– For meg var det en veldig tøff opplevelse å være her. Det ble en bør jeg har måttet drasse med meg opp gjennom livet. Jeg var bare 16 år.

Bjørg Njaa er tilbake i rettssalen der hun i 1958 fulgte saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Salen som den gangen huset Eidsivating lagmannsrett, er i dag Høyesterett. Fra første rad en junidag for 55 år siden fulgte hun rettssaken der hennes far, Torleiv Bull Njaa, var en av dommerne. Det var samme dag som retten ble lukket før bildene av Rigmor Johnsens blodige klær skulle vises fram for jury og dommere. Hennes far ba om at Bjørg skulle få bli sittende. Bildene av de istykkerrevne, blodige klærne etset seg inn i hukommelsen hennes. Like godt husker hun at hennes egen far, lenge før saken kom opp for retten, konkluderte med at Torgersen var skyldig.

– Jeg var 15 år da hun ble drept i desember. Så blir faren min utpekt som dommer, og det jeg husker er samtalene ved middagsbordet. Allerede før rettssaken snakket han mye om «denne forferdelige Torgersen». «Dette monsteret» som ikke måtte slippes løs på samfunnet igjen. Dette var et gjennomgangstema hjemme, forteller Njaa.

Natt til 7. desember 1958 blir Rigmor Johnsen funnet drept. Brannvesenet var blitt tilkalt fordi det brant i en kjeller i Skippergata 6 B. Der blir den unge jenta funnet delvis avkledd med kåpa under hodet. Liket er blodig med en flenge i bakhodet og et kraftig bitt i brystet. Drapsmannen har forsøkt å tenne på jenta under en gammel sofa, noen plankebiter og et gammelt juletre. En halvtime før liket oppdages blir Fredrik Fasting Torgersen pågrepet bare noen hundre meter unna, på Jernbanetorget. Mistenkt for sykkeltyveri. Torgersen, som er ute på prøve for en voldtektsdom, prøver å stikke av fra politiet. Da meldingen om drapet meldes over politiradioen, sitter Torgersen i en politibil. En kjenning av politiet, ute på prøve for voldtektsdom, arrestert bare noen hundre meter fra åstedet – og som stikker av? Alt passet. Han blir raskt siktet for drapet på Rigmor.

Med til historien hører det at voldtektsdommen mot Torgersen er omstridt. Og at det er verken blod eller gjørme fra kjelleren på klærne Torgersen har på seg eller de politiet finner hjemme hos ham. Heller ikke på sykkelen.

– Far var overbevist om at Torgersen var den skyldige, og dette snakket han helt fritt og uhemmet om ved middagsbordet.

Njaa forteller også at faren snakket varmt om sakens aktor, statsadvokat Lauritz Dorenfeldt, som følte et personlig ansvar for at Torgersen var blitt prøveløslatt da det var gjort på hans initiativ.

– Det far også snakket om, var at Dorenfeldt veldig gjerne ville ha ham som dommer. Og at han hadde en god relasjon til Dorenfeldt, at han beundret Dorenfeldt. Far hadde vært dommer i flere av hans saker tidligere. Og så blir han dommer i denne saken. Det lukter det av. Jeg stusset ikke over det da, men jeg har tenkt mye på det etter hvert som jeg ble voksen.

Kan virkelig en av sakens dommere ha blitt håndplukket av Torgersensakens aktor?

Torleiv Bull Njaa var i 1958 sorenskriver på Nes i Akershus. Han hadde vært dommer i rettsoppgjøret i Nordland og Finnmark etter krigen.

– Det er ganske sterkt å gå ut sånn mot din egen far, du har ingen grunn til å ramme han?

– Nei, jeg har ikke det, og er ikke interessert i å sverte hans minne. Han var en tvers igjennom hederlig mann, en anerkjent dommer, kjent for å være rettferdig og med høy integritet. Men i denne saken mistet han gangsynet, sier Njaa.

 

Lang vei

Atmosfæren våren 1958 var giftig. I pressen var Torgersen allerede en dømt mann. Et seksualdrap på en av byens unge jenter skulle få sin rettmessige slutt.

