I takt med generell velstand øker antallet personer som velger å bo alene i den rike del av verden. Tall fra Statistisk sentralbyrå avslører at 40 prosent av dagens norske husholdninger er enpersonhusholdninger, og av de snaut 3,8 millioner innbyggerne i landet som er over 18 år, bor 23 prosent alene. Blant menn er andelen fordoblet siden 1980, og blant kvinner har økningen vært 34 prosent. Dette gjør Norge til nummer to i Europa blant land med flest aleneboere. Sverige topper listen med hele 47 prosent. Likevel er det å bo alene noe vi snakker lite om.
Det moderne mennesket
For ikke mange tiår siden ble det å være enslig sett på som unaturlig og litt trist. Nå har aleneboeren blitt selve symbolet på det moderne mennesket som vil være fritt, uavhengig og selvrealiserende. Likevel diskuteres det sjelden hva det vil si å være alene. Vår litteratur er full av fæle historier om eneboere, som romanen om Robinson Crusoe som anses som en skrekkhistorie helt til han finner det første fotavtrykket på stranden. Det er også en velkjent straffemetode å isolere et menneske i ensomhet. I oldtida ble forvisning til isolat betraktet som den strengeste straffen, nest etter dødsstraff. Og i greske tragedier blir et liv alene omtalt som en skjebne verre enn døden. Men hva er årsaken til at så mange i vår del av verden nå velger alenetilværelsen?
- Det er et sammensatt bilde som har noe med utbyggingen av velferdsstaten og generell rikdom å gjøre, sier Anders Barstad, forsker på demografi og levekår ved Statistisk sentralbyrå.
Barstad er sosiolog med hovedinteresser innen generell levekårs- og velferdsutvikling, psykisk helse og sosiale relasjoner og har skrevet om levekår i norske storbyer og i Norge sammenlignet med andre land. Han peker på samboerpraksis og det faktum at vi etablerer oss senere enn før som en årsak.
Ustabile forhold
- Parforhold er blitt mer ustabile, blant annet fordi folk lever i samboerforhold og samboerforhold er mer ustabile enn ekteskap. Med flere samlivsbrudd opplever folk nå å ha flere aleneperioder gjennom livsløpet. Noen ender med å inngå nye forhold etter et brudd, særlig menn kommer inn i nye forhold relativt raskt. Men kanskje er terskelen for å flytte sammen igjen høyere etter et brudd. Det vi ser, er i hvert fall at mange velger å inngå kjæresteforhold uten å flytte sammen etter et samlivsbrudd, sier Barstad.
Høyere krav til utdanning og økonomi gjør at vi venter lenger med å etablere oss. Studenter og unge uetablerte velger skyhøy husleie framfor å bo med familie eller i bofellesskap. Kjærestepar velger å bo hver for seg. Fraskilte velger sololivet framfor nye samboerforhold. I tillegg lever vi lenger, og siden kvinner lever lenger enn menn, er det å vente at mange også vil oppleve alderdommen alene.
Vår iboende trang til å klare oss selv er en sterkt medvirkende faktor.
Sterk uavhengighet
- Uavhengigheten er noe som står veldig sterkt i oss. Det er eldre som ikke ønsker at familien skal ta hånd om dem fordi de ikke vil være til byrde. Kombinert med at vi har et godt utbygd omsorgsapparat - i hvert fall om vi sammenligner med mange andre land - gjør det at vi ikke trenger å ta oss av gamle og syke foreldre slik det var vanligere at man gjorde før og som folk i andre deler av verden gjør.
Å trives alene er ikke det samme som at man er egoistisk eller ikke vil ta ansvar for andre.
- Levekårsundersøkelsene viser at kontakten med venner og familie ikke er noe mindre blant dem som bor alene. Så det er ikke slik at aleneboere isolerer seg. De engasjerer seg i samfunnet og tar del i flere sosiale aktiviteter.
Kontroll
- Ensomhet er mer utbredt blant folk som bor alene enn blant dem som deler husholdning med ektefelle eller samboer. Men det er ikke slik at de fleste som bor alene er ensomme, sier Barstad.
