Brede Johbraaten finner fram redningsvestene som henger på rekke og rad i låven. Utenfor venter gjestene som skal låne båt. Johbraaten driver Utvika camping sammen med kona og sine to døtre. Vanligvis er campingen full i fellesferien. Men i år er det stille.
En mann i følget blir med Johbraaten inn i låven. Han roper til de andre at de må si hvor gamle de er.
- Jeg tenkte mer på vekta, sier Johbraaten og smiler.
En mann svarer «godt voksen». Stemningen virker å være god i det begredelige sommerværet. Jeg glemmer tid og sted og spør mannen om de skal ut på fjorden for å fiske. Han svarer kort. Men stemmen greier ikke å bære ordene.
Med ett ser jeg dem alle. Lillebroren. Moren. Mormoren. Tante og onkel. Bestevennen. Ingen er kledd for fisketur. Jeg vil si noe. Men finner ingen ord som duger.
Familien og vennen skal ut på Utøya for å minnes Fredrik. Fredrik Lund Schjetne. Gutten som var så blid. Som var så flink til å ta seg av sine yngre brødre. Som gledet seg sånn til å komme ut på Utøya. Som trøstet livredde AUF-venner da marerittet startet.
Fredrik ble skutt i hodet ved pumpehuset minutter før gjerningsmannen ble tatt.
Familien Schjetne går ned til moloen der båtene ligger. Lillebroren til Fredrik utbryter at vannet ser «deilig» ut. Han vil bade. Det er jo sommer!
Moren, Monica, synes ikke det er noen god idé. Hun står der med en pose. I posen ligger en bukett roser og et bilde av en smilende Fredrik. Faren, Roy, går bort til kanten av moloen og ser ut mot Utøya. Han var med i AUF i sin ungdom. Kjenner øya ut og inn. Det siste året har han vært på Utøya fire ganger. Mormoren og tanten til Fredrik skal ut for første gang. Bestevennen har heller ikke vært der. De må kjøre to turer med den lille, røde jolla.
Roy Schjetne blir igjen til båten kommer tilbake. Johbraaten tar seg tid til å snakke med ham. Han synes også det er vanskelig å finne de riktige ordene selv om han har møtt mange etterlatte det siste året.
- Det er en ting jeg har lurt på, kommer campinggjestene tilbake - de som var her den dagen? spør Roy.
- Ja, alle sammen, svarer Johbraaten.
Mormoren til Fredrik sier at campinggjestene var flinke.
Regnet høljer ned. Roy forteller at han var i Oslo tinghus én dag under rettssaken. Dagen da obduksjonsrapportene ble opplest. Mer orket han ikke. Stemmen glipper stadig. Savnet etter Fredrik er bare blitt større og større.
- Vi får bare håpe at morderen ikke anker, sier Johbraaten.
- Ja. Det er nok nå, svarer Schjetne og legger til:
- For minstemann er det viktig at han blir dømt tilregnelig og kommer i fengsel. Da blir ting litt mer forståelig.
Vi går ned på brygga. Familien tar plass i båten. Vi blir stående og se mot Utøya til de har kommet et godt stykke utpå fjorden.
Fremst i båten skimter vi faren til Fredrik.
Etter 22. juli har Roy Schjetne drømt utallige ganger at han forsøker å komme seg ut til Utøya. Men hver gang skjer det noe som hindrer ham - hver gang kommer han for sent.
Vi rusler tilbake til campingen sammen med Johbraaten. Han sier det har vært godt å ha mye å gjøre. Selv var han på gården, som ligger midt på campingplassen, da de første ungdommene kom svømmende i land. Ungdommene ble tatt inn i huset på gården. Der fikk de tørre klær og en varm dusj. Kona og døtrene var også her denne dagen. Johbraaten forteller at de ikke trengte å organisere arbeidet. Folk bare kom og tok tak. Gjestene hentet ut det de hadde av dyner og tepper i vogner og telt. Hjalp ungdommene i land. Trøstet dem. Men det ble raskt klart at de ikke hadde mulighet til å ta seg av alle. Etter hvert ble ungdommene kjørt til Sundvolden Hotel. På veien til hotellet passerte campinggjestene og Johbraaten ambulanser og politibiler.
- De fikk ikke lov til å kjøre én meter, men vi kunne holde på. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det latterlig. Det var i hvert fall merkelig, sier Johbraaten.
Da den første ambulansen svingte inn på campingen var det knapt ungdommer igjen.
Familien Johbraaten blir daglig minnet på 22. juli. Alle som kommer innom vil vite hva som egentlig skjedde. Journalister fra alle verdenshjørner har vært her for å låne båt. I perioder har de ikke hatt nok båter til alle. Johbraaten forteller om noen kinesiske journalister som padlet ut til øya i kano. I dress.