– Det spredde seg en uhyggestemning. Jeg husker avisene, avisoverskriftene. Han var forhåndsdømt av hele samfunnet. Det var en massiv fordømmelse. Min far og hele rettsapparatet var preget av denne fordømmelsen, sier den nå 71 år gamle kvinnen, som har brukt mange år på å ta mot til seg for å fortelle sin historie.

– Jeg har tenkt på dette gjennom flere tiår, og i en periode var det en lojalitetskonflikt mellom hensynet til far og min egen samvittighet som ble sterkere og sterkere. Men min overbevisning om at hans måte å utøve dommergjerningen sin på i denne saken ikke var korrekt, ble gradvis sterkere. Han dømte faktisk Torgersen skyldig i forkant.

Først i 2009 meldte hun seg for Gjenopptakelseskommisjonen.

– Det var lenge å vente?

– Dette har vært vanskelig for meg. Men etter hvert ble det klart for meg at jeg ikke kunne underslå det jeg visste. Jeg følte det som en plikt å ta kontakt med Gjenopptakelseskommisjonen.

– Følte du at du ble tatt på alvor?

– Da jeg var i møte og avga forklaring, følte jeg det. Men jeg synes det er drøyt at mine innvendinger ikke blir tillagt noen som helst vekt. Kommisjonen skriver at det er umulig å si i dag om mine erindringer er korrekte, men det formidles et inntrykk av at de ikke er det. Samtidig bekrefter kommisjonen min erindring når det gjelder min fars gunstige uttalelser om Dorenfeldt. Da trekkes ikke mine erindringer i tvil.

– Kommisjonen uttaler at den ikke syns det er det minste rart at dommer Njaa diskuterer saken ved middagsbordet. Men å sidestille far med allmennheten i denne saken, blir helt feil. Det er et pussig og søkt argument. Tynt. Han var dommer, som det må stilles spesielle krav til.

I sitt svar til Njaa skriver Gjenopptakelseskommisjonen at det er «utenkelig» at noe ureglementert kan ha skjedd.

– Husker du noe om Torgersen fra retten?

– Lite. Jeg husker jo at han sitter der. Men de sterke inntrykkene er fra bildene av Rigmor. Det jeg også husker fra middagsbordsamtalene var reaksjonene til faren min den dagen da Torgersen kastet stolen i retten. Det bekreftet jo hans standpunkt om Torgersen som en ekstremt farlig og voldelig mann, og som var skyldig. Som var et monster.

 

Villdyret våkner

Ved siden av henne i den gamle lagmannsrettssalen sitter Fredrik Fasting Torgersen. Ei modig dame, sier han om Njaa. De har aldri møtt hverandre, men er bundet sammen av en Norgeshistoriens mest omtalte og kontroversielle drapssaker. Er 78-åringen som sitter her i olabukse og -jakke, skyldig etter tiltalen? Eller er han uskyldig, slik mange har hevdet og mange har slåss for å bevise siden 1958? Var han bare rett mann på rett sted for påtalemyndigheten eller var dommen et justismord, basert på fordommer og overdreven tro på sakkyndige?

For juryen som satt samlet i denne salen, var saken klar. Skyldig. Juryen trodde på politiets historie om at Torgersen hadde fulgt etter Rigmor Johnsen, forsøkt å voldta henne og drept henne. Deretter skulle han ha villet sette fyr på henne, men manglet fyrstikker. Torgersen skal derfor ha tatt drosje hjem til Lille Tøyen, vært hjemme en stund, før han vendte tilbake til åstedet og satte fyr i kjelleren.

De tekniske bevisene var svært overbevisende. I alt 18 sakkyndige vitnet om bittet i brystet, om barnåler som ble funnet i Torgersens tøy og om avføring som ble funnet på skoene. Jenta Gerd som kunne bekreftet Torgersens alibi, hun han skal ha syklet til byen på nevøens sykkel, ble aldri funnet. Selv om dette er bestridt og vitner meldte seg som mente de visste hvem Gerd var. Torgersen fikk livsvarig fengsel. 16 år og ti års sikring. Torgersen smiler, ler av ordene som står i gullskrift over døra. «Lov. Sandhed. Ret.».

