SVARTDAL/TELEMARK (Dagsavisen): Vi stopper bilen ved veis ende. På en høyde, et godt stykke inni granskauen, skimter vi et partytelt. Vi følger en kjerrevei og kommer fram til plassen der folk har samlet seg i en hestesko. Ordføreren i kommunen er også på plass. Flerbrukshuset skal åpnes, snor klippes. Bygdefolket har hogget trær, planert tomta, saget opp plank. Det lille huset som skal feires ligger på en høyde der turløypene starter. Huset inneholder et rom med ildsted. Og det er det. Hanna-Christine Bygland Barstad (24) og Ivar Barstad (31) stemmer gitarene. Paret skal stå for noe av underholdningen denne lørdagsettermiddagen. Barstad synger en selvskrevet sang. Under sangen kommer et voldsomt regnskyll. Store og små stimler sammen. Hele bygda får plass i partyteltet. Regnet trommer voldsomt på plastduken. Barstad hever stemmen og begynner på refrenget:

Så skull‘ me køpt ein gamal gard

mæ et roleg bekkefar

og liva der som rette fòlk;

som kvænde og kar

- Jeg aner ikke hvordan det blir. Kanskje jeg blir kjempeensom? Men jeg har jo han her ...

Hanna-Christine smiler og kikker bort på Ivar. Det nygifte paret sitter ved kjøkkenbordet i det som skal bli deres nye hjem - et småbruk fra 1800-tallet. Rommene er små. Vinduene skjeve. Det er lavt under taket. Bruket er omkranset av skog og mark så langt øyet kan se. På spørsmål om hvor bygdas sentrum er, begynner Ivar å snakke om noen lyktestolper. Nærmeste butikk ligger sju kilometer unna.

- Vi synes det er veldig koselig. Fredelig og stille. Her får vi slappet av, sier Hanna-Christine.

Småbruket ligger i Svartdal, bygda der Ivar vokste opp. Hanna-Christine er fra Arendal. De siste fem årene har paret bodd i Oslo.

Ivar fyrer opp i vedovnen på kjøkkenet. Han snakker om gleden over å høre fuglekvitter når vinduene står åpne og hvor godt det er å slippe motorstøy døgnet rundt. Ivar er ingen bonderomantiker som forherliger alt med bygda. Livet i Oslo har også vært bra. Det var godt å komme bort fra Svartdal i en periode. Men IT-konsulenten kjenner ikke snev av anger over at de nå har tatt valget om å bytte ut by med bygd. De kjøpte småbruket i fjor. Planen er å flytte inn neste sommer.

- Når jeg er hjemme en helg er det alltid lite fristende å reise tilbake til Oslo. Å dra fra Oslo er forløsende, sier Ivar.

Hanna-Christine forteller at vennene hennes har vært positive til at hun nå flytter til gards.

- De sier: «Åh, så koselig. Det har også jeg alltid drømt om.»

Tidligere i år slo Nationen stort opp at 800.000 nordmenn drømmer om småbruk. Ikke uventet var folk på bygda mest positive til å skaffe seg et bruk. Men mange byboere vil visstnok også ut på landet. Av meningsmålingen gikk det fram at 70.000 av Oslos drøyt 600.000 innbyggere kunne tenkt seg å flytte til et småbruk hvis de kunne velge fritt uten å ta hensyn til pris eller jobbutsikter. Den landlige lengselen ser man også på eiendomssidene til finn.no der «småbruk» er det mest brukte søkeordet. Så langt i år er det registrert 1,8 millioner fritekstsøk på «småbruk». Drømmen om et idyllisk liv på landet er et stort paradoks. Hvert eneste år forlater tusenvis av bønder sine bruk fordi de jobber seg halvt i hjel og ikke greier å leve av drifta. Så hva er det småbrukerdrømmen handler om i dag? Har folk latt seg blende av den TV-produserte bonderomantikken? Serier om det gode bygdeliv har vist seg å være de mest sette og slitesterke underholdningsprogrammene de siste årene. Det er over 10 år siden TV 2 sendte første sesong av «Farmen». I «Farmen» driver deltakerne en gård slik folk gjorde for 100 år siden. Programmet holder fortsatt koken. TV 2 har også holdt det gående med bonderomantikk i snart ti år. «Jakten på kjærligheten» er en av kanalens mest sette programmer noensinne. På NRK har hundretusener av TV-seere fulgt «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu». I fjor kastet TVNorge seg på bygdebølgen med «Gøy på landet». Denne høsten satser også TV3 stort på småbruk. Innspillingene ble ferdige i sommer. I «Småbruket» gir programleder Ivar «Ravi» Johansen byboere sjansen til å leve ut drømmen om et liv på landet. Deltakerne fordeler seg på to bygder. Til slutt skal bygdefolket bestemme hvem som vinner muligheten til å skape seg en framtid på et småbruk i deres bygd. Programleder Ravi har selv prøvd ut småbrukerlivet på en torp i Sverige.

