– Ja takk, da kan jeg kan få en Pepsi Max, jeg da, sier Toujar «Tooji» Keshtkar til kelneren på Etoile og smiler ekstra blendende og hvitt og Ashton Kutcher-aktig til henne.

Så blir han ivrig:

– Hvis ikke dere har hylleblomst, da?

– Eh, nei, hva er det, spør kelneren usikkert, men greier ikke la være å smile varmt tilbake.

– Hylleblomst, vet du ikke hva det er? Det er blomsteressens! Det må du bare prøve, det er kjempegodt! Men jeg tar også røkelaks og eggerøre, og brød. Grovt brød. Takk skal du ha!

Tooji smiler strålende til kelneren igjen, som forsvinner med en litt ulykkelig mine som sier: «Hvorfor i svarte har vi ikke hylleblomst? Hvorfor? Hvorfor?»

For det er noe med Tooji akkurat nå som gjør at folk får lyst til å gjøre ham litt ekstra til lags, noe udefinerbart som får små barn til å stimle rundt ham straks han viser seg utendørs. Ikke bare er han blitt rikskjendis i løpet av våren og Norges håp i Eurovision Song Contest i Baku neste uke – folk på nettet har også helt rett i at han ser ut som en blanding av Ashton Kutcher og Aylar Lie. Men Tooji er også så hyggelig og blid at du kan smør‘ han på brødskiva, som vi sier nordpå. Tooji er ikke typen til bare å håndhilse – han går like godt rett på den varme, store bjørneklemmen med en gang, selv om han strengt tatt aldri har truffet deg før.

Like etter kommer kelneren tilbake med Pepsi Max og en tallerken med et digert røkelaks- og eggerøresmørbrød med topp på. Det ser virkelig flott ut.

– Dette er vinnerlaks, skjønner du, sier hun skøyeraktig til Tooji.

Tooji takker, men får plutselig øye på en han kjenner ved bardisken. Han ser ham akkurat idet Dagsavisen spør om han er like blid absolutt hele tida.

– Jeg tror faktisk det! Det ligger vel litt i min natur, det, å være blid … Å, unnskyld, jeg MÅ bare bort og si hei!

Han løper bort til en som viser seg å være hans tidligere arbeidskollega fra asylmottaket på Torshov og klemmer ham voldsomt.

– Faen, så godt å se deg, sier kollegaen, han virker rørt.

– Lykke til i Baku, da!

Når dette leses, er Tooji for lengst på plass i MGP-sirkuset i Baku i Aserbajdsjan, antakelig i full gang med sceneprøver. Torsdag stiller han i semifinalen som nummer 16 av 18 deltakerland med låten «Stay», i det som regnes som et ganske tøft heat. Østeuropeiske land som Serbia, Bosnia, Makedonia og Slovenia er alle kjente for å stemme på hverandre, og selv om Tooji allerede kan se for seg at han står på scenen under den store finalen 26. mai, den dagen han fyller 25 år, er det semifinalen han egentlig er urolig for.

– Jeg er nok mest spent på den, sier han, mens han begynner å gumle i seg smørbrødet. Små klumper av eggerøre begynner straks å drysse ned på gulvet rundt ham.

– Se, som jeg søler, da?! Men kommer jeg forbi semifinalen, så tror jeg at jeg vinner hele greia.

Han sier det så rolig og så selvfølgelig.

– Det er andre land med også, vet du?

– Hæh! Er det det?! spør Tooji halvkvalt med munnen full av eggerøre og later som om han blir veldig forskrekket.

– Tenk hvis det går med deg i finalen som med Didrik Solli-Tangen? 20. plass eller noe sånt?

– Har Bettan greid det og Alexander greid det, så skal jeg greie det også, sier Tooji rolig og tenker altså på intet mindre enn Boobysocks-triumfen i 1985, samt Alexander Rybak og hans suverene «Fairytale»-seier i 2009.

– Men de svenske MGP-ekspertene har ikke særlig tro på deg? De syns du synger surt, og at låten din bare er sååå 2007?

– Den mobbingen der er jo litt gøy, da! Det viktigste er at jeg og Loreen, som synger «Euphoria» for Sverige, har et godt forhold, og vi to bare ler av dette! Så er du gæren, jeg tar meg ikke nær av det. Er ikke krangelen med svenskene før MGP blitt en årlig tradisjon, da? Den gjør meg bare enda mer pumpet opp: «Å, så det er DET dere tror? Vi får nå se på det, da!»

– De «beskylder» deg også for å være en «Eric Saade-wannabe», en dårlig kopi av deres MGP-mann i fjor?

– Jeg vet det. Eric Saade, jeg ser liksom ikke den, verken musikkmessig eller utseendemessig. Hvis jeg hadde gjort det, så hadde jeg innrømmet det selv! Loreen blir jo også «beskyldt» for å ligne på Maria Mena, så ... men altså, det er tre mennesker folk gjerne sier jeg ligner. Det er Aylar Lie, det er Atle Pettersen (i alle fall i smilet), og hvis jeg hadde hatt litt lengre hår: Han der Ashton Kutcher.