Han peker mot stedet han satt under rettssaken og forteller historien om da han kastet en stol på et av vitnene i saken. Episoden som dommer Njaa snakket om ved middagsbordet, og som sjokkerte hele landet. Og som mer enn noe annet bekreftet bildet av et monster. Torgersens eksplosive sinne var rettet mot det eneste vitnet som så Torgersen i Skippergata drapsnatta, Ørnulf Bergersen. I tida etter 22. juli har de sakkyndiges kompetanse i rettssaker igjen kommet på dagsordenen. Etter 55 års kamp er det den 19. sakkyndige i saken som Torgersen og hans støttespillere nå prøver å trekke i tvil, fengselsoverlege Jon Leikvam. Som ga Bergersen sin fulle tillit som vitne.

– Han var en kriminell alkoholiker, en psykopat, og han gikk Leikvam god for, sier Torgersen, som kjente Bergersen fra fengselet.

Mer enn fire måneder etter drapet, tok Bergersen kontakt med Leikvam i fengselet og fortalte at han hadde sett Torgersen komme ut fra Skippergata 6b. Senere pekte Bergersen ut feil gård, og Torgersens støttespillere mener å ha bevist at Bergersen ikke engang var i Oslo den natta. Men i lagmannsretten forklarer han at han så Torgersen, som mister fatningen. Han hiver en stol og kaster seg over vitnet. Slagsmålet pågår i flere minutter. Også juryens formann blir med i basketaket.

– Juryens formann forlot sin plass. Han slo og slo, mens lagmann Lunde ropte «legg ham i jern, legg ham i jern». Sju-åtte betjenter kastet seg over meg, forteller Torgersen.

En juryformann i nevekamp med den tiltalte?

Opptrinnet kan i ettertid ses på som et point of no return. Torgersen hadde bevist sitt sanne jeg foran en full sal.

Senere anket Torgersen saken til Høyesterett med påstand om at formannen burde vært kjent inhabil. Saken ble avvist. Høyesterettsadvokat Tor Erling Staff fulgte deler av rettssaken som student. I memoarboka «Staff» sier han dette om opptrinnet: «Det er klart juryformannen burde vært erklært inhabil». «Kanskje Høyesterett mente at Torgersen allerede var så dømt på forhånd, før slagsmålet, at det var likegyldig om juryens ordfører sloss med ham eller ikke?»

– Har du tenkt mye på stolkastinga i etterkant? Har du angret?

– Jeg tar på meg skylda for det der. Men hva hadde du gjort? Hva hadde du gjort hvis noen hadde stått og jugd om hvor du var, spør Torgersen tilbake.

«En uskyldigs reaksjon», forklarte forsvarer Knut Blom for retten. Et vanskelig budskap å nå fram med. Etter sitt vitnemål får Bergersen, ifølge Torgersen, ettergitt en reststraff på halvannet års fengsel. En belønning? Bjørg Njaa støtter Torgersen:

– Jeg syns ikke det er det minste rart at du mistet besinnelsen, gitt at du var uskyldig og utsatt for et ekstremt press og fordømmelse.

 

Eskeland

– Hvis man leser alt i Torgersensaken, så er den enkel.

Ståle Eskeland, professor i strafferett ved Universitetet i Oslo, står på trappa utenfor Det juridiske fakultet på Karl Johan. Det er mandag denne uka og han skal samle Torgersengruppa til møte. Siden 1997 – i 16 år – har han jobbet for å få opp igjen saken mot Torgersen. Siden tidlig på 2000-tallet har han hatt hovedrollen i dramaet om Torgersen. Nylig sendte han en begjæring til Den rettmedisinske kommisjon om at den skulle gjøre en vurdering av Jon Leikvams sakkyndige uttalelse i 1958. Som ble avslått. Anken ligger nå hos Sivilombudsmannen.