De faste gjestene på campingen har vært opptatt av at terroristen ikke skal få ødelegge Utvika. Mange har vært der mer i år enn tidligere. Men besøket totalt sett har gått merkbart ned. Det er folk som har grøsset og snudd. Johbraaten, som er oppvokst på gården som ligger på campingen, tror ikke terrorhandlingene alene kan forklare nedgangen. Været i år har vært enda dårligere enn i fjor. Men noe bekymret er han - for at Utøya vil kaste lange skygger over campingen i mange år framover.
- Livet går som normalt. Det er ikke så mye mer å si.
Søstrene Marianne og Hergot Storsveen jobber på Joker, som ligger rett ved Sundvolden Hotel. For ett år siden var plassen utenfor butikken fylt med pressefolk fra alle verdenshjørner. Og ungdom. Ungdom i pysj. Ungdom uten sko. De ble raskt omringet av journalistene. Noen glemte fullstendig hva AUF-erne hadde vært igjennom. En norsk journalist stakk kamera og mikrofon opp i ansiktet på en gutt, smilte og sa: «Kan du ikke bare gjenfortelle det du opplevde. Det tar ikke lang tid.»
Hergot forteller at hun ikke ville jobbe i butikken 23. juli i fjor. Det gikk rykter om at flere gjerningsmenn var i området. Hun ble hjemme den lørdagen, men var på jobb igjen mandagen etter. I den stille uka. Da ingen snakket om været eller hverdagslige ting. Da ingen lo. Det var «hei» og «ha det». Men i dag går livet som normalt på Sundvollen. 22. juli er ikke lenger et stort samtaleemne blant lokalbefolkningen.
Utenfor Sundvolden Hotel er det sommerstille. Det durer fra en gressklipper. I løpet av de dramatiske julidagene i fjor var mellom 800 og 900 overlevende og pårørende innom hotellet. Her ventet Roy og Monica Schjetne på Fredrik. Siste buss med overlevende ankom hotellet halv tolv på kvelden. Klokken fem om morgenen ble det innkalt til møte. Antall drepte hadde steget fra 10 til 80. Da greide ikke Monica mer. Beina sviktet. Hun skrek rett ut. Og falt i gulvet. Men foreldrene klamret seg til håpet. De ringte rundt til sykehusene. Fredrik kunne jo være blant de sårede. Klokka 10 lørdag morgen ble det innkalt til nytt møte. Denne gangen med Kripos. Det var ikke lenger snakk om savnede. Etter møtet spurte Monica en av tjenestemennene om han var helt sikker på at det ikke var flere igjen på sykehusene, om det ikke kunne være flere på øya, om noen kunne ha svømt til andre holmer. Til slutt utbrøt hun: «Er det da ikke noe håp igjen?» «Beklager, det er ikke det», svarte tjenestemannen. Monica og Roy Schjetne måtte starte på den tunge turen hjem.
En dame boner gulvet. Det er ingen gjester å se i resepsjonen. Cecilie Moe Laeskogen, som driver familiehotellet sammen med mannen Tord, kommer oss i møte. Paret var på hytta og skulle spise middag med venner da Tord ble oppringt av resepsjonisten på hotellet fredag 22. juli. Tord kastet seg i bilen. Cecilie ble igjen for å ta seg av ungene.
Klokka seks kom de første, klissvåte ungdommene inn glassdørene på hotellet. De få ansatte som var på jobb, tok raskt grep. Ungdommene ble pakket inn i dyner og tepper. Noen var så kalde at de slet med å puste og måtte varmes opp i badekar. Det ble satt opp informasjonstavler. Treningsrommet ble innredet som sovesal. På kjøkkenet jobbet personalet på spreng for at det skulle være mat nok til alle som kom. På utsiden holdt bevæpnet politi vakt. Da Tord ankom hotellet i nitida var det som å gå inn i en krigssone. Gjennom natta ble de ansatte vitner til hjerteskjærende scener. Den største glede. Den dypeste sorg. Cecilie ankom hotellet lørdag 23. juli. Det siste året har hun tenkt mye på menneskene som var her disse dagene.
- Jeg kjenner på fortvilelsen til foreldrene som mistet barna sine. Og jeg håper så inderlig at AUF-erne kommer seg videre og at de får den hjelpen de trenger, sier Laeskogen.
Gjennom året har de mottatt mange takkebrev. En AUF-er skrev: «Feller noen tårer mens jeg skriver brevet til dere og ord er ikke store nok, men jeg føler allikevel det er viktig for meg å gi dere all skryt og ære. Personlig tror jeg ikke jeg ville taklet timene eller terroren like bra om det ikke var for dem som var på hotellet. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på den fine, men allikevel vonde tida på hotellet.»