- Å bo alene er ressurskrevende, du er litt mer sårbar når du må klare alt selv. Du er mer avhengig av å ta initiativ selv. Blir du arbeidsledig, er det ingen å lene seg på som kan hjelpe til å dra lasset. Blir du syk, må du selv skaffe hjelp og ordne deg. Vi ser at dårlig økonomi og dårlig psykisk helse er litt vanligere blant aleneboere enn blant par. Og det er flere aleneboere som røyker, selv om dette ikke nødvendigvis skyldes at de bor alene, sier Barstad.
Han mener økningen av enmannshusholdninger til syvende og sist handler om kontroll, at moderne mennesker ønsker å styre over sine liv selv.
Vi har snakket med fire personer som bor i Oslo om hvorfor de foretrekker å bo alene.
Espen Ophaug (39) bor alene i leiligheten på Tøyen, og i dag er det vaskedag. Man kan speile seg i parketten.
- Jeg har vært singel i ti år nå. Det er blitt normalen. Etter å ha delt livet med noen, tror jeg kanskje man legger lista litt høyere for hva som skal til før man går inn i et nytt forhold. Skal man inn i noe nytt, må det liksom være bedre enn forrige gang. Dessuten er det så mye stress å etablere nye samboerforhold. Jeg tenker ofte at det er greiere sånn som det er.
Innredningen er et pågående prosjekt, han har nettopp kjøpt nye hyller på IKEA og ny komfyr.
- Det er derfor den gamle ovnen står sånn midt på kjøkkenet, jeg pleier ikke ha det sånn til vanlig, unnskylder han og serverer nytraktet kaffe. Forteller at han trives på godt kjøkkenet.
- Jeg lager ikke treretters til meg selv hver dag, men synes det er hyggelig å lage mat til gjester. Noen ganger får jeg sånne rykk og lager ordentlige, hjemmelagde kjøttkaker med brun saus bare til meg selv, smiler han.
Jobben på Rådhuset medfører mye møtevirksomhet på ettermiddagen og kvelden.
- For meg er det utrolig tilfredsstillende å kunne jobbe så mye jeg vil uten å måtte ta hensyn til en som sitter hjemme og venter. Skal man ha en partner, må det være en som enten jobber med det samme eller er veldig forståelsesfull og selvstendig.
Omgangskretsen består både av par og single, men parkulturen kan fort bli litt kjedelig for en singel mann.
- Jeg gjør helt forskjellige ting med mine single venner og parvenner. Parvenner inviterer jeg hjem på middag og rødvin, mens med de single er det party og ut på byen.
Han kan fort bli litt svett av folks unger og ungeprat, og han har selv aldri drømt om egne barn.
- Når jeg ser på parvenner som har barn og hvor slitne mange av dem er, misunner jeg dem ikke i det hele tatt. Jeg vet det ikke høres så bra ut, men jeg liker faktisk ikke barn noe særlig, ler han og legger fort til:
- Jeg respekterer dem som vil ha barn, men selv har jeg aldri ønsket det. Når du er homofil, så har du på en måte avfunnet deg med at et A4-liv med mann og barn ikke nødvendigvis er med i livsplanen. Derimot er det store sjanser for at du vil ende opp som singel, og da innretter man seg deretter, sier han, men understreker at han aldri føler seg ensom, til det er han for sosial.
Han frykter verken å bli syk eller gammel som singel.
- Jeg har venner i et veldig stort aldersspenn. Homofile vet at det er store sjanser for at de kommer til å bli gamle alene og er veldig flinke til å være sosiale, ta vare på vennene sine og behandle dem som familie.
Selv har han hatt en rekke kortere forhold, men de ender brått når kjæresten blir litt for husvarm.
- Blir det hintet om å flytte sammen, trekker jeg meg fort. Det er OK å overnatte og kanskje sette igjen tannbørsten, men du må ikke komme trekkende med kofferten din etter to uker. Da får jeg panikk, smiler han.