– Hvorfor har dere ikke forfulgt Leikvams rolle tidligere?

– Aner du hvor mange enkeltsider det har vært nødvendig å gå inn i i denne saken? Det er enormt. Torgersen er med god grunn opptatt av Leikvam og Bergersen – dette var et overgrep mot ham. Jeg har ikke sett på det som en viktig sak totalt sett, men det er et viktig bidrag for å forstå vanviddet i saken. Leikvam møter opp og forteller at Bergersen, en notorisk, narkoman løgnhals, er en ok fyr og at Torgersen derfor lyver. Det er grovt! Et eksempel på vanvittig bruk av sakkyndige.

– Det så man ikke i 1958, men i dag ville ingen, får vi håpe, finne på å spørre en sakkyndig om han tror eller ikke tror på et vitne. Hva faen er det for noe da?! Ja, unnskyld meg.

– Dette er et arbeid på veldig bred front. Det handler om tillit eller ikke. Saken handler om hvem man tro på. Oss eller Gjenopptakelseskommisjonen? Leikvam er et ledd i arbeidet med å få folk til å forstå at her var det mye som gikk galt.

 

Nederlag

Nederlagene har vært mange. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste begjæringen om gjenopptakelse i 2001. Selv om det mest sentrale beviset, bittmerket i Rigmor Johnsens ene bryst, etter Høyesteretts egen høring med internasjonale tanneksperter, ble tømt for reell bevisverdi. Den rettsmedisinske kommisjonen hadde også året før bedt domstolen om ikke å bruke det som bevis. Utvalget mente likevel at tannbeviset «trekker i retning» av Torgersen som skyldig.

– Jeg var helt sikker på at saken kom til å bli gjenopptatt, fordi hovedbeviset var falt. Så jeg dro hjem fra Hawaii for å være med på feiringa, for å si det rett ut. Men det ble det jo ikke noe av. Det ble en ren nedtur.

– Du var helt overbevist om at dere var i mål?

– Ja, jeg var det, altså.

På flyet tilbake til Hawaii der han var gjesteforsker, leste han kjennelsen fra Høyesterett.

– Jeg festet meg ved slutningen om at det var angivelig likhet mellom tannbitt og tenner, mellom avføring på åstedet og på Torgersen og barnåler på Torgersen og på åstedet. Disse slutningene om at de kunne understøtte eller trekke i retning av at Torgersen var skyldig, de var ikke gyldige ut ifra alminnelig naturvitenskapelig tankegang. Og jeg tenkte: Ok, dette kommer de ikke forbi. Og da tok jeg kontakt med naturvitenskapsfolk, og de var sjokkerte over denne form for bevisbedømmelse.

Eskeland begynte så arbeidet med å endevende alle bevisene. Tannbittet. Barnålene som ble funnet i Torgersens dress som de 1958-sakkyndige mente var unike og måtte stamme fra juletreet i kjelleren i Skippergata. Og avføringen på Torgersens sko. Alle vitneprovene. Alibiet. Arbeidet endte opp i en utredning på 550 sider.

– Jeg gikk gjennom alt som var tilgjengelig av materiale og dokumenter fra a til å. Det var et enormt arbeid. Og min konklusjon var at alt var feiltolket.

 

Nye nederlag

Fem år senere, i 2006, skulle den da nyopprettede Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker se på bevisene på nytt. Det var optimisme i Torgersens leir. En helt ny rettsinstans ville kunne se ting med friske, uhildede øyne. Den rettsmedisinske kommisjonen hadde da siden 2001 sådd sterk tvil om verdien av avføringsbeviset da den stilte spørsmål ved de sakkyndiges kompetanse og den vitenskapelige metoden. Det tredje påstått absolutte beviset, barnålene, var da også sådd tvil om av flere fagfolk. 1958-påstanden om at barnålene i kjelleren var uvanlige, men matchet de som ble funnet i Torgersens dress, ble tilbakevist. Barnålene fra kjelleren viste seg å være vanlige barnåler. Det samme var de som ble funnet på Torgersen, og derfor lite egnet til å bevise at Torgersen hadde vært i kjelleren. Og fra før var altså tannbittbeviset utredet og «nullet». Tre desimerte bevis måtte være nok for å nå gjennom?