I likhet med Utvika camping har Sundvolden Hotel opplevd en nedgang i besøket det siste året. Av folk som vil dem vel, har de fått tilsendt korrespondanse mellom personer som har vurdert et opphold på hotellet. Noen har uttrykt at det blir feil å reise til Sundvolden for å ha det gøy, at det ikke går an å ha kick off-arrangementer eller fester.
- For oss som skal leve av hotelldriften er det tungt at noen tenker slik. Det er viktig å få fram at dette var et sted hvor det ble gitt mye omsorg og kjærlighet i alt det vonde, sier Laeskogen.
- Vi som jobber her, sitter ikke traumatisert tilbake. Det som skjedde har styrket oss. Vi er takknemlige for at vi kunne gjøre noe.
I morgen skal de etterlatte samles på Sundvolden Hotel.
- Det skal bli godt å se dem igjen. Vi skal gjøre alt vi kan for å gi lunsjen en verdig og fin ramme. Vi håper de finner ro og samhørighet her hos oss, og at Sundvolden Hotel kan fortsette å være et samlingssted i framtida.
Bjørn og Aase Margrethe Juvet har akkurat sluppet boka «Med livet som innsats». Vi møter dem i Utvika utenfor campingvogna som står på en berghylle med panoramautsikt mot Utøya. De kom hit sent på ettermiddagen 22. juli i fjor. Det var en av de mørkeste sommerdagene de kan huske. Bjørn satt med ryggen mot fjorden og fulgte nyhetssendingene fra terrorangrepet da det begynte å smelle fra øya. Aase Margrethe trodde først det var bakkefyrverkeri og spurte Bjørn hva som foregikk. Smellene fortsatte. Bjørn gikk ut på plattingen foran vogna. I vannet så han hoder, som perler på en snor. Like etter hørte han svake rop og så en ungdom som veivet med armene. Bjørn henvendte seg til Aase Margrethe:
«Det er noen i vannet som roper på hjelp, det er vel ingen som kan tulle med slikt?»
«Nei, ta med deg båtnøklene og løp ned!»
Aase Margrethe gikk rett over til naboen og sa de måtte hjelpe til. Ingen stilte spørsmål da de så ansiktsuttrykket hennes. Bjørn trodde lenge at han var den første som kom seg ut på fjorden. Men i ettertid har han sett videoopptak som viser at han nesten krasjer med en båt i det han setter kursen mot Utøya. Mens Bjørn plukket opp livredde ungdommer fra vannet, sto Aase Margrethe på brygga og hjalp de første som kom svømmende i land.
Etter noen turer fikk Bjørn beskjed om å sette kursen mot Storøya. Her reddet han politiets beredskapstropp som hadde fått stopp på gummibåten. Beredskapstroppen tok Bjørns båt. Sammen med en politimann måtte han ro gummibåten inn til land. Bjørn kom seg tilbake til Utvika. Sammen med en tidligere ambulansesjåfør reddet han liv til det ikke var flere liv å redde.
De grufulle timene er beskrevet i detalj i boka. Men paret har også skrevet om livet etter 22. juli - hvordan de selv gikk i oppløsning. Det kom til et punkt da Aase Margrethe stilte ultimatum til Bjørn: Oppsøk hjelp eller bli alene.
- Du meldte deg jo ut - ikke bare litt heller. Du var ikke til stede i det hele tatt. Jeg kom meg videre. Hverdagen kom tilbake, men du var fremdeles nedgravd i ditt. Jeg var fortvilet og frustrert og sa du måtte få hjelp. Men nei, du skulle ikke ha hjelp, det gikk fint. Det gjorde jo ikke det.
Aase Margrethe kikker bort på Bjørn. De sitter i spikerteltet foran vogna. Bjørn tar ordet.
- Jeg skjønte ikke at folk som var med på redningsarbeidet ble sykmeldt. Jeg kunne si: «Nå må du skjerpe deg». Til dem vil jeg si unnskyld i dag.
Bjørn slet også med dårlig samvittighet overfor de etterlatte.
- Jeg følte det var feil at jeg skulle oppsøke hjelp - det er ingen som mangler ved frokostbordet hos oss. Det var så mange som hadde det verre.
I dagene og ukene etter 22. juli ville de helst være på campingen. De trengte å snakke med andre som var der den dagen. Få mest mulig informasjon om hva som hadde skjedd. Men da høstmørket la seg over Utøya, begynte Bjørn å slite.
- Det er ikke så barskt, men jeg likte ikke å være her i mørket. Det var en helt annen stemning - det var ingen hygge lenger. Øynene min ble dratt mot øya enten jeg ville det eller ikke. Og lyset plaget meg.