- Det var veldig fint der. Men å være eiendomsbesitter medfører mye styr. Jeg følte jeg ble min egen vaktmester og ble stresset av det. Jeg er ikke så veldig praktisk anlagt.

Ravi forteller at «Småbruket» handler mye om reisen fra byen til bygda.

- Vi hadde mange fine diskusjoner. Hva vil det si å være nordmann? Hva er avslapning? Hva vil det si å være sosial? Hvordan forholder vi oss til andre mennesker?

- I byen er det sosiale livet veldig oppstykket og planlagt. Vi inviterer familie, venner og arbeidskolleger til ulike tidspunkter. I en bygd med 400 mennesker har man ikke de samme skillene mellom sosiale kretser.

Ravi solgte torpa i Sverige. Etter sommerens innspilling har han ikke fått mer lyst til å kjøpe seg et småbruk selv. Han liker livet i OBOS-blokka i Oslo, fri for «praktiske utfordringer».

- Småbruk er ikke helt meg. Men jeg er ydmyk overfor dem som velger å flytte til en bygd. Jeg vet at mange finner ro og avslapning i praktisk arbeid. Jeg tror det er en norsk ting.

- Leter du lenge nok, finner du en bonde i enhver nordmann.

Bjørn-Erik Øye, som jobber for Prognosesenteret, siterer tidligere statsminister, Odvar Nordli.

- Jeg tror Nordli har rett. Drømmen om småbruk og et liv på landet ligger latent i oss. Vi har alltid vært opptatt av røttene våre. Det ser vi også på den voldsomme etterspørselen etter hytter.

Øye har i flere år fulgt trendene på boligmarkedet tett.

- Sentral beliggenhet og nærhet til naturen er de viktigste kriteriene når nordmenn skal skaffe seg bolig.

Norge har i dag en svært høy sentraliseringstakt sammenlignet med andre land i Europa. Det store bildet viser altså at flere og flere trekker mot sentrale strøk. Men Øye tror høye boligpriser i byene kan forsterke mottrenden som går på å søke seg til landlige omgivelser.

- Jeg ønsker i hvert fall en slik trend velkommen. I dag går en ekstremt stor andel av inntekten til bolig. Hvor lenge kommer folk til å gidde det? Men de som vil bli småbrukere har samfunnsstrukturen mot seg. Det er vanskelig å få det til å fungere med jobb og unger når kommunikasjonstilbudet er bygget ned.

For Ivar og Hanna-Christine var pris en viktig faktor da de bestemte seg for å forlate byen. Med oppussing og oppgradering av hovedhuset vil den totale summen de må ut med komme på under én million kroner.

- Prisene i Oslo er en katastrofe. Skal du kjøpe bolig i dag må du være enearving til et imperium. Vi ville ha mer plass rundt oss. Da er det lettere å etablere seg i distriktene, sier Ivar.

Til tross for at tusenvis av småbruk rundt om i Norge legges ned hvert år, er det bare 200-300 bruk som ligger ute for salg på finn.no. Ifølge tall fra SSB er det i dag rundt 35.000 småbruk som ikke er bebodd på helårsbasis. Alle brukene som står og forfaller forsterker følelsen i mange bygder om at framtida er et annet sted. Slik var det også i Svartdal. Ivar husker alle ungkarene som bodde på brukene da han vokste opp.

- Det var en døende bygd. I dag er det barnefamilier på nesten alle brukene. Svartdal har våknet til liv igjen, sier Ivar.

I dag blir Svartdal trukket fram som en suksesshistorie fra Bygde-Norge. Det startet med «Småbruksprosjektet» som ble igangsatt på slutten av 90-tallet. Henry Mæland ledet prosjektet der målet var å få større tilflytting til småbrukene som sto tomme i Vest-Telemark.

- Det skjer noe på det mentale plan når man bor i en fraflyttingsgrend. Når det nesten bare er eldre igjen, blir det en erklært sannhet at bygda ikke er noe blivende sted. I Svartdal bodde det ungkarer på halvparten av brukene. Det var nesten ikke unger å se. Så kom det én ung familie, så én til. Da skjer det noe både med miljøet og kulturlandskapet, sier Mæland.

På slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet dukket det opp mange hippier på småbruk rundt om i landet. Lillebjørn Nilsen skrev sangen «Katt og kaniner»: Jeg sa til alle som jeg så: Denne asfalten blir for grå! Nå vil jeg ut å bygge og bo med katt og kaniner (...) Det var svette, det var blod! Og jeg fikk ingenting til å gro! (...)

Mæland tror fortsatt mange av dem som velger å bosette seg på småbruk er opptatt av å leve mindre materialistisk. Men han vil ikke kalle det en «frigjøringstrend» - slik tilfellet var på 70-tallet.

- De som kjøper småbruk er ofte ressurssterke folk med høy utdanning, god økonomi og som er villige til å ta drastiske beslutninger for å endre sine liv. Mange kommer fra byene rundt Oslofjorden. Det er ikke bare en bonderomantisk greie. Folk har tenkt nøye gjennom hva de vil.

En viktig del av småbruksprosjektet i Telemark var å registrere alle tomme bruk og komme i kontakt med eierne. Mæland tok utallige telefoner og oppsøkte mange av eierne.

- Mange har sterke emosjonelle bindinger til slektsgården. Det kan også være uenighet innad i familien som gjør det vanskelig å selge. En del eiere er ulykkelige fordi de opplever at det er mer plikt enn glede å holde småbruket ved like. Vi argumenterte med at bygdene trenger folk. I ettertid opplevde vi at eierne var lettet når beslutningen var tatt. Det er en viktig erfaring å ta med videre, sier Mæland.

Under prosjektet ble 120 av 650 kartlagte småbruk solgt. I dag har en rekke kommuner rundt om i landet startet lignende prosjekter som det i Telemark.

Frode Flemsæter, seniorforsker ved Bygdeforskning, var med på å lage en utredning som skulle gi svar på hvorfor så mange landbrukseiendommer blir stående ubebodde.

- Det var mye større omsetning av småbruk for 100 år siden. Folk var mer pragmatiske og vurderte nytteverdien. I dag er den følelsesmessige tilknytningen sterkere, sier Flemsæter.

En åpenbar grunn til at mange velger å beholde sine bruk, er rett og slett at folk har råd til det.

- En av mine kjepphester er at eierne må ta større ansvar for at bygdene ikke dør ut. Å få inn én ny familie i en liten bygd kan bety at skolen og lokalbutikken overlever. Det er påfallende mange eiere som ikke kjenner på dette ansvaret. Jeg mener det må stilles flere krav til passivt eierskap. Man kunne for eksempel skattelegge eiendom to og tre mer.

Det har også vært mye diskusjon om det er prisreguleringen på jordbrukseiendommer som har fått mange til å vegre seg for å selge. Funnene til Flemsæter og de andre forskerne viser at pris ikke er det avgjørende.

- Det spiller liten rolle om brukene er prisregulert. Prisen betyr først noe etter at beslutningen om salg er tatt. Det er slektas tilknytning til eiendommen som er den viktigste faktoren til at mange velger ikke å selge.

Flemsæter vil gjerne få fram at mange av småbrukene ikke er underlagt prisregulering eller odelslov, og enda flere er det blitt siden arealgrensen i konsesjonsloven og odelsloven har blitt hevet flere ganger de senere årene.

- Det viser seg at lovendringene har hatt begrenset effekt. Et småbruk blir fortsatt sett på som noe som bør gå i arv. Det er viktig at vi løser litt opp i båndene mellom slekt og eiendom.

- Vi ville selge mens vi ennå er oppegående.

Vi sitter i stua til Ingebjørg Barstad Holtar og Bjarne Holtar som solgte småbruket til Hanna-Christine og Ivar. Ingebjørg vokste opp i Svartdal og paret overtok småbruket etter hennes onkel i 1985. Det gamle bruket, som Hanna-Christine og Ivar skal flytte inn i, har stått tomt siden midten av 90-tallet.

- Det er positivt for hele bygda at det blir lys i husene, sier Ingebjørg.

Bjarne har brukt utallige timer på å sette det gamle bruket i stand.

- Å kjøpe småbruk er ingen enkel trend å kaste seg på. Jeg har hatt ganske mange timer der oppe.

Ingebjørg og Bjarne har ikke barn selv og har lenge ønsket at noen skulle ta over det gamle bruket.

- Da Ivar og Hanna-Christine ville flytte hit, var valget lett. Vi kjenner familien til Ivar godt og visste at det var folk vi kunne stole på.