Eskeland og en rekke ledende akademikere hadde saumfart alt av bevis. I et brev til Gjenopptakelseskommisjonen før dens avgjørelse, signert ti vitenskapsmenn, hevdes det at ingen av de tekniske bevisene lenger kan brukes til å knytte Torgersen til saken: « ... en slik tolkning ikke er vitenskapelig holdbar og derfor heller ikke sannhetssøkende.» I siste avsnitt står det: «Det er smertefullt å erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått alvorlige og elementære feil i Torgersen-saken i 1958».

Det ble atter et nederlag. Kommisjonen sa nei. Tvilen skulle ikke komme den dømte til gode.

«Vitenskapen får si hva de vil», sa kommisjonens leder, senere PST-sjef, Janne Kristiansen til TV 2.

Medisinprofessor Per Brandtzæg, en av landets mest anerkjente vitenskapsmenn, og blant de ti som signerte brevet, sa da følgende til Aftenposten: «Kommisjonen hevder likevel at ved å sammenholde alle sakens elementer, får de tre bevisene verdi. Dette holder selvsagt ikke når de er helt uten verdi. Da blir slutningen galskap. Null er fortsatt null etter ganging med andre mulige faktorer».

Nok en gjenopptakelsesbegjæring ble avvist i 2010.

– Ja, altså, saken er bare helt vanvittig. Da vi fikk det andre gjenopptakelsesavslaget, tenkte vi: Hva nå?

 

Hjørnerommet

– Opp og stå folkens!

På trappa på Karl Johan tar professor Eskeland myndig tak i den ettermiddagsdøsige gjengen som har satt seg ned. Den varme junisola lyser opp Universitetsplassen. Gruppa samler seg rundt Eskeland. En håndfull professorer og andre som har engasjert seg i saken på Torgersens side. De forsvinner inn og opp i bygget.

Etter at Viggo Kristiansen, drapsmannen fra Baneheia, fikk avslag på sin sak mot Gjenopptakelseskommisjonen og avvist av Høyesterett, ble den veien også stengt for Torgersen. En avgjørelse fra kommisjonen kan ikke prøves av en annen rettsinstans. Kommisjonen har siste ord. Da gikk Torgersens folk likevel til sak. I mai for to år siden leverte den egentlig pensjonerte høyesterettsadvokaten, Jan Tennøe, en stevning til Oslo tingrett. Torgersen saksøkte staten, Gjenopptakelseskommisjonen og Riksadvokaten. Regjeringsadvokaten avviste saken noen måneder senere, men Tennøe har ikke gitt seg. Tonen er tøff. Han er aggressiv. Han krever dommeren i saken byttet ut.

Søksmålet er ett av ni punkter på dagens dagsorden for gruppa som nå har benket seg i Hjørnerommet. Langs veggene står meter med skinninnbundne bind med påskriften «forarbeider til lov». Eskeland leder møtet. Til venstre for ham setter gruppas faglige nestor seg, professor Per Brandtzæg. Til høyre sitter Fredrik Heffermehl, jurist, forfatter og fredsaktivist. Til stede er også Eskelands bror, medisinprofessor Trond Eskeland, forsker Jon Ingulf Medbø, ingeniør Ole Synnes og biologiprofessor Klaus Høiland, samt Thomas Bye, en ung skuespiller som lager teater av Torgersensaken, og Øystein Os Simonsen, redaktør for gruppas nettsatsing, torgersensaken.no.

– Torgersen har i lengre tid bedt meg se på Leikvams rolle, innleder Eskeland, og gjør rede for den siste runden med rettsmedisinsk kommisjon og Sivilombudsmannen. Punkt tre er søksmålet.