Tooji teller på fingrene.

– Ja, det er de tre!

– Hva syns du selv, da?

– Jeg syns jeg ser ut som en god blanding av Tooji.

– Hva med personligheten din, hvem av foreldrene dine er du mest lik?

– Mor. Jeg er en mer rasjonell versjon av mor!

Toojis mor, den tidligere politiske aktivisten Lily Bandehy (62), ble rikskjent som den stolte mammaen som gråt hemningsløst av glede foran TV-kameraene da sønnen vant den norske finalen, mens hun jublet: «Thank you, Norway! Thank you!». Hun er ellers kjent som samfunnsdebattant, og i 2003 kom hun med en bok om sitt liv, med tittelen: «Jeg kommer fra Iran». Der forteller hun om sin oppvekst i Iran fram til ayatollah Khomeinis islamistiske revolusjon i 1979, om sin virksomhet som politisk opposisjonell og om frykten for at de eldste sønnene hennes skulle bli sendt ut i krigen mot Irak. I 1988, da Tooji var ett år gammel, la hun ut på en farefull flukt gjennom Europa sammen med familien og havnet til slutt i Norge. Hun legger ikke fingrene imellom når hun beskriver hvor vanskelig det var for henne de første årene i Norge som alenemor med fire sønner. Spesielt vanskelig var det å takle at den yngste sønnen, Tooji, ble mobbet.
Barna på lekeplassen ville ikke leke med «pakkisen» fra Iran, og de første skoleårene ble han systematisk plaget både fysisk og psykisk av de andre elevene. «Han er en selvstendig og sosial gutt, han begynte på skolen i god tro og gikk hver dag fram og tilbake alene. Og ble mobbet både på skolen og på skoleveien», skriver moren. Da Tooji i vår var gjest i «Skavlan», skildret han med en viss humor hvordan han gjemte seg i busker for å slippe unna plageåndene.

Foreldrene var blitt skilt, og faren bodde i Telemark, så Tooji så ham ikke så ofte. «En dag var minstemann sammen med klassen sin i kirken og tegnet Jesus på korset. Denne tegningen avslørte smerte og tristhet», skriver moren. «Jeg snakket med sønnen min og spurte hvordan han hadde klart å få fram slike sterke, triste følelser. Han svarte med barnestemmen sin at det var slik han følte seg».

Moren tolket dette som at han savnet en pappa som kunne beskytte ham mot plageåndene. I senere intervjuer har hun også sagt at hun selv forsømte Tooji. Hun tok mange nattevakter for å forsørge familien og var for mye borte fra den yngste, syns hun.

– Dette er ting som hun bærer på, ikke jeg, sier Tooji med et lite smil.

– Jeg har sagt det til henne mange ganger: Jeg syns hun ga meg en fin barndom. Jeg er takknemlig for det hun gjorde for meg. Men kanskje alle mødre har det sånn, at de bebreider seg selv for noe? Jeg får lyst til å si: «Ah, slutt å være en sånn dramaqueen! Det er i så fall jeg som skal si dette, ikke du!»

Da Tooji til slutt fikk så stor angst for å gå på skolen at han utviklet epileptiske anfall, fikk han bytte skole. Årene på Steinerskolen på Hovseter ble bra, og da han begynte på dramalinja på Hartvig Nissen på videregående, var han allerede i ferd med å bli den Tooji han framstår som i dag: Overhodet ikke folkesky, men utadvendt og sosial, nesten overstrømmende hyggelig og veldig kreativ. Han var et stort tegnetalent og drømte egentlig om å bli skuespiller.

– Du var ganske intens, sies det?

– Det kunne nok bli litt mye! Jeg har liksom ikke det filteret mange andre har. Jeg er veldig åpen. Jeg bare er sånn. Syns jeg noen ser fin ut i en genser, sier jeg det med en eneste gang: «Å, så fin du var i den genseren!». På ungdomsskolen og på videregående kom jeg jo der med hele hjertet mitt i hånda. Så ble man jo såret, og jeg tenkte: «OK, jeg skal kanskje ikke komme der med hele hjertet mitt i hånda. Men man kan jo gi folk kjærlighet likevel!». Selv i dag kjenner jeg at jeg har en slags naivitet i meg, jeg kan fortsatt ikke få meg til å tro at folk lyver. Jeg er ellers veldig ærlig med meg selv. Jeg prøver å lære noe av alt jeg opplever, uansett hvor tungt det er, sier Tooji, som opplevde voldsomme jenteforelskelser på videregående.

Men da som nå er det folk som lurer på legningen hans. Er han streit, er han homse, er han bifil, eller hva, spør folk hverandre på YouTube.

– Ja, jeg vet folk er opptatt av legningen min. Men det der har da ingenting med meg eller musikken min å gjøre. Jeg er en barnevernspedagog som driver med musikk. Da skjønner jeg ikke hvorfor folk vil vite hva jeg gjør i senga, sier Tooji, som har hatt en litt underlig vei fram til MGP-scenen i vinter.