På brygga på Utøya lyser det fra en lykt 24 timer i døgnet. Når sjøen ligger stille går lyset over fjorden, gjennom minnesmerket på moloen og rett opp til Bjørn og Aase Margrethe.
Verken Bjørn eller Aase Margrethe hadde vært på Utøya før 22. juli. Skulle de ut på fjorden, dro de til andre øyer. Utøya var bare en del av naturen, en del av utsikten. Men under den årlige sommerleiren til AUF ble Utøya et samtaletema på campingen. Aase Margrethe forteller hvor irriterte de kunne være når det var bråk tidlig om morgenen.
- En sommer ble vi vekket halv åtte av Alexander Rybak. Når «Fairytale» ble spilt for åttende gang, da ...
Campinggjestene kunne spøke med at de burde dra ut til øya og kappe av alt som var av kabler til høyttaleranleggene.
- Nå hadde det bare vært godt med all lyden, sier Bjørn og blir stille.
Aase Margrethe savner også alle lydene av liv.
- Vi ønsker at øya skal fylles med ungdom, latter og musikk. Men vi skjønner at det blir vanskelig - at folk skal bade i Bolsjevika der ungdom ble drept, at de skal spille fotball der ungdom løp for livet. Man kan ikke rive hele øya og bygge den opp på nytt. Det er så mange minner. De som var der og de etterlatte må få bestemme hva som skal skje videre. Deres behov må ivaretas først.
Selv om de har et tungt år bak seg, er begge glade for at de var på campingen 22. juli.
- Jeg ville slitt veldig hvis jeg ikke var her den dagen. Jeg hadde båt. Jeg kunne gjøre en forskjell, sier Bjørn.
Aase Margrethe kjenner det på samme måten. Og de er fast bestemt på at de også skal være her i Utvika i framtida.
- I alt det grusomme har båndene mellom oss på campingen blitt sterkere. Vi har kommet veldig nære hverandre, sier Aase Margrethe.
I det vi går ut av spikerteltet forteller Bjørn at mennene som var ute på fjorden den kvelden, gir hverandre en klem når de møtes. Det gjorde de aldri før - før 22. juli 2011.
Båten har knapt kommet i plan før vi har tilbakelagt de drøye 600 meterne over fjorden. Denne juliettermiddagen er vi alene på øya. På den røde scenen nederst i bakken står noen slitne stoler. Her skulle Jens Stoltenberg holdt sin tale til ungdommen for ett år siden.
Mellom regnbygene, lyser sola opp den frodige øya. Geitramsen blomstrer utenfor kafébygget. I skogen kvitrer fuglene. Vi følger stien langs stupet.
Så er vi der. Ved pumpehuset. Der 14 unge mennesker ble massakrert. En av dem var Fredrik. På steingrunnen nedenfor det lille huset ligger roser. Det brenner fra flere gravlys. På en lapp har moren til Fredrik skrevet: «Alltid i godt humør. Smilet satt løst».
Fredrik var EU-motstander, mot oljeboring i Barentshavet. Han hatet rasisme. Kunne ikke forstå at noen kunne mene at ikke alle mennesker er likeverdige. Fredrik var på sin første AUF-leir i 2010. «Jeg skal tilbake neste år», var det første han sa da faren kom og hentet ham. Så sovnet han på veien hjem til Dal i Eidsvoll.
I august i fjor meldte den mellomste broren til Fredrik seg inn i AUF. I morgen skal han ut på sin første samling på Utøya. Foreldrene er glade for det. De vil at han skal få oppleve stemningen og samholdet som Fredrik satte så høyt. Samtidig gruer de seg til å se ham reise over - de vet det er trygt, men de vet også at det blir vondt.
For sist de kjørte en sønn til Utøya, kom han ikke tilbake.
jens.marius.saether@dagsavisen.no
«For minstemann er det viktig at han blir dømt tilregnelig og kommer i fengsel. Da blir ting litt mer forståelig.»
Roy Schjetne, mistet sin eldste sønn på Utøya
«Jeg kjenner på fortvilelsen til foreldrene som mistet barna sine. Og jeg håper så inderlig at AUF-erne kommer seg videre og at de får den hjelpen de trenger.»
Cecilie Moe Laeskogen, driver Sundvolden Hotel sammen med sin mann
«Jeg skjønte ikke at folk som var med på rednings-arbeidet ble sykmeldt. Jeg kunne si: «Nå må du skjerpe deg». Til dem vil jeg si unnskyld i dag.»
Bjørn Juvet, var en av de første som reddet ungdommene opp fra sjøen
Fakta tittel