– Det er gått nøyaktig to år siden stevning ble tatt ut, og saken er ikke kommet ett skritt videre. Regjeringsadvokaten krever saken avvist fordi domstolen ikke har kompetanse til å overprøve bevisene i saken. Saken beveger seg utrolig sent, sier en utålmodig Eskeland til sine folk rundt bordet.

– Det er en skandale at den ikke er kommet lenger. Og dommeren blir sittende, han viker ikke sete, som det heter. Det går som lus på en tjærekost, sukker Eskeland. I 16 år har han holdt på. I 2009 ble han dømt for injurier etter at han innstendig hadde forsøkt å få kommisjonen til å gjøre jobben han mener politiet ikke gjorde i 1957/58 – etterforske andre potensielle drapsmenn. Eskeland antydet at noen i Rigmor Johnsens familie kunne stå bak drapet. Han måtte betale 100.000 kroner i oppreisning og 150.000 i saksomkostninger.

 

Holde trykket oppe

Selv om søksmålet stamper i motbakke, uttrykker han optimisme. Trykket mot de tidligere statsrådene, Storberget og Dørum, ble utlignet ved at de kunne peke på at Torgersens sak ikke var deres ansvar, men Gjenopptakelseskommisjonens. Med søksmålet mot Staten, er justisministerens rolle endret. Grete Faremo er nå part i saken. Eskeland mener hun må ta stilling: Skal hun føre saken eller kaste kortene? Han håper staten innser at Torgersen før eller siden, vinner fram. Så hvorfor ikke gi seg nå – før fallet blir enda høyere?

– Vi holder presset oppe.

– Vår ambisjon er at staten kaster kortene, gjentar han til rommet.

Videre på dagsordenen står bokprosjekter. Advokat Tennøe jobber med ett. Forsker Medbø orienterer om sitt manus. Han mener å sitte på ny dokumentasjon på at barnålene på åstedet og på Torgersen er forskjellige, og at vitnet Bergersen umulig kan ha vært i Oslo da han påsto.

– Historien til Bergersen kan jeg plukke fra hverandre, sier Medbø.

Det jobbes også med bok om Torgersens dikt og foto. Brandtzæg nevner litteraturprofessor Arild Linnebergs nye bok, «Justismordets retorikk». Her er Torgersensaken sentral. Også fraværende gruppemedlem Thorvald Steen jobber med bok.

Det jobbes bredt. På mange fronter. Det orienteres om teater. Om avisinnlegg. Lobbyvirksomhet mot politikerne. Korrespondanse med Faremo. Om nettsiden og Facebook-siden.

– Det går veldig bra. Vi har 2.250 likes nå, og jeg tror vi kan nå 5.000. For et halvt år siden hadde vi 800, rapporterer redaktør Simonsen. Som også må melde at søknaden til Fritt Ord, om penger til å utvikle nettsiden, ble avslått.

– Søk igjen, roper Eskeland.

Fredrik Heffermehl tar ordet. Orienterer om en kronikk han har skrevet i siste Jurist-kontakt med tittelen «Vi ser det ikke før vi tror det», med undertittel «I noen saker går rettsvesenet i baklås, ny forskning hjelper oss å forstå hvorfor».

– Ny psykologisk forskning gir en hovedforklaring på justismordets problem. At vi er ikke bare blinde, men blinde for vår blindhet. Det er som da statsadvokat Lars Frønsdal ble spurt på 90-tallet om han noen gang hadde tenkt tanken at Torgersen var uskyldig: Nei, den tanken hadde han aldri tenkt!

Rommet humrer.

I artikkelen skriver Heffermehl: «Under arbeidet med denne artikkelen ble jeg frarådet å nevne drapsdommen i 1958 mot Fredrik Fasting Torgersen. Han er den usynlige gorillaen i rommet i all norsk diskusjon om bevisfeil. Enda kritikken har vært enorm gjennom over 50 år, er Torgersen tabu i juristmiljøet. Enhver som nevner saken utdefineres, enhver samtale går i stå».