Han har aldri drevet med sang, men har vært fotomodell, programleder i MTV, jobbet i barnehage og i asylmottak, og er nå altså kjent som landets mest glamorøse barnevernspedagog. Han er fortsatt ansatt i barnevernet i Oslo kommune, og det er blitt sagt at Toojis tre minutter på Skavlan gjorde mer for Bufetat enn all verdens påkostede omdømmekampanjer. «Jeg vet jo at det jobber dyktige i folk i Oslo kommune, men dette var nesten litt i overkant», skrev Oslo-ordfører Fabian Stang på Facebook etter at Tooji hadde vunnet Grand Prix, og ga ham fri mandagen etter for å feire seieren. Tooji dro på jobb likevel. «Grattis! Vi digger deg!» hadde kollegene skrevet på en plakat da han kom tilbake på jobb.

– Min oppgave i livet er å fronte barn og unges rettigheter. Det at jeg har fått en kjent stemme nå, gir meg en mulighet til å snakke deres sak, sier Tooji.

Tooji jobber i dag med ettervern, men har et særlig hjerte for asylbarn. Han var selv et asylbarn da han kom til Norge og bodde på mottak den første tida sammen med moren da hun kom som politisk flyktning fra Iran. Nå skal han altså representere Norge i et diktatur som ikke er stort bedre enn det moren flyktet fra.

– Jeg er ikke redd for å si at Aserbajdsjan driver med undertrykkelse. Det ville være hyklersk av meg å være redd for det når jeg tenker på alt mor og far har ofret. Samtidig innser jeg at Aserbajdsjan er et komplekst samfunn som jeg ikke kan nok om. Men det jeg kan si noe om, er de verdiene jeg mener alle samfunn burde være basert på: Demokrati, frihet og likestilling. Jeg kan også uttale meg om hvordan min familie måtte flykte for at jeg skulle få disse mulighetene. Og jeg vet at når jeg kommer dit ned, vil det være fullt propagandaopplegg. Folk kan si at dette ikke er et politisk spill: Jo, klart det er et politisk spill! Dette er en sjanse for Aserbajdsjan til å promotere seg selv som et europeisk land. Men først og fremst skal jeg ned dit for å synge.

– Og mamma blir med?

– Mor kommer ned. Alle brødrene mine kommer. Og far. Og min eneste gjenlevende tante fra Iran. Det har alltid vært min drøm å treffe henne igjen, å se henne en siste gang. Mor får ikke lenger lov til å reise tilbake til Iran etter at hun skrev den boka, men nå får hun treffe søsteren sin igjen, for første gang på 13 år! Å, herregud, se, nå søler jeg alt mulig her, bare jeg tenker på det! Oops!

Det er nå Tooji begynner å søle eggerøre for alvor. Og plutselig detter også gaffelen hans på gulvet.

– Hvorfor ramler alt ned rundt deg?

– Jeg vet ikke! Jeg føler ikke at jeg rørte noe heller!

Hans venninne kelneren kommer ilende til med nytt bestikk.

– Det er veldig tungt, det bestikket, så det var ikke din feil, sier hun trøstende.

– Takk! Hvor var jeg, jo: Selv om hele familien min kommer, så får jeg ikke så mye tid til å henge med dem. Jeg er i Baku for å jobbe. Jeg skal tross alt ned og vinne for et land!

Tooji er kjekk nå, men for ett år siden var det ingen selvfølge at han hadde turt å representere Norge på denne måten.

– Ta 17. mai. Jeg følte meg alltid som en outcast på den dagen. Alt skulle være så norsk, og jeg ble fra første dag på barneskolen fortalt at jeg ikke var det. På 17. mai følte jeg meg derfor ganske dum, som en fake. Jeg var han som liksom ikke helt turte å vifte med flagget. Jeg ville heller stenge meg inne, jeg fikk litt angst, egentlig. Helt til 22. juli i fjor, da jeg sto der i rosetoget. Jeg så bort på en pakistansk familie, og for første gang følte jeg at vi var norske, vi også. Vi hadde alle opplevd noe vondt sammen. Der og da ble min norske identitet dannet. Tidligere var jeg så rotløs, og på ferie i Iran følte jeg meg som en alien. Men nå føler jeg meg helt sånn: «This is my flag!» Ja, for min del kan jeg gjerne tatovere flagget her! sier Tooji og peker på overarmen sin.

– Og når folk sier: «Du er perser, du kan ikke representere Norge i Grand Prix», da tenker jeg: «Fuck it!». Jeg er også norsk, selv om jeg ikke har blondt hår og lusekofte, sier Tooji og skyver dramatisk fra seg tallerkenen. Den er tom nå.

– Og nå er du heldigvis ferdig med eggerøren også?

– Ja, nå er det verste over, haha!

Toojis gamle kollega fra asylmottaket titter forsiktig bort på ham. Han vil tydelig si farvel, men tør ikke bryte inn i intervjuet. Når Tooji skjønner det, nærmest stormer han bort og gir ham enda en kjempeklem.

– Jeg heier på deg, sier kollegaen.

– Bare vær som du pleier, du, så går dette sikkert bra.

hanne. mauno@dagsavisen.no