Hvem: Helga Byfuglien, preses for norske biskoper

Hvorfor: Kirkens «skilsmisse» fra staten etter 500 år

- Hvordan har den første uka etter skilsmissen fra staten vært? Kanskje du allerede savner staten litt?

- Selve begrepet «skilsmisse» er jo litt fortegnede, for vi kommer jo fortsatt til å ha en nær relasjon til staten. I denne stortingsperioden er det også bestemt at staten fortsatt skal være arbeidsgiver for prester, proster og biskoper. Staten vil fortsatt ha en betydelig rolle å spille, og så skal kirken utarbeide en ny kirkeordning. 21. mai har jo vært en dato som vi har visst om ganske lenge. Den dagen ble Grunnloven endret. Vi har ikke lenger en statskirke slik vi har hatt det siden 1536.

- Siden den gangen er det jo kongen som har vært sjefen for kirken. Hvem er sjefen nå?

- Før 1536 var paven kirkens overhode. Etter det ble det kongen, for etter reformasjonen ble det slik at den religionen kongen tok, tok folket. I dag har Kirkemøtet i Den norske kirke mye myndighet. Det er det demokratisk valgte organet som vi kan kalle «kirkens storting». Mye myndighet ligger også til biskopene, og til lokalt valgte råd. I Kirkemøtet velges en leder av kirkerådet, og så er det slik at bispemøtet har en leder, og det er preses, altså meg. Det er ikke bare enkelt, dette, ser du!

- Men kunne du sittet her som Norges første kvinnelige preses uten at statskirken først hadde ordnet den første kvinnelige presten, og så den første kvinnelige biskopen i 1993?

- Ja, det kunne jeg. Både da jeg ble utnevnt til biskop i Borg og da jeg ble utnevnt til preses hadde jeg et stort kirkelig votum. Det forteller at kirken har gått gjennom en prosess som tydeliggjør likestillingen på ledernivå i kirken. Men spørsmålet er relevant å stille. Det er ikke sikkert at likestillingen, og heller ikke kvinnelige prester, hadde kommet fullt så raskt uten statskirken.

- Hva med de homofiles stilling i kirken? Er det sånn at de mister en slags «beskytter» nå når statskirken er borte?

- Nei, for det har lenge vært sånn at kirken selv har hatt ansvaret for det som vi kaller for «lærespørsmål». Staten har i mange år ligget unna den typen spørsmål, så da har kirken og biskopene hatt myndigheten i praksis. Nå blir den myndigheten enda tydeligere og formell.Men i alle spørsmål er det viktig at hele bredden av kirken engasjerer seg, ikke minst delta i kirkevalg, slik at vi bevarer en kirke som favner alle de som er medlemmer.

- Vil det vanlige medlemmet av statskirken merke noen forskjell etter «skilsmissen?»

- Nei, i så fall i veldig liten grad. Lokalkirken vil være som den har vært, og relasjonen til kommunene er uendret. Gravferdsforvaltningen vil fremdeles ligge til kirken, og dåpen vil fortsatt være et medlemskriterium. Og det vil heller ikke bli noen medlemsavgift! Men for å fortsatt være en folkekirke er det viktig med gode rammevilkår.

- Staten og kirka har vært «gift» siden reformasjonen i 1536. Har det vært et bra ekteskap?

- Det har vært en bra ekteskap og farget av sin tid da det ble etablert. Men du vet, alle ekteskap har jo sine sider! De færreste ekteskap er jo bare harmoni og idyll. Men kirken har mer og mer fått være kirke, og staten har utviklet seg i retning en moderne stat med full religionsfrihet for alle borgere. Det er et «ekteskap» som har utviklet seg underveis, og som har foretatt nødvendige justeringer etter hvert. Diskusjonen om statskirken har jo pågått i minst 100 år. Nå har de fleste fått en forståelse av at selve ordningen med at staten har en slik relasjon til bare EN kirke, det var modent for endring. Det finnes flere kristne kirker i Norge, og vi lever nå i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.

- Dere vokste litt fra hverandre, så å si?

- Ja, det ble et forhold som ble mer og mer preget av respekt for egenart. Og nå har vi altså kommet til en formell endring av «samlivet»!

- Dette er et «statskupp», og nå er Norge ikke lenger et kristent land, sier Ludvig Nessa?

- Det er en måte beskrive dette på som jeg overhodet ikke kan være enig i, og som jeg finner ganske merkelig! For det første vil det bli nedfelt i Grunnloven at den kristen-humanistiske arv vil være statens verdigrunnlag. Og så er det ikke slik at den kristne kulturen i Norge kun er båret fram av at vi har hatt en statskirke. Det er heller ikke bare Den norske kirke som har bidratt til Norges kristne røtter. Det handler om andre kirker også, og minst 60 prosent av de som kommer til Norge som innvandrere, tilhører også ulike kirker. De bidrar jo også til at Norge samler seg om grunnleggende kristne og humanistiske verdier.

hanne.mauno@dagsavisen.no