 

Brevet til Busch

I stå har også kommunikasjonen med riksadvokat Tor-Aksel Busch gått. Møtets store nyhet er brevet Per Brandtzæg bare dager i forveien har sendt Busch. Tonen i brevet er spiss.

– Begeret er fullt, sier 76 år gamle Brandtzæg til kameratene i Hjørnerommet. I årevis har han forsøkt å få Busch i tale.

I brevet siterer han ett av medlemmene i kommisjonen som avviste saken i 2006, på at de tre tekniske bevisene ikke er vesentlige lenger – men at det «er så mange andre omstendigheter som tilsier at Torgersen er skyldig».

Brandtzæg forklarer hvordan han har sendt flere e-poster med spørsmål om å få anvist sidetallene i kommisjonens to skriftlige avslag og i statsadvokatens saksredegjørelser for å kunne forstå hvor disse omstendighetene klart framgår. Han har ikke fått svar.

– Hvorfor kan de ikke bare liste dem opp?

Nestoren hever stemmen. Han vil at statsadvokat i Oslo, Anne Katteland, skal gi et presist svar på hvilke bevis og «omstendigheter» saken nå bygger på. Senest 16. mai ble han avvist.

– Skal jeg tolke det som at statsadvokaten ikke kan det?

Verken statsråd Faremo eller riksadvokaten vil snakke med Dagsavisen. Men statsadvokat Anne Katteland kan.

– Jeg er helt overbevist om at han er skyldig, sier Katteland, som da hun fikk saken, gikk gjennom alle påstandene fra Torgersens støttespillere. Hun virker lei. Kanskje ikke så rart etter ti år.

– Jeg har ikke funnet noe som gjør det tvilsomt at dommen er riktig. Og det er et syn Gjenopptakelseskommisjonen ga sin tilslutning til. Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er en prestisjesak for domstol og påtalemyndigheten. Hadde jeg vært i tvil om at Torgersen var dømt med rette, ville jeg innstilt på gjenopptakelse.

– Hva kan du si om Torgersengruppa?

– Vi er ikke enige og det kommer vi nok aldri til å bli. Gjennom hele prosessen har vi hatt ulikt syn på bevisene i saken. Men når det kommer nye anførsler fra dem så uttaler jeg meg. Det har jeg gjort hver gang. Men de fortsetter å skrive ting som er tilbakevist som feil. Noen av argumentene deres blir til sannheter, som at det ikke er andre spor eller bevis i saken. Det er det.

Katteland poengterer at de tekniske bevisene heller ikke var avgjørende for saken i 1958. Hun nevner flere vitner som knytter Torgersen til åstedet, og at det blant annet ble funnet avføring på fyrstikkesken som Torgersen hadde på seg da han ble arrestert.

– Det har også Eskeland og Brandtzæg problemer med å forklare, og det de da gjør er å si at det er manipulert. Men jeg finner ingenting som tyder på det. Jeg er overbevist om at saken ble gjennomført på en god måte, med grundig etterforskning. Og det er altså mange bevis i tillegg til de tekniske bevisene.

 

Galgeberg

På puben Galgeberg Corner, vis-à-vis Oslos gamle rettersted, sitter hovedpersonen i dramaet med en pils. Han har med seg en haug med sakspapirer. For det meste kopier, men også noen gulnede originaler. Og et utklipp fra Se og Hør. Wenche Foss og han.

– På et TV-program så spør a programlederen om a kan si noen ord: «Nå må norske myndigheter ta Torgersensaken opp igjen». Det var ei modig dame.

– Mange har støttet deg. Forfattere som Jens Bjørneboe og Ebba Haslund. Hvordan har du opplevd det?

– Jo da, men det er enkeltmennesker som har gjort det. Men så er det denne kompakte juridiske muren. Den er så sammensveiset. Jeg hadde jo den kjente jussprofessor Johs. Andenæs, da. Og Professor Anders Bratholm, han gikk jo tungt inn i saken. Eskeland, for ikke å glemme han, han har jo stått på i mange år og stanga huet mot veggen.

– I 16 år, uten ei krone?