- Jeg føler meg ikke sær, men har kanskje lagt til meg en del vaner som kan være vanskelige å justere. Å komme sent hjem, ta noen øl med venner og kolleger og stå opp akkurat når du selv vil på en lørdag, slike ting. Å måtte gi opp den friheten sitter langt inne. Selvsagt kan det hende at jeg flytter sammen med noen i framtida. Da må vi ha såpass god plass at vi kan gå inn på et rom og være for oss selv når vi har behov for det. I denne leiligheten ville det bli altfor tett, så det er helt uaktuelt, sier han og peker på favorittkroken i vinkelsofaen:
- Der kan jeg sitte med et glass rødvin og se fire-fem episoder av «How i met your mother». Uten at noen klager.
Milica Ofstad har bodd i Oslo siden 1967. Hun kom hit fra det tidligere Jugoslavia for å gå på på sommerskole, tok utdanning som sykepleier og skulle jobbe på Ullevål sykehus i ett år. Jobben ble til fast ansettelse. Hun har vært gift to ganger, men er i dag singel og bor alene på Grünerløkka i Oslo. Men snart flytter hun inn i en splitter ny leilighet i Kværnerdalen, med utsikt over Bjørvika.
- Jeg har bodd alene siden 90-tallet. Når du går ut av et forhold, er ikke det første du tenker på å gå rett inn i et nytt, sier hun bestemt.
Hun har tenkt mye på hvorfor forholdene hennes ikke varte, om hun kunne ha gjort noe annerledes.
- Når man har prøvd to ganger og ikke fått det til, blir det jo til at en reflekterer over hva det er som gjorde at det gikk slik det gikk. Jeg har spurt meg selv hva jeg egentlig vil i livet mitt nå. Vil jeg bruke mer tid på enda et forhold? Da har jeg kommet fram til at siden vi kun har et visst antall timer i døgnet til rådighet, vil jeg prioritere å bruke tiden på familien og på jobben min som jeg er veldig glad i. Jeg vil ikke gape over mer enn jeg makter.
- Jeg tror det er der mange av dagens unge gjør feil, de tar på seg for mye. De skal liksom gjøre seg gjeldende overalt - være den beste samboeren, beste mor eller far, gjøre fantastisk karriere, markere seg i samfunnet, være flink til å lage mat, se bra ut. Da blir livet en olympisk øvelse. Når fasaden sprekker, klarer man kanskje ikke redde forholdet.
Til daglig jobber Milica Ofstad som rektor på Holtet videregående skole. Hun er vant til å ha mye folk rundt seg.
- Jeg har 500 elever, og om bare ti prosent av dem ønsker å snakke med meg eller få en bit av meg i løpet av en dag, så er det nok. Jeg orker ikke være så kjempesosial når jeg kommer hjem. Det jeg pleier å gjøre da, er å roe ned, lage meg ordentlig middag - alt fra bunnen av - og spise godt i ro og fred. Når det passer meg. Det er det som er det beste med å bo alene; jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.
- Jeg vil ikke glorifisere alenelivet. Man griper seg av og til i å tenke: Hva om jeg skulle bli syk midt på natten og kanskje ikke klare å ta telefonen? Men det er nok likevel dette livet som passer meg best. Jeg kunne ikke tenke meg å skulle være avhengig av mine egne barn.
Om noe irriterer, så er det at alt skal være dyrere for single. Særlig om de velger å reise på ferie alene.
- Noen synes det er rart at jeg vil reise alene, men jeg trives med det. Dersom jeg vil snakke med noen, gjør jeg det. Vil jeg bare være for meg selv, gjør jeg det. Det er ikke det at jeg skal slå hæla i taket og skeie ut, men jeg vet hvordan jeg vil ha det.
Milica Ofstad er klinkende klar på at hun ikke kommer til å flytte sammen med noen igjen. Om hun skulle gått inn i ekteskap nummer tre, ville det blitt enda en familie å holde styr på. Hun vet det er utfordrende.
- Det blir så mange å ta hensyn til, særlig i dag da alt skal være så idyllisk og alle liksom skal gå så godt overens med alle. Vi vet jo godt at sånn er det nødvendigvis ikke.
- Hva skal jeg forresten med en gammel mann som jeg kanskje til og med må pleie om noen år? Hva skal vi drive med, skal vi dele pillebrett og resepter, da? Jeg tror på kjærligheten, men når den første forelskelsen har lagt seg, er det andre ting som trer inn, og da må man jobbe for forholdet. Men noen ganger kan det rett og slett bli for mye jobb. Nok er nok.
