Spektakulært i Risør
Jeg har vært på festival. Kammermusikkfest. I Risør. Det har jeg vært mange år på rad og det er alltid en like stor opplevelse.
I år var de fleste enig i at høydepunktene sto i kø. 33 større og mindre arrangementer i løpet av en snau uke krever sitt, både av de ansvarlige og av publikum. Særlig når man vil ha med seg det meste.
Årets utgave bød, med noen få unntak, på artister vi har truffet der tidligere. Og unntakene gled suverent inn i de pittoreske og sjarmerende omgivelsene. Som for eksempel den svenske organisten Gunnar Idenstam. Han fikk æren av å åpne hele ballet med en improvisasjon over «Risørsangen» av Reidar Bostrøm-Hansen.
Idenstam, som ved flere anledninger gjennom hele uken stadig var frampå med sin spesialitet, nemlig dette å improvisere over gitte og mer spontant tildelte små tilfeldige tonesammensetninger. Høydepunktet, for hans vedkommende, var den timelange seansen der han holdt et engasjert publikum i åndeløs beundring over sine ferdigheter.
Pianisten Ellen Ugelvik sto for de mest avantgardistiske innslagene, gjennom å presentere to verker av John Cage. Ikke minst hans klaverkonsert, som for mange ble en selsom opplevelse.
En artist som kom tilbake og denne gang scoret høyt, var tenoren Ian Bostridge. Han har vist seg å være et problembarn tidligere ved gjentatte avlysninger. Til publikums store skuffelse. I år slo han til allerede på åpningskonserten med en beåndet framførelse av Beethovens vidunderlige syklus «An die ferne Geliebte». Lyrisk og følsomt tolket i eminent samarbeid med Håvard Gimse.
Senere fikk vi en altfor sjelden framført syklus av Schumann: «Kerner Lieder» op. 35, nå med Leif Ove Andsnes som stødig inspirator ved klaveret. Schuberts herlige «Auf dem Strom, med det vakre obligatet for horn, ble en ørliten nedtur, da stemmen ikke var i sin beste shape. Noe han slo grundig tilbake med Brittens «Canticle» II, «Abraham and Isaac», i gripende samsang med en av festivalens aller største helter: Den australske kontratenoren, nå mer i Norge bosatte, David Hansen, som steppet inn som reserve i fjor, og som da bergtok oss med sin tolkning av «Dido»s klage av Purcell. I år briljerte han med flere av Händels og Vivaldis mest krevende arier. Hansen har en usedvanlig lys stemme, nærmest en sopran, som han fører på en bemerkelsesverdig sikker måte. Med en fjellstø intonasjon, selv i de mest halsbrekkende sprangene, og med en koloratur som selv en Scholl, eller Jaroussky kan misunne ham. Uttalelser fra et unisont publikumskorps ser ham gjerne tilbake allerede neste år.
En annen gjenganger fra i fjor var den britiske obovirtuosen Nicolas Daniel. Han leverte blant annet en helt nyoppdaget obokonsert av Händel. Så ny at jeg tror ikke den er innspilt ennå. Hans innsats i Lutoslawskis dobbelkonsert for obo og harpe er noe det mest imponerende tekniske spill jeg har hørt. For øvrig med Ida Aubert Bang. Bang er gift med David Hansen, som igjen kom i søkelyset gjennom et halsbrekkende samarbeid med Daniel, i en arie fra Händels «Arminio».
Så var det Martin Frøst, da. Min store favoritt. Endelig fikk vi Brahms-kvintetten. Med Brodsky-kvartetten. Den britiske kvartetten som kan feire 40 års jubileum i år. Riktignok med noen nye medlemmer. Høytidsstunden kom som bestilt. Vi fikk Mozarts «Kegelstatt»-trio med Lars Anders Tomter og Andsnes, sammen med Debussys like originale trio for fløyte, bratsj og harpe. Med Tom Ottar Andreassen, Bang og Tomter, samt Brodsky i en vital framførelse av Lutoslawskis kvartett. Litt av en formiddag i «strandkanten».
Imponert? Bare vent. Hva da med en gnistrende versjon av Beethovens første klaverkonsert med Andsnes i kanonform, der han satte Det Norske Kammerorkester på en ferdighetsprøve av de sjeldne, når det gjaldt å holde følge i et morderisk tempo i finalen. Og der vi ble vitner til en sjelden musikalsk kjærlighetserklæring mellom pianist og orkestrets klarinettist, Bjørn Nyman, i den vidunderlige langsomme satsen. Nyman ble behørig hyllet av pianisten ved fullført verk.
Og begynte festivalen på best tenkelige måte, så ble avslutningen så fullkommen, at publikum ikke ville slutte å applaudere. Først Martin Frøst med en heidundrende utførelse av Aaron Coplands klarinettkonsert, komponert for Benny Goodman. Så tonet det hele ut med Brittens inderlige «Serenade» for tenor, horn og orkester. Med den mest perfekte solistkombinasjon som verden kan tilby i dag. Ian Bostridge, den kroatiske hornisten Radovan Vlatkovic og Det Norske Kammerorkester. Da var det like før hele kirken raste sammen av publikum ekstase. Og vi spurte oss til slutt. Var dette den beste festivalen i dens toogtyveårige historie?
ikke