– Ja, han tror på saken og da er det ikke penga som teller.

Jeg spør hva han husker fra årene etter at han slapp ut.

– Jeg husker orda til Dorenfeldt: Denne mannen skal aldri mer slippes løs på samfunnet. Så blei det ikke sånn. Takket være Inger Louise Valle som fikk meg ut. Valle var justisminister (Ap) i 1974 da Torgersen ble løslatt uten å sone sikringsdommen på ti år.

– I begravelsen til Bratholm (2010, red.anm.) kom det en som hadde jobbet i justis under Valle og fortalte at de hadde måttet kjempe med påtalemyndigheten for å få meg ut. «De ville ikke at du skulle løslates, Torgersen», sa han. Valle og departementet sto på sitt, så ble det sånn. Men det hadde vært et voldsomt rabalder.

– Du hadde folk med deg, også på andre siden av muren?

– Hun besøkte meg en gang på Ila. Jeg så med en gang på øya hennes at hu var et normalt menneske. Du kan se det på øya til enkelte. Det var et flott menneske. Men da jeg slapp ut hadde Dorenfeldt sørga for at jeg skulle skytes. Hvis jeg dukket opp i nærheten av noen på beskyttelseslista, skulle jeg skytes.

Over bordet på Galgeberg skyver han en skriftlig ordre. Den ble opphevet først i 1977.

– Klarte du noen gang å glemme mens du satt inne?

– Nei, jeg så fram hele tida mot gjenopptakelse av saken. Jeg har kjempa mot den urettferdigheten som ikke bare har ramma meg. Tenk på alle de som ikke har hatt ork til å kjempe.

– Hva har vært det tøffeste nederlaget?

– Har ikke hatt noen nederlag, jeg. Nederlagene har vært systemets.

lars.west.johnsen@dagsavisen.no

 

– Vond smak i munnen

Tore Sandberg har lang erfaring med justismord. Han mener Torgersensaken burde vært prøvd på nytt.

I 2006 fulgte Sandberg Gjenopptakelseskommisjonens (GK) åpne høring.

– Da det gjaldt bittbeviset, var det en britisk professor der som tidligere hadde avgitt en uttalelse på oppdrag for påtalemyndigheten. Han forklarte at i hans opprinnelige vurdering i 2001 så var det «very likely» at bittet var avsatt av Torgersens tenner.

– Nå sa han at hans vurdering lå et sted mellom «possible» og «likely». Og jeg husker jeg sto ute i en pause ved siden av en radioreporter som intervjuet statsadvokat Katteland som sa at «nei, det var ikke noe nytt». Hvis det ikke er forskjell på «very likely» og et sted mellom «possible» og «likely», blir det for meg bare en lek med ord, som jeg ikke syns noe om. Man kan jo ikke dømme noen til en alvorlig straffedom hvis det bare er mulig at det er mine tenner som har satt merke. Det blir for meg ganske absurd.

– Hva sier magefølelsen din?

– Normalt uttaler jeg meg ikke om saker jeg ikke kjenner veldig godt, men den opplevelsen jeg hadde under den muntlige høringen, ga meg en vond smak i munnen. Det er skapt så mye tvil at han burde fått prøvd saken igjen.

– Tror du han får det?

– Det sitter veldig langt inne. Jeg er ikke veldig imponert over GKs håndtering av mange saker, også saker jeg selv kjenner veldig godt. Vi har i Orderud-saken ikke hatt noen drahjelp fra kommisjonen, den har ikke øvet noe påtrykk for at vi skal få ut tekniske bevis, som vi har en rettskraftig kjennelse på at vi skal ha fra KRIPOS.

– GK har ikke lagt til rette eller hatt forståelse for at prosessen har trukket ut på noe vis?

– Overhodet ikke. Derfor opplever ikke jeg kommisjonen som en uhildet instans. Og jeg mener ikke at den skal være enig med oss, men det må være et rimelig krav at kommisjonen lojalt bistår for å få en sak så godt opplyst som mulig. Og det opplever vi ikke at den gjør.