Rune Simonsen (52) takket farvel til familielivet for godt i 1993. Da flyttet han og hans daværende samboer fra hverandre, og siden har han ikke ønsket å bo sammen med noen. Datteren Isabel har bodd hos ham litt av og til, men stort sett har det vært bare ham.
- Jeg har hatt flere kjærester, men jeg kjenner at jeg nærmest får pusteproblemer om det blir snakk om å selge leiligheten og flytte sammen. Jeg har ikke vært i nærheten av tanken på å selge hjemmet mitt. Men så har jeg vel kanskje ikke funnet den rette, da, smiler han lurt.
- Noen ganger, når jeg har bodd hos en kjæreste en uke eller lenger, blir jeg ganske rastløs. Da vil jeg hjem. Jeg er sikkert ikke lett å bo sammen med, jeg heller. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg liker å gjøre som jeg selv vil. Orker ikke mas.
Rune Simonsen bor i samme leilighet på Lambertseter som han vokste opp i sammen med tre søsken. Han har satt sin stolthet i å pusse den opp og gjøre den til et trivelig hjem.
- Vi mistet foreldrene våre tidlig, og siden eldstebroren min dro til sjøs, var det jeg som tok meg av de to yngste. Da var jeg rundt ti år gammel. At jeg fikk et stort ansvar så tidlig, gjorde meg selvstendig. Du blir vant til å greie deg selv og trives med det. Jeg får aldri panikk bare fordi jeg er alene. Man har da venner og mobiltelefon.
I klesskapet ligger bunker på bunker med nye skjorter, fortsatt med prislappene på. Skreddersydde designerdresser henger på rekke og rad, det er pinlig orden i sakene.
- Jeg liker å ha det ryddig, holde orden. Jeg rer opp sengen hver dag, lager alltid ordentlig mat. Er faktisk blitt ganske flink til å lage mat, om jeg skal si det selv. Flinkere enn mange av kjærestene jeg har hatt, i hvert fall.
Stua domineres av en diger flatskjerm og en stresslesstol med multifunksjoner og massasjeapparat.
- Her pleier jeg å sitte med dyna mi og et glass vin og se på TV. Så sovner jeg og våkner midt på natta mens TV-en surrer og går. Det er sånt du kan gjøre når du er aleine. Ingen som blir sure. Det beste med denne livsstilen er at det ikke er noe stress. Vil jeg ta en øl med gutta, trenger jeg ikke si ifra til noen. Jeg kan henge opp en diger 42-tommers flatskjerm på soverommet, slenge meg på senga med en pizza, og ingen bryr seg. Sånt bytter man nødig bort. Hadde jeg hatt en samboer, tror jeg neppe hun hadde satt pris på en som lå og kikket på OL-sendinger fra den andre enden av kloden om natta. Men sånne ting gjør altså jeg.
Et par ganger har det streifet ham at sololivet kan være en utfordring. Som da han hadde en alvorlig arbeidsulykke for noen år siden. Han falt ned fra en høyspentmast og ble liggende med gipset arm og bein i ukevis.
- Sykehuset ville ikke sende meg hjem fordi jeg bodde alene, og truet med å sende meg på aldershjemmet borte på senteret her. Da fikk jeg panikk og forlangte å bli sent hjem. Med en eneste gang! Isabel kom innom og hjalp meg, jeg synes det gikk bra. Det er selvfølgelig en utfordring å bli alvorlig syk når du bor alene, så jeg prøver å passe godt på meg selv, spise bra, shoppe, ha det trivelig. Isabel er fantastisk selskap, vi shopper sammen, drar på ferie sammen. I dag skal vi til frisøren og klippe oss sammen.
- Det er klart jeg tenker på hvordan det vil bli å bli eldre alene. Men man kan vel ha venninner og dra på turer sammen selv om man ikke bor sammen? Jeg tenker som så: Jeg har bodd i samme leilighet bestandig, jeg har hatt samme arbeidsgiver siden jeg begynte å jobbe. Da får det ikke hjelpe at jeg ikke har fått til kjærligheten. Jeg har god økonomi, kjøper meg akkurat hva jeg vil, har en jobb jeg trives i og ei flott datter. Da er jeg fornøyd.
