofaen. Det jeg aller mest håper på, er at Anne Grete Preus kommer med en ekstra sorgtung og malmfull versjon av Knutsen & Ludvigsens «Grevling i taket».
hanne.mauno@dagsavisen.no