De to parene med en generasjon imellom har allerede rukket å bli venner. Hanna-Christine og Ivar kan komme og gå når de vil. Har de glemt å kjøpe mat, er det bare å banke på hos Ingebjørg og Bjarne. Samholdet er visstnok godt i hele Svartdal. Det er ikke uvanlig at en sambygding står på tunet uten ærend av noe slag. Ivar liker at det er sånn.

- Når jeg flytter hit, vil jeg gjøre det på gamlemåten. Dra bort til folk og banke på døra. Det skal bli godt å slippe å sende 32 sms-er for å avtale et møte.

Ivar og Hanna-Christine snakker litt om leieprisene i byen.

- Helt horribelt, sier Bjarne og rister på hodet.

- Det er nesten fælt å høre, sier Ingebjørg.

Bjarne og Ingebjørg bodde rett ved en hovedvei nær Skien i over 40 år før de flyttet til Svartdal. Ingen av dem har angret. Ingebjørg kan savne et bedre kulturtilbud, men det er det. Bjarne savner ingenting. Her kan han drive med det han liker best: jakt og fiske.

Bygdedyret lever visstnok ikke i Svartdal. Men Ingebjørg og Bjarne innrømmer at de følger med fra vinduene når det passerer folk.

- Det er ikke negativt å være nysgjerrig, sier Ingebjørg og smiler.

Fra kjøkkenvinduet har Ingebjørg og Bjarne fri sikt til sine nye naboer. Men de lover å ikke blande seg i hva Ivar og Hanne-Christine kommer til å foreta seg der oppe på gården. Nå gleder de seg bare til at det skal bli lys i huset som har stått tomt så lenge.

Ordføreren i Seljord har klippet snora foran flerbrukshuset. Det er tid for kake og sprudlevann. Eivind Aase (27) og kona Sara (27) står utenfor huset sammen med sin lille datter Gunhild. Eivind forteller om det gode samholdet i bygda. Om vennskap som går på tvers av generasjoner. Om gamle som er unge i hodet. Om dugnadsånden.

- Vil du ha en badstu er det bare å hogge noen trær og sette i gang. Å ha prosjekter med venner er bedre enn å sitte på kafé og snakke piss. Det er ikke like lett å skape noe i byen, sier Aase.

27-åringen forteller at mange av hans venner er på utkikk etter et småbruk.

- Hvis det hadde blitt lagt ut et bruk for salg her i dag, vet jeg om minst 15 som ville vært klare til å slå til.

Aase er oppgitt over eiere som sitter på ubebodde bruk.

- Det er helt håpløst at de blir stående tomme. Jeg blir gal av å tenke på det. Det er vel en holdning at man må holde på det som har vært i slekta. Jeg skjønner det og ville sikkert tenkt sånn selv hvis jeg eide et bruk. Men det er frustrerende.

Bjørg Minnesjord Solheim er også til stede på åpningsfesten. For 10 år siden kjøpte hun seg et småbruk i Svartdal. Solheim brukte mange år på å ta den endelige beslutningen om å flytte fra Oslo. Hun ville ikke overføre egne drømmer på barna, og ventet til de hadde flyttet ut.

- Det var en lang prosess. Jeg levde et godt liv i Oslo. Samtidig kjente jeg på at jeg ville noe annet.

Jula 2001 flyttet hun til Svartdal med sin mann. Sammen skulle de sette bruket skikkelig i stand og begynne med geiter. Mannen ble syk og døde kort tid etter at de hadde kommet seg på plass i sitt nye hjem. For Solheim var det uaktuelt å returnere til Oslo.

- Selv om jeg ble alene, har jeg aldri kjent meg ensom i Svartdal. Jeg opplever det som mer sosialt her enn i byen.

I dag driver Solheim spinneriet Telespinn som ligger på gården. Det har vært krevende år med lange arbeidsdager, men hun har ingen planer om å gi seg.

- Når jeg ser folk på min egen alder i Oslo, synes jeg de virker så slitne. Selv tenker jeg at jeg aldri skal bli pensjonist, sier Solheim.

Nedenfor flerbrukshuset har noen fyrt opp grillen. Ivar og Hanna-Christine sitter sammen med sine kommende naboer og gamle venner. Det nygifte paret er fremdeles usikre på hva de har begitt seg ut på. Verken Ivar eller Hanna-Christine har skaffet seg jobb på sitt nye hjemsted. Men de tror det ordner seg. De er ikke karrieremennesker og tar livet som det kommer.

- Vi vet ikke helt hva vi går til. Men det vet man jo aldri - uansett hvor man flytter.