Hege Johannessen (47) har budskapet «Skal du gå alt‘a gudskjelov!» malt over entredøren.
- Det er i grunnen sånn jeg er, det er hyggelig at folk kommer, men det er også deilig når de går, sier hun og tar imot oss i leiligheten på Lambertseter som hun kun deler med to katter.
- Jeg stortrives, har etter hvert fått det akkurat slik jeg liker det. Bare tanken på å skulle slippe til et annet menneske her, nei, det er nesten ikke til å holde ut, ler hun og grøsser.
Hun flyttet hit etter et samlivsbrudd for fem år siden. Tanken på å gå inn i noe nytt samboerforhold blir mindre og mindre attraktiv.
- Jeg er sosial, har masse venner som jeg liker å gå ut med og storkoser meg når jeg kan invitere en venninnegjeng hjem på middag. Da kan vi bli sittende og drikke vin og skravle ut i de små timer. Vi er også en gjeng som drar på ferie sammen. Det er det som er så fint med å bo helt alene - jeg kan gjøre hva jeg vil når jeg vil uten å måtte ta hensyn til noen. Vil jeg sove lenge på søndag, så gjør jeg det. Vil jeg stå opp grytidlig og drikke kaffe med soloppgangen, gjør jeg det. Kommer jeg seint hjem fra byen, er det helt ok. Ingen bryr seg. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg hadde taklet det nå om jeg hadde måttet begynne å ta hensyn til et annet menneske igjen.
Det kan ofte bli lange dager på jobben, og da synes Hege det er godt å komme hjem og stenge verden ute.
- Jeg trives egentlig veldig godt i mitt eget selskap. Noen ganger når jeg har vært borte på besøk, kan jeg bli helt yr og glad inni meg når jeg vet jeg skal hjem til en folketom leilighet der jeg kan være helt alene. Et sted der alt ligger der jeg selv har lagt det og jeg kan være så usosial jeg bare vil. Det er noe med en visshet om at jeg har min egen hule, et sted å trekke meg tilbake, det får meg til å føle meg trygg.
For øyeblikket har hun en kjæreste, men å flytte sammen med ham vil hun ikke. Det har hun vært helt tydelig på.
- Han bor utenbys, og det ville være helt uaktuelt for meg å flytte dit sammen med ham og barna hans. Han er her når han har barnefri, og så hjemme hos seg selv når det er hans tur til å ha barna. Det passer meg ypperlig. Jeg har ikke lyst til å flytte sammen, og hvert fall ikke med en mann som har barn fra tidligere forhold. Det kommer ikke på tale. Jeg ønsker meg ikke barn og vil helst ikke forholde meg til andres barn heller.
- Man forandrer seg hele livet, og det er ikke sikkert jeg kommer til å tenke det samme om ti år. Men slik vi har det nå, syns jeg får vi det beste av begge verdener - vi ser hverandre når begge har fri og slipper hverdagskonflikter over skitne sokker, regninger og gammel oppvask.
I kjøleskapet til Hege Johannessen er det som oftest ganske tomt, til nød kan det stå en flaske Pepsi Max sammen med ketsjupen og sennepen. Hun synes ikke om å lage store måltider til seg selv og går for lettvinte løsninger.
- Jeg er like lite glad i å lage mat fra bunnen som jeg er i husarbeid for øvrig. Det ender som oftest med at jeg handler noe lettvint som jeg spiser foran TV-en. Fjordland og Toro er konge!
Internett bruker hun kun sporadisk, sjekker Facebook og ser om det er noe nytt med folk. Men surfer sjelden på nettet ellers og chatter ikke. Da foretrekker hun å snakke med en venninne i telefonen.
- Jeg fryder meg aller mest når jeg kan slenge meg på sofaen med en god bok eller se deilig trash-TV. Og fjernkontrollen er bare min! Her går det i gode serier og store doser doktor Phil!
sissel.hoffengh@dagsavisen.no
